POSTED IN Kina, Krig-fred, USA

Propagandamaskinen går for fullt.

Nå skal opinionen gjøres klar for krigen mot Kina.

1 kommentar
Print Friendly, PDF & Email

En vestlig mediekampanje ruller kontinuerlig for å få deg til å tro at en krig mot Kina er uunngåelig. Norske medier stiller opp, og Forsvarets Forum går helt i front.

Innlegget er hentet fra Spartakus

Husker du historien fra februar om den kinesiske «spionballongen» som drev inn over Canada og USA? Saken ble spredt i alle vestlige medier, inkludert de norske. «Det er tydelig at hensikten med denne ballongen er å drive overvåking, og dens nåværende retning fører den over sensitive områder», kunne vi f.eks. lese i VG, som siterte «en anonym kilde i Pentagon».

Nå innrømmer Pentagon at Kina snakket sant, og at ballongen ikke innhentet etterretningsinformasjon. Det var en værballong ute av kurs, akkurat som kineserne sa. Men når dementiet nå foreligger er det så godt som ingen i den Vestlige verden som får det med seg. Den anonyme kilden (en eufemisme for amerikansk etterretning) fikk i flere uker spre sitt konspiratoriske budskap, og opinionen ble manipulert til å tro at dette var kinesisk spionasjevirksomhet. Hele historien tjente et propagandaformål: Å hause opp et anti-kinesisk hysteri.

Slik skal opinionen mørnes og bearbeides for at de skal se på Kina som en farlig makt, som truer våre vestlige «verdier» og demokratier.

Anti-kinesisk propaganda er en del av strategien USA bruker for å bekjempe Kinas stadig økende innflytelse i verden. For å spre denne propagandaen har Senatet i USA satt av 325 millioner dollar årlig frem til 2027, i det som kalles «The Countering Chinese Influence Fund». Hensikten er å motvirke «den ondartede innflytelsen» fra det kinesiske Kommunistpartiet globalt. Særlig er det viktig å sverte «The Belt and Road Initiative» (BRI), som nå omfatter 150 nasjoner og organisasjoner.

I 2020 tok en av de verste krigshaukene i Senatet – Marco Rubio – initiativ til å opprette «The Inter-Parliamentary Alliance on China». Organisasjonen består av USA-vennlige parlamentarikere fra mange land, og er et uttrykk for USAs febrilske forsøk på å sikre sitt gamle hegemoni, slik at de fortsatt kan diktere «verdensordenen». Fra Norge sitter Venstres partileder Guri Melby i styret.

Guri Melby deltar fra norsk siden i denne kampanjen.

Først Ukraina, så Taiwan

I kraft av å være NATOs generalsekretær talte Jens Stoltenberg denne uken til «Council on Foreign Relations» i Washington. Denne private tenketanken har i 100 år vært ledende i å utforme USAs globale maktstrategi. Her kunne Stoltenberg forsikre at også han ser behovet for «å håndtere Kina».

Hvis USA er bekymret for Kina og ønsker å dreie mot Asia, så må du sørge for at Putin ikke vinner i Ukraina. For hvis Ukraina vinner, vil dere ha den nest største hæren i Europa, den ukrainske hæren, kampherdet på vår side, og vi har en svekket russisk hær, og vi har også nå et Europa som virkelig trapper opp sine forsvarsutgifter. Det vil gjøre det lettere for dere å fokusere også på Kina og ikke bare eller være mindre bekymret for situasjonen i Europa. Og motsatt hvis Putin vinner. Så det er i USAs sikkerhetsinteresse å sikre at Ukraina vinner og gjøre det lettere å håndtere Kina.

Å sikre at Ukraina vinner krigen vil svekke Russland mest mulig. Dermed kan USA dreie oppmerksomheten og ressursene mot Kina. På NATO-toppmøtet i Madrid i fjor, der alliansen vedtok et nytt strategisk konsept, ble Kina for første gang omtalt som en utfordrer:

Folkerepublikken Kinas (PRC) uttalte ambisjoner og tvangspolitikk («coercive policies») utfordrer våre interesser, sikkerhet og verdier … Vi vil øke vår felles bevissthet, styrke vår motstandskraft og beredskap, og beskytte mot Kinas tvangstaktikk og innsats for å splitte Alliansen.

Det er fremdeles noen som lever i den villfarelse at NATO er en forsvarsallianse som skal beskytte medlemslandene mot et militært angrep. Det er minst tretti år siden (om noensinne) at dette var tilfelle. I dag er NATO verdens sterkeste og mest aggressive militærmakt, som utelukkende brukes til å fremme USAs ambisjon om å opprettholde sin hegemoniske makt. Denne makten utfordres nå for fullt av Kina. Derfor er Kina i NATOs skuddlinje, og gjenstand for svertekampanjer og aggressive, militære provokasjoner.

Den amerikanske aggresjonen i Øst-Asia kommer konkret til uttrykk i de 313 militærbasene de har der. Nylig har USA inngått en avtale med Filippinene som åpner opp for å etablere 9 nye militærbaser på filippinsk jord. Et kart over verdensdelen viser hvordan USA har lagt et belte av militærbaser fra Japan i nord til Malaysia og Australia i sør.

Krigsforberedelsene rundt Taiwan

Taiwan er en kinesisk øy



I lang tid har det bygd seg opp en konfrontasjon rundt Taiwan. Det er urovekkende å trekke parallellen til situasjonen i Ukraina før den russiske invasjonen 24. februar 2022. Er det USAs hensikt å fremprovosere eller å fingere et kinesisk angrep på øya, for slik å starte en krig mot Kina?

Tenketanker i Washington har lagt planer om og simulert utfallet av en slik krig. Elbridge A Colby, medlem av «Council on Foreign Relations», tar i boken «Strategy of Denial: American Defence in an Age of Great Power Conflict» (2021) til orde for om nødvendig å starte «en begrenset krig» mot Kina, noe som kan innebære bruk av atomvåpen. Vil USA «gi krigen en sjanse»?

Hvordan skal vi tolke den pågående reportasjeserien «Taiwanspesial 2023» i Forsvarets Forum? Er det noe annet enn en kampanje som skal forberede nordmenn på krigen som skal komme?

Dette er en påkostet journalistisk satsing der en reporter og en fotojournalister er sendt for å dokumentere styrkeoppbyggingen og den militære spenningen rundt øya. Med titler som «Slik blir krigen om Taiwan» spiller FF på lag med de mest aggressive krigshaukene i tenketankene i Washington. FF refererer direkte til «Center for Strategic and International Studies» (CSIS), som i en rapport beskriver resultatet av et krigsspill som simulerer et kinesisk angrep på Taiwan. Hovedscenariet innebærer at USA deltar i krigen på Taiwans side.



Taiwan er en del av Kina

Det er nødvendig å minne om at Taiwan er en del av Kina. Kun 13 av FNs 193 medlemsland anerkjenner Taiwan som en selvstendig stat, og de fleste av dem er mikroland som Belize, Nauru og Vatikanstaten. Det betyr at det overveldende flertall av verdens stater ikke anerkjenner Taiwan, men ser på øya som en provins i Kina. I følge folkeretten kan derfor Taiwan betraktes som en folkerettslig sett illegitim opprørsregjering.

At det er Kinas mål å gjenforene øya med fastlandet er ingen hemmelighet, men det er ingen grunn til å tro at Kina har seriøse planer om en militær «løsning» for å få dette til. Men hva annet kan Kina gjøre enn å ruste seg militært når USA helt åpenlyst engasjerer seg militært i det som er en kinesisk provins?

Vi kan bare forestille oss hvordan USA hadde reagert hvis Kina hadde tilbudt den karibiske øya Puerto Rico militærhjelp, slik at puertorikanerne  kunne løsrive seg fra dagens semi-koloniale status, som et uinnlemmet territorium som tilhører USA. Skjønner vi nå bedre hvordan USAs Taiwan-aggresjon strider mot internasjonal rett?



Når hørte du sist noe positivt om Kina?

Ballonghistorien innledningsvis er bare ett eksempel på hvordan vestlige medier systematisk sprer negative saker om Kina. Vi bør stille motspørsmålet: Hvor ofte leser eller hører du noe positivt om Kina i vestlige medier?

Vi snakker altså om den staten i verden som i løpet av de siste tiårene kan vise til best utvikling i menneskelige levekår, og som har bidratt suverent mest for å oppfylle FNs bærekraftmål nummer 1 – å utrydde ekstrem fattigdom. 800 millioner kinesere er løftet ut av fattigdom, noe som tilsvarer 10 % av menneskeheten. Er ikke prisverdig i seg selv? I 1949, da det kinesiske Kommunistpartiet tok makten, var Kina blant de fattigste landene i verden. Også i dag er Kina alt annet enn et rikt land etter globale standarder. I følge Verdensbanken var Kinas nominelle BNP pr. innbygger i 2022 omtrent en sjettedel av USAs. Likevel denne enorme forbedringen i levekår.

Hvor ofte hører vi ikke om de forferdelige årene under Mao Zedong? Virkeligheten ser helt annerledes ut. Fra revolusjonen og frem til Maos død i 1976 økte forventet levealder i Kina med 31 år, den raskeste som noen gang er registrert i et stort land. I samme periode økte leseferdigheten fra 20 % til 93 %. Etter revolusjonen i 1949 økte forventet levealder fra 36 til 67 år i de tre tiårene som fulgte, lang mer enn den globale økningen. Forventet levealder i Kina er nå 78,2 år og leseferdighet er 97 %. Til sammenligning er tallene i USA henholdsvis 76,4 og 79 %. Siden 2000 har Kina fått universell helseforsikring, minimum 9 års gratis obligatorisk utdanning, pensjoner, subsidiert bolig og annen inntektsstøtte (se kilder her).

Hvorfor er det likevel nærmest unison fordømming av Kina i Vesten? Hvordan kan det ha seg at du må lete lenge også på den vestlige «venstresiden» før du finner noen som sier noe positivt om Kina?

Er det fordi Kina er et «diktatur»? Vel, 93 % av Kinas befolkning er fornøyd med sin sentrale regjering, ifølge en studie fra Kennedy School of Government ved Harvard University. Du finner sannsynligvis ikke noen regjering i verden som har større støtte i sin egen befolkning enn den kinesiske.

Kinas suksess anerkjennes i store deler av verden, det er den vestlige NATO-sfæren som er unntaket. Kina er derfor ikke bare en økonomisk trussel mot USAs hegemoni, det er i like stor grad snakk om en politisk. Vestlig kapitalisme på USAs premisser har ikke vært løsningen på de underutviklede lands problemer, tvert imot. Derfor ser stadig flere land mot Kina og ønsker å samarbeide og lære av dem.

Hvem er det som truer verdensfreden? Svaret gir seg selv. Kina bygger, mens USA og NATO bomber.

Redaksjonen har lagt til bilder m/tekst.

Forsidebilde: philippe collard

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

1 kommentar. Leave new

  • Torfinn Slettebø
    25 september 2023 10:03

    Glimrande artikkel frå Spartakus. Her kan Arbeiderpartiet få mange gratis tips til si sjølvransaking etter det eledige valet. Men det partiet stolar nok meir på McKinsey, Atlantic Council, Chatham House, Pulitzer Center, WEF og Council on Foreign Relations.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Neste innlegg

Nå er hun død.

På video: «tar vaksinen for å sikre mine venner og familie»!

Forrige innlegg

Ikke høyrebølge, det er venstrebølge

Opprør i Europa:
51 prosent er mot de styrende:
Venstresida støtter hvem?

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.