FATTIGDOM I RUSSLAND – STEREOTYPI ELLER FAKTUM?

Janna Johnsen

NRK og de store norske avisenes dekning av Russland er ensidig fokusert på fiendtlige og negative aspekter. Dette fører til at den norske befolkningen får et forvrengt bilde av livet i nabolandet.

Eksempelvis snakkes det ofte om “enorm” fattigdom i Russland. Men er den så stor? Den internasjonale fattigdomsgrensen er på $1,90 per dag. Internasjonal statistikk viser at det er ingen som må klare seg med mindre enn $1,90 i Russland. (I Norge er det 0,2 prosent av befolkningen som må gjøre det). Det er veldig få i Russland og i Norge som lever på under $3,2 per dag (0,2 prosent i både Russland og Norge). Litt flere russere enn nordmenn lever på under $5,5 per dag  (2,3 prosent i Russland og 0,5 prosent i Norge). Når vi sammenligner disse tallene, må vi samtidig huske at prisene på de fleste varer og tjenester er betydelig lavere i Russland enn i Norge.

De nasjonale fattigdomsgrensene er forskjellige fra land til land. 12,3 prosent av russere og 11,2 prosent av nordmenn lever under den nasjonale fattigdomsgrensen. Siden 2000 har antall fattige i Russland gått ned 2,3 ganger.

Hvis vi ser nærmere på husholdningenes inntekter, er gjennomsnittlig månedslønn i Russland nå RUB 49.600. Når det gjelder andre typer inntekter, er gjennomsnittlig pensjon RUB 14.900, minimumslønnen er RUB 12.100 og uføretrygden er RUB 11.300. Men mange russere (omtrent 40%) får fortsatt også lønn “under bordet”, så reelle inntekter i Russland er mye høyere enn det statistikken viser.

Når det gjelder husholdningenes utgifter, er inntektsskatt av lønn på 13 prosent. Av diverse faste utgifter går omtrent RUB  8-9.000 til mat og husstell,  RUB  5.000 til kommunale avgifter, RUB  2-3.000 til transport (basert på notering av mine private utgifter, for èn person). Bare 9 prosent av befolkningen har boliglån, og for dem går i gjennomsnitt 27 prosent av månedsinntekt til å betjene lånet.  I Russland eier nemlig 87 prosent av befolkningen sin egen bolig (i Norge er tallet 77 prosent). Dette er et resultat av privatisering på 1990-tallet, da alle som ønsket det, overtok gratis boligen de leide av staten.

Pensjonsalderen i Russland ligger i 2020 på 56 år for kvinner og 61 år for menn. Alderspensjonen blir årlig justert tilsvarende inflasjonsraten. Pensjonister betaler hverken inntekts- eller eiendomsskatt, får kjøpt produkter med 10 prosent rabatt på formiddagen, får gratis livsviktige medisiner og får bruke offentlig transport gratis.

Folk i en vanskelig livssituasjon får betydelig støtte fra den russiske stat:  familier med mange barn, aleneforeldre, uføretrygdede, og arbeidsledige.  Spesielt gode ordninger finnes det for barnefamilier. Ved barnefødsel får foreldrene utbetalt RUB 466.000  (en vanlig årslønn), lavtlønnede familier får månedlig utbetalt grunnbeløp for hvert barn (som for eksempel i Moskva er RUB 15.200), og  fødselspermisjonen er 3 år, hvorav 1,5 år er betalt. Familier med lav inntekt får opp til 100 prosent subsidier til boligkjøp, og ved myndighetsalder får alle foreldreløse barn tildelt egen bolig. 

Det finnes mange muligheter til å øke inntektene sine, som å skape sin egen arbeidsplass, flytte til en annen region, øke kvalifikasjoner eller være proaktiv i arbeidssøking.  Arbeidsledigheten ligger nå på 6,1prosent i Russland. Likevel skriker mange bransjer, som byggebransjen, transport, service og rengjøring, etter folk. Men mange russere venter heller på å få goder av staten enn å ta personlig ansvar for å forbedre sin egen situasjon.

President Putins regjering har utvidet programmet for statlig støtte for de mest sårbare i befolkningen, men mye av fattigdommen som finnes i Russland skyldes etter min mening ettervirkningen av folkets passivisering gjennom generasjoner med kommunistisk styre. Å påskynde en forandring i russernes mentalitet burde være en prioritert oppgave for den russiske regjeringen.

Knut Lindtner har lagt til bilder

Forsidebilde: Alexander Smagin