NATO blir solgt inn som et forsvarsverk mot fiender, et vern mot diktatur og en garantist for demokrati. Du skal ikke ha tillit til denne fortellingen. Alliansen er, og har alltid vært, et redskap i USAs geopolitiske maktutøvelse, og er den største trusselen mot verdensfreden og fortsatt liv på planeten.

I disse dager, da vi overrisles med NATO-propaganda i alle kanaler, er det på sin plass å rope høyt: Hele verden vil bli et tryggere sted hvis NATO forsvinner! Med sin overlegne militære slagkraft, vanvittige opprustningsplaner og atomvåpenstrategi, umettelige ekspansjon og illegitime maktambisjoner over hele kloden, er den USA-styrte militærblokken en konstant trussel mot verdensfreden.

___________________________________________________________________
Innlegget er hentet fra Spartakus
___________________________________________________________________

NATO er ingen beskyttelse mot krig. Det er tvert imot. NATO-strategien er en oppskrift på krig. For Norge betyr medlemskapet at vi må stille opp i kriger mot stater som aldri har angrepet oss, fordi norske politikere gang på gang presses til å vise seg som «en god alliert». NATO-medlemskapet gjør Norge til en krigsnasjon, i sterk kontrast til det nasjonale selvbildet av Norge som en fredsnasjon. Derfor har norske styrker flere ganger siden 1999 deltatt i ulovlige kriger startet på grunnlag av løgner, med katastrofale følger for de land som er blitt angrepet og okkupert av NATO.

NATO er slett ingen defensiv forsvarsallianse, men representerer grenseløs militarisme og krig, og trusler om krig, for å oppnå politiske mål som gagner alliansens patron – USA.

NATO er en eksistensiell trussel

NATOs funksjon er å sikre USAs posisjon som eneveldig, global supermakt og nedkjempe alt som står i veien for den. Får å oppnå dette er alliansen klar til å bruke absolutt alle midler den har til rådighet.

NATO representerer i tillegg den mest destruktive form for miljø- og klimaødeleggelser som tenkes kan (et poeng som bevisst underslås i den politiske debatten, der militære klimautslipp holdes utenfor internasjonale klimaavtaler). Det amerikanske militæret er alene den største, enkeltstående kilden til klimagassutslipp i verden.

Bakom det hele ligger trusselen om en total apokalypse, representert ved NATOs atomvåpenpolitikk. Ikke et eneste NATO-land respekterer FNs forbud mot atomvåpen, det eneste virkelige masseødeleggelsesvåpen menneskeheten rår over. Tvert imot; NATO forbeholder seg retten til førstebruk av atomvåpen. Tygg på den. Alliansen er beredt til å starte en atomkrig om den finner det nødvendig! NATO er i realiteten en selvmordspakt for de som ikke utstår tanken på å leve i en verden der USA ikke lenger dikterer den «regelstyrte verdensorden».

_{(Allerede her vil mange lesere ha store problemer med å henge med. Slike setninger kan du ikke lese i de store avisene eller høre på radio eller TV. Det kan derfor være på sin plass å be om tålmodighet. Har du ork til å lese hele teksten vil du i det minste bli presentert for perspektiver du ikke møter til daglig. Det skal visstnok ha en verdi i det liberale demokratiet som NATO påstår å forsvare).}

Bakteppet: «Den kalde krigen» 1947-1990

Alliansen mellom Sovjetunionen og de vestlige land gikk raskt i oppløsning etter 2. verdenskrig. Winston Churchill argumenterte allerede i mars 1946 hardt for at vestlige land måtte samle seg i en anti-sovjetisk blokk. Dette er hovedårsaken til at NATO ble opprettet, men det skulle gå tre år før organisasjonen var på plass.

I 1947 lanserte president Harry S. Truman den såkalte «Truman-doktrinen», der USA påtok seg oppgaven med å støtte såkalte «frie» folk og nasjoner. I praksis betydde det at USA påtok seg en politirolle, der de ga seg selv rett til å intervenere i andre lands indre anliggender. Dette var første steg i en større «oppdemmingspolitikk», med sikte på å hindre sovjetisk innflytelse. Store, kommunistiske partier lå an til å vinne valg i flere land, noe som var en trussel mot USAs hegemoni. I praksis betydde det at Washington satte grenser for andre lands demokratier; hvis velgerne stemte «feil» ville USA gripe inn.

Neste steg var «Marshallplanen» i 1948, solgt inn som et økonomisk gjenreisningsprogram til de europeiske landene etter krigens herjinger. Sovjetunionen fikk også tilbud om Marshall-hjelp, men avslo. For å motta Marshall-hjelp måtte nemlig landene akseptere et sett vilkår som i praksis betydde å åpne opp økonomien. Dette ble sett på som å avstå nasjonal suverenitet. Sovjetunionen, og mange på den europeiske venstresiden, mente at hensikten med Marshallplanen var å få USA ut av en overproduksjonskrise etter krigen.

Militæralliansen NATO var den tredje hjørnesteinen i den amerikanske oppdemmingspolitikken. Organisasjonen ble opprettet i Washington DC 4. april 1949, da utenriksministre fra 12 land signerte «Atlanterhavspakten» (Traktat for det nord-atlantiske område). De opprinnelige medlemslandene var USA, Canada, Storbritannia, Danmark, Belgia, Frankrike, Island, Italia, Luxembourg, Nederland, Portugal og Norge.

Som NATOs første generalsekretær var den tidligere britiske generalen Hastings Lionel Ismay forbilledlig tydelig da han uttalte at hensikten (med NATO) var å «holde russerne ute, amerikanerne inne og tyskerne nede.»

Allerede her finner vi et interessant poeng; nemlig at NATO var et redskap for å sikre et amerikansk grep om Europa. Amerikanske strateger som Zbigniew Brzeziński har vært klare på at kontroll over det europeiske kontinentet er helt essensielt for USAs globale makt. I hans hovedverk «The Grand Chessboard» omtales derfor de vesteuropeiske statene som USAs vasaller. Det betyr i praksis at de tillates indre selvstyre (om de da ikke stemmer «feil» og USA må gripe inn), mens de utenrikspolitisk er underlagt USA og forventes å følge diktatene fra Washington.

Fascistiske diktatur er ikke noe problem for NATO

Ismay var allerede fra starten en talsmann for NATO-ekspansjon, og sa at NATO «må vokse til hele den frie verden kommer under én paraply.»

Utsagnet illustrerer det typiske ved NATO-retorikken, der alliansen angivelig kjemper for «en fri verden». Dette har liten troverdighet all den tid Portugal, ett av NATOs opprinnelige medlemsland, var et fascistisk diktatur helt til 1974. Dette diktaturet var ikke noe problem for NATO, som aldri gjorde noe for å fremme demokrati i Portugal.

Hellas ble NATO-medlem i 1952. Her bidro NATO aktivt til å avskaffe demokratiet gjennom et fascistisk kupp i april 1967, rett før et valg venstresiden lå an til å vinne. Den 6. flåte av den amerikanske marinen ankret opp utenfor Athen før kuppet. To oberster og en brigadegeneral fikk kontroll over det sentrale militære kommunikasjonsrommet i Athen og gjennomførte en militærplan med tittelen «Prometheus» – en NATO-plan designet for å forhindre en kommunistisk maktovertakelse. Juntaen beholdt makten til 1974.

Tyrkia ble også NATO-medlem i 1952. Likevel har det tyrkiske demokratiet regelmessig blitt satt til side av de militære. I 1960, 1971 og 1980 ble demokratiet suspendert og erstattet med regjeringer utpekt av generalene.

Demokratiet gjelder ikke for «den indre fienden»

Kuppet i Hellas kan også sees i sammenheng med avsløringene av «Operasjon Gladio», et hemmelig stay-behind nettverk organisert av NATO og CIA, i samarbeid med hemmelige tjenester i en rekke europeiske land. Disse ble bygd opp og eksisterte utenfor folkevalgt kontroll i mange tiår etter 2. verdenskrig. Det er altså grenser for NATO-demokratiet, i det øyeblikk velgerne går for langt til venstre kan militærmakten gripe inn.

I Italia er det sannsynliggjort at slike stay-behind grupper sto bak voldelige angrep og regelrette terrorangrep mot venstrepartier. På 1970-tallet ble det også avslørt at det norske Forsvaret øvde på å slå ned innenlandsk opposisjon. Forsvarsledelsen stemplet NATO-motstandere og streikende arbeider som en «indre fiende».

I Norge var Norges Kommunistiske Parti et stort parti rett etter krigen. I det første Stortingvalget fikk partiet 11,9 % og 11 representanter. NKPs avis «Friheten» var landets nest største avis etter «Aftenposten». I LO hadde kommunistene 30-40 % oppslutning (LO-kongressen 1945). For Arbeiderpartiet sto kampen om hegemoniet i arbeiderbevegelsen.

I februar 1948 holdt Einar Gerhardsen, statsminister og partiformann i Arbeiderpartiet, en tale som varslet klappjakt på partiets motstandere på venstresiden. Gerhardsen sa bl.a.:

– Det som kan true det norske folks frihet og demokrati, det er den fare som Det norske kommunistparti til enhver tid representerer. Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokrati og rettsikkerheten, er å redusere Kommunistpartiets og kommunistenes innflytelse mest mulig. …

Det ble lagt planer for å internere kommunister i mobiliseringssituasjoner, planer som var virksomme helt opp til 1970-tallet. Anti-kommunismen i Norge ble importert fra USA og var en viktig del i opptrappingen av Den kalde krigen. Da president Truman formulerte sin doktrine for USAs utenrikspolitikk i 1947 var dette en strategi for å gjøre det 20. århundre til «USAs århundre».

– Jeg tror det må være dette landets politikk å støtte frie folk som kjemper mot forsøk på undertrykkelse, enten slike forsøk blir gjort av væpnede minoriteter eller skyldes press utenfra … Hele verden må godta det amerikanske system som bare kan overleve i Amerika hvis det også blir et verdenssystem.
– Harry S. Truman 12. mars 1947

Anti-kommunismen ble en ideologisk bærebjelke i USAs ekspansjonisme. Dette slo også for fullt inn over Europa. Den gjorde det mulig å sikre et flertall for Marshallplanen, og også for et norsk medlemskap i NATO.

De som frontet anti-kommunismen og ivret for norsk NATO-medlemskap hadde et hovedbudskap: Sovjetunionen truet Norge. Denne frykten for en sovjetisk invasjon lykkes de med å spre i store lag av befolkningen. Meningsmålinger i 1948 viste at et flertall trodde det ville bryte ut en ny verdenskrig innen ti år. Dette står i kontrast til oppfatningen blant ledende politikere i Norge, som gjorde det de kunne for å spre denne frykten. De ansvarlige for norsk utenrikspolitikk regnet nemlig ikke med noe snarlig angrep fra Sovjet mot Norge. I et notat fra forsvarsminister Jens Christian Hauge fra april 1948 står det:

«Det må være forsvarlig å gå ut fra at ingen av stormaktene vil krig eller vil ta ansvaret for krig i dag og de nærmeste årene framover.»

Som Sovjetunionen under den kalde krigen fremstilles Russland i dag som en trussel mot Norge. Dette til tross for alle svakheter som krigen i Ukraina har avslørt rundt landets militære kapasitet og slagkraft (med et forsvarsbudsjett på mindre enn 1/10 av det amerikanske). Tror norske politikere virkelig at en russisk invasjon i Norge er sannsynlig, eller sprer de russerfrykt for å tjene NATOs agenda?

Kilder:
«NATO-guiden», Stopp NATO 2021, «Store utslipp fra militær aktivitet», besteforeldreaksjonen.no 08.07.19, «Hastings Ismay, 1st Baron Ismay», Wikipedia.org, Zbigniew Brzeziński «The Grand Chessboard. American Primacy and Its Geostrategic Imperatives», Basic Books 1997, Torstein Hjellum «Antikommunisme», forelesningsnotat høsten 1999

Del 2 kommer …

Redaksjonen har lagt til bilder m/tekst