POSTED IN Media, Ytringsfrihet

Rettssaken mot Assange:

Saken dreier seg egentlig om ytringsfriheten, men hvor er pressen?

1 kommentar
Print Friendly, PDF & Email

I Storbritannia foregår nå en helt sentral og avgjørende rettssak mot Wikileaks-grunnleggeren Julian Assange. Sakens kjerne er om han skal utleveres til USA hvor han kan risikere opp til 150 år fengsel

Han har mottatt, offentliggjort og videreformidlet hemmeligstemplete dokumenter fra USAs regjering. Dette er dokumenter som avslører bl.a. krigsforbrytelser men også f.eks. korrupsjon. Mediene som har fått tilsendt disse og de har offentliggjort deler av dem. De er gjennom egen praksis dermed medskyldige i virksomheten.

Saken dreier seg om vilkårene for deres virksomhet, men hvor er de?

Saken dreier seg således egentlig ikke om Julian Assange, men om vilkårene for journalistikk i dagen verden. En skulle tro at det ville være av helt vital betydning for mediene å dekke denne rettssaken maksimalt med fullt medie- og presseoppmøte. Men her er det nesten tyst som i graven. Og det er kanskje det mest påfallende ved det som skjer.

Siden nesten ingen av de store vestlige mediene dekker den, den dreier seg om vilkårene for deres egen virksomhet, må vi gå ut fra at de ser det som hensiktsmessig at Assange dømmes.

Rettssaken mot Julian Assange utvikler seg og fremstår som en skrekk-forestilling , slik den beskrives av tidligere ambassadør Craig Murray som følger den fra innsiden. Den liberale åpenheten Storbritannia tidligere viste overfor politisk forfulgte er borte. Den gamle imperiemakten var kjent for å huse gamle revolusjonære og opprørere fra hele Europa. Mest kjent er Karl Marx som skrev Kapitalen i London.

Dette kunne de tillate seg som følge av deres utrolig verdensomspennende imperium. Ingen utfordret dem. De var på høyden av makten sin mot slutten av 1800-tallet. Nå er landet redusert til en regional stormakt og underlagt USA på mange måter.

Når USA sier hopp og snakker om «straffetiltak» skjønner britiske politikere at tiden er inne til å lystre. Vi ser det med Huawei-saken hvor Storbritannia stopper innkjøp og utstyr fra dette selskapet etter «oppfordring» fra USA. Dette til tross for at 5G-nettverket blir langt dyrere å bygge ut med utstyr fra USA og vil føre til utsettelser/forsinkelse. I Handelskrigen mot Kina presser nå USA Storbritannia, som gir etter.

Storbritannia er også på vei ut av EU og er avhengig av både politisk og økonomisk ryggdekning i denne prosessen av USA. EU vil gjøre det så vanskelig for dem som mulig som en advarsel til andre som kan komme på slike tanker.

Assange-saken forteller om det politiske forfallet i landet. I stedet for en åpen rettssak har en brukt korona som påskudd for stenge rettssalen for publikum. Publikum skulle få følge den på skjerm, men det er også vanskeliggjort. På toppen av dette har det hele tiden vært så mange tekniske problemer med overføringen at vanlige mennesker vanskelig har kunnet følge det som skjer.

Jeg kan ikke direkte påstå at det er hensikten med dette, men det er slik det ser ut akkurat nå.

Craig Murray

Dommeren er håndplukket og nekter bilder fra rettssaken. Det er umulig å finne noen bilder av henne på nettet og ifølge Craig Murray opptrer hun utrolig partisk, svært nedlatende og nærmest uforskammet overfor forsvaret, som hele tiden får begrensninger i sitt forsvar av Assange.

Ja, etter Murrays referater, ser dette mer og mer ut som en parodi på en rettssak.

Fordi saken egentlig ikke dreier seg om Julian Assange, men om vilkårene for journalistikk i dagen verden og mediene glimrer med sitt fravær, må vi gå ut fra at de ser det som hensiktsmessig at Assange dømmes. 

Det betyr at mediene ikke lenger er uavhengige den rådende makten, men er avhengig av den. De er en integrert del av den. Og det stemmer med de faktiske maktforholdene i verden i dag. Mediene og de store kapital-konsentrasjonene er innvevd i hverandre gjennom gjensidige eierskap.

Vinner USAs statsmakt frem i denne saken, kan USA dra kritiske journalister fra hele verden inn for retten hvis de mener at de har skaffet seg og offentliggjort hemmeligstemplet materiale fra USA – ikke minst hvis det setter navngitte personer i fare.

Derimot sin logo

Det er derfor ikke tilfeldig at det er et lite nettsted, Steigan.no, og et enda mindre som vårt, derimot.no, som gir de mest fyldige referatene fra rettssalen og rettssaken mot Assange. Vi har ingen bindinger verken til de store kapitalkreftene eller til finans- og storkapitalen.

Rettssaken anskueliggjør dessuten journalistenes vilkår for egen virksomhet i dagens samfunn. Russiske journalister (den russiske journalistforeningen) gir Assange en pris. Vi hører ingenting fra den norske eller fra andre vestlige land sine journalistforeninger.

Dette forteller meg om et faglig og moralsk forfall (blant journalister og mediene), og en faneflukt fra de idealer de hevder at de forvalter.

NRK kjører lange reportasjer av lokale rettssaker som knapt nok har offentlig interesse mens Assange ikke nevnes. Det sier litt om statskanalens redaksjonelle linje. NRK har blitt et verktøy for den politikken som til enhver tid rår, og ikke noe kritisk korrektiv. Det er det lenge siden den var.

Mediene er ikke lenger uavhengige, men verktøy for de aller rikeste til å fremstille sin versjon av virkeligheten.

Dekningen av Assange-saken viser i virkeligheten den grunnleggende endringen som gradvis har funnet sted. Fra å være et område med relativ pressefrihet og åpen debatt er våre største medier omgjort til megafoner som utbasunerer hvilke sannheter som til enhver tid gjelder. Særlig er dette tydelig i klima- og Korona-spørsmålene hvor stort sett ingen kritiske stemmer slipper til.

Vi er gått inn i ensrettingens periode, noe som George Orwell beskrev i romanene 1984 (1949) og Kamerat Napoleon (Animal Farm). Bøkene skulle være en advarsel mot kommunismens fremmarsj etter 2. Verdenskrig. Men historien er dialektisk, den snur seg alltid mot seg selv. Bøkene illustrer egentlig vår tid og kapitalismens siste stadium.

I denne spesielle tidsepoken er det orwellske slagordet som «Krig er fred» (Obama under Nobelprisforedraget sitt i Oslo) » ganske treffende. Og ikke minst dette: I bedrageriets storhetstid vil formidling av sannhet være en revolusjonær handling. Det er dette Assange-saken faktisk handler om.

Fyldige referater fra hver dag under denne rettssaken kan leses her på Derimot.no

Knut Lindtner

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

1 kommentar. Leave new

  • Andreas Bringedal
    10 oktober 2021 18:12

    Mykje rett her, men det er ein kognitiv dissonans der skribenten siterer George Orwell og samtidig kritiserer kapitalisme i Marxistisk/kommunistisk ideologiske vendinger.

    Feorge Orwell kritikk var nettopp mot Marxismens ordsalater. Det var det hans bøker var retts mot. Det totalitære kommunistiske system.

    Og når forfatter snakker om kapitalismens siste stadium som ein beskrivelse av dagens samfunn, så ser det ut til at han ikkje veit kva kapitalisme er. Dagens samfunn er snudd vekk ifrå nettopp den frie kapitalisme til eit samfunn som er styrt av oligarker ifrå Davos med praktisk monopolistisk dominans av markedet. Nettopp ein slik dominans av markedet, er det motsatte av markedskapitalisme. Ein monopolsituasjon betyr at markedet er satt ut av spel. Det er det diametralt motsatte av markedskapitalisme.

    Og når ein har fått dette monopolsamfunnet, så har ein tapt det demokratisk styrte samfunnet, nøyaktig som kommunismen og fascismen.

    Men folk som søker å rehabilitere kommunismen, tenker ikkje i desse baner. Marxismen er styrt av den tyske autoritære filosofiske rettningen, som er den motsatte av den liberale britiske filosofiske rettningen. Som ein ser over heile vesten, så er yttringsfriheten under angrep frå alliansen av Marxister og den økonomiske monopoleliten som har tilrana seg makta ved å kjempe for alle kulturelle Marxistiske kampsaker. Verdens komikere har stått opp mot Marxistene i heile Vesten i fleire tiår. Anbefaler å google Rowan Atkinson og Stephen Fry.

    Professoren filosofi i Portland(eller deromkring) slutta fordi han fekk ikkje lenger lov til å undervise i kritisk tenkning av den politisk korrekte eliten på universitetet. Heile media, med sine SV journalister bidrar med denne sensuren, samt den økonomiske anti-kapitaliistiske eliten i Davos.

    Debatten er mellom liberal britisk opplysningstid som gav oss ytringsfriheten, menneskerettighetene, avskaffa slaveriet i verden og gav oss demokratiet og det frie næringslivet for vanlige folk, og dei autoritære tankesystemene med oligarki på den andre der alt handler om å eige folks verdiproduksjon og kontrollere folket og deira frie tale som monopolistene i Davos, Sovjets internasjonale sosialisme, Tysklands nasjonale sosialisme.

    Så kommunister må lære seg definisjonen av kapitalisme og forkaste kommunismens perverterte grunnsyn. Kapitalisme handler om å fjerne maktgrupperingene frå å eige og styre samfunnet, slik at vanlige folk kan lage seg ei bedrift eller foretak som dei då tjener penger på. Fellesptosjekter der alle skal yte etter evne, og få etter behov, fungerer utelukkende i kjernefamilien, som kommunismen er imot. Som Karl Marx sa det, familien er mannens undertrykkelsesorgan mot kvinner og barn.

    Og eit demokrati skal utelukkende fungere som ein dommar i ein fotballkamp. Han skal sørge for at ingen spelarar eller lag bruker sosiopatiske maktmiddel for å vinne på uærlig vis i det frie samfunnet/markedet. Fotballkampen er metaforen på kapitalismen. I Marxismen er staten som dommaren som ser til at alle spelaranr etterfølger reglene, erstatta med ein dommar som er lagkaptein for alle lagene, og som bestemmer kordan alle skal spele og tenke. Derfor har du fått tankepolitiet i dagens moderne Storbritannia og det Orwelliske media og politikken.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Neste innlegg

Dag 16 i rettssaken mot Julian Assange.

Er det et burleskteater vi er vitne til?

Forrige innlegg

Dag 15 i rettssaken mot Julian Assange.

Kan en bli psykisk syk av store påkjenninger?

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.