POSTED IN Endring av politikken, Virkelighetsforståelse

Russland kan slå et samlet Nato.

Det endrete styrkeforholdet i verden vil få konsekvenser.

1 kommentar
Print Friendly, PDF & Email

«Russland alene kan allerede konfrontere hele Vesten …»

Av Bhadrakumar

Russiske medier rapporterte at president Vladimir Putin gjorde en ekstraordinær gest da president Xi Jinping forlot Kreml etter statsmiddagen forrige uke tirsdag kveld ved å eskortere ham til limousinen og se ham av sted. 

Av M. K. Bhadrakumar.

Og Xi svarte under avskjedshåndtrykket: «Sammen bør vi presse frem disse endringene som ikke har skjedd på 100 år. Ha det fint.» 

Xi hentydet til de siste 100 årene av moderne historie som var vitne til at USA forvandlet seg fra et land nord for Mexico på den vestlige halvkule til en supermakt og global hegemon. 

Med sin dype sans for historie og dialektisk tenkning, minnet Xi om de intense samtalene med Putin som dvelte ved de moderne realitetene som begravde USAs unipolare øyeblikk i søppelfyllingen og om nødvendigheten av at Kina og Russland går sammen for å konsolidere overgangen til en verdensorden i retning demokratisering og multipolaritet. 

Det var en passende avslutning på et statsbesøk som begynte kvelden før med at Xi uttrykte tillit til at russerne vil støtte Putin ved presidentvalget neste år. Med ett slag «kansellerte» Xi Vestens demonisering av Putin, med tanke på det absurde i til og med å utstede en arrestordre mot Kreml-lederen for å avlede samtalene hans i Moskva. 

Kina har en streng politikk med å avstå fra å kommentere andre lands interne politikk. Når det gjelder situasjonen som angår Russland, har Xi imidlertid gjort et bemerkelsesverdig unntak ved å signalisere at han er opptatt av Putins proaktive ledelse i slike omveltende tider. Flertallet av verdensopinionen, spesielt i Det globale sør, vil være enig. 

Vil ikke den lærde russiske opinionen også gjøre seg oppmerksom på det – med et brøl av godkjennelse? Jo, Putin har en fast oppslutning på 80 prosent. Det er jo et klart tegn. Xi kan ha helt kaldt vann på de siste desperate vestlige triksene med å oppfordre en gjeng russiske oligarker til å gå i spissen for et regimeskifte i Kreml. 

Tidspunktet for Xis statsbesøk midt under krigen i Ukraina ga utvilsomt beskjed om den enorme betydningen som Kina tillegger forholdet til Russland. Det er store overveielser i å gjøre det, ettersom både Kina og Russland er låst i akselererende spenninger i forhold til USA. 

Det har vært et dramatisk stemningsskifte i Beijing. Det laveste punktet ble nådd med den dårlige oppførselen til president Biden i sin State of the Union-tale den 7. februar da han forlot manuset og hysterisk ropte: «Nevn meg en verdensleder som ville bytte plass med Xi Jinping.» 

I den østlige kulturen blir slik bråkete adferd oppfattet som en utilgivelig skandaløs oppførsel. I ukene siden USA skjøt ned den kinesiske værballongen og krenket Kina internasjonalt, har Beijing avvist flere forsøk fra Det hvite hus på å få til en telefonsamtale for Biden med president Xi. 

Xi Jinping og Vladimir Putin i Kreml 21. mars 2023 / Tass

Beijing har fått nok av Bidens hule løfter om å reparere bånd mens han på samtidig styrker allianser over hele Asia-Stillehavsregionen, drar inn NATO i Asia-Stillehavsmaktdynamikken og sender ytterligere styrker og ildkraft til steder som Guam og Filippinene, samtidig som han målrettet streber etter å svekke Kinas økonomi. 

Xis Moskva-besøk ble en flott anledning for Russland og Kina til å bekrefte deres grenseløse partnerskap og avvise de vestlige forsøkene på å skape splid i det kinesisk-russiske forholdet etter at krigen brøt ut i Ukraina. 

For å sitere professor Graham Allison ved Harvard University:

«Langs hver dimensjon – personlig, økonomisk, militær og diplomatisk – har den uerklærte alliansen som Xi har bygd med Russlands president Vladimir Putin langt større konsekvenser enn de fleste av USAs offisielle allianser i dag.” 

Men, allianse eller ikke, faktum gjenstår at denne «nye modellen for relasjoner mellom store land med gjensidig respekt, fredelig sameksistens og vinn-vinn-samarbeid» – for å sitere Xi Jinping – er alt annet enn en hierarkisk orden. 

Amerikas forståsegpåere har et problem med å forstå like relasjoner mellom to suverene og uavhengige nasjoner. Og i dette tilfellet er verken Russland eller Kina tilbøyelige til å erklære en formell allianse fordi, enkelt sagt, en allianse krever uunngåelig å påta seg forpliktelser og begrense den optimale jakten på interesser i respekt for en kollektiv agenda.

Det som derfor kommer frem er at Putins strategiske beregning i Ukraina vil bli formet mye sterkere av hendelser på slagmarken enn av noen kinesisk innspill. Russlands reaksjon på den kinesiske «fredsplanen» angående Ukraina vitner om dette.

Ikke før Xi dro fra Moskva, satte Putin i et intervju med Russland 1 TV skapet på plass da han pekte på at Russland utproduserer Vestens ammunisjonsforsyninger til Kiev. Han sa, «Russlands produksjonsnivå og dets militærindustrielle kompleks utvikler seg i et veldig raskt tempo, noe som var uventet av mange.»

Mens flere vestlige land vil forsyne Ukraina med ammunisjon, «vil den russiske produksjonssektoren alene produsere tre ganger mer ammunisjon for samme tidsperiode,» la Putin til. 

Han gjentok at Vestens våpenforsendelser til Ukraina bare bekymrer Russland fordi de utgjør «et forsøk på å forlenge konflikten» og «bare vil føre til en større tragedie og ikke noe mer». 

Dette er imidlertid ikke for å bagatellisere partnerskapets store betydning for begge land på det politiske, diplomatiske og økonomiske området. Hovedvekten ligger i de to landenes økende gjensidige avhengighet i flere retninger som ikke kan kvantifiseres ennå, og fortsetter å «utvikler seg» (Xi) og fremstår som sømløs.

Ukraina-krigen viser seg paradoksalt nok å være en vekker – en krig som kan forhindre en ny verdenskrig i stedet for å skape en. Kina forstår at Russland på egen hånd har gått i kamp mot det «kollektive Vesten» og vist at det er en kamp Russland er i stand til å ta. 

Denne vurderingen i Beijing kan ikke unnslippe Vestens oppmerksomhet og vil påvirke den vestlige tenkningen også på mellomlang og lang sikt – ikke bare for Eurasia, men også Asia-Stillehavet. 

En nylig artikkel i Global Times for noen uker siden av Hu Xijin, den tidligere sjefredaktøren for det kinesiske kommunistpartiets offisielle dagsavis, fremhevet det ‘store bildet’. 

Hu skrev at krigen i Ukraina «har utviklet seg til en utmattelseskrig mellom Russland og Vesten… Mens NATO angivelig skal være mye sterkere enn Russland, virker ikke situasjonen på bakken slik, noe som skaper angst i Vesten.» 

Hu trakk noen slående konklusjoner: «USA og Vesten har funnet det mye vanskeligere enn forventet å beseire Russland. De vet at Kina ikke har gitt militær hjelp til Russland, og spørsmålet som hjemsøker dem er: hvis Russland alene allerede er så vanskelig å håndtere, hva om Kina virkelig begynner å gi militær hjelp til Russland, ved å bruke sine enorme industrielle kapasiteter for det russiske militæret? Ville situasjonen på den ukrainske slagmarken endre seg fundamentalt? Videre kan Russland alene allerede konfrontere hele Vesten i Ukraina. Hvis de virkelig tvinger Kina og Russland til å gå sammen, hvilke endringer vil det bety i verdens militære situasjon?» 

Er ikke den utbredte oppfatningen i USA og Europa om at Russland-Kina-alliansen er en allianse av ulikheter i seg selv en egosentrert vestlig feilslutning? Hu treffer midt i blinken: Selv om Kinas omfattende styrke fortsatt er mindre enn USAs; i kombinasjon med Russland, er det et paradigmeskifte i maktbalansen, og USA har ikke lenger mulighet til å handle som de vil. 

Det er Russlands og Kinas felles bekymring at verdensordenen må gå tilbake til et internasjonalt system med FN i kjernen og en verdensorden basert på internasjonal lov. Det er ingen tvil om at de to landenes strategi er å velte den «regelbaserte orden» dominert av USA og gå tilbake til en internasjonal orden sentrert om FN. 

Faktisk er artikkel 5 i FNs statutter selve sjelen i den felles erklæringen som ble avgitt i Moskva: «De to sidene bekrefter sin forpliktelse til å fastholde det internasjonale systemet sentrert om FN, den internasjonale orden basert på folkeretten og de grunnleggende normene som styrer internasjonale relasjoner basert på formålene og prinsippene i FN-pakten, og motsetter seg alle former for hegemonisme, unilateralisme og maktpolitikk, den kalde krigens mentalitet, konfrontasjon mellom leire og etableringen av klikker rettet mot spesifikke land.» 

Dette handler ikke om å fjerne USA som sjef og erstatte det med Kina, men om å effektivt hindre USA fra å mobbe mindre, svakere stater, og dermed innlede en ny internasjonal orden med vekt på fredelig utvikling og politisk korrekt opptreden som overstyrer alle ideologiske forskjeller.   


Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:

‘Russia alone can already confront the entire West…’

Innlegget er hentet fra Steigan.no

Forsidebilde: Egor Filin

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

1 kommentar. Leave new

  • Torfinn Slettebø
    2 april 2023 17:49

    Russland med sin enorme våpenproduksjon burde vera eit land heilt etter Jens Stoltenberg sitt hovud: «Våpen skaper fred».

    Nei, forresten. Nato sine våpenbudsjett er jo 10-15 gonger høgare, so Nato-landa er nok endå meir fredsskapande.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Neste innlegg

Et svensk Nato-medlemskap.

Et skritt mot avgrunnen.

Forrige innlegg

Ukrainakrigen bidrar til nasjonal krise i USA.

Politisk stormvarsel i USA.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.