Da Sovjetunionen rykket militært inn i Afghanistan etter henstilling fra den progressive Afghanske regjeringen som den gangen hadde tatt makten ved et militærkupp noen år tidligere, da ble de fordømt av hele den vestlige verden og svært mange som regnet seg som progressive den gang.

En kan naturligvis diskutere om denne Afghanske revolusjonen var liv laga i et land hvor en stor del var analfabeter og hvor middelaldertradisjoner hadde et stort grep på store deler av befolkningen. I et slikt perspektiv var kanskje det sovjetiske oppdraget dømt til nederlag.

Uansett måtte Sovjetunionen trekke seg ut til stor jubel også fra mange venstreorienterte som støtter de reaksjonære rebellene som var utrustet fra USA, finansiert av Saudia-Arabia og trent i nabolandet Pakistan. De sier ingenting i dag om denne siden av historien.

For nå er det mange som møter seg selv i døren – ikke de fra den gangs progressive – men de som jublet over at Sovjetunionen trakk seg ut og som jublet da USA rykket inn 15 år seinere. De gamle raddisene møtte seg selv i døren da USA rykket inn.

Jeg arbeidet i flere år med en kollega som var stolt av at hun hadde blitt smuglet inn i landet sammen med reaksjonære jihadister som hun behandlet medisinsk når de var skadet under krigshandlingene. I dag ville hun kanskje tenkt litt annerledes. Kanskje.

Jeg vil ikke sette meg på noen høy stol selv om jeg støttet den progressive afghanske regjeringen også da Sovjetunionen drev krig sammen med de progressive i landet. For det har gått opp for meg for lenge siden at en regjering som ikke har dype røtter i sitt folk aldri vil kunne overleve uten massiv støtte og hjelp utenfra.

Men denne historien fortelle kanskje at støtten til den progressive regjeringen i Afghanistan var langt større enn det vi er fortalt og at den regjeringen først falt da den russiske presidenten og drukkenbolten, Jeltsin, kuttet støtten til denne regjeringen. Han var USAs mann i Russland i de verste årene landet gjennomlevet etter 2. verdenskrig.

I motsetning til Cuba, som klarte seg så vidt i denne perioden, falt den revolusjonære afghanske regjeringen sammen da den russiske støtten forsvant. Etter den tid har det vært fryktelige tilstander i landet. Jeg er ikke sikker på om det blir noe bedre med en ny Taliban-regjering. Men nå får dette i hovedsak bli en sak for afghanerne, selv også dette standpunktet på mange måter illusorisk.

Afghanistan står plantet midt på det globale sjakkbrettet. Alle vil fremover prøve å få sin sleiv i den afghanske suppen.

Knut Lindtner (redaktør derimot.no)

Kabul-regjeringen som Sovjet-Unionen etterlot seg holdt ut i 3 år. Men den overlevde USSR, og gikk i oppløsning etter at Jeltsin kuttet ut hjelpen.

Av Colonel Cassad.

Da Sovjet-troppene forlot Afghanistan etter ti år med krig, var jeg 8 år gammel. Naturligvis var det vanskelig for meg å forstå omfanget og konsekvensene av de hendelsene. I de etterfølgende årene hørte jeg mer enn én gang at alt hadde vært forgjeves, at alt smuldret bort og kollapset, og at afghanerne selv var undervurdert på alle mulige måter.

Og til og med nå, når man nesten betrakter det som en kinoforestilling om hjemlige amatører.

I lys av hva som nå skjer i Afghanistan, så kan man godt forstå at da Sovjet-hæren forlot Afghanistan, etterlot de seg ikke en tom, med en fullt kapabel stat. I 3 år levde landet under forhold med internasjonal isolasjon mens de drev krig mot de skjeggete mennene som var sponset av USA, Pakistan, Saudi-Arabia og en rekke andre land.

Til og med Gorbachov og Jeltsin reduserte sin støtte til Najibullah-regjeringen.

Og hæren de hadde bygd opp forsvant ikke i løpet av et par uker, men kjempet med suksess for seg selv til den ble ødelagt av interne konflikter og kommandører som forrådte dem, inkludert den notoriske Dostum, som nå fordriver tiden i Uzbekistan.

I ti år la Sovjet-Unionen forholdene til rette for eksistensen av en fullverdig afghansk sekulær stat. Selv under forhold med krig og isolasjon, eksisterte den i 3 år. Motsetningen ser vi nå, etter 20 års okkupasjon av USA- og NATO-styrker. Nå smuldrer det afghanske regimet vekk til og med raskere enn de amerikanske troppene når å trekke seg ut.

Og det viktigste er at De Forente Stater etterlater seg et land fylt med skjeggete figurer og en svær heroin-industri. Da Sovjet forlot landet etterlot de seg en stat, med skoler, sykehus, fabrikker, veger, broer, tunneler, og et sekulært samfunn.

Forskjellen blir mer og mer åpenbar.

De internasjonale krigerne i Afghanistan har fullført sin oppgave og sørget for muligheter for eksistensen av en afghansk stat, som for en kort stund til og med overlevde kollapsen av USSR. Den amerikanske hæren var ikke i stand til å løse problemet med marionett-regimet. Det ser ut som en fullstendig gjentakelse av scenarioet i Sør-Vietnam.

Så i disse dager ser vi den skammelige kollapsen til USA i Afghanistan.

Jeg skulle, blant andre ting, si at mennene som som gjorde tjeneste i Afghanistan gjorde jobben bra. Det er ikke deres feil at resultatet av deres arbeid ble utjevnet av ledere som ødela landet og etterlot den afghanske hæren til sin skjebne,

Alt er relativt.

Jeg tror at vurderingen av Afghan-krigen i 1979 – 1989 må sees i lys av det som nå skjer i Afghanistan. Man bør foreta en viss revisjon av det som skjedde da i forhold til bragdene utført av de internasjonale soldatene som skulle fått bedre dekning og oppfølging.

Oversatt Ingunn Kvil Gamst

Forsidebilde: Suliman Sallehi