Innlegget er hentet fra Drammen Nei TIl EUs Nyhetsbrev.

Opprørsfanen eller sofakroken? 

Av Jan Christensen

Strømpolitikken er EU/EØS sin markedsøkonomi i et nøtteskall. 

Først vedtas lover og regler som de færreste skjønner konsekvensen av. Argumentet er ofte at det skal bli bedre og billigere for folk flest.
Etter noen år merker folk virkningene.Resultatet er blitt omvendt av det folk ble forespeilet. Alt blir dyrere, og vi er fanget av tidligere uforstand. Allikevel tviholder tilhengerne på at sånt bare er forbigående, at endringene har tjent oss godt. Med litt tålmodighet vil alt bli bedre. 

Dessuten, vi må vise solidaritet med «Europas folk». Er det solidaritet med folkene i Europa om vi møtes på bunn? At bare de rikeste får det bedre, mens alle vi andre får det verre?

Strømprisen vil aldri komme ned på tidligere nivå – med mindre vi velger grunnleggende og varige endringer i dagens system. Med nåværende regjering vil det aldri skje. Med ei ny Høyreregjering kan situasjonen bli  enda verre enn i dag.

Vi har nå en strømstøtte-ordning som verken er rettferdig eller strømsparende. Noen tjener faktisk på å bruke mest mulig strøm, mens andre må bruke sine siste sparepenger for å holde varme i boligen. 
Selv trekker jeg den lærdom at mye av dette med strøm og strømpriser nå er blitt så komplisert at våre politikere har mistet enhver evne til styring, nytenkning og reformer. I dag er det profesjonelle markedsaktører – ikke folkevalgte – som skalter og valter med strømmen vår.

Strømstøtte-ordningen er dessuten bare midlertidig. Sammenlignet med andre europeiske land, har de fleste nordmenn god råd, hører vi. Når påtrykket kommer fra EU og  alskens økonomiske eksperter, vil et flertall av våre folkevalgte finne ut at vi egentlig har det for bra her hjemme.  At folk flest har råd til å betale det strømmen «koster». De som fortsatt er «fattiglemmer» blant oss, får heller søke om sosialhjelp eller bostøtte.

De store haiene på strøm-markedet er kraftselskapene – som produserer og transporterer strømmen – og strømselskapene – som selger den. Som en høyst spekulativ vare, der de dyktigste meglere kan tjene over en million kroner på en dag.  Den såkalte spotprisen på strøm er en gamblingspris. Fristilt fra produksjonskostnader, fastsatt etter etterspørsel. Med evig knapphet på strøm, og med Europa – inkludert Norge – som marked, vil den alltid være uforutsigbar og som oftest  høy. 

Spotprisen varierer med døgnets timer, og er – ikke uventet – høyest når etterspørselen er størst. Men strømprisen innafor en enkelt av døgnets 24 timer, kan også variere sterkt. Noen strømselskaper kjøper denne strømmen billigere enn andre. Allikevel avgjøres spotprisen for denne timen av det strømselskapet som må betale mest.

Tenk deg strømselskaper som på kraft-børsen handler strøm for levering mellom klokka 8 og klokka 9 på morran. Noen strømselskaper får denne for ei krone. Andre betaler mer. Det selskapet som betaler mest, må eksempelvis ut med to kroner. Tenk deg videre at det strømselskapet du har strømavtale med, er blant de «heldige» denne timen. De har betalt ei krone.  Hvor mye må du da betale? Ei krone pluss litt til.

Nei!

Du betaler høyeste pris for den timen. To kroner. Pluss litt påslag. Følgelig: Strømselskaper som handler strømmen til under spotpris kan få god  fortjeneste når de videreselger til spotpris til deg og andre.

Kraftprodusentene og nettleverandørene tjener også bra.Selv om de i hovedsak er eid av «fellesskapet», er det lite av fortjenesten som kommer oss vanlige folk til gode. Først skal million-lønninger utbetales til direktørsjikt og styre, så skal alle konsulentene og lobbyistene og en feit representasjonskonto ha sitt, så skal forretningsbyggene være moderne og funksjonelle, så skal det satses på alskens grønne prosjekter, inkludert tapsbringende «luftslott».

Så får staten, fylkene og kommunene sine  skatter og utbytte. For en stor del innbetalt av deg og meg i form av ublu strømregninger. 

Dermed kan også en mer rettferdig fordelingspolitikk settes på vent. Framfor å kreve større bidrag fra de mest velstående, tar i stedet det offentlige – gjennom økte strøminntekter – like mye fra alle. Fattig som rik.  God høyrepolitikk, spør du meg. Når rødgrønne folkevalgte går i samme spor, kan en lure på om det er denne turen som har kommet til folk flest.

Hva er så løsningen?

• Strøm må betraktes som en nødvendig del av norsk infrastruktur, som noe vi trenger for å kunne arbeide og leve i dette landet. Kostnadene må være forutsigbare. Normalt forbruk må prises etter selvkostprinsippet. For overforbruk bør prisen settes høyere. 
  
• Energiloven av 1990 må oppheves, eventuelt revideres. Strøm som infrastruktur må grunnlovsfestes. Et tilfeldig valgt storting må ikke kunne endre alt over natta.
  Folkevalgte – ikke eksperter – må avgjøre vår strømpolitikk, og også kunne stilles til ansvar for sine vedtak.
  
• Norge må ut av det europeiske strøm-markedet. Da vil vi alltid ha strøm nok til eget fornuftig bruk, til «våre» priser. Overskuddskraft – når våre vannmagasiner har tilfredsstillende fyllingsgrad – kan eksporteres til markedspris. Sol- og vindbasert strøm kan importeres fra kontinentet når prisnivået der kan konkurrere med vårt eget.
  
• Med strøm som del av vår infrastruktur, har vi verken behov for Nordpool, strømbørser eller private strømselskaper. I dag konkurrerer strømselskapene om nøyaktig den samme varen og er kun et fordyrende og forvirrende mellomledd. Strømmen må kunne selges direkte til forbruker av de som produserer og transporterer den.
  
• Med tiltak som skissert over, sikres folks grunnleggende behov og arbeidsplasser. Samtidig kan milliarder av kroner og tusenvis av ledige hoder og hender i dagens strømbransje, brukes til produktivt arbeid i andre samfunns-sektorer.

Høres dette fornuftig ut? 

Problemet er at det neppe lar seg gjennomføre så lenge det norske folk tror på EØS-avtalens velsignelser, og stemmer Jonas eller Erna. I EØS-avtalen er det heller ikke rom for å skrote private strømselskaper. Varig subsidierte strømpriser er også tvilsomt. Strømprisene skal følge «markedet». 
Og verre: Vi står vi nå i fare for ytterligere integrering i det europeiske strømmarkedet, gjennom ACER. 
Og – på sikt – privatisering av all norsk strøm. 

Er det sånn at nordmenn flest vil ha «det trygge» selv om det betyr evig høye strømpriser for folk flest?
I andre europeiske land reises opprørsfanen mot en sånn folkefiendtlig politikk. 
Hos oss sitter fortsatt for mange i sofakroken.

Forsidebilde: Jason Briscoe