G7 – sprekker i den vestlige enigheten om Russland

Av M. K. Bhadrakumar.

Den osmanske sultanen Abdulmejid sparte ingen kostnader for å bygge det overdådige Dolmabahce-palasset i Istanbul mellom 1843 og 1856. Det ble bygd for å imponere verden. Den hadde den største bøhmiske krystalllysekronen som noensinne var installert og fjorten tonn gull for å forgylle takene. 

Denne råflotte sløsinga med penger hadde sultanen ikke råd til. Det ble delvis gjort på grunn av det desperate behovet for å forvirre kreditorer som hadde mistanke om at det sene osmanske riket kunne drukne i problemer, nær konkurs, forstyrret av inflasjon, forsterket av imperialisme. 

Den tre dager lange samlinga av G7-lederne i Elmau-slottet i de bayerske alpene fra søndag til tirsdag i eventyrlige omgivelser minner om forspillet til det osmanske rikets undergang. Det er mye offentlig kritikk av at et så overdådig skue ikke lenger er i tråd med tida, og et eksempel på hvor politisk umusikalske, ja dekadente, disse politikerne har blitt.

Den tyske kansleren Olaf Scholz, i egenskap av programleder, gjorde en siste opptreden for media tirsdag med en noe dyster atmosfære som reflekterte budskapet hans til de forsamlede journalistene: «Ei tid med usikkerhet ligger foran oss. Vi kan ikke forutse hvordan det vil ende.» 

Scholz refererte til Ukraina-krisa og dens konsekvenser. Scholz snakket om et «langt strekk» og om konsekvenser for alt og alle. Borte var den triumfalistiske vestlige fortellinga om «opphev Russland»-strategien. 

Faktisk var hovedstriden blant G7-landene hvordan de skulle forholde seg til Russland. G7-landene ser at de ikke har klart å isolere Russland, og kanskje er det ikke engang i deres interesse å få et totalt brudd med Moskva av økonomiske årsaker. 

Toppmøtet ble så vidt enige om å diskutere en rekke nye sanksjoner mot Russland, men diskusjonene understreket grensene for å bruke økonomiske verktøy for å straffe Russland. Den vestlige strategien er gått i vranglås — Russland vinner krigen til tross for USAs massive våpenleveranser til Ukraina; sanksjonene klarte ikke å avskrekke Russland og skader muligens Europa mer enn Russland; og G7 er gått helt tom for ideer.

Det var ingen tegn til dissens i offentligheten, men selv om G7-lederne lovet sin urokkelige støtte til Ukraina, tynget det tydeligvis deres sinn at de enestående sanksjonene mot Russland som er innført av G-7 og EU – rettet mot Moskvas økonomi, energi eksport og sentralbankreserver – har forårsaket global ustabilitet i markedene og økt energikostnadene. Wall Street Journal rapporterte: 

«Nå demper høy inflasjon, avtagende vekst og frykten for energimangel i Europa denne vinteren Vestens appetitt på tøffere sanksjoner mot Moskva. Ulikheter mellom lederne i USA, Canada, Storbritannia, Frankrike, Italia og Japan hindret dem i å bli enige om konkrete nye sanksjoner, der gruppa bare gikk med på å starte arbeidet med tiltak som spenner fra et pristak på russiske oljekjøp til en gullembargo. Når de fleste umiddelbart tilgjengelige alternativene for å straffe Russland stort er sett uttømte, ligger det bare mer kompliserte og mer kontroversielle alternativer på bordet.» 

G7-kommunikéet lyder:

«Vi vil vurdere en rekke tilnærminger, inkludert alternativer for et mulig omfattende forbud mot alle tjenester, som muliggjør transport av russisk sjøbåren råolje og petroleumsprodukter globalt. Vi gir våre ministre i oppgave å fortsette å diskutere disse tiltakene raskt, og rådføre seg med tredjeland og sentrale interessenter i privat sektor, samt eksisterende og nye leverandører av energi, som et alternativ til russiske hydrokarboner .»

G7-lederne diskuterte også et amerikansk forslag, som innebærer at kjøpere av russisk olje selv bestemmer den maksimale prisen de er villige til å betale for den. Til slutt ble det ikke tatt noen konkrete avgjørelser  på bakgrunn av EUs forbehold. Det amerikanske forslaget vil bare gi mening med full deltakelse fra alle EU-land, så vel som Kina og India, som neppe vil støtte en slik beslutning. Faktisk er enkelte EU-land nesten 100 % avhengige av russisk olje og dersom Russland ikke går med på å levere olje til redusert pris, så risikerer disse landene å stå helt uten råvarer.

En hovedgrunn til å invitere India, Indonesia, Sør-Afrika, Senegal og Argentina til G7-toppmøtet var å utvide den globale alliansen mot Russland, men trikset fungerte ikke. Ifølge Journal sa statsminister Modi til Scholz på et bilateralt møte at India ikke kunne delta i noen tiltak mot Russland, og forsvarte også offentlig oljekjøp fra Russland.    

På samme måte er et annet område der G7 håper å redusere Russlands inntekter ved å stoppe importen av russisk gull. Selv her manglet det konsensus. Scholz ønsket at det amerikanske forslaget først skulle diskuteres på EU-nivå. Men lederen av Det europeiske råd Charles Michel var skeptisk: «Når det gjelder gull, er vi klare til å diskutere detaljene og se om det er mulig å ramme gull på en slik måte at det treffer den russiske økonomien og ikke skader oss sjøl.» 

Kreml-talsmenn Dmitrij Peskov var åpent avvisende:

«Edelmetallmarkedet er globalt, det er ganske stort, omfangsrikt og veldig mangfoldig. Som med andre varer, selvfølgelig, hvis ett marked mister sin attraktivitet på grunn av illegitime beslutninger, vil det skje en nyorientering til markeder hvor disse varene er mer etterspurt og hvor det er mer komfortable og mer legitime økonomiske regimer.»

Den lavmælte opptredenen til USAs president Joe Biden på G7-toppmøtet taler for seg selv – han var fornøyd med å la andre ledere stå for det meste av samtalen. På toppmøtets siste dag, da sola forsvant og mørke skyer la seg over det imponerende fjellmassivet bak Schloss Elmau, skyldte Biden på et forestående tordenvær og hastet av sted til flyplassen i München, og droppet en tale han hadde planlagt å holde.

Faktisk er frakoblinga nesten surrealistisk. På det siste G7-toppmøtet under det tyske presidentskapet i 2015, lovte de vestlige lederne å befri 500 millioner mennesker fra sult innen 2030, mens tallene bare har økt siden 2017, og i 2022 er det over 150 millioner flere mennesker som lider av underernæring. Klima er et annet eksempel. 

Tysklands kansler Olaf Scholz har fått kritikk for å ha forsøkt å vanne ut avtaler om internasjonal klimabeskyttelse på G7-toppmøtet. På grunn av energikrisa prøver Tyskland å reversere sin frivillige forpliktelse til å fase ut offentlig finansiering av fossilt brensel innen utgangen av 2022. 

Uten tvil er dette året et viktig år for klimaet. Det internasjonale samfunnet har lovet å oppdatere de nasjonale klimaplanene og tilpasse dem for å møte 1,5 grader celsius-målet i forkant av FNs klimakonferanse i Egypt i november, og for at dette skal skje, burde G7 ha gått foran med et godt eksempel. 

Men tvert imot trapper Tyskland opp sin import av kull på grunn av usikkerhet rundt russisk gassforsyning. G7 understreket rollen til økte leveranser av flytende naturgass, og la til at de «erkjenner at investeringer i denne sektoren er nødvendige som svar på den nåværende krisa.» Scholz advarte igjen om den reelle risikoen for energimangel i tysk økonomi og en Lehman-liknende dominoeffekt. Uten tvil er dette en åpenbar reversering av klimastrategien.

I bunn og grunn, fremhever alt dette at G7 ikke har noen anelse om hvordan de skal navigere en vei ut av sine «sanksjoner fra helvete» mot Russland. Toppmøtet avslørte at de eksisterende sanksjonene mot Russland har gått utover de fleste vestlige beslutningstakeres smertegrense. Og de europeiske lederne oppdager nå at det er en pris å betale for ytterligere sanksjoner. 

Og det er helt klart at det er et presserende behov for å bestemme en ny vestlig strategi i tilfelle en langvarig økonomisk konfrontasjon med Russland, og forberede velgerne på mulige konsekvenser. Tysklands regjering advarte forrige uke om potensiell gassmangel som kan utløse stenging av fabrikker og mulig rasjonering av gassforsyninger til hjemmene. 

Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.

Innlegget er hentet fra Steigan.no

Redaksjonen har lagt til bilder m/tekst

Forsidebilde: Mikael Kristenson