Av Trond Ali Linstad

Nobels fredspris misbrukes politisk. Prisens visjon er å få til fred. «Gjennom vidtrekkende samarbeid mellom internasjonale institusjoner og håndtering av folkeretten.» (Fredrik Heffermehl) Nå misbrukes fredsprisen til å underbygge opprørsparoler og styrke arbeid for «regimeendring» i Iran. Det er denne «fredsprisens» innhold.

Det samsvarer med USAs og andre vestlige makters politikk om å omdanne ikke-kontrollerbare stater til medgjørlige samarbeidspartnere. Det følgende er framgangsmåte:

-Grip fatt i et spørsmål det kan være diskusjon om, i staten. Knytt bånd til opposisjonelle grupper. Forsyn dem midler de måtte trenge, redskaper for kommunikasjon og annet. Penger vil de avgjort trenge. Bygg opp et apparat for propaganda rundt dem. Vestlige politikere og aviser må støtte og skape en bred folkelig opinion. En pris – som en «fredspris» på toppen av det hele , vil være avgjort bra. (Jf. Gene Sharp, amerikansk forsker)

Trengs det flere kilder? Tidligere amerikansk utenriksminister Hillary Clinton skrev i sin selvbiografi Hard Choices om strategi for «regimeendring» i Iran: – Nært samarbeid med opposisjonelle kontakter i Iran, støtte til demonstrasjoner, vurderinger fra etterretnings-agenter, og dette: – Bak scenen … være i konstant kontakt med aktivister i Iran.

På hvilken måte da? Hillary Clinton skrev: – Jeg besluttet å trappe opp våre anstrengelser med å forsyne pro-demokratiske aktivister med redskap og teknologi for å unngå styrets undertrykking og sensurering. Over de neste nærmeste årene investerte vi titalls millioner dollar og lærte opp mer enn fem tusen aktivister rundt om i verden.

Hva sier «fredsprisvinneren», Narges Mohammadi, selv? Hun er «krystallklar» (Klassekampen 7. oktober) på blant annet dette, som nødvendig for å «forandre det iranske folkets situasjon»: – «Effektiv støtte … fra vestlige regjeringer og sivilsamfunn». (Klassekampen) Prosessen er i gang. Bifalt av «venstresiden» i Norge.

Forventninger ved «fredsprisen» er store. Den hevdes å være «en fredspris til alle iranske kvinner». (Aftenposten 7. oktober.) Blindt er dette! Narges Mohammedi hevder hennes motstand startet fra begynnelsen av «Den islamske republikken». Var – og er hun – representativ for iranske kvinner?

Et blikk på den iranske revolusjonen: Leder, Imam Khomeini, landet med fly i Teheran etter utlendighet i Paris. Slik gikk det til som beskrevet: «Det var en dag med uhemmet religiøs jubel, en gledesdag som manglet sidestykke i moderne tid … 6 millioner fylte gatene … Befolkningen veltet ut. Både hæren og regjeringen var nå bare skygger.» (Mohamed Heikal: «Ayatollah vender hjem.» Aschehoug. Oslo 1982.)

Blant de millioner som gledet seg over revolusjonen – og mange gjør det fortsatt – er tusentalls kvinner. De står fast ved revolusjonens grunnlag. De færreste snakker om dem – i propagandaen som fremmes i vesten.

Se for eksempel video’en under for mer informasjon: «Iranian Protests, Western Propaganda. A Different View from the Ground.” Men – som kvinnen sier – det må også være et valg.