POSTED IN EU, Norge

Redd velferdsstaten.

Si opp EØS-avtalen.

4 kommentarer

Dette innlegget er hentet fra Drammen Nei til EUs sitt nyhetsbrev.



Norge har – sammen med de andre nordiske landene – vært kjent som samfunn med høy levestandard, stor grad av sosial likhet, en solid og konkurransedyktig industri hvor produktiviteten var blant de høyeste i verden.
Sammen med utviklingen av konkurransedyktig industri utviklet vi også et samfunn hvor fattigdom og nød på det nærmeste var utryddet. 
Innen økonomi og samfunnsvitenskap benevner vi dette ofte som Den nordiske modellen.
Den nordiske modellen er særlig kjennetegnet ved en velferdsstat som fanger opp de som ikke kan arbeide for en lønn å leve av, skattefinansierte trygdeordninger for alle, stabil økonomisk utvikling, lav inflasjon, lave forskjeller i inntekt og høy deltakelse i arbeidslivet og gratis utdanning og velferdstilbud.
Imidlertid har det blitt klart at denne samfunnsmodellen står for fall.

Folkepensjonen – en bærebjelke i den norske modellen – ble innført i 1967

Folkepensjonen – en bærebjelke i den norske modellen – ble innført i 1967




Den nordiske modellen for fall



I mange EU-land har arbeidslivet forandret seg dramatisk de siste tiårene. Stadig flere jobber under forhold som for bare noen år siden ville blitt sett på som uhørt. Svekking av lønns- og arbeidsvilkår hører til hverdagen og sosial dumping har blitt et velkjent begrep. I kjølvannet av disse endringene skjer det også dramatiske endringer i det norske arbeidslivet. Den nordiske modellen står for fall dersom utviklingen fortsetter.




Massearbeidsløshet

Flere EU-land preges av en vedvarende massearbeidsløshet på over ti prosent, og økt konkurranse og avregulering av arbeidsmarkedet i land etter land gjør at den negative utviklingen skyter fart.  Midlertidig arbeid er i ferd med å bli en standard i de fleste EU-land, særlig for ungdom.

 
Parallelt etableres det flere og flere såkalte bemanningsbyråer, noe som bidrar til at ingen lenger står med arbeidsgiveransvaret. Denne tendensen ser vi også i Norge, og prekariatet er et begrep flere og flere blir kjent med.
Stress, press og utrygghet preger tilværelsen.


How Long Could You Survive Without A Job?



Prekariatet – dagens løsarbeidere

Prekariatet, altså dagens løsarbeidere, er i hovedsak ungdom som ikke får seg fast jobb, men som jages rundt mellom midlertidige jobber og arbeidsløshet. Livet for disse preges av utrygghet, uforutsigbarhet og stress.

Fritiden brukes ikke på rekreasjon og stimulerende fritidsaktiviteter, men må brukes på søknadsskriving, flytting, skjemautfylling og andre ting man er nødt til i jaget etter lønnet arbeid. 


Denne gruppen – eller klassen – er raskt voksende, også i Norge. Dette gjør arbeidskraften fleksibel, og bedriftene som benytter seg av dette, konkurrerer lett ut bedrifter med gammeldagse ansettelsesforhold.




Bemanningsbyråer



Denne utviklingen startet i Norge rundt årtusenskiftet, da Arbeiderpartiet gikk sammen med Frp og Høyre for å liberalisere den såkalte vikarbransjen. Da hadde utleie av arbeidskraft vært forbudt helt siden 1947.
Dette forbudet ble da opphevet, og utviklingen skjøt fart etter østutvidelsen av EU i 2004. Siden da har arbeidsmarkedet blitt dramatisk endret. 


Korttidsoppdrag eller fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag har blitt normen i mange bransjer, og et løsarbeiderregime som undergraver et arbeidsliv hvor fast ansettelse er normen har blitt en realitet bare på noen få år.

red and white stop sign




EØS muliggjør liberalisering



EØS-avtalen sørger for at bemanningsbransjen får de nødvendige rammebetingelsene for å fortrenge bedrifter som opererer etter den «gamle modellen» hvor fast ansettelse og lærlingordninger er normen.
Selskapene som driver «bemanning» kan betale langt under vanlig lønn og droppe overtidsbetaling.
Dessuten har de enda et stort konkurransefortrinn siden de slipper å betale lønn mellom oppdrag (1). Dermed skyves de tradisjonelle bedriftene ut over sidelinjen. Regulering av faste ansettelser og opprettholdelse av lærlingordninger er nemlig forbudt i henhold til EØS-avtalen.


Arbeidslivet slik vi kjenner det står altså i fare. 


Graden fagorganiserte går ned – siden 2008 har man i byggebransjens fagforeninger opplevd at man har mistet bortimot tredve prosent av medlemmene (2).

Tariffavtaler er ingen vits når så mange firmaer opptrer useriøst og får lov til å gjøre det. Stadig flere arbeidere har to kontrakter, en de skal vise til offentlige myndigheter og en som viser hva de faktisk får i betaling og hva slags arbeidsvilkår de har.




Økt arbeidslivskriminalitet



Den frie flyten av arbeidskraft innen EØS-området betyr beinhard konkurranse på lønn og arbeidsvilkår, og dersom du ikke finner deg i det arbeidsgiveren tilbyr, er det alltids noen andre som kan overta jobben din. Mafiatilstander rår i flere bransjer innen bygg og anlegg, noe Kripos også bekrefter. Arbeidsfolk flytter på seg på tvers av landegrensene i håp om å finne jobb, og det er absurd at offentlige myndigheter ikke har noen som helst kontroll med hvem som befinner seg hvor.

man in red jacket and black pants walking on gray concrete stairs




Ingen kontroll


I prinsippet kan man ikke oppholde seg mer enn tre måneder i et annet land mens man er på jobbjakt, men det finnes ingen som kontrollerer dette i Norge. Dermed er det fritt fram for de  firmaene som driver useriøst. Det er nok av folk som vil jobbe for lønninger som i Norge er stikk i strid med hva vi er vant med, men som betyr en betydelig økning i kjøpekraft i Polen og Litauen.


Litt tallmateriale vil beskrive det jeg forsøker å si. På det meste regner den polske ambassaden med at det har vært over hundre tusen polske statsborgere i jobb i Norge, og man regner med at det til enhver tid er mellom sytti og åtti tusen polakker som jobber eller søker jobb her til lands. 25 prosent av faglærte arbeidsfolk har forlatt Latvia og Litauen mens ungdom står igjen uten at det er noen til å lære dem opp.




Lærlingordningene forsvinner


Siden EØS-utvidelsen har det også skjedd en stor nedskalering av yrkesfaglig utdanning i Norge. Mange som fortsatt velger en praktisk utdanning, faller av siden det stilles stadig større krav til teoretisk kompetanse i utdanningsløpet. 


I tillegg slipper bedriftene å forplikte seg til å være med på å ta ansvaret for å utdanne fagarbeidere siden de kan importere fiks ferdig arbeidskraft fra Øst-Europa som i tillegg nøyer seg med lavere lønn og dårligere arbeidsvilkår enn hva organiserte norske arbeidere krever (3). 


Dette får ikke bare konsekvenser for arbeidslivet i Norge og andre vesteuropeiske land. Den veldige migrasjonen betyr også at ungdomsledigheten øker og at opplæring av ny arbeidskraft blir forsømt både i landene arbeidsfolk migrerer til og landene man migrerer fra. 


Vi ser også en forskyvning av problemet: I vest konkurrerer østeuropeiske borgere ut den hjemlige arbeidskraften, mens disse også blir presset ut av markedet i sine egne hjemland. Det er nemlig ikke polakker som arbeider på byggeplassene i Polen, men ukrainere.



Flere selvstendig næringsdrivende


Vi ser også et annet utviklingstrekk bort fra det arbeidslivet vi kjenner. Over femten prosent av arbeidsstyrken i EU er nå registrert som selvstendig næringsdrivende. Dette er enda en måte arbeidsgiverne kan unndra seg arbeidsgiveransvaret. Fagbevegelsens motstand er sterk, men samtidig har organisasjonsprosenten i mange land som sagt falt dramatisk de siste tiårene. 


I flere land er antallet organiserte arbeidstakere nærmest halvert siden 1980.


Etter at EU skapte et felles arbeidsmarked på tvers av de store lønnsforskjellene mellom øst og vest i Europa, har utviklingen eskalert. Ikke uventet har arbeidsgiverne utnyttet dette til sin fordel, og særlig innen bransjer som renhold, transport, hotell og restaurant, samt bygg og anlegg ser vi nedrivingen av trygge lønns- og arbeidsvilkår. 
Dette skjer også i stor grad i Norge. Og som i Norge kan man holde på med dette selv om det er i strid med eksisterende lovverk. Myndighetene prioriterer simpelthen ikke kontroll og håndheving av regelverket.




Working poor


I USA har begrepet «arbeidende fattige» (working poor) vært et begrep i flere tiår. Dette er definisjonen på en gruppe som til tross for at de har jobb, lever under fattigdomsgrensen, altså at de tjener under seksti prosent av gjennomsnittet for alle med lønnsinntekt. 


I Europa utgjør arbeidende fattige i dag rundt ti prosent av hele arbeidsstyrken. I Tyskland, EUs økonomiske lokomotiv og et land som trekkes frem som et eksempel på at ledigheten ikke har steget til tross for den økonomiske stagnasjonen, er så mye som rundt tjue prosent av alle sysselsatte en del av denne gruppen.




Markedsliberalisme mot velferdsstat


Gjennom først Romatraktaten og videre Lisboatraktaten er markedsliberalismen grunnlovsfestet som EUs økonomiske modell. Flere dommer i EF-domstolen har befestet at det er jussen som styrer politikken og ikke omvendt. I land etter land i EU-området innskrenkes streikeretten. For å sitere Euro-LOs leder John Monks: EU er på kollisjonskurs med et sosialt Europa.


Mario Draghi uttalte i 2012 at «den europeiske sosiale modellen er borte». Han var da president i den europeiske sentralbanken (4).

Målet for EU er å avvikle velferdsstaten, og Norge rammes av dette gjennom EØS-avtalen. 
Skal vi bevare og styrke vår velferd, har vi kun ett valg, og det er å kaste hele EØS-avtalen over bord og gjenvinne politisk kontroll over vårt eget land slik at vi kan styre utviklinga til det beste for alle som bor i landet.




Nei til EØS er grunnleggende


I Norge har den frie flyten av arbeidskraft innen EØS-området hatt en veldig negativ innvirkning på arbeidslivet. Lønnene er presset ned i mange bransjer, og sosial dumping – som mange neppe kunne forestille seg at kunne skje i Norge – er utbredt innen mange bransjer. Styrkeforholdet i arbeidslivet har
blitt dramatisk forskjøvet også her til lands.


Opppløsningstendensene i arbeidslivet kommer fra EU, og den nordiske modellen står for fall.
Å si opp EØS-avtalen er helt grunnleggende for at vi igjen skal få lønns- og arbeidsvilkår i Norge som er til fordel for brede lag av folket. Bare ved å kvitte oss med EØS-åket kan vi igjen ta den politiske kontrollen over vårt eget arbeidsliv og vår egen økonomiske utvikling. Det er simpelthen ikke mulig at dette kan skje innenfor EU eller rammene av EØS-avtalen, uansett hvor mye EØS-tilhengerne i fagbevegelsen og Arbeiderpartiet hevder det.
Kun gjennom å si opp EØS-avtalen kan velferdsstaten reddes.
 



1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 411 ganger.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

4 kommentarer. Leave new

  • Wasan Totland
    31 mai 2021 15:14

    Når staten opptrer som kjeltringer vil folket også gjøre det. Fagbevegelsen har gjort knefall for storkapitalen og tillatt at utenlandske arbeidere kan komme hit og ta fra oss jobbene. LO stiller seg også bak rasering av norsk natur med vindmøller. Medlemmene er nok imot det, men det ser ikke ut til at de kommer mer til orde her enn i eøs saken. De blir tilbudt sterkt villedende spørreundersøkelser der man ikke kan si hva men egentlig mener.

    Svar
    • Om denne verden styres av oligarker som har nakketak på produksjon av mat,helse,energi og våpen for ikke glemme media og politikere,da er det vel ikke overraskende at disse som hersker uten å synes,de vil ikke ha noe velferd for alle,de vil ha alt av alle.

      Svar
  • Vi skal ikke ha slavedrift som bygger opp velstanden i Norge. Enten det er jordbærplukkere eller bygningsarbeidere.
    En arbeider er sin lønn verdt. Innbyggerne i Norge bør selvfølgelig betale hva det koster i arbeid å få ønskede tjenester.

    « Flere EU-land preges av en vedvarende massearbeidsløshet på over ti prosent
    25prosent av faglærte arbeidsfolk har forlatt Latvia og Litauen mens ungdom står igjen uten at det er noen til å lære dem opp.»

    At en nasjon ikke benytter sin egen arbeidskraft får være nasjonens ansvar. For Norge og for andre land. Det er alltid noe å gjøre for å bygge velstand i egen nasjon. Hvis vi skjønner at det er arbeidskrefter og ikke penger som bygger velstanden i en nasjon.

    «…Over femten prosent av arbeidsstyrken i EU er nå registrert som selvstendig næringsdrivende. Dette er enda en måte arbeidsgiverne kan unndra seg arbeidsgiveransvaret. «

    Enhver arbeider bør være sin egen selvstendig næringsdrivende, enten det er på deltid eller fulltid eller flytte fra arbeidssted til arbeidssted. Full frihet over egne livstimer. Så kan/bør eventuelt en arbeidskjøper konkurrere om å tilby forhold/lønn for å beholde de som selger sin tid.
    Å få gullklokke for å holde ut på en arbeidsplass man kanskje ikke liker bør tilhøre fortiden.
    Framtiden tilhører ikke politikere eller fagforeningspamper, men det enkelte frie individ.
    Enhver innbygger bør få kunne spare opp et års inntekt å leve av, for stå fritt i forhold til ønsket arbeide og ønsket arbeidskjøper. Uten å betale skatt av egen oppsparte inntekt eller egen bolig.
    Frie innbyggere kan regulere eget liv mer enn politikere eller fagforeningspamper.

    «Dette får ikke bare konsekvenser for arbeidslivet i Norge og andre vesteuropeiske land. Den veldige migrasjonen betyr også at ungdomsledigheten øker og at opplæring av ny arbeidskraft blir forsømt både i landene arbeidsfolk migrerer til og landene man migrerer fra.
    …Skal vi bevare og styrke vår velferd, har vi kun ett valg, og det er å kaste hele EØS-avtalen over bord og gjenvinne politisk kontroll over vårt eget land slik at vi kan styre utviklinga til det beste for alle som bor i landet.
    ….Å si opp EØS-avtalen er helt grunnleggende for at vi igjen skal få lønns- og arbeidsvilkår i Norge som er til fordel for brede lag av folket. Bare ved å kvitte oss med EØS-åket kan vi igjen ta den politiske kontrollen over vårt eget arbeidsliv og vår egen økonomiske utvikling. «

    Det nasjonens administrasjon bør gjøre er å kartlegge hva vi trenger av egne arbeidskrefter for å bygge velstand i eget land, uten slaver. Hvor mange veiarbeidere, bygningsarbeider, sykehusansatte eller forskere vi trenger i et langsiktig perspektiv. Til forutsigbarhet for de nye generasjonene som kan/vil utdanne seg til dette. Dette er en administrasjons oppgave, lite annet.
    Og også utrede boområder og infrastuktur gjennom landet, enten vi ønsker å være 5 eller 10 millioner innbyggere i Norge. Så kan folk bygge egen bolig enten ved egen hammer eller ved hjelp av nasjonens profesjonelle. Velferd bygges i forhold til nasjonens tilgjengelige arbeidskrefter/arbeidslyst.
    Administrasjonens oppgave ( ikke partipolitikere, de har vi ikke råd til å fø) burde være å legge muligheter til så mye frihet for den enkelte innbygger som mulig. Med forutsigbarhet på rentenivå, (som ALLTID bør være lik pris/lønns-indeks), og med oversikt over nåværende og kommende generasjoners arbeidskrefter, og nødvendig skatter/avgifter for å betale nødvendige fellesoppgaver . Og dele denne oversikten med alle. Det er det produserte (virkelige) arbeide som er viktig for en nasjon.
    Penger er kun tall, uten egenverdi, i denne dugnadsinnsatsen.
    Så får innbyggerene bestemme om avgifter/skatt skal brukes til å bygge stortingsgarasjer, bombe andre land som ikke ha angrepet oss, betale avgifter til overnasjonale organer, fø de som slippes inn i nasjonen som ikke kan fø seg sjøl, – eller betale de som bygger infrastruktur i egen nasjon.
    I Norge er det norsk innbyggere som skal bestemme.

    Svar
  • De som ser på seg selv som «utvalgte av Gud» og «herskere» over alle andre mennesker på denne planeten ser ut til å kjøpe, true, lokke eller får de som står i veien for pengestrømmen ned i deres lommer til å forsvinne . Vi skal alle være slaver av deres system, og det ser man ganske tydelig avtegner seg nå, ikke bare i Norge, men over hele verden. «Korona-krisen» er et godt eksempel på bruk av frykt. Dette intelligente «viruset» (som knu**er som fean og får stadig nye mutasjoner) er ikke isolert av en eneste lab i verden, hvordan kan man da finne ut at det har mutert? Vi må snart reise oss, slå neven i bordet og si: Hvis dere ikke kan bevise at dette viruset eksisterer, går vi normale tilbake til før plandemien ble startet. Ferdig snakka. 7 forskjellige laboratorier sjekket de samme 1500 POSITIVE covid-tester, ingen av dem fant viruset – det er 10500 lab-prøver UTEN å finne viruset. Fakta taler for seg selv. Vi må kreve bevis nå, før hele Norge går til H******.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Vennligst skriv inn en gyldig e-postadresse.

Next Post

Byrådet i Oslo lar seg styre av en rik utenbys tomteeier.

Tør ikke gjennomføre 20 år gamle «lovlig fatta demokratiske vedtak»

Previous Post

Folkediplomati Norge:

Her er videokonferansen «Krim i et Geopolitisk perspektiv».

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.