POSTED IN Demokrati, Norsk politikk

Representerer dagens norske politikere oss?

Det er ikke demokrati uten at de som er valgt representerer oss.

4 kommentarer
Print Friendly, PDF & Email

Embede og forstand – vokterråd og folkemakt

Dette innlegget er hentet fra Drammen Nei til EU sitt medlemsbrev.

Av Jan Christensen



De siste års politikerskandaler med pendlerboliger, reiseregninger og habilitet har for mange vært en øyeåpner: Politikerne er som folk flest – eller kanskje et hakk verre?  De lager og tolker regelverket til egen gunst, tar seg fordeler der de kan, og bruker sin posisjon til å styrke egen økonomi og vennekrets. Senterpartistatsrådene Ola Borten Moe og Bjørn Arild Gram, samt de bedre halvdelene til utenriksminister Anniken Huitfeldt og tidligere statsminister Erna Solberg, satset på aksjer der verdien påvirkes av regjeringas beslutninger. Med årlig norsk Ukrainastøtte på 15 milliarder kroner, hvorav i hvert fall halvparten til våpen, ble moral erstattet av risikofri investering i krig og elendighet.



Ingen politiske systemer er perfekte. Alle åpner for misbruk av makt og tillit. Noen politikere har yrkesbakgrunn og integritet som de færreste trekker i tvil. Andre, gjerne unge og veltalende, får ledende politiske verv uten en gang å ha hatt jobb utafor politikken. Etter noen år på Stortinget, ender de opp som godt betalt lobbyister for energiselskaper, oppdrettsselskaper eller hva det nå enn måtte være. 

Hvilke holdninger og verdigrunnlag disse bygger sine beslutninger på, er ukjent for de fleste. Kanskje har de ingen? Statsminister Jonas Gahr Støre vaklet i sin tid mellom medlemskap i Høyre eller Arbeiderpartiet. Valgte han Arbeiderpartiet av ideologiske grunner?  Kjennetegnet ved karriere-politikere er partilojalitet og evne til å underordne seg «partipisken». Dette er en viktig forutsetning for politisk framtid og gjenvalg. Da forutsatt at en går fri fra mediefolk som livnærer seg av skandaler og sensasjoner.

I 1972 og 1994 ble Stortingspolitikerne tvunget til å høre på folket, gjennom folkeavstemningene om ja eller nei til medlemskap i EF/EU. Hadde dette planlagte «salget av Norge» kun blitt behandlet i Stortings-salen, ville vi i dag vært en del av den Europeiske Union. At mye av det som folket den gang stemte nei til, allikevel er blitt en del av vårt lovverk, skyldes politisk lureri og svik av politikere uten ryggrad og uten respekt for folkemeningen. 
Dagens EØS-avtale har ført til mer omfattende EU-tilknytning enn det folket tidligere sa nei til.

Politiske beslutninger styrer mye av våre liv. Derfor er politikk for viktig til kun å bli overlatt politikerne. 
Jeg tror på en blanding av representativt og direkte demokrati. Hvordan velge de rette til å representere oss? Hvordan sikre at folket kan få det avgjørende ord når viktige beslutninger treffes?

Foran valgene nomineres listekandidatene på partienes nominasjonsmøter. Oppmøtet her kan være høyst varierende. Hvor mye får «partitraverne» vite om kandidatenes holdninger og egenskaper? Hvor mye får velgerne vite før de stemmer? For eksempel om politikere som velger å bli nullskatteytere framfor å betale skatt?

Iran



I Iran gransker et såkalt «Vokterråd» holdningene til de som stiller til valg. Og passer på at de vedtak som fattes i parlamentet er i tråd med landets grunnlov og religion. Om egne holdninger finnes tvilsomme, er en ikke valgbar. Om en lov strir mot grunnloven, kan den ikke vedtas. Nåløyet kan være trangt: Ved presidentvalget i Iran i 2005, ble bare 6 av over 1.000 kandidater godkjent.

Med et slags «vokterråd» i Norge, ville mange av EUs direktiver blitt erklært lovstridige. Nei til EU ville sluppet å gå til kostbar rettssak for å få ACER3-direktivet kjent ugyldig. Nullskateytere med høy levestandard ville blitt nektet å stille til valg.

Et norsk «vokterråd» måtte – i motsetning til det iranske – være uavhengig av maktapparat og religion. Fremste oppgave kunne være å styrke kandidater som ville fremme vårt folkestyre. Og avsløre de som mest ville mele sin egen kake. Nøyere sjekk av kandidaters bakgrunn og holdninger – spesielt hos de som søkte ledende posisjoner – ville lettere forhindret siste års maktmisbruk.

Utenforlandet Sveits – som ikke er med i EU/EØS – kan stå som et slags folkeavstemnings-forbilde. 
Både folkevalgte og innbyggere kan ta initiativ til lokale eller landsomfattende folkeavstemninger. Dersom innbyggerne ønsker folkeavstemning om grunnlovsendringer eller tilslutning til internasjonale organisasjoner, må minst 100.000 underskrifter samles inn. For å bli vedtatt må forslaget ha flertall både i befolkningen totalt og i minst halvparten av landets 26 kantoner  (fylker). For at resultatet skal være bindende, må en viss andel av velgerne avgi stemme. 


Senterpartiets Lundteigen/Toppe framsatte forslag om å grunnlovsfeste en slags «sveitsisk» folkeavstemning allerede i 2016. Dersom minst 40% av velgerne avga stemme, skulle resultatet være bindende. 
Stortingsflertallet avviste forslaget.



Dagens Grunnlov har ingen bestemmelser om folkeavstemninger. Stortinget kan imidlertid vedta  rådgivende folkeavstemninger om enkeltsaker. Hittil har det vært avholdt 6 slike avstemninger. Den første i 1905, den siste i 1994. I begge sa folket nei til at Norge skulle avgi suverenitet og være del av en større union. Lokalt kan de enkelte fylkesting/kommunestyrer bestemme om en sak skal legges ut til rådgivende folkeavstemning. I Finnmark var  eksempelvis 87% imot å bli sammenslått med Troms. 58% avga stemme. Deres mening ble overkjørt av daværende justisminister Monica Mæland (H).

Et flertall av dagens politikere tviholder på sin makt. De vil verken ha sine holdninger gransket, eller – i viktige saker – grunnlovsfeste folkemakt. Hvorfor er det ikke sånn at «Den Gud gir embete, gir han også forstand»? 

Forsidebilde: iStock
 


 

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

4 kommentarer. Leave new

  • Tror at ett vokterråd på , med mange elementene fra Iran skulle vært på plass. Ikke som det de har i Iran. Følte jeg måtte presisere litt. Folkeavstemming skal ikke kunne la seg overkjøre av fulltidspolitiker . Sammtidig med at politikere med millionlønn ikke kunne velges inn i storting. Det skaper unødvendig avstand mellom folket og politikere

    Svar
  • Statskupp! Hvorfor ikke kalle det et kupp?

    Svar
  • Får si som Sigurd Klomsæt sier om en del av sine advokatkolleger (vi kan nok så absolutt trekke paralleller til norske politikere også) De er medisinske sensasjoner – de står oppreist uten ryggrad.

    Svar
  • De er jo alle frimurere, og ingen blir da statsminister i Norge uten å være 33.grad. Dessuten har de alle solgt landet vårt til Bilderbergerne, og Gro var jo også skjøgen som skrev Brundtland-traktakten, også kjent som «agenda-2021», og i dag «agenda-2030»

    Ikke stol på en mann eller kvinne i disse tider. Legg deres lit til Herren vår Gud, Jesus Kristus. Han er den eneste som kan fikse dette når Han kommer, og ifølge den siste boken i Bibelen, nemlig Johannes Åpenbaring, så er denne dritten snart slutt for evig og alltid. Amen!

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Neste innlegg

Hva er bakgrunnen for konflikten?

Sannheten om Palestina og «Israel».

Forrige innlegg

Krigsutgiftene eksploderer.

Fredsprisen gikk heller ikke i år til fred, avspenning og nedrustning.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.