POSTED IN Virkelighetsforståelse

Regi Enerstvedt:

Språket under imperialismen.

1 kommentar
Print Friendly, PDF & Email

Denne artikkelen er tidligere offentliggjort på derimot.no. Per Lothar Lindtner har justert språket noe for å øke tilgjengeligheten uten at innholdet er endret. Den opprinnelige artikkelen kan leses her. Etter at artikkelen først ble publisert på derimot.no døde Regi Enerstvedt. Han har tidligere publisert en rekke bøker som er lite kjent i Norge, – ikke minst om virksomhetsteorien – bøker som angår faget psykologi fundamentalt.

Denne artikkelen tar for seg hvordan språket brukes til omskriving og sminking av den virkeligheten som omgir oss.

Knut Lindtner

Imperialismens språk og kamp om ideologisk hegemoni:

1. Hvilke endringer har ideologisk-hegemoniske språk og kjempende språk gjennomgått? Dvs. hva karakteriserer de ulike språkene i dag i forhold til for 50-60 år siden feks? Endringer har to vesentlige sider, historisk. Den ene er innholdsmessige endringer, den andre er formene.

Innholdsmessige endringer i språkbruk: Da jeg var ung for 60 år siden, var 50 % av folket tilhengere av partier som hadde et nytt sosialistisk samfunn som mål. Når jeg diskuterte med Arbeiderpartifolk, så var det ikke om sosialisme var bra eller ikke, det var utelukkende om en skulle gå den revolusjonære vei, eller som Ap-folk mente, den langsomme. Men et nytt trinn i imperialismens økonomisk-politiske utvikling betyr nytt trinn i språkets utvikling. Det er vanskelig å dokumentere endringer i språket, men det er nødvendig. Vi må se hvordan ord begynner å spre seg, hvordan de forsvinner. Sosialismen forsvinner f.eks. fra Aps program.

By og land hand i hand. Hele folket i arbeid. Valgplakat til Arbeiderpartiet for snart 100 år siden, men det var den gang det. I dag er noe slikt utenkelig.

Et ideologisk hegemoni kunne tidligere karakteriseres som klassekompromiss, dvs ingen av klassene hadde et totalt hegemoni.

I dag har de partiene som går inn for et sosialistisk samfunn i Norge tilslutning av under 5 % ved valg. Det betyr at et stort flertall i dag bruker et språk som om en hadde snakket slik for 60 år siden, ville en ha vært politisk død. Eksempel: Om en politiker da hadde foreslått at en skulle få legeundersøkelser, behandling og bli operert på dagen om en betalte for det, mens de som ikke betalte, gjerne måtte vente i flere måneder, ville en bli sett på som ekstremist, en som ingen tok alvorlig. I dag godtar det store flertall dette. Pengepungen skal avgjøre om du skal leve eller dø.

Et vanskelig spørsmål er forholdet mellom bevisst og ubevisst utvikling i språket. Masse-medier; aviser, radio, TV – i Norge er preget av en individuell dramatisering av verden. Vi kjenner alle hovedoppslag i aviser om drap, ulykker, om hva kjendisene spiser til middag, hvem de ligger med i denne uken osv. De gjør det lille stort, og det store lite. Dette tjener åpenbart kapitalistiske og imperialistiske interesser. Det blir allmenhetens dagsorden, som bestemmer hva det skal snakkes om og ikke snakkes om. Er dette en bevisst imperialistisk strategi?

Mange husker sex-skandalen rundt tidligere president Bill Clinton og Monica Lewinsky. Men ingen husker krigene han satte i gang. Det private og lille blir forstørret mens det viktige blir krympet gjennom mediene og språket

Jeg er usikker. De fleste private media lar seg neppe styre av en bestemt politisk ideologi, men heller av en økonomisk. I løpet av de siste 60 åre er media i stigende grad styrt av profitt, noen få store konserner dominerer i den tilgjengelige informasjon. Situasjonen har endret seg dramatisk på kort tid. Det er ikke lenger enn 30 år siden at informasjonsformidling via tv og radio bare fant sted gjennom ett statlig eid selskap, Norsk Rikskringkasting. Nrks viktigste oppgave skulle fra starten være å drive folkeopplysning. Tenk på forskjellen til i dag. Det er først i 1980- årene at Willoch-regjeringen avskaffer nrk-monopol, slik at vi på tv- og radio-fronten har den situasjonen vi har i dag. Og det reklamefinansierte tv2 ble ikke startet før i 1992. Men også dagens offentlige informasjonsformidling er mye mer styrt av private som den statlige konkurrerer med. At andre medier tidligere var styrt av ulike interesser, f eks via partiaviser, er veldokumentert. I dag er altså storparten av media styrt av én interesse – profittinteressen.

Disse endringene uttrykker klart en utvikling av mer omfattende kapitalistiske forhold. Og kapitalismen i dag er imperialistisk.

Endringer i form: I løpet av de samme 30 år har vi sett fundamentale endringer i teknologi for innsamling, lagring, behandling, overføring og presentasjon av informasjon. Begrepet som omfatter dette er informasjons- og kommunikasjonsteknologi, forkortet IKT, noen ganger kun kalt «informasjonsteknologi», forkortet IT. Teknologien har enorm betydning for den mulige og virkelige utviklingen av så vel et kjempende som et ideologisk hegemoni-språk. Her finner vi både et frigjørende og et undertrykkende potensial.

Internett gir mennesker over hele verden mulighet til å skaffe seg informasjon, produsere og dele den med et overskridende språk. Det er av stor betydning. Men vi vet at kapital-interesser har overtatt det meste av nettet, til kjøp og salg av varer, og til presentasjon av informasjon, jf. f.eks. nettavisene.

I USA er det seks store medie-sammenslutninger som kontrollerer nesten all informasjon til befolkningen. Er dette uttrykk for demokrati og meningsmangfold?

2. Hva karakteriserer et ideologisk-hegemonisk språk?

Det legitimerer bestående forhold, økonomisk-politisk og utelukker andre mulige system. Propaganda for en herskende ideologi, fremmet av Bernt Hagtvet og andre, latterliggjøre og viser det umulige i alternative tanker om et annet samfunn, som uttrykk for intolerant ekstremisme, «renhetsideologi, sekularisert eller religiøs frelseslære». Derimot prøver et kjempende språk å delegitimere et herskende system og vise muligheten av et nytt.

La oss se nærmere på utenrikspolitiske sider av et ideologisk-hegemonisk språk. Kanskje er det aller viktigste ved det språket at det bestemmer hva vi ikke skal snakke om. Et eksempel: Obama sier åpent at USA har, og vil ha, en ledende rolle i verden med rett til å gripe inn der USA synes det er nødvendig. Ingen skal være over, ingen ved siden. Et globalt US-imperium bryter internasjonal folkerett og annen rett kontinuerlig, uavbrutt, hver eneste dag med sine krenkelser av andre lands suverenitet gjennom overflyvninger, bombing, hemmelige drap og tortur av politiske fiender.

Massemedier gjengir noen ganger faktiske hendelser, men de problematiseres ikke. Det bare er sånn. Det er noe vi ikke skal snakke om. Og det er ikke «hva som helst». Det er det aller viktigste som skjer i verden. Noam Chomsky peker på at interne dokument fra USA alt på 1950-tallet eksplisitt sa at USA vil bruke ekstrem makt, selv om landet ikke selv er angrepet. Midt på 1980-tallet ble dette helt åpent, sier Chomsky. Da Reagan bombet Libya, het det i en offisiell begrunnelse fra USAs UD at «det var i selvforsvar mot fremtidig angrep».

Her snakker USAs president til USAs befolkning om bombeangrepet på Libya

Godtar vi det, har vi ikke lenger noen internasjonal folkerett som legitimerer eller forbyr krig. Fra medio 1990-tallet har NATO drevet «out of area»-aksjoner, fra flyangrep til bakkekrig, og fra 1999 inngår det i NATOs strategi. Slike kriger er bare legitime i selvforsvar mot væpnete angrep ifølge § 51 i FN-pakten.

NATO-krigen mot Jugoslavia i 1999, uten FN-godkjenning, var altså en klar forbrytelse mot menneskeheten og av særlig stor betydning for Norge. Norges deltakelse angir massemorder Breivik som vendepunkt for at han gikk over fra Frp-politikk til å bruke vold. Språkbruk er viktig her. Nato tilsidesetter internasjonal folkerett åpent. Det tabuiseres, fordi Norge deltar i folkerettsstridige aksjoner. Vi har nå også fått generalsekretær i dette Nato. Som Ap-partileder og statsminister var Jens Stoltenberg drivende i arbeidet for at Norge skulle begå bombedrap i Libya i 2011. Regjeringens begrunnelse var «beskyttelse av sivile».

Er det slik at en liten gruppe i imperiet styrer språket vi skal bruke? I Norge synes det å være rådende ideologi at alle tanker om en bevisst ideologisk strategi fra det ledende imperialistiske land blir betegnet som fantasifulle konspirasjonsteorier. Alle slike teorier latterliggjøres. Det faktiske forhold er likevel at historien er full av konspirasjoner. Det kan likevel være mer fruktbart å stille spørsmålet om hvilke funksjoner et bestemt språk har enn å lete etter skumle motiv, etter en liten grønn mann i imperiet som pønsker ut en djevelsk målføring. Vi skulle heller spørre om hvilke interesser som skjuler seg bak språklige fraser, og om hvor pengene kommer fra, følg pengene, som det gode råd er.

Språket er viktig. Mediene kaller jihadistene for OPPRØRERE når de opererer i Syria. Når de sprenger bomber i vestlige land kalles de plutselig for terrorister. Slik blir språket et våpen i politikken for å forme folks bevissthet til støtte for en bestemt politikk.

Ta det som kalles «oransjerevolusjon», et begrep fra presidentvalget i Ukraina i 2004. Det kan godt betegne et fenomen vi kjenner fra hele verden, men særlig fra Sør-Amerika og land rundt – og i – ex-Sovjetunionen. Det oppstår bevegelser, organisasjoner for frihet, demokrati, miljø-vern, menneskerettigheter osv., merk språket. Men i land hvor slike bevegelsene seirer, ender det alltid med at et regime som før ikke tilhørte imperiets innflytelsessfære til slutt blir en vasallstat, et lydrike i imperiet. Jf. Ukraina i dag.

Følger vi pengene, ser vi at bevegelser er opplært og finansiert av USAs NED – National Endowment for Democracy, eller USAID – United States Agency for International Development, eller George Soros’ Open Society Foundation.

Mer om språket i massemedia:

E-tjenestene planter nyheter, særlig de US-amerikanske.

Massemedier i Norge gjengir dem kritikkløst. Dementier underslås, og kommer de i det hele tatt, er de bortgjemt som små notiser. Putin blir framstilt som ny Hitler. Det settes fram mer eller mindre direkte og grove løgner. Om noe lenge etter skulle dementeres, forandres ikke inntrykket av en demonisk Putin og av russiske terrorister. Propaganda har fått sin virkning. Flertallet i det norske folk vet hvem som starter den mulige nye storkrigen før den er begynt: Russland.


Mest alvorlig ved det politiske språket er hvordan spørsmålet om krig og fred omtales. Barne-ungdoms-og familie-direktoratet, Bufdir, har et nettsted for ungdom Ung.no – et oppslagsverk for deg som er ung; «Her får du svar på det du lurer på». Det beskriver krig mot, og bombing av Jugoslavia med følgende ord: «For eks ble Natos luftkampanje i det tidligere Jugoslavia i 1999 endret fra å være fredsopprettende operasjon til å bli en fredsbevarende operasjon, ledet av Nato med deltakelse av en rekke partnerland.»

Bombeangrep kalles «luftkampanje», krig kalles «fredsopprettende operasjon». Et eksempel på massemedias saklighet er nrk1s dekning av «Maidan eller oransje-revolusjonen» i Ukraina i februar 2014. I et større tv-panel med nestleder Solhjell i SV, utenriksminister Brende fra Høyre og med flere deltakere og tilhørere i salen, forsvarte samtlige kuppet mot en lovlig valgt president og fordømte Russland, med ett unntak. En eneste stemme med et annet syn kom til ordet; Doktor i russisk Bjørn Nistad. Han ble latterliggjort, beskyldt for løgn og pepet ut. Men det Nistad sa, var sant. Hans stemme druknet i kunnskapsløshet, manglende dannelse og propaganda. Et annet eksempel på maktelitens språk er fordømmelsen av forfatteren Peter Handke i massemedia etter tildeling av Ibsen- pris i september 2014. Hva viser den? Den vil sette en dagsorden for hva som skal diskuteres og hva vi ikke skal snakke om. Mest alvorlig i denne konflikten er Natos angrep på Jugoslavia. Det må ikke diskuteres, det er tabu.

Fra det som blir kalt Natos «fredsopprettende operasjon» i Jugoslavia. Brannene er utløst av det som ble med nytt språk ble kalt «luftkampanje» (i stedet for bombeangrep).

I 2011 ble det norske forsvarets ulovlige registrering av 9 norske journalister avslørt av det norske datatilsynet. Journalistene ble ansett som en risiko for den nasjonale sikkerheten. Det er selvfølgelig bare toppen av isfjellet. Imperiet har sine tentakler ute over alt. Det er bare et lite eksempel på noe som bidrar sterkt til utviklingen av indre sensur, som norske journalister med spesialfelt utenrikspolitikk synes å ha. De vet hva som kan, og ikke kan, skrives og sies om lydriket Norges og imperiets internasjonale politikk, om man vil forfremmes, om ikke til evigheten, så til stillinger og lønn i det jordiske.

Eksempler på en mental krigføring er overveldende i Norge. Det vrimler av eksempler, men her bare ett illustrerende, det siste i Sverige fra oktober 2014: «Ubåtjakten. Det svenske forsvaret leter etter en ubåt.» 17/10-14 har NTB en artikkel: »Ubåtalarm i Stockholms skjærgård». Allerede neste dag er overskriften hos NTB: – «Russisk ubåt med skader i svensk farvann». Nå er det uten spørsmålstegn. 19/10 har VG overskriften: «Intens jakt. Svensk Avis: «Plukket opp russisk nødsamtale fra skjærgården». Neste dag er overskriften i Dagbladet: «Dette kornete bildet kan være beviset på at Putin har sendt russiske ubåter inn i svensk farvann. Nå pågår storstilt klappjakt i skjærgården utenfor den svenske hovedstaden.» 21/10 er overskriften i Dagbladet: «Sporene som peker mot Putin UBÅT-JAKTEN.»

Hvordan slutter eventyrfortellingene? Slik: 23/10-2014 melder NTB at det svenske forsvaret «innrømmer at de ikke vet hva de leter etter i skjærgården utenfor Stockholm.»

Teksten til dette bildet i VG var følgende: MISTENKELIG OBJEKT: Det svenske forsvaret ga ut dette bildet på en pressekonferanse. – Jeg tror det er noen form for ubåttårn, sjøsprøyt og at det gjør 3-4 knop, sier kontreadmiral Anders Grenstad. Det viste seg å være en pram.

Mer alvorlig er det som skjules eller ikke følges opp: Massakrene i Ukraina som avdekkes høsten 2014, vold mot annerledes tenkende, fascistiske drap i Odessa i mai 2014. To dager etter mordbrann og drap i Odessa har Hans-Wilhelm Steinfeldt på nrks Søndagsrevy et kose-intervju med den voldelige fascismens fremste talsperson i Ukraina, lederen av Høyre Sektor (Pravij Sektor): Dmitro Jarosj. Midt oppi dette dødsens alvorlige, må vi ta oss tid til å le litt. I NTB-artikkelen «Helt nye utfordringer for Stoltenberg og NATO» om krisen i Ukraina vises det til flere uttalelser fra eksperter. Russland-kjennere sier at «Russland under Ukraina-krisen har kjørt en propagandakampanje både i Ukraina og Russland som man ikke har sett maken til siden før jernteppets fall». På direkte spørsmål om hvor godt rustet NATO er til å møte dette, svarer professor Janne Haaland Matlary kontant: «Meget dårlig. Vi lyver ikke i liberale demokratier, for da avsløres vi. Det NATO sier, må være sant. Mediene hos oss er frie, ikke kontrollert av politikerne. Vi kan ikke indoktrinere slik regimet i Russland kan, heldigvis.»

Det mest talende for den mentale situasjon i Norge kan illustreres med et godt eksempel: Når jeg sammenlikner norske nettaviser med russiske; Ria Novosti, Stimme Russlands, Russia Today, finner jeg mye mer internasjonalt stoff i de russiske enn de norske.

Om noe i dag kan være det, er dette mest tankevekkende og rystende: Vil du vite hva USAs, engelske, franske, østeuropeiske, asiatiske ledere, altså de som er fiendtlige til Russland sier, så må du lese de russiske avisene. De gjengir mye, mye mer der om hva statslederne Obama, Merkel, Cameron, Hollande sier, ofte belagt med direkte sitat, enn hva du kan lese i norske aviser, der plassen brukes mest til sosialpornografi.

Samtidig har det lykkes propagandaen i å overbevise flertallet i Norge om at det er her i Norge de fritt kan lese om det de ikke kan lese om i de norske avisene. Samtidig tror de, som Matlary, at russere ikke får lov å lese det de virkelig kan lese. Kvalitet og kompetanse i nettavisene nevnt ovenfor ligger skyhøyt over de norske nettavisenes.

Hvis dette er riktig, er det faktisk dramatiske utsagn. De viser nemlig at det norske folk blir ført bak lyset. Er «hjernevasket» et for sterkt ord? I hvert fall tror det store flertall i Norge at landet har en fri presse i et demokrati, mens eksemplene viser at vi har en presse i et lydrike- demokratur, i imperiet.

Er den aggressive utenrikspolitiske tonen både i USA, Europa og Norge sterkere og styggere nå enn ved avslutningen av den kalde krigen for 25 år siden? Den fremste og hittil anerkjente US-amerikanske Russlands-forskeren professor Stephen Cohen fra New York University er kjent som kritiker av Natos og USAs Russlands-politikk. Han sier at han ikke lenger kommer til orde i USAs 3 mest betydningsfulle og innflytelsesrike aviser: The Washington Post, The New York Times og The Wall Street Journal og at han ikke har opplevd dette tidligere.

Imperiet har erklært økonomisk, politisk og propaganda-krig mot Russland. Det norske lyd-riket og dets medier deltar i denne krigen. Ukraina er blitt et offer i konflikten, et offer for et imperium som ikke vil gi slipp på sitt selverklærte og reelle verdensherredømme, som i dag er truet.

Hvor langt vil det gå? Det er illevarslende når en mann som Stephen Cohen i intervjuet sier at klokken er fem på tolv. Det skapes nå en mentalitet som forbereder oss på større kriger og på hva som er det norske lydrikets plass i dem.

Referanser: Aftenposten nett (2014) Russland truer med å stenge luftrommet for EU-fly. 8. september. http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Russland-t.

luftrommet-for-EU-fly-7696116.html –

Barsamian, D. og Chomsky, N. (2002) Propaganda og offentlighet. Samtaler med Noam Chomsky, forlaget Oktober, Oslo –

Berwick, A. (2011-2083): A European Declaration of Independence. London. –

Enerstvedt, R. Th. (2012) Massemorderen som kom inn fra ingenting. Marxist Forlag, Oslo.

Enerstvedt, R. Th. (2008) LQI. Lingua quarti imperii. Det fjerde rikets språk. Marxist Forlag, Oslo. –

OSCE Representative on Freedom of the Media (2014). OSCE Representative lauds ruling that finds illegal monitoring of journalists in Norway. 30.09, Bishkek. http://www.osce.org/fom/124587. – Russia Insider (2014) Must-See TV: America’s Leading Russia Specialist Blasts US Policy.

«NATO expansion into Eastern Europe could lead to nuclear war». http://russia- insider.com/en/tv_politics_ukraine_… 55 pm/must-see_tv_americas_leading_russia –

Skårdalsmo, K. (2014) Helt nye utfordringer for Stoltenberg og NATO. NTBTEKST: I går, kl 05:32 01.09.

[1] Enerstvedt 2012.
[2] Barsamian og Chomsky 2002, s. 54.
[3] Berwick 2011, jf. også Enerstvedt 2012.
[4] Enerstvedt 2008.
[5] OSCE 2014.
[6] Skårdalsmo, K. 2014.
[7] Russia Today, videointervju 214. . Se Russia Insider, 13. oktober 2014.

Bilder/tekst: Knut Lindtner

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

1 kommentar. Leave new

  • Kjell Jan Hammer
    17 november 2019 17:33

    Dette bare bekrefter det Marx sa: De Herskende tankene er Herskernes tanker. Slik vil det være i alle klassesamfunn. Men en aktiv klassekamp som opphever klassesamfunnet kan få slutt på denne kroniske fremmedgjøringen. Men dette er umulig før vi har nedkjempet imperialismen. Menneskeheten har ikke noe valg, kjemp eller bli slave under en stadig mindre «elite» en «elite» som er den den er: Fascister!

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Neste innlegg

Tyskland:

Faller tysk solkraftindustri sammen?

Forrige innlegg

Sør-Kinahavet:

USA sender krigsskip inn i området.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.