Kasakhstan versus Ukraina

Skrevet Bjørn Ditlef Nistad

Den 27. april mottok Kasakhstans president Qasym-Jomart Toqaev den kinesiske ambassadøren Zhang Sjao. Toqaev erklærte at ”Kasakhstan og Kina er nære naboer, pålitelige venner og strategiske partnere. Dette samarbeidet er i samsvar med Kasakhstans nasjonale interesser. Mellom våre land er det ingen spørsmål som ikke kan løses gjennom en konstruktiv, fortrolig dialog.”
_____________________________________________________________________________
Innlegget er hentet fra Kaleidoskop
_____________________________________________________________________________

Videre fremgår det av en oppsummering av møtet at Toqaev inviterte den kinesiske statslederen Xi Jinping til å besøke Kasakhstan, og at han takket Kina for samarbeid under bekjempelsen av Covid-19-pandemien, blant annet i form av en forventet levering av kinesisk korona-vaksine, som sammen med den russiske Sputnik V-vaksinen og Kasakhstans egen QazVac-vaksine ville gjøre det enklere å fullvaksinere befolkningen.

Møtet mellom Toqaev og den kinesiske ambassadøren forteller mye om den kasakhstanske ledelsens måte å forholde seg til omverdenen på. Kasakhstan befinner seg i en utsatt posisjon, inneklemt som landet er mellom Russland og Kina – ikke minst utgjør naboskapet til det folkerike Kina en potensiell sikkerhetsrisiko for det tynt befolkede Kasakhstan. Kasakhstan er dertil en ung nasjon (uavhengig siden 1991) med en etnisk, språklig og religiøst blandet befolkningen (stort sett muslimske kasakher, ortodoks kristne russere og andre). Men denne posisjonen forsøker den kasakhstanske ledelsen åpenbart å forvandle til en fordel ved å utvikle politiske og handelsmessige forbindelser med både sine naboer og mer fjerntliggende land. Kasakhstan har et godt forhold til og utstrakt økonomisk samarbeid med både Russland og Kina, og samtidig har landet vært åpent for store amerikanske investeringer. Dessuten har Kasakhstan tilsynelatende klart å forene utvikling av titulærbefolkningens, kasakhenes, språk og kultur med respekt for språket og kulturen til alle folkegruppene som i dag er bosatt i landet.

Resultatet er at Kasakhstan siden begynnelsen av 2000-tallet har opplevd en kraftig økonomsk vekst – i enkelte år har veksten vært på mer enn ti prosent – og en mangedobling av befolkningens levestandard.

Ukraina burde i utgangspunktet være i en langt gunstigere situasjon enn Kasakhstan. Landet befinner seg mellom EU og Russland. Landet var en av de mest utviklede av sovjetrepublikkene og produserte alt fra kjøleskap til romraketter. Og de språklige og kulturelle forskjellene som opplagt var til stede, var på ingen måte dramatiske. En klok utnyttelse av den strategisk viktige stillingen mellom EU og Russland – kombinert med respekt for språket og kulturen til alle folkegrupper – burde ha kunnet gi Ukraina en levestandard på høyde med sentraleuropeiske land som Polen og Tsjekkia.

Slik gikk det ikke. Etter oppnåelsen av uavhengighet i 1991 har Ukraina opplevd en nærmest sammenhengende nedgang og er i dag nærmest avindustrialisert.

Mens Kasakhstan har utviklet sin egen korona-vaksine, forsøker Ukraina etter sigende å kjøpe en indisk korona-vaksine som er så usikker at Den afrikanske union har svartelistet den.

En grunn til den begredelige utviklingen i Ukraina er opplagt at oligarkene – den nye samfunnsklassen av superrikinger – etter uavhengigheten i 1991 har kunnet tilrane seg mesteparten av makten og har brukt denne til å utplyndre befolkningen.

Men en annen grunn er opplagt at den ukrainske ledelsen aldri gjorde noe seriøst forsøk på å utnytte den strategisk fordelaktige posisjonen mellom EU og Russland på en konstruktiv måte, altså ved å opprettholde og videreutvikle kommunikasjoner og infrastruktur og å etablere normale økonomiske forbindelser med andre land. I stedet forsøkte den ukrainske ledelsen å bedrive utpresning ved å sette EU og Russland opp mot hverandre – omtrent som en bortskjemt tenåring som ville leve på sine foreldre. Og etter statskuppet i 2014 forsøker den å knytte Ukraina til et Europa som ikke er innstilt på å bedrive veldedighet, samtidig som båndene til Russland er revet over.

Dessuten skyldes Ukrainas problemer opplagt at den politiske ledelsen – særlig etter statskuppet i 2014 – bekjenner seg til et ett språk, én kultur, én religion-konsept som er dømt til å mislykkes, med evindelige språklige og kulturelle konflikter som resultat. Og disse konfliktene har gjort det langt lettere for oligarkene å tilrane seg makten. Ukrainske presidenter og politikere har kommet til makten ved å utnytte den språklige og kulturelle splittelsen – og etter 2014 den åpne borgerkrigen – og nesten alle har de vært oligarker eller de har arbeidet for oligarker.

Også i Kasakhstan finnes det oligarker, men disse har hatt langt mindre makt enn de ukrainske og har ikke kunnet gjennomkorrumpere politikk og samfunnsliv. En viktig grunn til dette er opplagt at Kasakhstans president inntil 2019, Nursultan Nazarbajev, var en sterk leder som i likhet med Putin i Russland satte oligarkene på plass. Men en annen og kanskje vel så viktig årsak var at Kasakhstan – også dette var i høy grad Nazarbajevs fortjeneste – unngikk språklig og kulturell splittelse som ville ha gjort det langt lettere for oligarkene å tilta seg makten.

Knut Lindtner har lagt til noen bilder m/tekst.

Forsidebilde: Akmaral Khudaikulova