POSTED IN Libya

Russisk TV:

Rapporterer fra Libya.

3 kommentarer
Print Friendly, PDF & Email

Den russiske statseide TV-kanalen Rossija 1 sendte en rapport fra Libya i søndagens nyhetsmagasin. I motsetning til vestlige kamerateam, våget de russiske journalistene seg inn i det ødelagte landet.

Reportasjen var verdt å se fordi vestlige journalister ikke tør dra inn i landet, og det derfor er praktisk talt ingen reportasjer fra selve landet. Det var interessant å se bildene fra Libya.  Dessuten kan man sammenligne forskjellig perspektiv og vektlegging med vestlige kanaler. Jeg har gjort TV-reportasjen om til en billedreportasje, basert på en tysk oversettelse av teksten. Selve reportasjen fra russisk TV er verdt å se selv om du ikke kan språket; les oversettelsen her først for økt forståelse.

Benghazi 2020

______________________________________________________________________________

Innlegget er hentet fra Midt i Fleisen

______________________________________________________________________________

Som en påminnelse om situasjonen: I Libya kontrollerer den internasjonalt anerkjente regjeringen under al-Sarraj praktisk talt bare hovedstaden Tripoli, mens parlamentet i Benghazi, med sin nasjonale hær under marskalk Haftar,  kontrollerer 80 prosent av landet. De er uforsonlige fiender.

START OVERSETTELSE:

Hva skjer i den krigsherjede libyske byen Benghazi? Og hva er det neste som vil skje med Libya ?

Libya har ligget i ruiner i 10 år. Forsøket fra vestlige eventyrere på å injisere demokrati i Libya har mislyktes. I den arabiske verden ender disse forsøkene alltid i langvarige borgerkriger.

Benghazi 2020

Benghazi er den nest største byen i Libya. Her brøt opprøret mot Gaddafi ut i 2011. Diktatoren ble styrtet og byen var i hendene på IS i flere år. Før de kunne fordrives, ble Benghazi delvis ødelagt.

”Vi visste ikke at det var IS-støttespillere blant oss, de bodde her hele tiden. Så kom IS-kommandantene, ga dem våpen og så startet krigen,” minnes en av lokalbefolkningen.

Av en eller annen grunn var det første som islamistene plyndret og brant, den lokale moskeen i Arkaik. Nå er den nesten restaurert.

Irina Abdallah Jaber

Irina Abdallah Jaber, enken etter en tidligere libysk kadett fra den sovjetiske militærskolen for piloter, har bodd i mange år side om side med IS. Hun bor sammen med fire barn og fire barnebarn. De vet ikke hvordan de overlevde. “I årevis ble vi regelrett kvalt, det var et mareritt. De skjøt, knuste alt, det var som et slakteri. De halshugget folk og kuttet dem i biter,” minnes hun.

Nå blir livet bedre. Krigs-brødet er mindre enn det pleide å være og har blitt ganske dyrt. Irina forteller at det holder seg litt mer enn en dag og deretter smuldrer opp. Men man må spise noe.

Det gamle sentrum av Benghazi virker nesten utdødd. Men livet syder i havnen. Tidlig om morgenen bringer fiskere fangsten sin til markedet. Det uberørte fiskemarkedet tilbyr et utrolig utvalg av sjømat, det er nesten som et ekko av et fredelig liv før krigen. Men det er nesten ingen kjøpere. Prisene er astronomiske for folk flest.

Fiskemarkedet i Benghazi

Fiendene sitter i Tripoli. Noen europeiske land støtter Sarraj-regjeringen sammen med Tyrkia. Haftars forposter er allerede i utkanten av hovedstaden, og tilhengere av marskalken i Benghazi frykter at våpenhvilen meglet fram av Russland kan svekke den nasjonale hærens stilling.

Erdogan har allerede sendt 3.000 militærspesialister og pansrede kjøretøyer for å hjelpe den libyske hovedstaden. De pansrede kjøretøyene er allerede i Libyas gater.

Ved demonstrasjoner blir tyrkiske pansrede kjøretøyer vist fram som bevis på Ankaras militære intervensjon. De ble tatt som krigsbytte under erobringen av Sirte.

Krigsbytte vises fram i parader

De to erobrede pansrede kjøretøyene er en virkelig gave til den libyske nasjonale hæren. De tyrkiske «pinnsvinene» – navnet på det pansrede kjøretøyet – ble produsert på en fabrikk i Izmir for bare to år siden. Plasten er ikke en gang fjernet fra setene. Klimaanlegg og overvåkningsskjermer er plassert inne. En fjernstyrt maskingevær er montert på taket.

I Benghazi er folk overbevist om at Sarraj-regjeringen ikke kan reddes av noen. Haftars hær kontrollerer 80 prosent av Libya. Det er på tide å tenke på hvordan ting vil gå i Libya og hvordan landet kan gjenoppbygges. Det er bra at det ikke er drikkevannproblemer i Libya. Den styrtede diktatoren sørget for det.

Vannreservoar

Det enorme reservoaret er en del av verdens største vannforsyningssystem. Gaddafi kalte det verdens åttende underverk. Den underjordiske rørledningen forsyner hele Libya med drikkevann av beste kvalitet. Konstruksjonen varte i nesten 20 år og kostet 12 milliarder dollar. Enorme betongrør med en diameter på 4 meter ble lagt under jorden over hele landet. Den store menneskeskapte elven strekker seg over 4000 kilometer under den libyske sanden. En fantastisk struktur!

Nesten halvparten av verdens ferskvannreserver ligger under den libyske ørkenen, i de nubiske lagene på 500 meters dyp. Å utnytte dem og gjøre dem tilgjengelig for folk, betydde å gjøre landet uavhengig av vannimport og dyre avsaltingsanlegg. Libya skulle bli til én sammenhengende oase. Vestlige ledere kalte Gaddafis idé galmannsverk, og Det internasjonale pengefondet avslo finansieringen. Så han måtte bygge det med egne ressurser, med inntekter fra salg av olje.

Dette prosjektet er et av de største i verden. Det finnes ingen sammenlignbare vannforsynings-prosjekter i verden, det er unikt. Mer enn seks millioner kubikkmeter vann strømmer gjennom rørene hver dag. Det er ingen som kan lage et slikt system. For Libya er disse brønnene den viktigste kilden til drikkevann. Problemet med vannmangel er løst, sier Abdullah Nasser, sjefingeniør for prosjektet.

Vannforsyningen fra ørkenen ble koblet til alle større byer på midten av 2000-tallet. Det var hveteåkrer langs den underjordiske elven. Landet reduserte gradvis importen av mat. Men så kom revolusjonen, og byggingen stoppet. NATOs luftvåpen, som støttet opprørerne, valgte av en eller annen grunn vannforsyningssystemet som et av hovedmålene for bombing.

Abdullah Nasser, sjefingeniør for prosjektet.

«Under krigen i 2011 traff Nato-fly en fabrikk i Brega der de store rørene ble laget og bombet flere vannbehandlingsanlegg, som ble hardt skadet,» sa al-Hasan, ingeniør ved prosjektet.

Så prøvde IS å sprenge Den store menneskeskapte elven. Men vannforsyningen ble alltid gjenopprettet. Nå er den underjordiske kanalen i hendene på den østlige regjeringen. Noen brushoder antydet at man burde gjøre som Ukraina gjorde med Krim, og kutte ferskvannet fra Tripoli. Men libyerne sa at de var en sivilisert nasjon, ikke barbarer.

Muammar Gaddafis gjestehus i Benghazi. Bygget i form av et Berber-telt som den libyske lederen reiste verden rundt med. Et identisk hus sto i Tripoli. Men det ble sprengt, det i Benghazi ble bare satt i brann.

Veggene i byen er malt med karikaturer av Gaddafi.

Veggene i byen er malt med karikaturer av Gaddafi. De liker ham ikke her, til tross for vannforsyningen. Imidlertid har det blitt flere støttespillere for Gaddafi blant ungdom de siste årene.

Krig, maktvakuum og ødeleggelser. Ungdommer som tilbrakte sin barndom under Gaddafi, snakker om den lykkeligste tiden noensinne: ”Alle vil ha Gaddafi. Det er en stor nostalgi for fred og ro. Vi har fått nok av krig. Gaddafi hadde rett.»

Irina Jabers ektemann ble fengslet to ganger under Gaddafi: i tre år fordi han ulovlig hadde desertert hæren for sitt eget bryllup og tre år til fordi han nektet å samarbeide med den hemmelige tjenesten. Hun deler ikke barnebarnas nostalgi, de har forskjellige meninger om Gaddafi.

Etter ektemannens død kan Irina ikke dra noe sted. Hun er statsløs: hun fikk ikke libysk statsborgerskap, og som innbygger i Kirgisistan hadde hun ikke rett til russisk statsborgerskap etter Sovjetunionens sammenbrudd. Og Kirgisistan nektet å innvilge statsborgerskapet på grunn av manglende dokumenter. Kanskje, etter at marskalk Haftar erobrer hovedstaden, vil hun bli statsborger i et nytt, fredelig Libya.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

3 kommentarer. Leave new

  • Ø. Lorentzen
    17 februar 2020 13:41

    Libya ble bombet sønder og sammen pga. flere ting:
    1: Khadaffi skulle innføre gull-dinarer som valuta for oljesalget sitt og håpet at resten av Afrika ville følge etter. Resultat – bye bye til petro-dollaren og Usraels verdenshegemoni.
    2: Den nubiske vannreserven – vann kommer til å bli like dyrt som gull i fremtiden, ref. vannbørser flere steder i verden allerede i dag. I Australia går bønder konkurs pga. at de ikke kan betale vannprisen som forlanges av de som «eier» dette.
    3: Åpne opp for massiv «integrering» av afrikanere og MENA beboere i Europa (les bytte ut befolkningen og destabilisere nasjonalstatene).
    Nå er «verdensopinionen» i harnisk over en general som vil kaste ut inntrengerne og gi landet tilbake til libyerne – kjenner man igjen dette fra andre steder? (ironivarsel for siste ledd).

    Svar
  • I 2010 var Libya det mest vellykkede landet på det afrikanske kontinent. Nygifte fikk en gave på 46,000, og nyfødte ble belønned med flere tusen dollar. Bensin og transport var nesten gratis. Libya hadde også gratis helsevesen og utdannelse for alle sine borgere. Men USA bestemte at landet skulle ødelegges, muligens fordi Libya ble sett på som en trussel mot Israel. General Wesley Clarke fortalte i et intervju med Democracy Now at Libya var et av sju land i Midt-Østen som skulle ødelegges.

    https://countercurrents.org/2020/01/the-destruction-of-libya-posturing-predators-lethal-lies

    Svar
  • Jens og Jonas må være stolte av sin krigsinnsats fra norsk side-du verden så «modige» våre flygere var-bombet 70 tusen sivile til døde -slik at landet kunne overtaes av mafiaen. Gratulere Norge -flinkeste i klassen.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Neste innlegg

Ukrainske tilstander i USA?

Oligark kjøper Det Demokratiske Partiet.

Forrige innlegg

Ikke populære i Syria:

USA-troppene blir steinet av lokalbefolkningen.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.