Det skjer noe hele tiden i Sør-Kinahavet
Av pensjonert oberstløytnant Einar Magnus Ødegård
En av de første nettene i mars forlot en liten filippinsk tankbåt med 800 tonn industriolje den store havna i Batangas på Luzon. Oljen skulle losses i en havn på Stillehavssiden av øya Mindoro som ligger nær. Det vesle skipet gikk ut i Stillehavet der det blåste full storm, og kom i havsnød.
Et amerikansk skip plukket opp det 20 mann store mannskapet på tankbåten før den sank, og satte folkene på land i amerikanske Subic Bay Naval Station. Etter 5 døgn på havets bunn kom oljelekkasjene fra tankbåtens drivstofftanker, og bistand ble søkt for å lokalisere den.
Lokale krefter gjør hva de kan for å isolere utslippet på havoverflaten. Japan og Korea har sendt materiell og personell som deltar i arbeidet.
13. mars meldte det filippinske forsvarsdepartement at det planlegges felles patruljering i filippinske områder av Sør-Kinahavet sammen med amerikanske fartøyer innen forsvarsavtalen Enhanced Defence Cooperation Agreement (EDCA).
14. mars uttaler Kinas utenriksdepartemet:
Et tiltagende militært samarbeid med USA viser at Filippinene er på veg inn under USAs fulle kontroll, og vil merke konsekvensen av sin gjerning.
Tolkning: Filippinene er blitt påtvunget å delta på USAs side i det aktuelle forhold Kina-USA, annet kan ikke være årsaken til det plutselig oppståtte maritime ‘samarbeidet’.
Under møtet 3. januar 2023 i Beijing mellom Kinas president Xi og Filippinenes president Marcos, ble samarbeid om stor felles økonomisk virksomhet på Filippinene avtalt. President Xi uttalte også håpet om å starte felles utvinning av olje.
Den brå endringen til at Filippinene nå går i spann med USA er beviselig ikke hva president Marcos ønsker. I lys av at USA påtvinger Filippinene sin egen vilje, er det selvfølgelige at USA stiller med personell og materiell for å begrense oljeutslippet fra den havarerte tankbåten.
At Kina ikke vil delta har sin åpenbare årsak.
Frontene skjerpes av USAs aggressive adferd.
Forsidebilde: Lexica
1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 496 ganger.
1 kommentar. Leave new
Seks krigshissende tenketanker og krigsvåpenindustrien som finansierer dem.
Av Amanda Yee.
Fra å produsere rapporter og analyser for amerikanske beslutningstakere, til å verve representanter til å skrive kommentarer i bedriftsmedier, til å gi hovedstrømmedier medieprofiler for å intervjue og gi sitater, så spiller tenketanker en grunnleggende rolle i å forme både amerikansk utenriks-politikk, og befolkningens oppfatning om utenrikspolitikken.
Ledere for de fremste tenketankene som Atlantic Council og Hudson Institute, har til og med blitt bedt om å sette fokus og prioriteringer for House Intelligence Committee. En titt på finansieringskildene til de mest innflytelsesrike tenketankene avslører imidlertid hvilke interesser de virkelig tjener; det amerikanske militæret og dets selskaper som produserer krigsvåpen.
I dette økosystemet av overlappende nettverk av statlige institusjoner, tenketanker og krigsvåpen-selskaper er det USAs utenrikspolitikk meisles ut, og det eksisterer en svingdør mellom disse tre sektorene. For eksempel, før Lloyd Austin tok sin nåværende stilling som leder av Pentagon, utnevnt av Biden, satt han i styret i Raytheon. (Verdens største produsent av militære raketter).
Før Austins utnevnelse var nåværende forsvarspolitisk rådgiver Michèle Flournoy også på jakt etter stillingen. Flournoy satt i styret til Booz Allen Hamilton, en annen stor krigsvåpenprodusent for Pentagon. De samme krigsvåpen-selskapene arbeider også sammen med tenketanker som Senter for strategiske og internasjonale studier, for å organisere konferanser hvor sikkerhets-tjenestemenn i administrasjonen deltar.
På toppen av alt dette, siden slutten av den kalde krigen, har etterretnings-analyse fra CIA og NSA i økende grad blitt overlatt til de samme krigsvåpen-selskapene som BAE Systems og Lockheed Martin, blant andre – en stor interessekonflikt. Med andre ord, disse selskapene kan produsere etterretningsrapporter som utpeker nasjoner som fiendtlige mot USA, slik at de kan selge flere militære våpen og utstyr!
Og selvfølgelig er dette den samme krigsvåpenindustrien som donerer hundretusenvis av dollar hvert år til tenketankene. Alt dette i betraktning, er det noe rart at den amerikanske regjeringen oversvømmer Ukraina med våpen for milliarder av dollar til en proxy-krig de ikke kan vinne, mens den samtidig eskalerer en kald krig som kan bli til en potensiell militær konfrontasjon med Kina?
Finansieringen til disse politiske instituttene styrer den amerikanske utenrikspolitiske agendaen. For å gi deg en oversikt over hvordan disse bidragene bestemmer nasjonale sikkerhetsprioriteringer, er seks av noen av de mest innflytelsesrike utenrikspolitiske tenketankene oppført*, sammen med hvor mye bidrag de har mottatt fra «forsvars»-selskaper det siste året.
All informasjon om finansiering for disse politiske tenketankene ble samlet fra de siste årsrapportene som var tilgjengelig. Vær også oppmerksom på at denne listen er satt sammen fra de som gjør denne informasjonen offentlig tilgjengelig – mange tenketanker, som krigshauken American Enterprise Institute, frigir ikke navn på donasjonskilder offentlig.
Fra Global Research, publisert 14 mars 2023. skrevet av Amanda Yee.
Oversatt fra engelsk, linker og oversikter i orginalartikkelen.
Orginalartikkelen: Six War Mongering Think Tanks and the Military Contractors that Fund Them.
*se orginalartikkel.
Kommentar:
Og forgjengeren til forsvars (angrepsminister) Loyd Austin, Mark Esper, kom også fra Raytheon, og forgjengeren til Esper, Patrick Shanahan, kom fra Boeing. Forsvarsministrene kommer fra de største kontraktørene i den privateide amerikanske «forsvars»industrien. De finansielle eierne er selvfølgelig gigant kapitalforvaltningsselskapene BlackRock, StateStreet og Vanguard med flere, som også er finansielle eiere av vestlig hovedstrømspresse og media, ikke annet enn en propagandamaskin for det militær-industrielle komplekset som er dypstaten i USA, den utøvende enheten for Wall Street bankartellet.
Wall Street bankkartellet håver inn den enorme profitten fra produksjon av krigsvåpen og deres kriger, militære som økonomiske kriger, mens amerikanske skattebetalere betaler alle utgiftene. Bare en av måtene finanskapitalen plyndrer statsbudsjettene på. Finansfolket sitter på ryggen av arbeider-og middelklassen som de alltid har gjort.