Mens Kina ønsker fredelig sameksistens og kan vise til enestående resultater for menneskelig utvikling, representerer NATO aggresjon og krig til forsvar for et økonomisk system som har spilt fallitt. Verden trenger derfor mer av Kinas verdier og minst mulig av NATOs.

Innlegget er hentet fra Spartakus

NATOs toppmøte i Madrid sikret enighet om et nytt strategisk konsept.  Det skal legge grunnlag for at NATO i 2030 forblir sterkt militært, blir enda sterkere politisk og tar en mer global tilnærming. For de 30 vestlige NATO-landene er hele kloden en interessesfære. Alle regionale makter som står i veien for NATOs herredømme kan regne med å bli møtt med aggresjon.

For første gang er Kina utpekt som en strategisk utfordring:

«Folkerepublikken Kinas (PRC) uttalte ambisjoner og tvangspolitikk («coercive policies») utfordrer våre interesser, sikkerhet og verdier … Den streber etter å undergrave den regelbaserte internasjonale orden, inkludert i rom-, cyber- og maritime domener. Det stadig dypere strategiske partnerskapet mellom Folkerepublikken Kina og Den russiske føderasjonen og deres gjensidig forsterkende forsøk på å undergrave den regelbaserte internasjonale ordenen strider mot våre verdier og interesser. … Vi vil øke vår felles bevissthet, styrke vår motstandskraft og beredskap, og beskytte mot Kinas tvangstaktikk og innsats for å splitte Alliansen. Vi vil stå opp for våre felles verdier og den regelbaserte internasjonale orden, inkludert navigasjonsfrihet.»
– fra «NATO 2022 Strategic Concept»

Slik ser verden ut i bakvendtland, i dette tilfellet Madrid, der NATOs ministre møttes for å motta direktiver fra alliansens sjefer i Washington. I motsetning til hva NATO vil ha oss til å tro truer ikke Kina et eneste NATO-land. Realitetene er stikk motsatt, det er NATO som reagerer med trusler og krigsforberedelser for å kontre den økonomiske utfordringen Kina representerer for USAs globale herredømme.

Våre felles verdier og regelbaserte internasjonale orden

Å opprettholde «en regelbasert internasjonal orden» (U.S. style), krever en voldsom innsats. Tall fra i fjor viste at USA og NATO-allierte har sluppet minst 326.000 eksplosiver over land i Midtøsten og Afrika siden 2001. Det tilsvarer 46 bomber hver eneste dag de siste tjue årene. De fleste kriger NATO-landene har engasjert seg i har vært startet og opprettholdt på løgner. USA fører krig mot terror på vegne av oss alle i ikke mindre enn 85 land. Det voldelige hykleriet er noe alle andre stater enn de 30+ landene i Verden som deler de samme «NATO-verdiene» som oss, har gjennomskuet. De vet at NATO representerer aggresjon, krig og lidelse.

Under påskudd av å verne vårt dyrebare samfunnssystem har vi drept 929.000 mennesker, dette ifølge tall fra «Costs of War»-prosjektet ved amerikanske Brown University. 387.000 av de drepte er sivilister. At det mangedoble har dødd indirekte som konsekvenser av disse krigene, på grunn av underernæring, ødelagt infrastruktur og miljøforringelser, må inkluderes i regnskapet. Men den prisen er våre ledere villige til å betale for å sikre våre interesser, verdier og regelbaserte internasjonale orden.

At 38 millioner mennesker har måttet flykte fra sine hjem som følge av disse militære spesialoperasjonene er beklagelig, men NATO lever godt med det (bare de ikke flykter inn over våre egne grenser). Tross alt er det våre dyrebare «vestlige verdier» som står på spill.

Til sammenlikning har ikke Kina sluppet en eneste bombe over noe land i samme tidsrom.

Skal vi ta NATO på alvor viser dette bare hvor utspekulert manipulerende kineserne opptrer i internasjonale relasjoner, men sin stadige insistering på handel, infrastrukturutbygging og «fredelige sameksistens». Som vi ser lar ikke NATO seg lure. Vestens våpenfabrikker har derfor ordrebøkene fulle for å møte etterspørselen fra kommende NATO-kriger.

Kinesisk sosialisme vs. vestlig kapitalisme

Etter 2. verdenskrig var USA verdens suverent rikeste og mektigste stat og sto alene for over 50 % av verdens BNP. Til sammenlikning var Kina et av verdens fattigste land da Folkerepublikken ble proklamert i 1949, preget av utbredt underernæring, analfabetisme, utenlandsk dominans og teknologisk tilbakeliggenhet.

I løpet av de siste 40 årene har antallet mennesker i Kina med inntekter under den internasjonale fattigdomsgrensen falt med nærmere 800 millioner. Med dette har Kina alene bidratt med nær tre fjerdedeler av den globale reduksjonen i antall mennesker som lever i ekstrem fattigdom, ifølge Verdensbanken.

På tampen av 2020 kunngjorde den kinesiske regjeringen at målet om å eliminere ekstrem fattigdom innen 2021 var nådd. Så sent som i 2014 levde 100 millioner kinesere under fattigdomsgrensen, syv år senere var tallet 0.

Kina er derfor soleklare verdensmestre i fattigdomsbekjempelse. Å utrydde ekstrem fattigdom i et utviklingsland med 1,4 milliarder mennesker er uten tvil «historiens største prestasjon mot fattigdom», for å sitere FNs generalsekretær Antonio Guterres.

Gjennomsnittlig levealder i Kina i 1975 var 62 år. I USA var den 71. I 2021 var forventet levealder i både Kina og USA 77 år. Spedbarnsdødeligheten i Kina falt fra 37,6 dødsfall per 1.000 levendefødte på slutten av 1970-tallet, til 5,4 pr. 1.000 i 2020. Dette er lavere enn i USA, hvor den var på 5,69 pr. 1.000 levendefødte.

I de kapitalistiske landene, der nyliberal økonomisk teori har dominert de siste førti årene, ser vi en alarmerende økning i fattigdom og ulikhet. Mens Kina erklærte krig mot fattigdom og ga hundrevis av millioner muligheten til å leve gode liv, erklærte USA og NATO krig mot Afghanistan, Irak, Libya og Syria og ødela livene til millioner av uskyldige sivile. Typisk nok vil du lete forgjeves etter ord som «sult», «fattigdom» eller «arbeidsledighet» i «NATO 2022 Strategic Concept». NATO anerkjenner ikke noen konkurrerende prioriteringer til militaristiske løsninger.

«Bare det sosialistiske systemet kan utrydde fattigdom», sa Deng Xiaoping i 1987. Historien har nå vist at han hadde rett.

NATO er USA-kapitalismens militære gren

Økonomen Jeffery D. Sachs jobbet i mange år på innsiden av det amerikanske regjeringsapparatet, der han bl.a. var en av arkitektene for den nyliberale sjokkterapien som rammet Russland med katastrofale konsekvenser på 1990-tallet. I dag er Sachs en knallhard og talefør kritiker av USAs utenrikspolitikk, der de neokonservative legger føringene.

I sin siste artikkel skriver han bl.a. følgende:

«Hovedbudskapet til neocons er at USA må dominere med militær makt i alle regioner i verden, og må konfrontere framvoksende regionale makter som en dag kan utfordre USAs globale eller regionale dominans, viktigst Russland og Kina. For dette formålet bør amerikanske militære styrker være forhåndsplassert i hundrevis av militærbaser rundt om i verden, og USA bør være forberedt på å lede kriger etter eget forgodtbefinnende og eget behov.»

Det er resultatet av denne politikken vi er vitne til i Ukraina, og det er denne tenkningen som gjør at den USA-styrte NATO-alliansen skal bruke mye ressurser på å motarbeide Kina, i verste fall med militære midler. Den nyere historien forteller oss med all mulig tydelighet at Verden trenger mer av Kinas verdier og minst mulig av NATOs «regelbaserte internasjonale orden.»

Kilder:

“NATO 2022 Strategic Concept”, nato.int 29.06.22, «Trump & Biden’s Secret Bombing Wars», commondreams.org 04.03.21, “Costs of War”, Watson Institute, Brown University, “China’s long war on powerty”, socialistchina.org 19.06.22, “Lifting 800 Million People Out of Poverty – New Report Looks at Lessons from China’s Experience”, worldbank.org 01.04.22, “Helping 800 Million People Escape Poverty Was Greatest Such Effort in History, Says Secretary-General, on Seventieth Anniversary of China’s Founding”, un.org 26.09.19, “Ukraine Is the Latest Neocon Disaster”, jeffsachs.org 27.06.22

Redaksjonen har lagt til bilder m/tekst