Tanzania – Det andre covid-kuppet?

President John Magufulis forsvinning gjør ham potensielt til det andre “covid-benektende” statsoverhodet som mister makten.

Av Kit Knighlty

John Magufuli, Tanzanias president, har forsvunnet. Han har ikke blitt sett offentlig på flere uker, og spekulasjonene øker om hvor han kan være.
___________________________________________________________________________________
Innlegget er hentet fra Midt i Fleisen
___________________________________________________________________________________

Opposisjonen har på forskjellige tidspunkter anklaget presidenten for å være innlagt på sykehus med «covid-19», enten i Kenya eller India, selv om det ikke er noen bevis på at dette er tilfelle.

For forklare litt av den større sammenhengen, er John Magufuli en av de «covid-benektende» statsoverhodene fra Afrika.

I en berømt sak i fjor, fikk han kontoret sitt til å sende inn fem umerkede prøver for testing – en geit, motorolje, papaya, vaktel (fugl) og en jackfruit – og da fire kom tilbake positive og en som «usikker», forbød han testen og ba om en granskning av opprinnelse og produksjon av den.

Tidligere har han også satt spørsmålstegn ved sikkerheten og effekten av de angivelige «covidvaksinene», og har ikke tillatt at de brukes i Tanzania.

I den vestlige pressen har Magufuli blitt fremstilt som «antivitenskapelig» og «populistisk», men det er ikke rettferdig å si at helsen til folket i Tanzania er en lav prioritet for presidenten. Det motsatte er faktisk tilfelle.

Etter å ha vunnet sitt første valg i 2015, kuttet han lønningene (inkludert sin egen) for å øke finansieringen til sykehus og kjøpe AIDS-medisiner. I 2015 avlyste han feiringen av uavhengighetsdagen og brukte istedet pengene på å starte en kampanje for å bekjempe kolera. Helsevesenet har vært en av topprioritetene i hans regjeringstid, og den forventede levealderen i Tanzania har økt hvert år mens han har sittet ved makten

Den negative dekningen av president Magufuli er et veldig nylig fenomen. Tidlig i tiden som president mottok han til og med meget varme beskrivelser fra den vestlige pressen og Soros-støttede tankesmier, som hyllet reformene og kalte ham et ”eksempel” for andre afrikanske nasjoner.

Alt dette endret seg da han snakket om noe ikke stemte med covid.

Da han ble gjenvalgt i oktober 2020, dukket de vestlige standardanklagene om «velger-undertrykkelse» og «valgfusk» opp i den vestlige pressen, som tidligere hadde rapportert at hans popularitet så mye som 96%.

Og kampanjen mot Magufuli økte i fart i det nye året, der Mike Pompeo («vi løy, vi jukset, vi stjal«) innførte sanksjoner mot tanzaniske regjeringstjenestemenn som en av hans siste handlinger som utenriksminister. Sanksjonene ble formelt begrunnet med «valguregelmessigheter», men den åpenbare virkeligheten er at det skyldes at Tanzanias nektet av å følge covid-linja.

I forrige måned publiserte Guardian, alltid spydspissen når det gjelder «progressive» regimeskifter, en artikkel med overskriften:

Det er på tide for Afrika å tøyle inn Tanzanias anti-vaksinasjons-president

Artikkelen omtaler ikke geiter, papayaer og motorolje som testet positivt for koronavirus, men spør – på en veldig upartisk, journalistisk måte:

Hva er galt med president John Magufuli? Mange mennesker i og utenfor Tanzania stiller dette spørsmålet.

Før den avslutter:

Magufuli gir styrke til vaksinemotstander mens pandemien og dens nye varianter fortsetter. Han må utfordres åpent og direkte. Å se på likegyldig, utsetter millioner av mennesker i Tanzania og over regionen rundt Afrikas store innsjøer – så vel som samfunn over hele verden – for dette dødelige og ødeleggende viruset.

Forfatteren sier ikke nøyaktig hvordan Magufuli skal «utfordres åpent og direkte», men det er ikke det disse artiklene er der for. De eksisterer bare for å fremstille personen som en skurk og skape et klima der «noe må gjøres». Hva det «noe» er – og om det faktisk er lovlig eller ikke – har ikke Guardians lesere noe med, og de fleste av dem bryr seg ikke egentlig.

Å forresten, artikkelen er en del av Guardians «Global Development»-seksjon, som er sponset av Bill and Melinda Gates Foundation. Bare så du vet det.

Så innen to uker etter at Guardian publiserte en Gates-sponset artikkel som ba om at noe måtte gjøre noe med president Magufuli, har han forsvunnet, angivelig på grunn av covid. Morsomt hvordan ting ordner seg.

Selv om Magufuli på mirakuløst vis overlever sin kamp mot «mistenkt covid-19», står skriften på veggen for hans politiske karriere. Den meget innflytelsesrike tankesmie Council on Foreign Relations publiserte denne artikkelen i går, og jobber hardt med å skape argumenter for at presidenten har mistet all autoritet. Den konkluderer med:

en dristig skikkelse innen det regjerende partiet kunne dra nytte av den nåværende episoden for å begynne å snu kursen.

Det er ikke vanskelig å lese mellom linjene her, hvis du i det hele tatt kan kalle den «mellom linjene».

Hvis vi er i ferd med å se det plutselige dødsfallet og/eller erstatningen av presidenten i Tanzania, vil han ikke være det første afrikanske statsoverhode som lider en slik skjebne i disse covid-tider.

I fjor nektet Pierre Nkurunziza, presidenten i Burundi, å spille på lag om covid, og ba WHO-delegasjonen om å forlate landet sitt … før han plutselig døde av et «hjerteinfarkt» eller «mistenkt covid-19». Hans etterfølger omgjorde umiddelbart hver eneste av hans covid-vedtak, inkludert ved å invitere WHO tilbake til landet.

Det var vårt første covid-kupp, og det ser ut til at Tanzania svært mulig kan være neste.

Hvis jeg var president i Turkmenistan eller Hviterussland, ville jeg ikke lage noen langsiktige planer.

Knut Lindtner har lagt til bilder m/tekst

Forsidebilde: Hu Chen