POSTED IN Krig-fred, Russland, Ukraina

Russlands Ukraina-plan for denne sommeren.

Målrettet gnage ned Ukrainas styrker.

6 kommentarer
Print Friendly, PDF & Email

Som Sun Tzu skriver i den klassiske boken om hvordan en best kan føre krig, «Krigkunst», er en forutsetning for å vinne en krig ikke bare at en må kjenne seg selv. Like viktig er det å kjenne motstanderen. Bare hvis en kjenner begge sider vil en kunne vinne en krig.

Situasjonen i vesten, hvis en bruker NRKs militære kilder, men også slik jeg leser vestlige ledere, er den at de hverken kjenner seg selv eller fienden. De har et oppblåst bilde av egne krefter, med oppblåst selvbilde, selvhøytidelig og med storhetsforestillinger.

Motsatt blir Russland vurdert slik vi har sett det fremstilt i utallige Hollywoodversjoner, som dumme eller naive med utdatert utstyr sml. med vestens sine hypermoderne verktøy og våpen. I den seinere tid er de fremstilt som onde – naturligvis fordi de har fremgang på slagmarken.

Den smertefulle erkjennelsen som ingen orker å ta innover seg er at Russland har vunnet våpenkappløpet med vesten både i kvalitet og kvantitet. Akkurat nå slåss de i Ukraina med venstre hånd på ryggen og vil kunne slå et samlet Nato i en landkrig i Europa.

Det er naturligvis min mening etter å ha fulgt utviklingen i snart ti år. Jeg har forbauset meg mer og mer over hvorfor en i vest ikke har sett det som er i ferd med å skje. Men det som har slått meg er at en vest har vært så ruset på sin egen fortreffelighet og overlegenhet at en ikke har tatt Russland på alvor.

Virkelighetsflukt kan være nyttig enkelte ganger, men ikke over lang tid.

Nå møter virkeligheten dem i ukrainakrigen. Mange fortsetter virkelighetsflukten, mens de mest nøkterne forstår nå hva som er i ferd med å skje. Krigen vil tvinge stadig flere til å forholde seg til verden slik den faktisk er og ikke slik en har innbilt seg at den var. Ønsketenkningens tid er forbi. Vi skal være glad for at det er nøkterne russiske ledere som er motpart og ikke slike som vi holder oss med i vest: Virkelighetsfornektere og ønsketenkere. Det er de som er farlige for andre, særlig hvis de får krigsmidler å leke seg med.

Under har vi oversatt en artikkel fra en russisk politisk analytiker. Som vanlig holder slike folk en langt mer nøktern og saklig tone enn det vi kan finne i vesten fra de som forsvarer vår politikk.

Knut Lindtner
Redaktør

Sergey Poletaev: Her er Russlands plan for Ukraina denne sommaren

Vestens kostnadar med å støtte Kiev aukar stadig. Det betyr at det beste valet for Moskva er å vente.

Frå tid til anna spør folk om korfor ikkje Russland agerer meir bestemt i Ukraina, og korfor det verkar som om dei drøler. Nokre seier det kjem av veikskap, andre mistenker hemmelege avtalar med Vesten, og det verkar som det finst teoriar for ein kvar smak.

I røynda er svaret klart og tydeleg og openlyst. Dette året og det neste har Russland budsjettert med omlag 5-6% av BNP på Ukraina-konflikten, og Kreml si oppgåve er å bruke desse relativt små ressursane så effektivt som mogleg. Dei har til hensikt å nå militæroperasjonens mål utan ny mobilisering, og å bevare både ein roleg og velfungerande økonomi og landets indre stabilitet.

Sjølv om frontlinja har vore stort sett statisk sidan hausten 2022, er den politiske situasjonen, og tilstanden som konflikten truleg endar i, i radikal endring – i Russlands favør. Med liten risiko, og til ein relativt låg økonomisk pris, vil president Vladimir Putin sakte, men sikkert, få det på sin måte.

Ikkje venting, men førebuing

Det blir meir og meir snakk om ein snarleg komande russisk offensiv. Som med den ukrainske «motoffensiven» for eit år sidan, hevdar kommentatorar at dei veit nøyaktig kor den vil finne stad (mot Kharkov eller Sumy), når den skal skje (i mai eller juni), og dei er på førehand sikre på at den vil bli avgjerande for heile konflikten, og så vidare.

Kommer det noen russisk offensiv? (Foto: Lexica)

Men for oss ser det ut til at Kreml ikkje ønsker nokon stor marsj mot Ukrainas nest største by denne sommaren, og her kjem korfor:

For det første er det mangel på erfaring. Vi snakkar om ein operasjon i storleiksorden Aust-fronten under Andre verdskrig, og noko slikt har aldri blitt gjort under den noverande kampanjen. (Den 22. februar, 2022 tel ikkje, fordi fienden ikkje var fullt mobilisert, og frontlinja eksisterte eigentleg ikkje, så der var ikkje behov for å bryte seg gjennom noko som helst).

I ein kvar konflikt trengst det stadig større styrkar for offensive slag, og ein treng å skaffe til vege passande utstyr, strategiske og taktiske teknikkar, offiser- og stabskorps. Spranget frå ein fem-månadars operasjon for å ta Avdijevka til ein rask og vellykka okkupasjon av Kharkov eller Sumy, verkar ufatteleg stort.

Og dei styrkane og midla som trengst, er enno ikkje på plass. Jau, vi har reservar på rundt 150 000–170 000 folk. Jau, fleire folk melder seg til militærteneste kvar månad enn Ukraina fangar inn frå holer og på gatene, og det betyr at tala framleis veks. Men ein masse av soldatar er ingen armé. Dei treng våpen, utstyr, trening, erfarne offiserar, stabskapasitet, ammunisjon, luftfarty og andre ting.

Russlands forsvarsminister Sergey Shoigu har sagt at formasjonen av to nye generelle arméar vil fullførast innan slutten av 2024. Så Dei russiske væpna styrkane vil først nå toppform om åtte til ni månadar, og då bør kåra for å opne ein front nummer to vere openlyse.

En skifter ikke hest midt i elva hvis det går bra. (Foto: iStock)

Men kva med denne sommaren? Med mindre den ukrainske fronten brått kollapsar, vil vi truleg få sjå ein sakte og tilmålt progresjon, med kamp om kvart felt og kvar landsby, kombinert med simultane luftangrep djupt inn i fronten og langt bak i Ukraina.

Trass i stadig meir sofistikerte ukrainske motangrep, vil eit slikt scenario utmatte fienden mykje raskare enn det utmattar oss, noko som betyr at innan utgangen av året eller inn i komande sommar vil styrkebalansen ha skifta endå meir i vår favør. Det er i alle fall det generalstaben vår reknar med.

Dersom Ukrainas styrkar brått skulle vakle i Donbass, Kharkov-regionen eller Saporosje (Zaporozhye), så vil reservane vi allereie har i sona rekke for suksess.

Samtidig er russiske offensive operasjonar av operasjonell (medium) skala moglege i vår eller sommar, særleg dersom arméen til Kiev byrjar bøye seg meir enn den gjer no. Dette er ikkje berre ei øving og ein måte å få erfaring på. men også, i tilfelle suksess, ein demonstrasjon overfor fienden av at vi veit korleis ein offensiv skal startast, at vi veit presis kva som skal gjerast, og at vi vil gjere det om att om nødvendig.

Allereie er den generelle opinionen i Vesten at Ukraina ikkje kan vinne. Så den nye debatten vil gå på om ein skal forhandle eller slutte seg direkte til kampane (det siste verkar urealistisk, men meir om det etterpå). Og alt dette er blanda med ein samtitig generell opinion om at Putin ikkje kan angripe, at den russiske arméen er utmatta og så vidare.

Når danninga av dei nye arméane som er skildra over er ferdig, og det er bestemt å flytte dei til den ukrainske grensa, så vil den andre fronten bli forkynt i Ukraina og i Vesten, og dette i seg sjølv kan bli ein avgjerande faktor. Putin vil såleis tilby fienden eit val – enten godta vilkåra våre (avvæpning og nøytralitet for Ukraina, så vel som andre kontrollmekanismar) eller førebu seg på ein ny runde, noko vi er mykje betre førebudde på enn de er.

Med andre ord, om de ikkje gjer det på den hyggelege måten, vil vi ta det vi vil ha med makt.

Når ambisjonane ikkje står til kva som er mogleg

Sjølvsagt vil ikkje Vesten sitte stille og vente på at Russland får det på sin måte utan å gjere noko. Men etter at fjorårets ukrainske motoffensiv slo feil, har det ikkje dukka opp nokre klare idéar om korleis ein skal slå Moskva.

Og det som verre er, sett frå perspektivet til Russlands opponentar, den politiske splittinga i Vestlege land har nådd slike proporsjonar at det er på tide å snakke om ikkje strategien til blokka som eit heile, men om solidariteten til dei globalistiske elitane som møter veksande opposisjon både i sine eigne land og i landa i sør. Som resultat kjempar dei med å realisere ambisjonane sine.

Kva snakkar vi om? Sist haust vart det bestemt at Ukrainas oppgåve var å halde, bygge og angripe – altså å oppretthalde fronten, bygge forsvarsverk og bombardere Russland så smertefult som mogleg – og samtidig gjenoppbygge arméen og førebu seg for avgjerande sigrar på slagmarka i 2025; etter det ville ein utmatta Putin sikkert måtte gå med på fred.

Den første delen gjeld framleis (særleg om Russland ikkje rykker fram nokon stad); den andre er vanskelegare – på grunn av politisk kjekling og ein generell mangel på våpen, rekk ikkje forsyningane til sjølv dei noverande behova til Kievs væpna styrkar, og sjølv om situasjonen i Ukraina ikkje er så katastrofal som dei profesjonelle «sørgarane» i Vest-pressa påstår kvar dag, blir den sakte men sikkert verre. Med andre ord går alt etter Putins plan, heller enn Vestens – gradvis blir den ukrainske arméen svakare, ikkje sterkare.

I tillegg til problema med Vestlege våpen, er det eit anna: Ukraina går lens for soldatar. Ifølge diverse estimat har oppimot ein og ein halv million menneske vore innom dei ukrainske væpna styrkane under konflikten. I starten bestod styrkane av dei som ville kjempe, eller i det minste ikkje var imot det.

Men no er det ikkje så lett. Forsøk på å auke innrulleringa i den ukrainske arméen blir møtte med total sabotasje, både frå bekymra menn som flyktar i hopetal frå dei militære rekrutterarane, og frå parlamentarikarar som ikkje kunne bestemme seg om eit lovforslag om å utvide mobiliseringa etter hausten.

Hvorfor bruke penger på en tapt sak?

Så Vesten, traumatisert av Ukrainas nederlag i fjor, nøler no med å forsyne landet med nye våpen frå knappe lager – og samtidig ser dei ingen motivasjon for å levere meir så lenge ukrainarane sjølve er uvillige til å kjempe. Ein vond sirkel.

Mot denne bakgrunnen ser den andre delen av den grandiose planen, vendepunktet i året som kjem, meir ut som sjølvtilfredsheit i stilen «eg skal starte eit nytt liv på måndag». Det er ikkje noko snakk om å auke Vestlege forsyningar til Ukraina i 2025, og sjølv oppretthald av noverande mengd og budsjettfinansiering (rundt 40 milliardar dollar i året) er seriøst uvisst.

Kreml er fult ut klar over dette og aukar kostnadene for Vesten. Som resultat av angrep på energi-sektoren, har Ukraina gått frå å vere eit donor-land til eit som treng elektrisitetsforsyningar frå EU og store investeringar for å gjenoppbygge øydelagde kraftverk – alt betalt av Vesten, sjølvsagt. Angrepa på gasslager i vest-Ukraina aukar risikoen for forstyrringar i oppvarmingssesongen til vinteren igjen, og så vidare.

Som vi har sagt mange gongar, står Vesten overfor eit vegval – trekke seg frå konflikten og forhandle med Russland, eller betale og gå til krig sjølve. Macron har blåst opp ein prøveballong, og reaksjonen både i Frankrike sjølv og blant NATO-medlemmar med minst litt fungerande arméar har vist at nei, det blir ingen Vestlege troppar av betydeleg storleik i Ukraina i overskodeleg framtid.

I møte med vegskillet har Vesten ikkje greidd å velge veg og har i staden stått og sett på Ukraina som sakte tapar. Det er no verdt å vente og sjå om det blir tatt nokre fundamentale avgjerder på NATO-toppmøtet i juli; om Kongressen i USA vil greie å gi Ukraina pengar og, viktigare, om desse pengane faktisk vil hjelpe landet og ikkje berre forlenge seigpininga. For ikkje å nemne om Kiev til slutt kan løyse mobiliseringsproblemet utan å utløyse opprør i baktroppane. Og framfor alt, la oss sjå om Vesten kan kome opp med ein samanhengande plan som vil tvinge Kreml til å ta risikable sjansar.

Viss ikkje, viss ting held fram som no, kan Russland halde fram med å lene seg tilbake og vente på at Ukraina skal falle i hendene på dei som ei overmoden frukt.

Moskva har minst eit par år på seg til å gjere det slik. Kor lang tid har Kiev?

Omsett av Monica Sortland

Forsidebilde: André Ravazzi

https://www.rt.com/russia/595831-heres-russias-plan-for-ukraine

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

6 kommentarer. Leave new

  • Torfinn Slettebø
    15 april 2024 9:43

    Takk for innleiing og omsetjing!

    Dersom Russland lukkast i å få Nato ut av Ukraina, vil mange norske politikarar og veljarar få eit forklaringsproblem og eit forståingsproblem. What, liksom?

    Svar
  • wasan Totland
    15 april 2024 9:46

    Krigen har endret seg. Tiden jobber nå for NATO og Vesten. Det er snakk om droneteknologi. Droner som kan masseproduserers og ramme langt inne i Russland. Selv om russerne også får flere droner kan det ikke demme opp for det.

    Svar
  • «Men det som har slått meg er at en vest har vært så ruset på sin egen fortreffelighet og overlegenhet at en ikke har tatt Russland på alvor.»

    Ja, det ble jo proklamert i media i Norge, at Russland ganske raskt ville gå i kne pga. vestlige økonomiske sankasjoner og valutatyverier.
    -Så ble det vestlige land som gikk i kne. 😉
    Jeg synes dette var kostelig. Den vestlige hybrisen var patalogisk og kvalmende.

    Men jeg synes også at Russland, forunderlig nok, ikke så sin egen styrke.
    Hvorfor gikk Russland/Putin til militær krig når de bare kunne skru igjen gass/energi ( og uran-materialer) totalt? Halvveis avstenging, som nå, har jo vært nok til å destabilisere vestlig økonomi/industri-produksjon.
    Russland har jo Kina og resten av asiatiske land, inkl. India, som mottaker av energi og medbytter til varer. Det er jo i disse landene folk flest bor, og industri-produksjon og bytte vil foregå framover. Det er disse økonomiene som vil vokse.

    Svar
  • Northern Light.
    15 april 2024 15:22

    Atomvåpen er den største faren for menneskeheten og alle former for liv.

    Av Bharat Dogra.
    Hiroshima, 6 august 1945: Fader Kleinsorge, en tysk misjonær, hørte klynkende stemmer fra folk som ba om vann. Da han klarte å nå stedet hvorfra stemmene kom, så han nesten 20 personer, alle i samme tilstand – ansiktene deres var fullstendig forbrente, øyehulene deres var hule, væsken fra de smeltede øynene rant nedover kinnene.

    Temperaturen i hyposenteret av eksplosjonen når det dobbelte av det som trengs for å smelte jern. Ansiktet til en skolejente som satt nesten en kilometer unna ble brent til ugjenkjennelighet, hud ble slynget av skoldede kropper, hardt skadde sultende mennesker som ikke klarte å svelge noe på grunn av stanken av døde kropper – dette var ødeleggelsene forårsaket av en 12,5 kilotonns bombe i Hiroshima, som drepte og såret like mange mennesker som et masseangrep av 279 fly, fulllastet med bomber, som bombet by som er ti ganger så folkerik.

    Nesten hundre tusen mennesker ble drept i løpet av få minutter i Hiroshima og Nagasaki i 1945, men hvis vi regner med de langsiktige dødsfallene forårsaket av indre blødninger, leukemi, og andre former for kreft, så var dødstallet trolig så høyt som 350 000. I tillegg fortsatte neste generasjon å betale for denne grusomheten i form av barn født med mental retardasjon, fysiske misdannelser og andre alvorlige helseproblemer.

    Til tross for dette gjenstår det utrolig farlige og grusomme faktum, at menneskeheten nå besitter atomvåpen som er mange ganger kraftigere enn de som ble brukt i Hiroshima og Nagasaki, og det arbeides kontinuerlig med å øke ødeleggelseskraften til disse våpnene.

    De medisinske tidsskriftene (inkludert The Lancet, BMJ og JAMA), tok nylig et enestående initiativ for sammen å publisere en felles lederartikkel 1 august 2023, der de ba om eliminering av atomvåpen i lys av deres uakseptabelt høye risiko. Denne artikkelen har på grunnlag av studier påpekt at en storstilt atomkrig mellom USA og Russland kan drepe 200 millioner mennesker, eller mer på kort sikt og potensielt forårsake en global ‘atomvinter’ som kan drepe 5 til 6 personer milliarder mennesker, som truer menneskehetens overlevelse.

    Denne risikoen har blitt diskutert ofte og alvorlig frykt for atomkrig er uttrykt av flere fremtredende eksperter i sammenheng med den pågående Ukraina-konflikten. Her kan fire atomvåpenland være involvert – Russland, USA, Storbritannia og Frankrike. Selvfølgelig er USAs atomvåpen også utplassert i flere andre europeiske land, og i den grad blir disse også involvert, men våpnene er under kontroll av USA.

    USA, Frankrike og Storbritannia vil neppe med vilje starte et angrep på Russland, og på samme måte er det usannsynlig at Russland bevisst angriper USA, Frankrike eller Storbritannia, på grunn av den enorme risikoen og sannsynligheten for en like ødeleggende gjengjeldelse. Imidlertid er risikoen for spenninger, mistanker over lang tid fører til at en utilsiktet atomkrig starter, basert på misforståelser av hverandres intensjoner og en tilfeldig hendelse på toppen av det. Som påpekt tidligere når dette først starter, kan dette veldig raskt føre til atomkrig. Med hastigheten som atomvåpen nå beveger seg mot målet, gir også svært lite tid til å rette opp svært kostbare feil.

    Den andre muligheten som har vært diskutert er om Russland på et tidspunkt vil bruke taktiske eller relativt mindre atomvåpen mot Ukraina. Dette er svært usannsynlig, Russlands sikkerhetsdoktrine er at de vil bruke atomvåpen bare hvis det er alvorlig risiko for landets frihet, suverenitet og overlevelse. Derfor oppstår risikoen for atomvåpen fra Russland bare hvis NATO eskalerer risikoen for Russland utover en viss rød linje. Dette er grunnen til at risikoen for atomkrig fortsatt er tilstede i denne konfliktsonen.

    Hvis USA/NATO lykkes med å tvinge Russland inn i et hjørne og omringe landet, selv om det virker svært usannsynlig akkurat nå, vil det tvinge Russland til å bruke atomvåpen. Hvis dette resulterer i at USA eller NATO også bruker atomvåpen mot Russland, og Russland gjengjelder, vet vi igjen ikke hvor dette vil ende. Dette får også frem den rene absurditeten og den ekstreme faren ved den vestlige/NATO-strategien, i stedet for å bruke diplomati.

    Ettersom verdens ledere ikke oppfyller tilliten den har for å beskytte oss mot den verst mulige ødeleggelsen på jorden, er det på tide at folk over hele verden gjør freds- og nedrustningsbevegelsen så sterk at ledelsen kommer under økende press til å bevege seg mot en en tryggere nåtid og fremtid. I fredsbevegelsens visjon bør den første prioriteringen være eliminering av atomvåpen så vel som for eliminering av alle masseødeleggelsesvåpen.

    Fra Global Research, publisert 15 april 2024.
    Oversatt fra engelsk og forkortet. Linker i orginalartikkelen.
    Orginalartikkel: Nuclear Weapons Are the Biggest Single Danger for Humanity and All Forms of Life.

    Svar
  • N.L. :

    «Hiroshima, 6 august 1945: Fader Kleinsorge, en tysk misjonær, hørte klynkende stemmer fra folk som ba om vann. Da han klarte å nå stedet hvorfra stemmene kom, så han nesten 20 personer, alle i samme tilstand – ansiktene deres var fullstendig forbrente, øyehulene deres var hule, væsken fra de smeltede øynene rant nedover kinnene.»

    USA sin napal-bombing i Vietnam var vel ikke noe bedre.
    Heller ikke samme gærningers giftsprøytingen over samme område, som har gitt fosterskader i generasjoner etterpå.

    Det er sprengt så mange kjernefysiske i jord , luft og vann, slik at enkelte atomvåpen nok ikke er den største trusselen i dag. – Selv om sprengkraften har blitt større.
    Og selv om Frankrikes prøve- sprengninger i Stillehavet , som ødela så mye liv og beboelsområder var MER enn ille, for generasjoner framover.
    ( Og/men ble feiet under teppet fordi de skadelidde ikke hadde politisk makt, eller mediamakt. )

    Brannbombing av Berlin og Dresden ( Noen mener at Hiroshima og Nagasaki var brannbombing istedet for atombombing.) var MINST like ille.

    ‘Allerede samme dag som Churchill overtok som statsminister startet han bomberaid mot rent sivile mål i Tyskland. Denne politikken ble videreutviklet av jøden Frederick Lindemann til et rent Holocaust på de tyske byer for å drepe flest mulig sivile tyskere. ‘
    https://www.vigrid.net/hcbombehamburg.htm

    ‘Gatene i Dresden ligger overstrødd med lik som hjelpemannskapene prøver å identifisere. De jødealliertes hat var så enormt at de la inn et nytt bombeangrep et par døgn etter at ildstormen hadde rast for å drepe flest mulig av redningsmannskapene. Slik var de alliertes krigføring og dette var langtifra noe enestående eksempel.’
    https://www.vigrid.net/hcdresdenuts.htm

    Uansett.
    Dette var ikke Sovjetunionen sin aktivitet. ( Selv om sovjetiske soldater voldtok tusenvis til døde i Tyskland i ‘frigjøringsdagene’ . )

    – Men dette var noe våre ‘allierte drev med.
    – For å skremme Russland, – når gribbene skulle fordele makt & områder etter en 2 . verdenskrig de hadde satt i gang. – Av frykt for å miste kontrollen over ‘verdensvalutaen/ reservevalutaren’ , og verdenshandelen.

    Disse er fortsatt Norges allierte.
    Selvfølgelig fullstendig sykt.
    Like syke.
    Og når Norges innbyggere godtar å være/forbli hjernevasket uten å ta et oppgjør med de utleverte krigshistoriene, er det like patalogisk.

    Og når vi har godtatt en slik mental kultur fra våre allierte ( Gaza ikke glemt) , blir vår kultur , og våre politikere, like syke.
    ‘ Si meg hvem du omgås , så skal jeg si deg hva/hvem du er. ‘

    Svar
  • Northern Light.
    23 april 2024 17:34

    New York Times: Russiske droner for 5000 kr ødelegger Abrams-tanks som koster 100 millioner kr.

    Av NewsVoice.
    «Har stridsvogner en plass i det 21 århundres krigføring?» Det spør New York Times etter at billige russiske kamikaze-droner klarte å ødelegge flere amerikanske Abrams-stridsvogner som kostet 100 millioner kr hver.

    Kostbare amerikanske M1 Abrams-stridsvogner sendt til Ukraina blir ødelagt av russiske droner som koster en brøkdel, melder New York Times (NYT). Minst fem av de 31 stridsvognene som Washington leverte til USA er allerede ødelagt av Russland, ifølge NYT, som legger til at tre andre Abrams-stridsvogner er blitt «moderat skadet».

    I minst ett tilfelle har en Abrams-stridsvogn blitt slått ut i en duell mot en russisk T-72B3-stridsvogn, påpeker russiske RT.

    New York Times skriver at enkelte tjenestemenn og eksperter bemerker at det er lettere å slå ut Abrams-stridsvogner enn tidligere antatt, og siterer oberst Markus Reisner, en østerriksk historiker og militærekspert, som beskriver situasjonen som «utrolig».

    Russiske droner er effektive.
    NYT skriver at de russiske dronene er «svært nøyaktige, rimelige stridsvogn-ødeleggere»: «Til tross for sin styrke er ikke stridsvogner ugjennomtrengelige, og de er mest sårbare der deres tunge platepanser er tynnest, på toppen, på den bakre motordelen og mellom skroget og tårnet.

    I flere år var de hovedsakelig mål for landminer, improviserte eksplosive innretninger, rakettdrevne granater og styrte panservernroboter, f.eks. systemer av typen «shoot and scoot». Disse ble mye brukt i begynnelsen av krigen i Ukraina fordi de kunne treffe stridsvogner ovenfra og treffe dem opptil 90 prosent av tiden.

    Dronene som nå brukes mot stridsvogner i Ukraina er enda mer nøyaktige. Kalt First Person View (FPV) droner, er de utstyrt med et kamera som sender sanntidsbilder tilbake til operatøren, som kan styre dem til å treffe stridsvognene på deres mest sårbare steder.

    I flere tilfeller har FPV-dronene blitt sendt inn for å ‘helt ødelegge’ stridsvogner som allerede var skadet av miner eller panservernroboter, slik at de ikke kunne hentes fra slagmarken og repareres, sier oberst Reisner.

    De russiske dronene kan koste så lite som 5000 kr, og kan slå ut en Abrams-stridsvogn til 100 millioner kr, ifølge New York Times, som også innrømmer at det ikke er noen enkel måte å forsvare en stridsvogn mot et angrep med en drone.

    Fra NewsVoice, publisert 22 april 2024.
    Oversatt fra svensk. Linker i orginalartikkelen.
    Orginalartikkel: Ryska drönare för 5000 kr förstör amerikanska Abrams-stridsvagnar för 10 miljoner dollar.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Neste innlegg

Nok en en fremtredende forsker advarer mot genterapeutiske vaksiner til friske.

«Vaksiner som må utprøves over ti år ble levert på warp speed» (2-3 mnd.).

Forrige innlegg

Nå presses det på for full underkastelse:

EØS er perleporten til himmeriket for Norge.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.