Tekst og illustrasjon av Terje Sørensen og KI-vennen.
Inspirert av Unz Review: Slavery and Colonialism. Are Whites Responsible for the Stagnation of Africa and Blacks in General?
Historien er sjelden enkel
Det finnes få historiske temaer som er mer ladet enn spørsmålet om slaveri, kolonialisme og Afrikas utvikling. I moderne offentlighet presenteres dette ofte som en moralsk fortelling med klare roller:
Europa som aktør, Afrika som offer. Denne fortellingen er intuitivt tilfredsstillende, fordi den gir klare svar på komplekse spørsmål. Men nettopp derfor er den også utilstrekkelig.
Historie er sjelden enkel. Den består av overlappende prosesser, motstridende interesser og uforutsigbare konsekvenser. Når vi reduserer den til én forklaring, mister vi evnen til å forstå hvorfor verden ser ut som den gjør i dag.
Denne teksten forsøker ikke å frita noen for ansvar. Den forsøker heller ikke å omfordele skyld. Den forsøker noe langt vanskeligere: å insistere på kompleksitet i en debatt som i økende grad preges av forenkling.
Slaveri som globalt fenomen
Slaveri har eksistert i nesten alle kjente sivilisasjoner. I antikkens Hellas og Roma var slaveri en grunnleggende del av økonomien. I Midtøsten og Nord-Afrika eksisterte omfattende slavehandels-nettverk lenge før europeisk ekspansjon. Også i Afrika sør for Sahara fantes det ulike former for slaveri, ofte knyttet til krig, gjeld eller sosial status.
Dette betyr ikke at alle former for slaveri var identiske. Det er avgjørende å forstå forskjellene. I mange afrikanske samfunn kunne slaver integreres i husholdninger, få rettigheter over tid eller bli en del av familien. Dette skiller seg fra den rasialiserte, arvelige slaveriformen som utviklet seg i Amerika.
Likevel står ett faktum fast: slaveri var ikke en europeisk oppfinnelse. Det var en allerede eksisterende institusjon som ble transformert av globale økonomiske krefter.
Den transatlantiske slavehandelen
Den transatlantiske slavehandelen representerer et avgjørende historisk brudd. Europeiske makter etablerte et system hvor millioner av mennesker ble transportert over Atlanterhavet for å arbeide i plantasjesystemer i Amerika. Dette systemet var preget av en brutalitet og skala som manglet historisk sidestykke.
Det som gjorde denne handelen unik var ikke bare omfanget, men strukturen. Den var tett integrert i en global økonomi hvor europeiske varer ble byttet mot slaver i Afrika, som igjen ble sendt til Amerika, hvor råvarer ble produsert for eksport tilbake til Europa.
Konsekvensene var enorme. Afrikanske samfunn ble tappet for mennesker, ofte i sin mest produktive alder. Samtidig ble interne konflikter forsterket, ettersom etterspørselen etter slaver skapte insentiver for krig og fangst.
Dette var en historisk katastrofe. Men for å forstå den fullt ut, må vi også forstå hvordan systemet faktisk fungerte i praksis.
Afrikansk medvirkning og strukturer
En av de mest kontroversielle sidene ved denne historien er spørsmålet om afrikansk medvirkning. Historiske kilder viser tydelig at europeiske handelsmenn i stor grad var avhengige av lokale nettverk. Slaver ble ofte fanget og solgt av afrikanske aktører.
Dette er et vanskelig tema fordi det lett kan misbrukes til å relativisere ansvar. Men å ignorere det er heller ikke en løsning. Historie må baseres på hva som faktisk skjedde, ikke hva som er mest komfortabelt å erkjenne.
Samtidig må det understrekes at etterspørselen og de økonomiske strukturene i stor grad var drevet utenfra. Det var europeiske markeder som skapte det massive behovet for arbeidskraft i Amerika.
Dermed står vi igjen med en kompleks virkelighet: et globalt system hvor både interne og eksterne aktører spilte roller, men ikke nødvendigvis med lik makt eller ansvar.
Kolonialismens dobbelthet
Kolonialismen som fulgte på 1800-tallet, særlig under det som ofte kalles “kappløpet om Afrika”, representerte en ny fase. Europeiske makter tok direkte kontroll over store deler av kontinentet og etablerte administrative systemer.
Kolonialismen innebar tvang, utnyttelse og ofte brutal undertrykkelse. Samtidig førte den også til bygging av infrastruktur, etablering av statsstrukturer og integrasjon i globale handelsnettverk.
Dette dobbelte bildet gjør kolonialismen vanskelig å plassere i en enkel moralsk kategori. Den var verken entydig “god” eller “ond” – den var et historisk fenomen med både destruktive og strukturerende konsekvenser.
Mange av dagens afrikanske statsgrenser ble trukket i denne perioden, ofte uten hensyn til etniske eller kulturelle realiteter. Dette har hatt langvarige politiske konsekvenser.
Moderne ideologiske narrativer
I dag brukes historien om slaveri og kolonialisme ofte som et politisk verktøy. Forenklede fortellinger gir klare moralske svar, men de gjør det på bekostning av presisjon.
Dette skaper en situasjon hvor historie ikke lenger primært handler om forståelse, men om identitet og posisjonering. Skyld og offerroller blir sentrale kategorier, mens strukturell analyse trer i bakgrunnen.
Problemet med dette er ikke at historien diskuteres – det er hvordan den diskuteres. Når kompleksitet forsvinner, forsvinner også muligheten for reell innsikt.
Afrikas utvikling i dag
Afrikas nåværende situasjon kan ikke forklares med én enkelt faktor. Den er resultatet av en kombinasjon av historiske, politiske og økonomiske forhold.
Kolonial arv spiller en rolle, særlig når det gjelder statsdannelse og institusjoner. Samtidig er interne forhold avgjørende: politisk ledelse, korrupsjon, maktfordeling og økonomisk politikk.
I tillegg kommer globale forhold som handelsstrukturer, råvareavhengighet og kapitalstrømmer. Disse faktorene påvirker utviklingsmulighetene i betydelig grad.
Å redusere dette til én forklaring er ikke bare feil – det er analytisk uansvarlig.
Som et apropos: Etter at Libya ble ødelagt av USA og Vesten i 2011, så har slavehandelen igjen blomstret opp i Afrika. USA angrep Libya på grunn av påståtte humanitære årsaker, men gjør ingenting nå for å slå ned på slavehandelen i det ødelagte landet.
Konklusjon
Hvis vi virkelig ønsker å forstå historien om slaveri, kolonialisme og Afrika, må vi tåle kompleksitet. Vi må akseptere at flere ting kan være sanne samtidig, selv når de virker motstridende.
Historien er ikke en moralsk fabel med enkle roller. Den er et nettverk av årsaker og konsekvenser som krever nøktern analyse.
Først når vi beveger oss bort fra forenklede narrativer, kan vi begynne å forstå både fortiden og nåtiden. Og først da kan vi føre en meningsfull diskusjon om fremtiden. – Med et mål om å ende bruken av slaver en gang for alle.



10 kommentarer. Leave new
Mener jeg har hørt at f.eks sydlige og østlige deler av Spania ble raidet av afrikanere som overfalt spanjolene og dro med seg disse til slaveri i Afrika.
Er det tilfellet, og ca når skjedde dette, og er det en sammenheng med at det finnes mange utrykk for afrikanske kultur i Spania (f.eks utforming av bygg, flislegging farger) ?
Det var kristne konverterte Maurere som overtok Iberia, invitert av jøder ifølge Statsminister Disraeli i London , se hans bok …. Sibylla (?)
Hel eller delvis AVSKAFFELSE av slaveri tok europeere initiativet til, så tidlig som på 1400-tallet, hvor Spanias «reyes catolicos» mente en kristen kan ikke holde en annen kristen som slave. Siden avskaffet USA negerslaveriet. Thailands konge innførte reformer fra 1874 til 1905, og i 1915 ble slavehold kriminalisert.
Slaveriet har aldri vært en utelukkende europeisk institusjon. Det eneste som skiller europeerne fra andre når det gjelder slaveriet, er at de var den eneste gruppen som avskaffet det.
Men vi som var barn på 1970-tallet lærte aldri dette. I stedet så vi på TV-serien «Roots». Den forteller historien om afrikaneren Kunta Kinte, som ble fanget og gjort til slave av hvite menn og ført til Amerika, hvor han levde som slave. Han blir fanget mens han er ute i skogen på jakt etter den rette trestammen han skal lage en tromme av til sin yngre bror. Han er fri og lykkelig, og har nettopp fullført sin opplæring som mann.
TV-serien antydet at det fantes afrikanske «forrædere» som solgte sine afrikanske landsmenn til hvite slavehandlere. Forskningen avviser dette snevre synet. Slaveriet var utbredt og en integrert del av det afrikanske samfunnet, og det samme gjaldt naturligvis slavehandelen. Slaveriet var utbredt i Atlanterhavs-Afrika fordi slaver var den eneste formen for privat, inntektsbringende eiendom som var anerkjent i afrikansk lov. I europeiske rettssystemer var derimot jord den viktigste formen for inntektsbringende eiendom, og slaveriet spilte en relativt underordnet rolle. Slaveriet i Afrika var ikke bare en reaksjon på europeisk etterspørsel, men eksisterte allerede lenge før denne etterspørselen oppstod og var helt uavhengig av den.
Den som vil lese mer om dette, kan for eksempel begynne med John K. Thorntons bok «Africa and Africans in the Making of the Atlantic World, 1400-1800», 2. utgave (Cambridge University Press, 1998).
Slaver ble brukt i mange samfunn. Europa var ikke verre.
Forsjellen på «gammel» og ny slavehandel var fremveksten av de kapitalistiske industrielle system og den brutale grådigheten som fulgte med.
Trekanthandelen mellom Europa, Afrika og Amerika var svært innbringende for rederne, 323 av 335 skip var eid av jødiske redere. Trekanthandelen og den transatlantiske slavehandelen er et tidlig eksempel på hvordan den globale finanseliten har bygget sin formue på utnyttelse av menneskeressurser. At rundt 90 % av slaveskipene var eid av jødiske redere, stammer fra tall fra loggbøker i havner som for eksempel Rhode Island i USA på 1700-tallet.
Bak skipsrederne sto de store finanshusene. Finansielle nettverk i byer som Amsterdam, London, Newport og Charleston var tett sammenvevd med jødiske bank- og handelsdynastier. Slavehandelen var avhengig av komplekse kredittsystemer og forsikringsordninger. Mange av de samme bankene som i dag er dominerende i finansmarkedene, har sine historiske røtter i den kapitalen som ble akkumulert gjennom denne handelen.
På 1700-tallet var Amsterdam verdens finansielle hovedstad, før kapitalmakten gradvis flyttet seg til London. Byen huset mange sefardiske jødiske familier som hadde flyktet fra Spania og Portugal. De brakte med seg kapital og omfattende handelsnettverk. Bankhuset Hope & Co. og andre mektige finansaktører i Amsterdam, var sentrale i finansieringen av handelskompaniene (som VOC og WIC) som drev med slavehandel.
Slavehandelen er et bevis på at eliten ikke skiller mellom folkegrupper når det kommer til profitt. Bibelen fordømmer slaveri på det sterkeste:
Å «stjele mennesker» er en kapitalforbrytelse i Guds lov (2. Mosebok 21:16).
1. Timoteus 1:9-10: Her listes lovløse opp, og blant dem nevnes spesifikt «menneskehandlere», gresk: andrapodistés – de som selger mennesker til slaveri, sammen med mordere, utuktige og løgnere.
Slaveøkonomien i Sørstatene var som et lukket system kontrollert av den samme finanseliten. Jødiske bosettere i byer som Charleston, Savannah og New Orleans var sterkt involvert i slavehandelen og eierskap av plantasjer, sammenlignet med deres andel av befolkningen. De fungerte som den finansielle og logistiske ryggraden i Sørstatenes økonomi. Ved å kontrollere både skipene som brakte slavene – trekanthandelen – og plantasjene der de arbeidet, skapte de et system for total ressursutnyttelse.
Den kristne hvite befolkningen i Sørstatene, Abrahams ætt, ble ofte brukt som frontfigurer for slavhandelen, mens de store finansielle overskuddene ble sluset tilbake til de Rothschild dominerte finanshusene i Europa og Nord-USA av jødiske plantasjeeiere.
Mange kristne plantasjeeiere var dypt forgjeldet til jødiske handelsmenn og banker, som finansierte kjøp av slaver og utstyr. I Sørstatene eide de både menneskene og gjelden til dem de styrte.
Slavehandelen var ikke en isolert historisk hendelse, men en «pilotmodell» for den globale kontrollen vi ser i dag. Den gangen brukte de skip, pisk og gjeld; i dag bruker de sentralbanker, gjeld derivater, og digital ID.
Hvite kristne fikk skylden for slavehandelen i Afrika, som gjorde at slavene sto klare på kaia for å bli lastet på skip eid av jødiske redere, men det var jøder som sto bak slavehandelen i Afrika. Slavehandelen er blitt systematisk hvitvasket for å flytte skylden over på den kristne, europeiske befolkningen, mens de faktiske arkitektene – finanseliten – bak systemet forble skjult.
Historisk forskning viser at slavehandelen i Afrika var organisert gjennom nettverk av lokale høvdinger og arabiske handelsmenn, men finansieringen og logistikken for den transatlantiske transporten krevde kapital fra de store finanssentrene.
Finanshusene i Amsterdam og London kontrollerte handelsstasjonene langs kysten av Vest-Afrika. Ved å la lokale krefter gjøre det «skitne arbeidet» med å fange slavene, kunne eliten sitte i bakgrunnen og profittere på transporten og salget via sine skip.
Ved å legge all skyld på hvite kristne, har finanseliten oppnådd to ting: De har skapt et evig moralsk press og selvforakt hos Abrahams ætt i Vesten, og de har samtidig skjult sitt eget historiske ansvar for å ha bygget sin formue på menneskerov. Guds motstander folk av Lucifers ætt har snudd alt i Bibelen på hodet til alle tider i historien.
De som i henhold til Guds lov (2. Mos 21:16) skulle vært dømt for menneskerov, har lykkes med å sementere fortellingen om at hvite kristne var ansvarlig for slavehandelen. Slavehandelen fungerte som en enorm kapitaloverføring fra folket til den finansielle toppen.
Den luciferianske finansliten bevisst har lagt skylden på kristne for sine egne ugjerninger gjennom hele verdenshistorien. Sannheten om slavehandelen er nødvendig for at folk i Vesten skal kaste av seg den påførte skyldfølelsen, og innse hvem som faktisk har lagt lenker på dem – både før og nå.
Kilder: Bibelen, Google AI.
At 323 av 335 skip var eid av jødiske rederier, er selvfølgelig en myte. Men det er riktig at jødene også deltok i slavehandelen. Aaron Lopez (1731–1782), Judah Mordechai Cohen (1768–1838) og Moses Levy (1665–1728) er tre eksempler på jøder som ble styrtrike på slavehandelen. Cohen var en av de største slaveeierne både på Jamaica og i de britiske Vestindiske øyene generelt på tidspunktet for vedtaket av loven om avskaffelse av slaveriet i 1833.
Et faktum som overrasker mange, er at nederlandske jøder hadde sin egen koloni i Sør-Amerika. Den het Jodensavanne og var en selvstyrende jødisk plantasjebosetning fra 1600-tallet ved Suriname-elven. På sitt høydepunkt rundt år 1700 var Jodensavanne hjemsted for rundt 500 jødiske plantasjeeiere og 9000 afrikanske slaver. Kolonien ble forlatt etter et stort slaveopprør i 1832.
Historien om Jodensavanne og de jødiske plantasjeeierne harmonerer naturligvis dårlig med bildet av jødene som et evig offer for kristen grusomhet.
Takk, Selma; veldig interessant.
«At 323 av 335 skip var eid av jødiske rederier, er selvfølgelig en myte».
Denne påstanden ble popularisert av boken The Secret Relationship Between Blacks and Jews (1991), som selvfølgelig har blitt bredt fordømt av historikere for å manipulere statistikk. Det er bare det at de fleste av historikerne som fordømte den er selv jøder: Eli Faber, Seymour Drescher, Harold Brackman, Ralph Austen og Wim Klooster.
Disse historikerne alle tilhører de prestisjetunge universitetene, «Ivy League». Finanseliten, de aller fleste khazarer, kontrollerer akademia gjennom store donasjoner og stiftelser som fra Rockefeller/Ford. Derfor vil historikere, uavhengig av etnisitet, fungere som finanselitens administratorer av den offisielle sannheten.
De er programmert til å avvise alt som utfordrer maktens historiske fundament som pseudovitenskap eller hatprat. Denne overvekten av jødiske historikere i debatten er et bevise på at de selv kontrollerer hva som skal anses som historiske fakta. De skriver seg selv inn og ut av historien som de vil.
De fleste forlagene som gir ut lærebøker og historiske bøker er eid av jøder, og de bruker stort sett jødiske forfattere til å skrive dem. Det er hvordan finanseliten utøver makt. Kontroll over informasjon og historie er like viktig som kontroll over penger. I Zions vise lærde eldstes protokoller står det også at «presse og media makten er den viktigste makten». Forlagshusene er en del av dette.
Mange av de største globale mediekonglomeratene og forlagshusene som for eksempel Penguin Random House, Simon & Schuster og HarperCollins, har historisk sett alltid hatt styremedlemmer eller toppledere med jødisk bakgrunn som eiere. BlackRock og Vanguard, som er gigantiske eiere i disse mediehusene, sikrer at bøkene som når ut til massene og skolene følger globalismens narrativ.
Forlagene er ikke bare selskaper som utgir, blader og magasiner men deres oppgave er også å sørge for at bøker som utfordrer eller avslører den luciferianske finanselitens metoder, aldri blir utgitt eller markedsført.
Som med historikerne som avviste slavehandelsstatistikken, skapes det en lukket akademisk sirkel. Jødiske forfattere skriver bøkene, jødiske professorer ved eliteuniversitetene godkjenner dem, og jødiske anmeldere i storaviser som The New York Times hyller dem. Bøkene kjøpes av universitetene, og refereres til når temaet skal diskuteres. Finanseliten eier akademia.
For goyim (ikke jøder av Abrahams ætt) fremstår dette som en objektiv vitenskapelig konsensus, mens det er en planmessig programmering av befolkningens virkelighetsoppfatning. En metode for å snu Bibelens ord på hodet. Man fjerner stoltheten over nasjonal suverenitet, og erstatter den med kollektiv skyldfølelse for eksempel rundt slavehandel eller kolonialisme.
Disse forlagene er løgnfabrikker. Ved å kontrollere fortiden, kontrollerer de fremtiden som Orwell korrekt obeserverte. Det er derfor Jesus sa at «sannheten skal gjøre dere fri» – fordi å bryte ut av deres informasjonsboble er den første handlingen et menneske kan gjøre for å få frihet. Denne monopoliseringen av historien er årsaken til at folk flest ikke forstår sammenhengen mellom 1700-tallets bankvesen som finansierte slavehandelen og dagens gjeldslaveri.
Apropos. Black lives matter bevegelsen, sponset av Soros, rev ned byster og statuer av hvite sørstats plantasjeeiere og politikere, men lot byster og statuer av jødiske plantasjeeiere og politikere som hadde slaver, stå i fred. Jødiske slaveeiere og politikere som for eksempel Judah P. Benjamin, som var konføderasjonens finansminister og hjernen bak deres krigsfinansiering, ble aldri målskiver for ikonoklasmen.
Kilder: Bibelen, Google AI.