Denne analysen er gjort for 1,5 år siden men er kanskje mer aktuell enn noensinne. Men den er så omfattende og komplisert at den først og fremst er for spesielt interesserte.

Redaksjonen

Covid og The Great Reset

Russisk analyse: Gjennom epidemien og inn i det «grønne paradiset»

En veldig lang russisk analyse viser koblingene mellom pandemien og «grønn» politikk, og konkluderer med at pandemien ble kunstig skapt for å oppnå høyere mål. Et interessant bidrag til diskusjonen.

Av Thomas Röper, Anti-Spiegel

En veldig interessant analyse, som avgjort er i tråd med det jeg kom fram til da jeg arbeidet med min nye bok «Inside Corona», har dukket opp hos den russiske tenketanken Russtrat. Jeg er ikke enig i alle konklusjonene til forfatteren av analysen, men han har oppsummert bakgrunnen for pandemien og målene bak den på en veldig god måte, og derfor bestemte jeg meg for å oversette artikkelen hans.

I bokbeskrivelsen til «Inside Corona» påpekte jeg at det er ganske mange publikasjoner og også bøker som belyser delaspekter av det som jeg fant ut mens jeg jobbet med boken. Jeg fikk hjelp av Mr. X og hans database, og derfor var Mr. X og jeg i stand til å gi en mye mer omfattende oversikt i boken. Desto større er derfor min respekt for analytikere som selv uten en slik database har forstått deler av den komplekse historien og kan presentere den på en så levende måte.

Når du leser den oversatte russiske analysen, må du huske på at forfatteren skriver sin tekst fra et russisk perspektiv og med tanke på situasjonen i Russland. Noe av det han skriver om russiske eksperter eller tiltak i visse russiske regioner, kan være vanskelig å forstå for en tysk leser som ikke kjenner Russland.

Men de geopolitiske faktaene han nevner, sammenfaller med funnene i min bok, det gjelder særlig spørsmålet om målene bak pandemien. I likhet med den russiske forfatteren har Mr.X og jeg konkludert med at pandemien bare er et verktøy for å oppnå andre mål, og dessverre har vi kommet fram til omtrent samme konklusjon som den russiske analytikeren med hensyn til hvilke mål det er organisatorene har med pandemien. I boken går vi imidlertid nærmere inn på dette, noe som jo ligger i sakens natur, for i en bok kan du forklare og utlede ting på en mer utførlig måte enn i en artikkel. Det er nettopp derfor jeg har respekt for den russiske analysen, fordi det har lyktes forfatteren å forklare det svært komplekse emnet på en ganske god måte i en artikkel, selv om jeg – som sagt – ikke deler alle analytikerens konklusjoner.

 Oversettelsen begynner:

Resultatet av G20-toppmøtet: Gjennom epidemien og inn i det «grønne paradiset».

Inndelingen av menneskeheten i to kaster – «eliten» og «proletariatet» – fremstår som den største utfordringen de siste 80 årene.

I slutten av oktober (2021, o.a.) og begynnelsen av november fant to store internasjonale toppmøter sted etter hverandre: G20-forumet i Roma og den 26. partskonferansen for FNs rammekonvensjon i Glasgow, som hadde blitt utsatt fra i fjor.

Toppmøtet i Skottland var en videreføring av toppmøtet i Roma på to måter. For det første var klimaagendaen et av de to sentrale temaene på G20-toppmøtet, sammen med den såkalte Covid-«pandemien». For det andre reiste statslederne direkte fra Roma til Glasgow for å komme klimakonferansen med sitt todagers toppmøte i forkjøpet, og for å berede grunnen for de beslutningene som de ønsket å fatte.

Det var med andre ord planlagt et stort show for verden, der målet var å få alle til å uttale seg i favør av en deindustrialisering. Stats- og regjeringssjefene spilte sin rolle: De holdt taler i begge hovedsteder der de ba om støtte til de «grønne» eventyrene, for deretter å dra hjem. Klima-«toget» beveget seg imidlertid ikke av flekken. Årsaken var ikke seriøs motstand mot agendaen, men som vanlig en strid om penger.

Som China Daily påpekte, kan det ikke forventes noen fremgang så lenge det er for kostbart å redusere utslippene[1]. Men det er mye støy og «dans rundt treet», kan vi legge til. Men først til bakgrunnen for de aktuelle toppmøtene, for klimaspørsmålet er ikke så godt kjent eller forstått av vår offentlighet.

Temaets historie

I 1969 ble Club of Rome grunnlagt som et resultat av en rekke organisatoriske tiltak; i 1972 ble «Limits to Growth», den første av klubbens rapporter, som hadde blitt utarbeidet av Dennis Meadows’ gruppe ved Massachusetts Institute of Technology, publisert.

Klubbens grunnlegger, Aurelio Peccei, er kjent for sine tette bånd til internasjonale forretningskretser; han var selv visepresident i Olivetti-konsernet og var også med i ledelsen i bilgiganten Fiat. I 1965 presenterte Peccei en «global plan» i Buenos Aires der han påpekte behovet for å opprette Den europeiske union (EU) og å involvere Sovjetunionen og Øst-Europa i et nært samarbeid med den [2].

Tidligere arbeidet Peccei for den sveitsiske residensen til US Office of Strategic Services (OSS) under ledelse av Allen Dulles, CIA-direktør og svoger til utenriksminister John Foster Dulles. Dulles-slektningene var nært knyttet til de fem Rockefeller-brødrene. Det antas at det var disse forbindelsene som reddet Pecceis liv etter at han under Mussolini-regimet ble dømt til døden for sin deltakelse i motstandsbevegelsen. (Anti-Spiegel: Dette var nytt for meg også, men det stemmer: Dulles-slektens forbindelser til Rockefeller går langt tilbake, for mens Allen Dulles ledet OSS og senere gjorde det om til CIA, satt John Foster Dulles i styret for Rockefeller Foundation på 1940-tallet sammen med John D. Rockefeller og ble også styreformann for stiftelsen i en periode, noe som absolutt må ha hjulpet begge Dulles’ strålende karrierer. Forbindelsen mellom Dulles og Rockefeller er spesielt interessant når man tenker på Allen Dulles’ rolle i Kennedy-attentatet: Kennedy hadde sparket Dulles som sjef for CIA, Dulles – han sa dette åpent – hatet Kennedy, men etter attentatet ble han medlem av Warren-kommisjonen, som skulle granske Kennedy-attentatet og skrev den offisielle rapporten som fortsatt representerer den amerikanske regjeringens syn. Men det er et annet tema…)

Peccei er forfatter av to bøker som har rykte på seg for å være «memoarer om fremtiden»: «The chasm ahead» (1969) og «The quality of man» (1977). Innvevd i spekteret av forberedelser til grunnleggelsen av Club of Rome var Brzezinskis skandaløse bok, som aldri ble utgitt i vårt land: «Between two ages: America’s Role in the Technetronic Era» (1966). I den forutså han den digitale globaliseringen og den utbredte chippingen av befolkningen for å innføre metoder for å kontrollere folks atferd.

Blant Pecceis kontakter var den senere akademikeren Jermaine Guichiani, svigersønnen til Aleksej Kosygin, som overbeviste den sovjetiske statsministeren om behovet for en tilnærming til Vesten og unngikk den offisielle konfrontasjonen under den kalde krigen. Kosygin la til rette for at en rekke innflytelsesrike vestlige politikere, deriblant McGeorge Bundy, rådgiver for tre amerikanske presidenter, kunne besøke Sovjetunionen.

Romaklubbens rapporter ble publisert i millioner av eksemplarer i Sovjetunionen. Avspenningsprosessen og undertegningen av den «store» avtalen mellom Sovjetunionen og Forbundsrepublikken Tyskland i 1970 og de første sovjetisk-amerikanske avtalene om strategiske våpenbegrensninger og rakettforsvar i 1972 og KSSE-sluttakten i Helsinki i 1975 var ting som skjedde omtrent til samme tid. Alle de vestlige bankene og selskapene som kom til Sovjetunionen med denne bølgen, var tilknyttet Club of Rome.

Deutsche Bank var operatør for de første rørledningene til Europa; Fiat var involvert i byggingen av AvtoVAZ; Pepsico bygde en fabrikk og startet produksjonen av Pepsi-Cola i Novorossijsk og så videre. I 1972 ble International Institute for Applied Systems Studies i Wien (IISA) grunnlagt som en del av Club of Rome, og samlet forskere fra USA og Sovjetunionen, NATO og Warszawapakt-landene. Arrangørene la ikke skjul på at målet med instituttet var å overvinne «jernteppet» og inkludere vårt land i de globale problemene i Club of Rome.

Det antas at det etter David Rockefellers besøk i 1962 ble tatt en grunnleggende beslutning i USA om å kombinere en inneslutningspolitikk med å inkludere Sovjetunionen i USAs egen agenda. Etter å ha møtt medlemmene av presidiet i CPSUs sentralkomité konkluderte han med at den poststalinistiske partieliten var i ferd med å forringes, og at deres ambisjoner kunne brukes til å undergrave den sovjetiske staten og det politiske systemet i vårt land.

Mange fremtredende sovjetiske akademikere, blant dem Gavriil Popov og – ifølge noen rapporter – Jevgenij Primakov, var med i IISA. Instituttets arrangementer ble besøkt av personer fra den fremtidige perestrojkaen samt medlemmer av den fremtidige regjeringen av «reformatorer», inkludert Jegor Gaidar, som senere ble medlem av den statlige kommisjonen for økonomiske reformer under Jurij Andropov.

Under formell ledelse av statsminister Nikolai Tikhonov og hans stedfortreder Nikolai Ryzhkov ble klubbens arbeid ledet av Stanislav Shatalin, senere akademiker, som utførte akademisk arbeid ved tre institutter i Sovjetunionens vitenskapsakademi – CEMI, VNIISI (den sovjetiske grenen av klubben) og INP. I 1986, på et seminar i nærheten av Leningrad, ble Gaidar-gruppen, som arbeidet under Sjatalin, slått sammen med Leningrads økonomiske sirkel, som inkluderte Anatolij Tjubais.

REFERANSE: CEMI – Central Institute of Economics and Mathematics; VNIISI – All-Soviet Research Institute for Systems Research; INP – Institute for Economic Forecasting.

Offisielt fokuserte aktivitetene til Club of Rome på en såkalt «holistisk tilnærming», og så på verdens problemer som en helhet, uten ideologiske eller geografiske skiller. Her stod den såkalte «økologismen» sentralt – ideologien om «bærekraftig utvikling» som fremholder balansen i biosfæren og teknosfæren som det mest vesentlige og for dette formål endrer hele spekteret av verdier og menneskehetens livsstil.

Økologisme er en metodologisk abstraksjon som skiller økologi som prinsipp fra miljøtiltak og plasserer det i sentrum for global sikkerhet, på tvers av alle grunnleggende typer sikkerhet – økonomisk, sosial, politisk, statlig, informasjonsmessig, militær og så videre.

På denne måten blir økologi et instrument for ekstern innblanding i staters indre anliggender; hele klimaagendaen er basert på prinsippet om en slik innblanding i form av en pålagt «internasjonal regnskapsplikt». Det teoretiske grunnlaget for «økologisme» ble utviklet i de første rapportene til Club of Rome (1972-1990), som til sammen dannet «veikartet» for global endring. Følgende spørsmål ble gjentatte ganger tatt opp:

• å stanse den industrielle utviklingen og begrense fødselstallene,
• inndeling av verden i ti regioner under Vestens ledelse og konsolidering av dens foretrukne system for internasjonal spesialisering av arbeidskraft og globalisering av utviklingsressursene;
• plassering av statlig suverenitet under global («kollektiv») kontroll;
• humanitær og religiøs integrering av menneskeheten basert på prinsippene om «verdenssolidaritet», 
• etableringen av en «lav-CO2», «energieffektiv» sivilisasjon;
• forenkling og ensretting av utdanningssystemene osv.

Etter Sovjetunionens sammenbrudd ble det teoretiske grunnlaget som hadde blitt utviklet av Club of Rome brukt til å omforme hele systemet av globale institusjoner for praktiske formål. I 1992 ble det moderne formatet for FN-konferansene om miljø og utvikling innført. Den andre konferansen ble holdt i Rio de Janeiro, der Rio-erklæringen og Agenda 21 ble vedtatt.

REFERANSE: Den første konferansen ble avholdt i Stockholm i 1972, men klarte ikke å fremme den grønne agendaen i praksis, selv i fravær av delegasjonen fra Sovjetunionen.

FNs rammekonvensjoner ble opprettet for å arbeide med spesifikke områder i tiårene mellom konvensjonene. Det finnes flere av disse: for klima (UNFCCC), for biologisk mangfold, for ozonlaget og så videre. Partskonferansene til UNFCCC er årlige flerdagers møter mellom representanter for deltakerlandene (COP) der spesifikke spørsmål på klimaagendaen diskuteres og vedtas.

I 1997 vedtok den tredje partskonferansen Kyotoprotokollen, og i 2015 vedtok den 15. partskonferansen Parisavtalen. Disse dokumentene etablerte den nåværende avindustrialiseringsmekanismen, som består av forpliktelser som landene har inngått og gjennomfører for å redusere industriutslipp. Årsaken til at protokollen og avtalen ble vedtatt, var at landene nektet å gjennomføre sine forpliktelser i henhold til UNFCCC, som ble inngått på den første partskonferansen i Berlin (1995). De ble erstattet av utligning av utslippsreduksjoner gjennom dumping i handelen med sertifikater fra utviklingsland, fordi, som nevnt innledningsvis, en reell reduksjon er en ekstremt lang og kostbar prosess.

Parallelt med etableringen av miljøkonferanser ble en annen viktig institusjon, Verdenstoppmøtene om utviklingsmål, lansert i 2000. Tusenårserklæringen som ble vedtatt på det første toppmøtet, vedtok et kort utdrag fra Agenda 21 i form av de åtte tusenårsmålene; på det fjerde toppmøtet i 2015 ble tusenårsmålene omgjort til de nåværende sytten målene for bærekraftig utvikling, som dekker de neste femten årene fram til 2030. Bærekraftmålene ligger i forlengelsen av tusenårsmålene, men er mer detaljerte.

Både tusenårsmålene og bærekraftmålene inkluderer som et siste punkt et «globalt partnerskap», som fastsetter prinsipper for ekstern inngripen i «prøvesaker» i utviklingsland gjennom en «fredsbyggende» mekanisme for internasjonalt engasjement for å løse interne konflikter. På det andre verdenstoppmøtet i 2005 ble det opprettet institusjoner for fredsbygging – et styre, en kommisjon og et fond. (Anti-Spiegel: Dette refererer til det såkalte «Global Fund», hvis rolle og mål ga oss litt hodebry under arbeidet med «Inside Corona». Derfor, på dette punktet, de beste hilsener til Mr. X, som vil huske våre timelange diskusjoner om det.)

De fredsbyggende oppdragene fokuserer hovedsakelig på afrikanske stater, men kommisjonen har et styringsorgan, organisasjonskomiteen. Inkludering av en rekke tidligere sovjetrepublikker – Georgia, Ukraina, Kasakhstan og Estland – har gjentatte ganger falt sammen med forsøk – både vellykkede og mislykkede – på å fyre opp under interne konflikter.

Den aktive fasen av Romaklubbens arbeid ble avsluttet i 1990 med rapporten «The First Global Revolution» (forfattere: klubbens nye president og administrerende direktør, Alexander King og Bertrand Schneider). I den grad klubben mistet initiativet, ble de internasjonale kommisjonene som hadde blitt dannet av FN på grunnlag av Sosialistinternasjonalen (Brandt-, Palme-, Brundtland-, Karlsson- og Gorbatsjov-kommisjonene) involvert i utformingen av den globale agendaen. Rapporten fra Verdenskommisjonen for miljø og utvikling «Vår felles framtid» (Brundtland) fra 1987 introduserte begrepet «bærekraftig utvikling», som erstattet Romaklubbens «global balanse».

Det nye veikartet for global transformasjon i den postsovjetiske perioden ble foreslått i 1995 i rapporten fra Kommisjonen for global styring og samarbeid «Vårt globale naboskap» (Ingvar Carlsson). Forslagene i disse dokumentene ble til slutt sammenfattet i 2004-rapporten fra en høynivågruppe under FNs generalsekretær, «A Safer World: Our Shared Responsibility».

Historien til dagens globale prosesser kan dermed deles inn i fire hovedfaser, hver forbundet med fremveksten av spesifikke instrumenter og institusjoner. Den første fasen omfattet en rekke forberedende tiltak og rekruttering av påvirkningsagenter i Sovjetunionen gjennom Guichiani-Kosygin-forbindelsen; landet begynte å bli omstilt til «rørøkonomien».

I den andre fasen, som gjenspeiles i rapportene til Club of Rome, ble det utarbeidet en plan for global endring; det ble snart klart at forutsetningen for gjennomføringen av planen var ødeleggelsen av Sovjetunionen, som hindret utviklingen av det nødvendige systemet av globale institusjoner.

I den tredje fasen, knyttet til FN, ble det opprettet et system basert på en kombinasjon av «økologisme» og «bærekraftig utvikling». Med det femte verdenstoppmøtet om utviklingsmålene i 2020 begynte en ny periode, ideologisk knyttet til monografiene til WEF-direktør Klaus Schwab («The Fourth Industrial Revolution» og «The Great Reset») og institusjonelt knyttet til Vatikankonsilets proklamasjon for inkluderende kapitalisme.

Alliansen mellom jesuittordenen som hersker i Den hellige stol, og storkapitalen og visse aristokratiske kretser som er representert i rådet, knytter «bærekraftig utvikling» sammen med global digitalisering og har som overordnet mål å forvandle statenes verden til en ekstraterritoriell verden av selskaper.

På dette enhetlige grunnlaget foreslås det å dele menneskeheten inn i «overlegne» og «underlegne» kaster eller raser ved å ødelegge og eliminere tradisjonelle religioner, stater, middelklassen og institusjonen privat eiendom, og å maksimere den forventede levealderen til de «overlegne». For de «underlegne» ser dette systemet for seg en «digital konsentrasjonsleir» som opererer på grunnlag av en «grunninntekt» som avhenger av lojalitet verifisert ved total elektronisk kontroll. (Anti-Spiegel: Dette jobbes det virkelig med, i «Inside Corona» siterer jeg notater og konsepter om dette, ikke bare produsert av Gates eller Rockefeller, men som vestlige regjeringer har utarbeidet og arbeider med å implementere.)

Den såkalte Covid-«pandemien» har alle egenskapene til en kunstig menneskeskapt pandemi, som skal tjene som en utløser for erosjon og ødeleggelse av den eksisterende orden, noe som Schwab, Gates og andre tilhengere av Great Reset ikke engang legger skjul på. (Anti-Spiegel: Dette er sant, for Mr. X og jeg alltid har undres over hvor usjenert Gates, Schwab og Rockefeller publiserer dette. De er altså overhodet ikke redde for at mediene skal rapportere om det de åpent diskuterer, finansierer og forbereder).

«Dagens biologiske risikoer er forårsaket av hendelser som først og fremst er et resultat av menneskelige aktiviteter. Disse inkluderer farlige eksperimenter med virus og patogener på potensielt farlige biologiske steder og utviklingen av genteknologi – inkludert syntetisk biologi – som gjør det mulig å leke med genomet for kriminelle formål.» Dette sa den russiske sikkerhetsrådssekretæren Nikolay Patrushev på det årlige møtet for SUS-landenes sikkerhetsrådssekretærer [3]. (Anti-Spiegel: I WHO jobber forresten en kommisjon bestående av folk som er betalt av Gates, Schwab og Rockefeller allerede med retningslinjene for modifisering av det menneskelige genomet. Dette er ingen spøk.)

David Rockefeller advarte for øvrig på et møte i FN-sekretariatet i 1991 om at «vi står på terskelen til en global transformasjon; vi trenger en godt håndtert stor krise, og folkene vil omfavne den nye verdensordenen». De nesten resultatløse toppmøtene i Roma og Glasgow tyder på at man har nådd en ustabil likevekt i konfrontasjonen mellom globaliseringens «dype stat» og nasjonalstatenes suverenitet, som kan endre seg raskt og til begge sider i møte med økende turbulens.

Hvorfor «mislyktes» globalistene på Glasgow-konferansen?

Aldri før har, som i år, G20-toppmøtet gått direkte over i UNFCCC-COP. De har alltid vært forskjellige fora med forskjellige mål, atskilt i tid. Bare to ganger tidligere, i 2009 og 2015, har verdens ledere møttes på UNFCCC-COP. Dette året er det tredje unntaket fra den regelen, noe som tyder på at det var spesielt viktig. I 2009 møttes klimaforhandlerne i København for å … vedta København-avtalen.

Tre måneder tidligere, i september, hadde de grønne svindlerne innkalt til et «verdenstoppmøte om klimaendringer» i New York og avholdt et møte mellom energiministrene i G7 (den gang G8) i Roma i mai 2009. Der ble den «danske teksten» vedtatt i hemmelighet og uten de andre deltakerne i UNFCCC-COP.

Det viktigste kritikkpunktet fra utviklingslandene var forslaget om å overføre kontrollen over økonomisk støtte til utviklingsland fra FN til Verdensbanken og bare gi den på betingelse av at det legges fram planer for «utslippsreduksjon», dvs. avindustrialisering.

Det endte med fiasko, og den mye omtalte København-avtalen ble ikke noe av, ettersom Kina ledet gruppen av utviklingsland ved å legge fram en «kinesisk tekst» som krevde at G7-medlemmene (unntatt Russland) på forhånd skulle kutte utslippene med 40 prosent. Siden Vesten har vært industrialisert i to århundrer, burde den kompensere for det med økte forpliktelser. Vesten nektet selvsagt, men heller ikke den «danske teksten» hadde noen sjanse. Alle trakk seg tilbake til hvert sitt hjørne av klima-«bokseringen».

I 2015 så alt ut til å «falle på plass» i Paris, og etter seks år ble det inngått en avtale, Parisavtalen. Alt gikk imidlertid ikke knirkefritt. Mange spørsmål ble stående ubesvart, og de vestlige arrangørene valgte en ny svindel som – i motsetning til den i København – «gikk igjennom».

For å unngå et opprør fra flertallet, som er misfornøyd med utslippsgrensene for land som ikke har råd til grønn energi, ble to dokumenter vedtatt og stemt over som én pakke. Det ene dokumentet er selve Parisavtalen, der alle kontroverser ble fjernet, slik at den kunne vedtas. Men alt det som ble fjernet, ble overført til det andre dokumentet, utkastet til vedtak fra Pariskonferansen.

Hva ble egentlig fjernet? Det mest åpenbare eksemplet: En avgjørende del av debatten, både i Paris og nå, handlet om hvor mye utslippene skulle kuttes. Avtaleteksten fastsetter at den globale temperaturen – innen midten eller slutten av det 21. århundre, det har de «grønne» svindlerne ikke blitt enige om – ikke skal stige med 2 grader, men bare med 1,5 grader. Generelt er temperaturspørsmålet utgangspunktet for klimaprosessen, og derfor er dette noe det strides om.

Prisen for den ekstra reduksjonen på en halv grad er angitt i «utkastet til beslutning». Det viser seg at for å oppnå dette må de årlige utslippene reduseres fra 55 gigatonn til 40 gigatonn, noe som betyr at mer enn en fjerdedel av industrien må avvikles. Formålet med kuttene står med andre ord i avtalen, men omfanget av tapene som vil følge av implementeringen, er skjult i det andre dokumentet. Og idet de så seg rundt i skam, stemte de for det som et «tillegg» til avtalen.

REFERANSE: Senere ble «utkastet til vedtak» som ble publisert sammen med avtalen, fjernet og skjult for offentligheten (https://unfccc.int/files/meetings/paris_nov_2015/application/pdf/paris_agreement_russian_.pdf). Tidligere versjoner er imidlertid bevart (https://undocs.org/ru/FCCC/CP/2015/L.9/Rev.1). Selve Parisavtalen er et «vedlegg» til «utkastet til beslutning», så den er underordnet. Punktet vi er interessert i, om å begrense den globale temperaturøkningen til 1,5 grader i stedet for 2 grader, finnes i artikkel 3(1) i Parisavtalens tekst, og klausulen om å redusere de globale utslippene fra 55 til 40 gigatonn finnes i artikkel 17 i «utkastet til beslutning».

En liten digresjon. Hvorfor snakker vi egentlig om en avvikling av industrien? Tross alt blir vi fortalt om en «vidunderlig ny verden» utelukkende basert på innovasjon … Ganske enkelt. Det er en klar sammenheng: Under den nåværende teknologiske orden – ikke bare i Russland, men over hele verden – er volumet av industriutslipp proporsjonalt med utviklingen. Hvis det ikke er noen utslipp, er det heller ikke noen utvikling.

Når de «grønne» svindlerne presser denne saken så hardt, representerer de interessene til dem som tar til orde for å avslutte utviklingen, og som stod bak Club of Romes ideer om å begrense industriell vekst og fødselsrater. De to parameterne henger sammen: Hvis det ikke er noen produksjon, finnes det ingen produkter, og da vil det heller ikke kunne finnes noen som konsumerer produktene. Nettopp fordi det er en forståelse av denne sammenhengen i vitenskapelige kretser, understrekes der det kunstige i «grønne» forestillinger, som ikke har noe med virkeligheten å gjøre, men som oppfyller de umenneskelige kravene til de miljøradikale herrene og mestrene som smykker seg med «grønn» demagogi og populisme.

Dette betyr at forfatterne av Parisavtalen har plassert en mine under avtalen, som de så langt ikke har klart å desarmere, ved her og nå å samle inn så mange underskrifter som mulig gjennom – med et enkelt grep – å dele det endelige dokumentet i to deler. Dette desarmeringsoppdraget skulle gjennomføres av UNFCCC-COP i Glasgow, noe som er grunnen til at dette møtet ble kombinert med G20-toppmøtet i Roma, og at lederne kom sammen.

Det ble antatt at etter Glasgow, spesielt med tanke på medienes «artilleriforberedelser» som ble utført i Roma, ville det ikke lenger være noen tvil om menneskets angivelige «skyld» i klimaendringene, og at alle de skandaløse punktene som før avtalen ble undertegnet, var skjult i «utkastet til beslutning», ville dukke opp igjen. «Pandemien» skulle også virke i favør av dette, og på G20-toppmøtet i Roma ble viruset og klimaspørsmålet koblet sammen som i utgangspunktet én agenda.

Men slik gikk det ikke! Resultatet i Glasgow ble en kalddusj for arrangørene. Det ble ikke inngått noen detaljerte forpliktelser, noe som var en stor fiasko. Det ble ikke gjort noen fremskritt med hensyn til den nevnte globale temperaturøkningen på 1,5 grader. Det indiske forslaget, som ble enstemmig støttet av USA, Russland, Kina og Australia til tross for uenigheter blant kullproduserende land, inneholder en klausul om å redusere bruken av kull i stedet for en utfasing.

Ingen av de tre landene – Russland, India og Kina – har lovet å oppnå «CO2-nøytralitet» før 2060. Washington har lovet dette, men har i det stille økt sin egen kullproduksjon kraftig, og til og med overgått vårt land i prosessen. Behandlingen av spørsmålet om å fylle opp FNs grønne klimafond, som skal betale 100 milliarder dollar i året til utviklingsland for å hjelpe dem med å tilpasse seg klimaagendaen, har nok en gang stoppet opp. Det er nå utsatt til neste års UNFCCC-COP.

Hvorfor er det slik? Det har allerede blitt nevnt at en reell utslippsreduksjon er dyr, omtrent hundre euro for hvert tonn CO2-ekvivalenter. Rike land ønsker ikke å bruke det, fattige land kan ikke. Så kvakksalvermekanismen som kompenserer fattige land når de selger sine kreditter billig til OECD (prisen har i årenes løp svingt mellom én og 30 euro per tonn CO2-ekvivalent), har vært på plass i lang tid.

En annen, mer sofistikert versjon av svindelen er industrilandenes gjennomføring av «grønne» prosjekter i utviklingsland. I hovedsak flyttes de samme virtuelle mengdene fram og tilbake, og kredittene for utslippsreduksjoner fortsetter. Man toer sine hender, og tilsynelatende er alt i orden.

Det er verdt å merke seg at globale medier overhørte den bolivianske representantens kommentar på partskonferansen i Glasgow om at «de høye kostnadene ved en lavkarbonøkonomi betyr at bare utviklede land har råd til den» [4]. For Vesten, foreslo han, å ikke bare prate og utsette reelle reduksjoner til midten av århundret, men å begynne nå. Det er forståelig at denne oppfordringen ikke ble hørt.

Til slutt viste det seg at hverken Vladimir Putin eller Xi Jinping kom til Roma eller Glasgow. Mens de prydet G20-toppmøtet med sin virtuelle tilstedeværelse ved å tale på nettet, var det ikke noe videoformat i Glasgow, så deltakerne fikk bare se opptak av talene deres. Joe Biden, som åpenbart hadde håpet å lede et korstog for global avindustrialisering, tok dette som et slag i ansiktet og kjeftet på de russiske og kinesiske lederne, selv om han gjorde gode miner til slett spill ved å hevde at det russisk-kinesiske fraværet hjalp USA og Europa til å samordne sine posisjoner.

Hva ble de egentlig enige om? Bare én ting: å stanse avskogingen og i noen spørsmål om blant annet skogens absorberingsevne. Kan arrangørene være fornøyde med det? Absolutt ikke. Bare i de tre største kullproduserende landene i Asia – Kina, India og Indonesia – er det for tiden 76 kullkraftverk under bygging.

Klimaglobalistene har også tapt på mediefronten: Midt under forberedelsene til Roma og Glasgow ble Kina og Europa rammet av en energikrise som skapte overskrifter over hele verden; resultatet er velkjent: en kraftig økning i kullkraftproduksjonen. Det var «gaven» til begge toppmøtene.

Beijing har for øvrig utnyttet den nåværende energikrisen til å forlate målet om å begrense temperaturstigningen til 1,5 grader, og bekreftet at de holder fast ved det tidligere målet på 2 grader. Dette ble uttalt av den kinesiske spesialutsendingen Xie Zhenhua i Glasgow [5]. Hans russiske motpart, Ruslan Edelgeriev, snakket mer utførlig om resultatene fra partskonferansen, men fokuserte på nasjonale snarere enn globale interesser: «Vi har hatt vellykkede forhandlinger om skogsektoren og fredelig bruk av kjernekraft» [6].

Dette er for øvrig et viktig og grunnleggende spørsmål som Moskva har fokusert på i år, fra og med klimatoppmøtet som Biden innkalte til i april. Det handler om en balanse mellom mengden utslipp og deres absorpsjon av det naturlige miljøet, spesielt skog, og anerkjennelsen av «ren» energiproduksjon i kjernekraftverk.

Spørsmålet om regnskapsføring av absorpsjonsressurser har alltid vært en snublestein i kampen mellom myndighetspersoner og den «grønne» lobbyen. Idet den har antatt at både Kyoto-protokollen og Paris-avtalen bare anerkjenner den hyklerske metodikken til IPCC (Intergovernmental Panel on Climate Change) i dette spørsmålet, har regjeringen måttet sette Russlands absorpsjonsressurser til 600 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Dette tallet ble registrert i det offisielle dokumentet fra Miljøverndepartementet 11. mars 2016.

Denne beregningsmåten strider mot den grunnleggende Rio-erklæringen om miljø og utvikling fra 1992, som tillater land å bruke sin egen metodikk.  

Uavhengige estimater som baserer seg på våre egne metoder, og som gjentatte ganger har blitt utført i vårt land av internasjonalt anerkjente eksperter, gir helt andre tall, og viser en absorpsjon som er det mangedobbelte av dette. De varierer mellom 5 og 12 milliarder tonn CO2-ekvivalenter. Hvorfor er dette viktig?

I det første tilfellet, hvis man tar hensyn til den offisielt anerkjente mengden industriutslipp på 2,3 milliarder tonn CO2-ekvivalenter, viser det seg at Russland slipper ut mer enn landet absorberer. I det andre tilfellet viser det seg å være motsatt, og vi er derfor den største «økologiske giveren» på planeten. Dette er viktig fordi Rio-erklæringen gir et unntak for giverland, og fritar dem fra obligatoriske reduksjoner.

Den innenrikspolitiske striden i Russland varte lenge før Vladimir Putin satte en stopper for den i april. I sin tale på det virtuelle klimatoppmøtet gav han følgende tall: Utslipp på 1,6 milliarder tonn CO2-ekvivalenter og opptak på 2,5 milliarder tonn CO2-ekvivalenter [7]. Overskuddsbalansen er 900 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Hva betyr dette? Det betyr at Russland ikke offisielt trenger å redusere sine utslipp, men vil imøtekomme kravene fra verdenssamfunnet ved å påta seg visse forpliktelser.

Hvis dette skjer, vil det for det første være et slag i ansiktet på EU, som forsøker å fase ut kjernekraft og samtidig truer landet vårt med en «CO2-avgift» på økologisk «skitne» produkter. Tall har også blitt gitt – med inkludering av kjernekraftverk er 86 prosent av Russlands elektrisitetsproduksjon «ren»; uten kjernekraft er det bare 45 prosent [8]. Derfor:

• Hvis «renheten» til våre kjernekraftverk anerkjennes, vil EUs CO2-avgift i Russland i praksis bli opphevet;
• Men hvis deres «renhet» ikke anerkjennes, har vi all rett til å «slå på» Rio-erklæringen og nekte ytterligere reduksjoner ved å henvise til de relevante internasjonale forpliktelsene.

Hvorfor nevnes ikke dette eksplisitt fra vår side? Siden det ikke alltid er hensiktsmessig med «åpne ord» i diplomatiske prosesser, finnes det passende kanaler der dette dilemmaet utvilsomt kommuniseres til forhandlingspartnerne. En annen grunn til at det ikke nevnes, er at vi samarbeider veldig tett med Kina, som ikke er en miljødonor, og hvis Moskva fokuserer for sterkt på dette, vil Beijing stå alene mot det forente Vesten.

Et strategisk partnerskap krever mer differensierte tilnærminger og løsninger. Men hvorfor rapporterer ikke russiske medier om denne konflikten? Fordi klimaproblemet er komplisert, og bare noen få i landet vårt forstår noe av det, og de fleste av dem tilhører den «grønne» lobbyen og ikke har noen interesse av at denne informasjonen blir kjent.

De som planla toppmøtene i Roma og Glasgow, forventet utvilsomt et annet resultat; de tenkte heller ikke på muligheten for et russisk og kinesisk initiativ i fravær av statsoverhodene. Verten for G-20-toppmøtet i Roma, Italias statsminister og verdens mest innflytelsesrike bankmann og medlem av Group of Thirty, Mario Draghi, ringte personlig til Xi Jinping for noen uker siden og oppfordret ham til ikke å gå glipp av toppmøtet og ikke takke nei til et personlig møte med Biden på sidelinjen. Men som vi kan se, har Russland og Kina inntatt en holdning som passer deres nasjonale interesser. Og veldig mye tyder på at de har samarbeidet.

Koronaviruset: En global nødsituasjon eller en «utspekulert iscenesettelse» av globalistene?

Noen fakta. For det første: I mai 2010 publiserte Rockefeller Foundation rapporten «Scenarios for the Future of Technology and International Development». (Scenarier for fremtidens teknologi og internasjonal utvikling) [9]. Den skisserer fire scenarier som ved nærmere ettersyn framstår som en rekke trinn i en slags «masterplan».

I den første fasen («Lock Step») begynner statene å «stramme tommeskruene» under påvirkning av visse ekstreme hendelser (som ikke er spesifisert), og responsen er økende sosiale protester.

Den andre fasen («Clever Together») er knyttet til globale hendelser som løser disse konfliktene ved å reversere globaliseringen og samordne statenes politikk. I den tredje fasen opplever verden en hackerskapt kollaps av livsviktig infrastruktur, som svekker statene dramatisk («Huck Attack»).

Den siste, fjerde fasen («Smart Scramble») fragmenterer og atomiserer verden til et «lappeteppe». Igjen presenterer rapporten hvert scenario som et frittstående alternativ til de andre; i virkeligheten er de stadier av ødeleggelse av stater og nedbryting av det globale samfunnet med sikte på total kontroll.

For det andre: I 2012 ble den hemmelige rapporten fra den tyske Forbundsdagen «Report on Risk Analysis in Civil Protection 2012» [10] publisert. Offentligheten ble først oppmerksom på den i 2020 da en blogger gravde opp og publiserte dokumentet i avgradert form. To risikoscenarier ble vurdert – katastrofale flommer og … en epidemi av et nytt «SARS coronavirus». Dette var en rapport fra 2012! I rapporten beskrives følgende scenario:

• Epidemien vil begynne i Sørøst-Asia og spre seg raskt derfra til Europa og USA. Listen over tiltak fra myndighetene vil variere fra land til land, men det viktigste vil være karantene og selvisolasjon;
• Den største skaden vil skje i de sektorene av økonomien som dekker innbyggernes daglige behov for varer og tjenester (dvs. små og mellomstore bedrifter). Og siden det vil ramme vanlige folk veldig hardt, og de vil protestere i fortvilelse, er det spådd en betydelig politisk endring.

• «Store selskaper vil bli berørt i mindre grad. Infrastruktursektorer som energi og kommunikasjon vil klare seg. Men turisme, restauranter, teatre og konserter er noe man kan glemme i årevis. Passasjerflyselskaper vil forsvinne som klasse, bare flyfrakt vil bli igjen».

• Varigheten av den globale virusepidemien (med et anslått dødstall på 7,5 millioner) anslås til tre år» [11].

La oss nå kombinere de to rapportene og projisere denne syntesen på de siste to årene av vår moderne hverdag. Hva blir resultatet? For det første er Rockefeller Stage 1 («Lock Step») i full gang og ble innledet i oktober 2019 med den beryktede «Event 201» – en pandemiøvelse som fant sted like før den første bølgen av epidemien som spredte seg fra Asia til Europa og USA, som beskrevet i Forbundsdag-scenariet.

For det andre ble WHO-øvelsen i Kazan i oktober i år, som ble avdekket av flittige journalister, gjennomført i regi av den globale organisasjonen United Cities, som en måned senere ble ledet av den nåværende borgermesteren i Kazan, Ilsur Metshin. «Smart globalisering» over stater, dette er trinn to i Rockefellers «General Plan» («East?») «Clever Together». Eller er det ingen likhet?

Og er det tilfeldig at Tatarstan først opptrådte som en «dissident» og motsatte seg det føderale lovforslaget om regionalpolitikk, men deretter var den første til å innføre QR-kaos i offentlig transport? Analytikere har sammenstilt disse hendelsene og snakket om en tilsynelatende lojalitet fra den regionale regjeringen etter at den først hadde gått imot det føderale lovforslaget, men i virkeligheten er begge deler symptomer på «suverenisering» med tanke på et eget «spill».

For det tredje er den tredje fasen – Huck Attack – allerede under forberedelse. I juli i år fant en annen øvelse, Cyber Polygon, sted i Tyskland, organisert av den russiske Sberbank og German Gref, sammen med Klaus Schwab fra WEF, opphavsmannen til konseptet «Great Reset», mot bakgrunnen av Covid. Er dere klar over, kjære lesere, hvordan «anakonda-ringen» som den amerikanske admiralen Alfred Mahan skrev om i sin bok om geopolitikk for mer enn hundre år siden, strekker seg rundt landet vårt? Og som viser seg inne i landet i «aksen» Tatarstan-Sberbank?

Planen for øvelsen er at noen «hackere» skal angripe den globale infrastrukturen og lamme internett, noe som vil føre til en katastrofal kjede av ulykker i nettverksstyrte livsopprettholdende anlegg over hele verden. Finnes det en lov om obligatorisk evakuering for nettopp denne eventualiteten? Og for hvilket formål ble den vedtatt? I tilfelle Schwab-Gates-Gref-«opritschnikene» strekker ut fingrene etter oss? Eller er alle beslutningene allerede tatt, og er det bare et spørsmål om tid før vi ser fingrene deres her? Eller er det en fast dato som vi vil høre om i sanntid?

Videre. Den russiske offentligheten er veldig opprørt over utsiktene til at QR-koder blir introdusert over hele linja. Av denne grunn, som de «høflige» politiske analytikerne «hjertelig» innrømmer, har lovutkastene blitt skrinlagt og sendt til regionene for vurdering [12]. (For øvrig er dette de samme «ekspertene» som nylig advarte oss om det helsediktaturet [13] som kommunistpartilederen advarer mot [14]). Hva om noen drømmer om å formulere spørsmålet som følger: Hvis du ikke vil ha QR-koder, bli fullstendig vaksinert «på steder som ikke er så langt unna»?

Skjer ikke alt eller mye i verden i henhold til nøyaktig denne planen utviklet av Rockefeller Foundation? For øvrig kontrollerer denne frivillige organisasjonen, sammen med Bill & Melinda Gates Foundation, WHO, som etablerer verdens helsediktatur gjennom sine strukturer.

Er den siste fasen – «Smart Scramble» – ikke langt unna? QR-provokasjonen med kollapsen av offentlig transport i Tatarstan, som russiske jernbaner merkelig nok støttet ved å love å kansellere dusinvis av tog og dermed undergrave forbindelsene mellom regionene, hadde nettopp dette som mål. La oss forklare at transformasjonen av verden til et «lappeteppe» på bakgrunn av svekkelse og sammenbrudd av suvereniteter er en direkte vei til den globalistiske, eller rettere sagt, den globaliserende transformasjonen av statenes verden til en verden av selskaper, hvis «pilotprosjekt» ble unnfanget og implementert fra begynnelsen av i USA. Dette landet var prototypen på en forent stat av verdens regioner og deretter av hele planeten.

Det er med andre ord ikke noe nytt som skjer. Et manus skrevet for lenge siden blir implementert forkledd som en nødsituasjon. Spesielt siden den nevnte føderale parlamentariske rapporten inneholder informasjon om at for nesten ti år siden ble fem personer smittet (eller eksperimentelt smittet?) med Modi-SARS coronavirus i forskjellige land.

To av dem døde, hvorfra – man kan anta – at dødeligheten på 40 prosent og 7,5 millioner dødsfall ble utledet. Unntakstilstanden som er pålagt oss av representantene for dette oligarkiske interregnumet, er planlagt, inkludert den innenlandske innsatsen, hvis man skal tro publikasjonene som er kjent i verden, men ikke offentliggjort i vårt land [15].

La oss se på et tredje faktum. Den tilsynelatende uforklarlige og aggressive intensiteten som helsemyndighetene håndhever sitt diktatur med. De erkjenner at vaksinasjonskampanjen er en håpløs sak, men i stedet for å prøve å rette opp manglene prøver de å bryte publikums mistillit til myndighetene ved å tvinge dem til underkastelse gjennom en umenneskelig, ulovlig og direkte ydmykende metode for tvangsstyring.

Mange forfattere har gjentatte ganger påpekt at dette er i strid med allment aksepterte normer for debatter om kontroversielle spørsmål. Det er et totalforbud mot andre meninger, som strekker seg til oppfordringer og offisielle ordrer om spionasje og «yrkesforbud», som ignorerer medisinsk etikk og universelle menneskelige standarder, mot dem som ikke er tilhengere av det åpenbare inkvisitoriske vanviddet som de gjennom sine egne tabber og feil har utsatt de beryktede «vaksinemotstanderne» for.

Hvordan det virkelig står til med konsekvensene av vaksinasjonen, har blitt veldig godt påpekt av Sergey Kurginyan, som for øvrig har advart om at i visse kretser av den vestlige eliten har planen om en menneskeskapt «pandemi» blitt klekket ut siden 2017 og at den involverer to stadier – en «myk», som tilsynelatende blir realisert, og en «hard», introduksjonen av kampviruset [16]. (Anti-Spiegel: Dette sammenfaller med det vi avslører i Inside Corona. Vi identifiserte fire faser i forberedelsene og gjennomføringen av pandemien, med fase tre som begynte i 2016, men som først for alvor ble synlig i 2017. Derfor har Mr. X og jeg også lenge trodd at 2017 var begynnelsen på fase tre, men forberedelsene til det som ble synlig fra 2017, begynte i 2016).

Med henvisning til offisiell israelsk statistikk, som vi påpeker ble bekreftet av landets folkehelsesjef, bemerket statsviteren også at rundt 50 prosent (halvparten!) av de nysmittede med Covid var fullvaksinerte. De vaksinerte utgjør flertallet av de smittede i aldersgruppen 60-69 år (gruppen som overtales og nå bokstavelig talt tvinges til å ta vaksinen).

Vaksinerte står for 58 prosent av de alvorlige tilfellene i denne aldersgruppen. Og i den neste høyere aldersgruppen, 70-79 år, er andelen alvorlige tilfeller blant de vaksinerte 77 prosent. Kurginyans konklusjon virker også logisk. Ifølge ham bidrar vaksinasjon til spredning av sykdommen.

De kritiske synspunktene fra fremtredende medisinske forskere og virologiske praktikere på en rekke spørsmål knyttet til forsøk med obligatorisk vaksinasjon er velkjente. Hvis vi for eksempel oppsummerer meningene til anerkjente eksperter som leder for Institutt for mikrobiologi, virologi og immunologi ved det medisinske fakultetet ved Sechenov-universitetet, akademiker Vitaly Zverev, nestleder for Medical Science and Education Centre, doktor i medisin ved Moskva State University, Simon Matskeplishvili, som jobber direkte med covid-smittede pasienter, og akademiker Victor Maleev, som representerer Central Research Institute of Epidemiology of the Consumer Protection Agency, kommer vi fram til at:

Vaksinasjoner bør ikke gis til personer som allerede har vært syke. Dette er fordi immunitet etter sykdom er mye sterkere enn etter vaksinasjon, og RNA-virus, som «Corona» er et eksempel på, gir sterk, praktisk talt livslang immunitet [17]. Med andre ord, et fall i antistoffnivået en stund etter at man har blitt frisk igjen er ikke en indikasjon for vaksinasjon; tvert imot, å ha gått gjennom sykdommen kan betraktes som en kontraindikasjon.

Og en siste ting. Den nylige oppsiktsvekkende artikkelen av Vladislav Surkov (om «Unpacking Stability») [18] inneholder et interessant perspektiv for nåtiden og fremtiden, selv om dette kan diskuteres, fordi det gjentatte ganger har vist seg at den mekaniske overførbarheten av fysikalske og naturlige prosesser til samfunnet er veldig lav. Men det er ikke det vi er interessert i. I artikkelen, som hevder å være aktuell, berøres ikke spørsmålet om den såkalte «pandemien» i det hele tatt; forfatteren tar det enten ikke på alvor eller setter det i den generelle destabiliserende konteksten, og bekrefter dermed det kunstige ved opprinnelsen til dette problemet, som har blitt pålagt menneskeheten som en del av et bestemt prosjekt. Dette er i det minste symptomatisk.

I stedet for en konklusjon

Andrei Fursov rapporterte nylig om en konferanse som ble holdt i 2018 ved en stor amerikansk tenketank, Institute for Complexity Issues i Santa Fe, initiert av den daværende amerikanske utenriksministeren, Rex Tillerson og den nasjonale sikkerhetsrådgiveren Herbert McMaster. Rapporten fra Rockefeller Foundation ble fulgt opp med ytterligere diskusjoner.

Det «antropologiske» scenariet vakte størst interesse blant de tilstedeværende. Forfatterne foreslo å dele menneskeheten inn i to kaster – de nevnte kastene av «overlegne» og «underlegne»[19]. De førstnevnte lever lange og økologisk rene liv og nyter godt av alle fordelene med moderniteten. De sistnevnte lever et kort jordisk liv i maurtueaktige menneskelige bosetninger i store tettsteder.

I den «vidunderlige nye verdenen» finnes det praktisk talt ingen industri lenger; «rene» energikilder forsyner sterile industrier der roboter arbeider. De «annenrangs» menneskene, som ikke har noen utdannelse, ingen jobb og ikke noe perspektiv på livet og degenererer til en biologisk underlegen art, sitter igjen med avfallet.

Dette, så å si, standardiserte «forbruket» er rasjonert på grunnlag av en kontantløs «grunninntekt» i form av elektroniske kort som blokkeres ved den minste illojalitet, og de fratas dermed den fysiske muligheten til å eksistere. [20]

Det samme gjelder eiendom; eierskap erstattes av distribusjon «for bruk» under de samme betingelsene av total lojalitet og i henhold til passende sosiale normer. Slik går det på alle områder – hvorfor tror du bildeling blir pushet så sterkt?

Når det gjelder den intellektuelle sfæren, som sosiale forhold er direkte avhengig av, reproduseres dette «framskrittet» som en «fornuftens drøm» i den ondskapsfulle versjonen av kapitalismen, som er skapt av digitaliseringen, og som erstatter mennesket ved maskinen med en robot, ved hver ny vending i Schwab-Grefs «Great Reset-monster». Bare sosialisme, som sørger for at vitenskapelig og teknisk fremgang tjener flertallets interesser og ikke det elitistiske mindretallet, og som skaper et samfunn hvor den frie utviklingen av hver enkelt blir betingelsen for den frie utviklingen av alle, kan endre denne tingenes orden.

Ja, men hva har Covid med det å gjøre? Covid har to funksjoner. Den første er den «store krisen» nevnt av Rockefeller, så det er utløseren som setter i gang den globale transformasjonen. Den andre er at globalistenes planlagte opprettelse av en «digital konsentrasjonsleir» med menneskeheten delt inn i kaster eller raser forutsetter at middelklassen forsvinner.

Og denne oppgaven, sammen med en radikal reduksjon i antall personer med en passende sosial bevissthet, løses veldig effektivt ved å kombinere en epidemisk pest med nedstengninger som ødelegger den tradisjonelle økonomien. Av denne grunn, og for å oppnå tett koordinering med Vatikanet, var den «globale bankmannen» og den italienske statsministeren Draghi vertskap for G20-toppmøtet. På toppmøtene i Roma og Glasgow kombinerte man spørsmålene om klima og den såkalte «pandemien».

Kilder:

[1] https://tass.ru/mezhdunarodnaya-panorama/12834037

[2] Der Club of Rome. Entstehungsgeschichte, ausgewählte Berichte und Reden, offizielle Materialien / Herausgegeben von D. M. Gvishiani, A. I. Kolchin, E. V. Netesova, A. A. Seitov. – Мoskau, 1997. S. 72.

[3] https://iz.ru/1251053/2021-11-17/patrushev-zaiavil-o-vzaimosviazi-eksperimentov-s-virusami-i-poiavleniem-boleznei

[4] https://regnum.ru/news/3426008.html

[5] https://tass.ru/mezhdunarodnaya-panorama/12834037

[6] https://tass.ru/politika/12959505?utm_source=yxnews&utm_medium=desktop

[7] http://www.kremlin.ru/events/president/transcripts/65425

[8] http://www.kremlin.ru/events/president/news/67044

[9] https://drive.google.com/file/d/0Bzxi324UZCscVWp2YjdaNXlUNEk/edit?resourcekey=0-Uz6IyhSWBv8wt16V1a7iQ

[10] https://dserver.bundestag.de/btd/17/120/1712051.pdf

[11] https://zen.yandex.ru/media/energovector/prognoz-ili-scenarii-5e8844fafc87c305e2949ce6

[12] https://echo.msk.ru/blog/sergei_markov/2937384-echo/

[13] https://www.osnmedia.ru/obshhestvo/budushhee-koronavirusnogo-krizisa-cherez-bunty-k-sanitarnoj-diktature-politolog-markov/

[14] https://ura.news/news/1052517951

[15] https://unlimitedhangout.com/2021/02/investigative-reports/from-event-201-to-cyber-polygon-the-wefs-simulation-of-a-coming-cyber-pandemic/

[16] https://regnum.ru/news/polit/3424106.html

[17] https://www.sechenov.ru/pressroom/news/akademik-zverev-obnaruzhil-semikratnyy-rost-antitel-posle-ukhoda-za-bolnym/; https://botalex.livejournal.com/174716.html; http://www.mgnot.ru/index.php?mod1=art&gde=ID&f=22304&m=1

[18] https://echo.msk.ru/blog/statya/2939180-echo/

[19] https://thisnews.ru/2021/10/27/istorik-a-fyrsov-o-zakrytoi-konferencii-v-santa-fe-i-4-scenariiah-bydyshego-chelovechestva/

[20] https://www.rbc.ru/society/08/09/2020/5f57acbd9a7947fc9ba4d3c8

Oversatt av Rune G.

https://www.anti-spiegel.ru/2022/russische-analyse-durch-die-epidemie-in-das-gruene-paradies/