POSTED IN Asia, Varslere

Rettssak i Australia forteller: Ikke bli varsler

Taushetsplikten overfor forbrytelser går foran avsløring av slike forbrytelser.

0
Print Friendly, PDF & Email

I noen sammenhenger, særlig når i festtaler en vil fortelle om vårt systems fortreffelighet, da trekkes Nürnbergdomstolen (1945-46) frem som et lysende eksempel på hvordan rettferdigheten til sist vinner frem. Og en forteller hvor viktig det er at varslere våger å stå frem med det de har på hjertet.

I praksis er det egentlig det motsatte som er tilfellet. Avsløringene fra Vietnamkrigen, Irak-krigen og krigen i Afghanistan har ført den fremste varsleren (Julian Assange) i fengsel i UK (Storbritannia). Krigsforbrytere skal ikke avsløres for det truer hele prosjektet: Krig!

Krig er egentlig en forbrytelse i seg selv, men legg akkurat det til side. Dette dreier seg om noe annet.

De som varsler om at noen begår forbrytelser utover normale krigshandlinger ligger i praksis dårlig an. Noe dette referatet under fra rettssaken I Australia viser. Jeg må få føye til i denne sammenhengen. Krig trekker til seg råtasser og sadister, folk som liker å drepe og å plage andre. Det gjelder i alle land og i alle krigssammenhenger. Dette er egentlig ikke til å unngå. Krig forsterker slike denne typen personligheter.

Det er derfor ekstra viktig med regler og at systemet reagerer når noen tar seg til rette i krigssituasjoner. I Australia er det åpenbart viktigere at folk ikke får vite hva som faktisk foregår enn at noen blir stilt til ansvar for krigsforbrytelser. Og da må varsleren taes.

Får varslere medhold risikerer en at et lass med forbrytelser helles ut over offentligheten.

Vi har hatt tilløp til dette i Norge da en anonym jagerflyger fortalte om vilkårlig bombing av bl.a. sivile mål i Libya. Det ble fort lagt lokk på den saken med mange av de store mediene som villige hjelpere. Vi har altså våre svin på skogen som ingen våger å ta i.

De som skal gå i krigen for oss skal ikke kunne kritiseres og de som ga ordrene skal også slippe unna.

Knut Lindtner
Redaktør

Plikten til å adlyde: Om den australske rettssaken mot David McBride, om varsling og om å følge ordre.

Av dr. Binoy Kampmark.

Den utligivelige og opprørende rettssaken mot den australske varsleren David McBride ble en kort affære. Det britiske commonwealths brutale makt viste seg den 13. november. McBride hadde avslørt materiale  om påståtte krigsforbrytelser fra de australske spesialstyrkenes side i Afghanistan. Og overfor folket i Australia ville myndighetene sette et eksempel.

McBride tjente som major i den britiske hæren før han ble advokat for det australske forsvaret. Han var to ganger i Afghanistan, i 2011 og 2013. I løpet av den tiden samlet han inn materiale om de australske spesialtroppenes kultur og deres operasjoner.

Dette vakte interesse hos etterretningen, og førte til Brereton Inquiry som I 2020 viste til 36 saker der det  australske føderale politiet mente var krigsforbrytelser. McBride ble i ettertid anklaget for fem brudd på nasjonal sikkerhet. Han ble nektet immunitet av påtalemakten ifølge bestemmelser i Public Interest Disclosure Act av 2013.

En sentral påstand fra kronens side var at Mc Bride først og fremst, som militær, skulle følge de militære lovene. Denne plikten kommer fra eden han har sverget overfor statsoverhodet. Ingen offentlig interesse er viktigere enn denne oppgaven.

Varsleren David McBride

«En soldat», hevder Trish Mcdonald i sin forbausende innledningstale, «tjener ikke statsoverhodet ved å love å gjøre det soldatene tror er i folkets interesse, selv om det står i motsetning til de lovene parlamentet har gitt».

Til og med en menigmann som leser denne eden vil se at dette synet bare er tull. Men dommeren, David Mossop, var ikke i humør til å mene noe annet enn McDonald.

«Det er ingen sider av tjenesten som gir den tiltalte lov til å handle på vegne av folket når det går mot lovlige ordre».

Det var et punkt han pekte på overfor juryen. Ganske effektfullt ekskluderte han folkets interesser i forhold til det å nekte å følge en militær ordre.

Nürnbergprosessen fikk stor folkerettslig betydning idet dommene fastsatte rettsprinsipper for avstraffelse av krigsforbrytere og bidro til utvidelse av menneskerettighetsvernet. (Fra SnL)

De som kanskje er kjent med militære lover etter Nüremberg-rettsaken i 1945, vet at slike ordre aldri er uomtvistelige. De skal ikke adlydes sånn uten videre.

Det handlet om å å følge ordre uten spørsmål eller tvil – iallfall var det det rettssaken i 1945 antydet – ordrene til de nazistiske myndighetene og Det Tredje Riket. 

Det er tilfeller der en soldat i tjeneste har plikt til å nekte å følge visse ordre. 

Men McDonald hører til en pirkete før-Nüremberg verden. Det viste hun ved å bruke en militærjustis fra det 19. århundret, noe som på den tiden hadde passet bra for de tyske forsvarerne:  «Det er ikke noe som er så farlig for det sivile samfunnet og staten som en udisiplinert eller reaksjonær hær».

Sjefsadvokaten som representerte McBride, Stephen Odgers, håpet å kunne trekke juristene i det australske militæret inn i det 21. århundret. Han henviste på nytt til kunnskapene fra Nüremberg, at det hender at plikten overfor folket kommer i stedet for, og er viktigere enn myndighetenes strikte lover, spesielt når det gjelder å utføre eller skjule krigsforbrytelser. 

Taushetsplikten om krigsforbrytelser går foran plikten til å avsløre slike.

Eden som McBride hadde svoret som medlem av det australske forsvaret om å tjene statsoverhodet omfatter også elementer om å tjene folkets interesser, selv om det kan gå mot lovlige ordre.

Siden det ikke ble tatt noen endelig avgjørelse (bare det var jo oppsiktsvekkende), tok McBrides team saken til Court of Appeal of the Austrailian Territory den 16. november, i håp om få utsatt saken.

Justisiarius Lucy McCallum fikk da servert følgende argumenter:

«Hans eneste virkelig argument var at han mente han hadde gjort det rette. Det fantes en ordre: ikke si noe annet. Men han argumenterte. Og spørsmålet blir da: Han mente han hadde  han motsatt seg ordre. Og betyr det at han har brutt plikten. Det er hans eneste forsvar».

Det var slik saken sto.

Odgers henvendte seg til staten. «Kanskje han ikke har annen mulighet enn å erklære seg skyldig. Da kan det avgjøres raskt.

Men han vil ha mulighet til å få et kritisk syn på saken ved å appellere».

Forsto juryen hva dette med folkets interesse betyr i visse saker? Ville de ta en avgjørelse «der de mente at å nekte å følge ordre var av hensyn til det allmenne folkets interesse, og at forsvarerne hans kanskje mente han skulle fulgt ordre dersom det ikke hadde vært i folket interesse»?.

Det dommer Mossop faktisk sa var «om ordren er ikke relevant for spørsmålet om plikt, men om dette går foran alt annet , da må du lyde ordren».

Dette betyr uansett «hvor urimelig ordren er, eller om den bryter fundamentale rettsprinsipper, så er det en forbrytelse om han ikke adlyder». Dessverre for McBride ville ikke McCallum bli vippet av pinnen. Mossops dom var «ikke helt feil».

Hun følte at «det ikke fantes tilstrekkelig tvil om hans æreskodeks eller hans ønske om å forstyrre rettssaken».

Da rettssaken fortsatte den 17. november kom dommer Mossop med nok en ordre. Riksadvokatens kontor skulle fjerne alle klassifiserte dokumenter som McBride hadde og som kunne bli presentert for juryen under rettssaken.

«Vi mottok denne avgjørelsen nå i ettermiddag. Det ville jo si at de fjernet noen av forsvarets beviser». Når de gjorde slikt «ville det bety at the Crown, regjeringen, hadde myndighet til å samle sammen våre bevis og stikke ut bakveien med dem».

Varslere betraktes av systemet om smådjevler.

Med slike dystre utsikter ba McBride om en ny, men mindre alvorlig tiltale, som han kjente seg skyldig i. Når dommen faller neste år kan han kanskje få sone utenfor fengselssystemet, selv om en ti års lang straff kan være ille nok.

«Resultatet av dagens rettssak», skriver tidligere advokat og senator Rex Patrick», «er at en modig varsler har havnet i kasjotten. Og tusener av framtidige varslere har gått tapt for samfunnet». I juni i år erklærte den australske riksadvokaten stolt at «Regjeringen til Anthony Albanese har etter vårt ønske levert til det australske folket en sterkere beskyttelse for varslere i offentlig sektor».

Neppe.

Det ble gjort beskjedne tilpasninger til den ubeskrivelig klønete Public Interest Disclosure Act, inkludert opprettelsen av en National Anti-Corruption Commission.

McBride har liten grunn til å juble. Når McBride forståelig nok er nedtrykt når han ser resultatet, så advarer han mot at dersom du slutter deg til det australske militæret, så er det ikke til en edel profesjon, men til en kriminell gjeng som ligner andre kriminelle gjenger.

Taushet og medskyldighet er grunnstenen. Det har en dommer slått fast.

Oversatt og bearbeidet av Ingunn Kvil Gamst

Forsidebilde: Lexica

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Neste innlegg

Tyskland har 5, 5 millioner muslimer:

Står landet overfor en muslimsk terrorbølge?

Forrige innlegg

Omfordelingen i Norge fortsetter med mer til de rikeste.

Her er noen tiltak som ville snudd denne utviklingen.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.