Pristilsyn og Konkurransetilsyn
Av Jan Christensen
Hva bestemmer prisen på en vare?
– Det som varen koster å produsere, tillagt en rimelig fortjeneste?
– Det som folk er villig til å betale for denne varen?
– Det som staten bestemmer at varen skal koste?
Ved utbruddet av første verdenskrig ble mat knapphetsvare. Matprisene ble skrudd opp, folk fikk panikk. Regjeringa grep inn med reguleringer. Blant annet gjennom å innføre maksimalpriser. Etter hvert ble det også bygd opp et landsomfattende kontrollapparat som på det meste bestod av nærmere 200 ansatte og fylkesvise distriktskontorer. Til slutt endte vi opp med Statens Pristilsyn som skulle sørge for forsvarlige priser og hindre urimelig fortjeneste. Blant annet når det gjaldt på boligmarkedet.
Etter 80-års virke, gikk priskontrollen i grava. Inn kom Konkurransetilsynet.
Datoen når dette skjedde er verdt å merke: 1. januar 1994. Samme dato som EØS-avtalen trådte i kraft.
I EU står fri flyt av varer og fri konkurranse uten statlig innblanding, sentralt.
Prissettinga er overlatt til markedskreftene. Den frie konkurransen er viktigere enn forbrukernes interesser. Friest mulig konkurranse gir de billigste varene, får vi høre.
Pristilsynet var i strid med EØS-avtalen. Derfor ble det nedlagt. Konkurransetilsynet skulle være et viktig redskap for mest mulig sømløs konkurranse. Både innafor og utafor landegrensene. Derfor ble det opprettet.
I dag er stort sett all kontroll med priser opphørt. Prisene bestemmes av tilbud og etterspørsel, og hva folk er villige til å betale. Uavhengig av produksjonsprisen. Siden folk flest i Norge har høy kjøpekraft, blir også prisene deretter.
Det betyr blant annet at
- – Prisen på nødvendige varer kan gå til himmels.
- – Strøm kan selges for det hundredobbelte av produksjonskostnadene.
- – Tjenester som før nærmest var gratis, eksempelvis gebyr for å betale regninger på «gammeldags» måte, kan være høyere enn selve regninga.
Konkurransetilsynet har som mål å hindre både ulovlig prissamarbeid, misbruk av markedsmakt, og sammenslåinger. Noen ganger kan det virke som de – eller deres klagenemnd – motarbeider egne målsettinger:
- Finans
Skandiabanken/Sbanken, den første internettbaserte bank i Norge, ble etablert i 2000. Med sine gebyrfrie tjenester, rimelige lån og gode innskuddsrenter, ble banken en brysom konkurrent for andre banker – ikke minst for delvis statseide DnB. DnB har nå løst dette problemet, gjennom å kjøpe opp sin argeste konkurrent. Riktignok sa Konkurransetilsynet nei, men med Konkurranseklagenemndas velvilje gikk kjøpet allikevel i orden.
- Dagligvaremarkedet
I Norge domineres dette fullstendig av tre hovedaktører: Norgesgruppen (Kiwi/Spar/Meny), COOP, og Rema1000. Kjedene sitter igjen med milliardoverskudd, fordi kjøpekrafta til nordmenn flest er høy, og fordi Konkurransetilsynet har tillatt at disse kjedene har fått vokse seg store og mektige. Kjedene har også fått aksept for å hindre innsyn i sin innkjøps- og prispolitikk, argumentert med at dette er forretningshemmeligheter. Mange mener at kjedene seg i mellom driver prissamarbeid for å holde matvareprisene høye.
Dagligvaremarkedet preges også av såkalt egne merkevarer, EMV. For eksempel «First Price». I mange land er sånt forbudt. For å unngå monopolisering skal det være tydelig skille mellom hvem som produserer varene og hvem som selger dem.
- Strøm-markedet
I dag selges den samme strømmen av over 100 ulike strømselskaper. Alle mer eller mindre eksperter i å pønske ut smarte salgstriks som gjør at nettopp du velger deres selskap. Sluttregnskapet kan gjerne bli at det selskapet som for eksempel i en startperiode er billigst, etter få måneder ender opp med å bli dyrest.
Mens Konkurransetilsynet var mest opptatt av hvordan fakturaene utformes, foretok Forbrukerrådet nylig en undersøkelse av 19 strømselskaper. Alle 19 opererte i strid med lovverket.
Dette til tross: Konkurransetilsynet mener at strømmarkedet fungerer bra.
Andre hevder at et utall strømselskaper er ressurssløsing, muliggjort gjennom kjempeprofitt på strømsalg – og EØS-avtalen.
Statens rolle i prissettinga varierer.
At for eksempel norske alkoholpriser på grunn av statlige avgifter er blant verdens høyeste, er både sannhet og løgn. Høye om vi ser isolert på utsalgsprisen, snarere omvendt om vi ser på hvor mye alkohol nordmenn kan kjøpe for ei timelønn. Når staten her griper inn med toll- og avgifter, er det både av edruskapshensyn, og fordi utsalgsprisen også inkluderer fellesskapets helserelaterte kostnader ved alkoholmisbruk.
På varer importert av land utafor EU/EØS kan det også være toll. Ofte avhengig av hvilke land det gjelder, og i hvilken grad disse varene konkurrerer med norske varer. Sånt er spesielt aktuelt for landbruksvarer.
Salg av større landbrukseiendommer er fortsatt underlagt priskontroll. Gårdsbruk skal ikke være for spekulasjon, men for folk som vil drive jorda. Settes prisen på landeiendommen for høy, vil færre ha råd av frykt for å ende opp som gjeldsslaver. Nyrekruttering til bondeyrket hindres.
Med ei høyreside på fremmarsj, står sånn tenking for fall. Særregler for landbruket skal vekk!
Konkurranse på såkalt «like vilkår» kan på mange områder være bra. På andre områder kan den være både fordyrende og gi usikre og lite forutsigbare tjenester. Her er det selvkost med rimelig påslag, eventuelt også med offentlige subsidier, som bør gjelde. Dette vil i første rekke omfatte varer og tjenester vanlige folk trenger for et verdig liv: Basismatvarer, nødvendige sosial/helsetjenester og eldreomsorg, infrastruktur som strøm, vann, transport og renovasjon, utdanning og bolig. Med fortsatt EØS-avtale og et stortingsflertall av EU-vennlige politikere, er priskontroll og maksimalpriser noe som dessverre hører fortiden til.
Stadig flere ser motsetningen mellom fri prisdannelse og lønnsoppgjør. Hva er vitsen med gode lønnsoppgjør om prisveksten etter kort tid spiser opp lønnstillegget og mer til?
Sånne problemstillinger er uaktuelle for dagens Konkurransetilsyn og et flertall folkevalgte. For tidligere tiders Pristilsyn og folkevalgte, var de høyst reelle.
Forsidebilde: congy yuan
1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 522 ganger.
4 kommentarer. Leave new
Fungerer konkurranse?
Vi har nå gjennomlevd en periode med globalisering og frihandel siden 1970-tallet hvor store selskaper i flere ulike land har produsert samme type produkter. Monopolisering og tett samarbeid mellom disse selskaper kan undergrave konkurranse (når det eventuelt til slutt skjer). Det har vært overflod av energi, råvarer og arbeidskraft i verden, noe som gjør det mulig og enkelt for disse selskaper å øke sin produksjon. I en slik situasjon kan konkurranse fungere og redusere prisene (real-prisene) eller holde dem konstante .
Men som president Macron nå sier, så opplever verden at det nå er slutt på overfloden av energi, råvarer og arbeidskraft. Og den internasjonale konkurransen vil dermed svekkes eller undergraves, og man får en kraftig internasjonal prisstigning (inflasjon). Dette kan bety slutten for globaliseringen. Globaliseringen fungerer bare så lenge det er mulig med økonomisk vekst flere steder i verden samtidig.
Dagligvaremarkedet i Norge er et lokalt/nasjonalt marked som ikke er en del av verdensmarkedet. Her vil det være svak konkurranse.
I sin tid ble mat-momsen halvert i Norge. I første runde falt nok prisene, i neste runde havnet derimot hele momsreduksjonen i lommene til dagligvarehandelen og prisene var tilbake på gammelt nivå eller trend (bla iflg Aftenposten). Prisen på øl og mineralvann ble imidlertid noe redusert, men øl og mineralvann er en del av det globale markedet. Frp sier at man nå bør redusere mat-momsen. Men det vil ikke fungere så lenge dagligvarehandelen kan øke prisene og spise opp hele momsreduksjonen. I næringslivet driver man med profitt-maksimering og ikke veldedighet. Prisene settes opp så mye som mulig.
Nasjonal prisregulering kan være vanskelig i vår tid. Norge har stor import fra utlandet og man opplever import av inflasjon (også når det gjelder strøm). Norske myndigheter kan vanskelig pålegge produsenter i andre land å senke prisene. Dessuten er vekslingskursen utenfor kontroll, før hadde man faste vekslingskurser, nå har man flytende vekslingskurs (det ser ut som det er investorenes investeringer i Norge som i stor grad avgjør norsk vekslingskurs).
Kanskje man må gjøre så drastiske grep som å fordoble feks mat-momsen i Norge og samtidig innføre en kompensasjonsordning for dyrtid (en slags lav borgerlønn) for de med lavest inntekt, for å kunne klare å få kontroll over dagligvareprisene?
«Fri konkurranse» betyr at at entreprenører uten innblanding organiserer kapital og arbeid til å produsere varer og tjenester.
Sagt med andre ord betyr fri konkurranse at det råder eiendomsrett og kontraktsfrihet.
Hverken EU eller Norge respekterer eiendomsretten. Tvert om er det tusenvis av reguleringer som hver og en av dem er inngrep i eiendomsretten og altså derved også i den frie konkurransen.
Når staten bestemmer hvilke virksomheter som skal få operere (konsesjon ) og har omfattende bestemmelser om hvordan tjenestene skal være, hvordan de skal produseres, hvordan de skal omsettes osv osv.
Da er det ikke fri konkurranse og problemene som oppstår er ikke resultatet av fri konkurranse.
Jeg reagerte også på dette. Jan Christensen skriver vanligvis bra, men her tror jeg han bommer litt. I Norge og Europa generelt er det ikke den «frie konkurransen» som har fått oss ut i uføret. Et fritt marked kjennetegnes som regel av lite statlig innblanding, fravær av reguleringer, fravær av priskontroll, mye personlig frihet, respekt for eiendomsrett (som du korrekt påpeker Thomas)… jeg vil si at ingen av disse kriteriene er til stede i Norge i dag.
Christensen nevner strøm og mat som eksempel: vel jeg vil her si at det er vel få områder som er så gjennomregulert som disse to sektorene. Problemene vi ser nå er ikke et resultat av for mye (fri) konkurranse, problemene vi ser nå er et direkte resultat av for mye stat.
Det private markedet er brutalt. Hvis ikke forbrukerne vil ha det du lager eller tilbyr, går du/det under og erstattes av noe nytt og annet som forbrukerne ønsker.
Den offentlige sektoren fungerer anderledes. Her er det politiske føringer ( og ofte parti-politikk) som spiller en vesentlig rolle. Og man er ( og ønsker å være?) i de fleste sammenhenger beskyttet mot markedskreftene. I tillegg er det ofte ( partipolitiske ) maktpersoner i det offentlige som ønsker makt, uten å risikere personlig tap, som ønsker å styre ; mer utfra ideologi enn reell kunnskap.