Av Northern Light

«USAs president Joe Biden har kommet med lovlig forsvar for de amerikanske luftangrepene i det østlige Syria denne uken. Han sier disse operasjonene er et rettmessig svar på en lang rekke drone- og rakettangrep mot USAs styrker i regionen».

Sitat fra artikkelen «USA sier at Syria truer USAs baser i Syria.«

Du har et hus, og noen bryter seg inn og okkuperer ett av rommene i huset. Det rommet hvor du har matforrådet og pengeskapet ditt. Okkupanten stjeler av forrådet ditt, og selger det til andre. Når du prøver å få den ulovlige okkupanten ut, skyter han på deg.

Du henvender deg fortvilet til politiet (Verdenspolitiet FN) men de responderer ikke. Du forteller omgivelsenes presse og media (verdenspressen) om situasjonen, men de gjengir okkupantens versjon av saken, ikke din. Marerittaktig, men dessverre for Syria er det ikke et mareritt de kan våkne opp i fra. For Syria er det virkelig.

Saken forteller også alt om vestlige hovedstrømpresse og media, det er ikke annet enn en synkronisert propaganda-maskin, helt underlagt eierne, Wall Street finanskapitalen. Og de finansielle eierne er de mektige kapitalforvaltningsselskapene som også er eier av USAs krigsvåpenindustri. Finanskapitalen bruker USAs krigsmaskin gjennom sin utøvende enhet Washington D.C., for å erobre andre lands landressurser og markeder.

Biden sier «USAs styrker i regionen». Er en landsdel av en suveren nasjon en region? Ordet region brukes vanligvis om en del av en verdensdel, ikke om en del av et mindre lands areal. De som skriver Bidens taler og hovedstrømpressen såkalte journalister bruker ord som skal få leseren til å tro at det er en «regional konflikt», og at «USA er der for å beskytte».

Den vestlige verdens befolkning styres av finanskapitalens hovedstrømpresse og media mer enn av politikerne. Pressen skal forberede og marinere befolkningene om saker som finanskapitalen vil ha gjennomført, og når det er flertall i opinionen, setter finanskapitalens politikere det ut i livet.

«Ingen opplysninger vil nå offentligheten uten å ha passert vår kontroll. Dette mål har vi allerede oppnådd ved det faktum at alle nyheter blir mottatt av noen få byråer, hvor de sentraliseres fra alle jordens kanter. Når vi får makten, vil disse byråer fullt og helt tilhøre oss, og vi vil bare offentliggjøre slike nyheter som vi akter å tillate. Hvis vi under de nåværende forhold har maktet å vinne kontroll over det fremmede samfunn til en slik grad at dette ser på verdens-affæren gjennom briller, som vi farger og setter for dets øyne, hvis det allerede nå ikke eksisterer noen hindring for vår adgang til statshemmeligheter, som de dumme fremmede kaller dem, hvordan vil ikke vår stilling bli, når vi offisielt erkjennes som verdens beherskere, i vår verdens-keiser?

Litteratur og journalistikk er de to hovedfaktorer blant de oppdragende krefter. Av denne grunn vil vår (verdens)regjering kjøpe opp de fleste tidsskrifter. På denne måten kan vi nøytralisere den private presses slette innflytelse, og oppnå en enorm innflytelse på menneskenes sinn. Men publikum må ikke få den minste anelse om disse forholdsregler, og derfor må alle våre tidsskrifter tilsynelatende være av innbyrdes motsatte meninger og oppfatninger, som gir tiltro, og viser et beroligende ytre til våre intetanende fiender, som vil falle i vår felle og uskadeliggjøres.

Forrest i rekkene vil vi sette den offisielle pressen. Den vil alltid være på vakt for våre interesser, og derfor vil dens innflytelse på den offentlige mening være forholdsvis ubetydelig. I annen rekke kommer den halv-offisielle pressen, hvis plikt det blir å tiltrekke de likegyldige og lunkne. I tredje rekke vil vi sette den presse som vi vil gi utseende av å være opposisjonens, og som i ett organ rent uttalt vil synes å være direkte motstandere. Våre virkelige fiender kan ikke unnlate å betro seg til denne opposisjonen, og vi får se alle deres kort».

Fra Zions lærde eldstes protokoller (1897), utdrag fra kapitlene om pressen.

Forsidebilde fra 1869, kalt «An Armed Neutrality.»
Brukt også i en artikkel med den passende tittelen
«Will the Real Journalists Please Stand Up?«