COVID-19 Stengingen vil koste amerikanere millioner av livsår – langt mer enn viruset

Hvem visste at unntakstilstand dreper ??

Vår statlige COVID-19-begrensningspolitikk med en større nedstenging av store deler av samfunnet forsøker å hindre spredning av sykdommen for enhver pris, og å «flate ut kurven» og forhindre overbefolkning av sykehusene. Selv om den var velmenende, ble nedleggelsen pålagt uten å vurdere konsekvensene av den utover de direkte følgene av pandemien.

Politikkene har skapt den største forstyrrelsen i den globale økonomien noensinne, med milliarder av dollar tapt i økonomisk produksjon. Disse tapene er falskt fremstilt som rent økonomiske. Sannheten er en helt annen. Ved å bruke tallrike publikasjoner fra National Institutes of Health Public Access, Centers for Disease Control and Prevention (CDC), Bureau of Labor Statistics og forskjellige statistiske metoder, kan vi beregne at disse retningslinjene vil føre til ødeleggende ikke-økonomiske konsekvenser som vil gi et totalt tap av millioner av fremtidige leveår i USA. Altså langt utover hva viruset i seg selv har forårsaket.

Pandemier har plaget menneskeheten gjennom historien. De ødela de romerske og bysantinske imperiene, middelalderens Europa, Kina og India, og de fortsetter til den dag i dag til tross for medisinsk fremgang.

Det siste århundret har vært vitne til tre pandemier med minst 100 000 amerikanske omkomne: «Spanskesyken», 1918-1919, med mellom 20 millioner og 50 millioner omkomne over hele verden, inkludert 675 000 i USA; den «asiatiske influensa», 1957-1958, med rundt 1,1 millioner dødsfall over hele verden, 116 000 av dem i USA; og «Hong Kong influensaen», 1968-1972, med rundt 1 million mennesker over hele verden, inkludert 100 000 i USA. Så langt har den nåværende pandemien produsert 100 000 amerikanske dødsfall, men reaksjonen med en nesten fullstendig økonomisk nedleggelse er enestående.

Den tapte økonomiske produksjonen i USA alene anslås å være 5 prosent av BNP, eller 1,1 milliard dollar for hver måned nedstengingen varer. Denne tapte inntekten resulterer i tapte liv, fordi belastningen ved arbeidsledighet og det å måtte streve for tilværelsens grunnleggende behov øker forekomsten av selvmord, alkohol- eller narkotikamisbruk og stressinduserte sykdommer. Disse effektene er spesielt alvorlige for befolkningen med lavere inntekt, da det er mer sannsynlig at disse mister jobben, og dødeligheten er generelt mye høyere for de som har lav inntekt.

Statistisk sett resulterer hver 10 til 24 millioner dollar i tapte amerikanske inntekter til ytterligere et dødsfall. En del av denne effekten er gjennom arbeidsledighet, noe som fører til en gjennomsnittlig økning i dødelighet på minst 60 prosent. Dette tilsvarer 7200 tapte liv per måned blant de 36 millioner nye arbeidsløse amerikanerne. Over 40 prosent av dem forventes ikke å gjenvinne jobben. I tillegg er mange småbedriftseiere nær økonomisk kollaps, noe som skaper tapte formuer som resulterer i økning i dødeligheten på 50 prosent. Med et gjennomsnittlig anslag på ytterligere ett tapt liv per inntektstap på $ 17 millioner, vil det si 65.000 ekstra tapte menneskeliv i USA for hver måned som følge av den økonomiske nedgangen.

I tillegg til tapte liv på grunn av tapt inntekt, går også liv tapt på grunn av forsinket eller utelatt behandling for andre pasientgrupper grunnet nedprioriteringer. Men også som et resultat av frykten det skaper blant pasientene. Fra informasjon jeg personlig har fått fra kolleger kolleger i nevrokirurgi, har omtrent halvparten av pasientene uteblitt fra behandling av sykdommer som, hvis ubehandlet, risikerer hjerneblødning, lammelse eller død.

Her er eksemplene på manglende behandling som vi baserer våre beregninger på: Forekomsten av førstehjelp for hjertelidelser har gått ned med 40 prosent. Av de 650 000 kreftpasienter som får cellegift i USA, har anslagsvis halvparten fått mangelfull behandling. Av de 150 000 nye krefttilfellene som vanligvis oppdages hver måned i USA, blir de fleste – som ellers i verden – ikke diagnostisert, og to tredjedeler til tre fjerdedeler av rutinemessig kreftundersøkelse skjer ikke på grunn av nedstengningen og frykt blant befolkningen. Organdonasjoner har gått ned nesten 85 prosent sammenlignet med samme periode i fjor. I tillegg blir ikke mer enn halvparten av barnevaksinasjoner utført, noe som gir potensialet for en massiv fremtidig helsekatastrofe.

Konsekvensene av forsinkelser i behandlingen for andre pasienter enn de med COVID-19 resulterer i 8000 amerikanske dødsfall per måned med nedstenging, eller omtrent 120 000 år med gjenværende levetid (snitt på 15 gjenværende leveår for de 8000). Tapte hjertebehandlinger bidrar med et ekstra tap på 100 000 år gjenværende leveår for hver måned; sene kreftdiagnoser forårsaker tap av 250 000 år med gjenværende levetid for hver måned; manglende organdonasjoner gir ytterligere 5000 år redusert total levetid per måned – og hvis 10 prosent av vaksinasjonene ikke blir gjort, er resultatet ytterligere 24 000 fremtidige år som går tapt hver måned.

Disse utilsiktede konsekvensene av manglende helsehjelp utgjør mer enn 500 000 tapte fremtidige leveår per måned, uten å inkludere alle de andre kjente sykdommene som blir fratatt behandling.

Hvis vi bare vurderer arbeidsledighetsrelaterte omkomne fra den økonomiske nedstengingen, vil det utgjøre minst 7.200 liv per måned. Forutsatt at disse dødsfallene forekommer proporsjonalt med alderen av gjeldende amerikanske dødelighetsdata, og likt blant menn og kvinner utgjør dette mer enn 200 000 tapte fremtidige leveår for hver måned av den økonomiske nedleggelsen (ca 30 år forventet ekstra levetid i snitt for disse).

Til sammenligning har COVID-19 omkomne rammet eldre uforholdsmessig hardt, spesielt i sykehjem, og personer med andre lidelser. Basert på langt kortere forventet gjenværende levetid for disse COVID-19-pasientene, og gitt at 40 prosent av dødsfallene er på sykehjem, har sykdommen stått for 800 000 tapte leveår så langt (altså ca 8 år per dødsfall).

Betrakter man bare tapene av liv som følge av manglende helsehjelp og arbeidsledighet, og utelukkende de på grunn av nedstengings-politikken, anslår vi konservativt at den nasjonale stengingen er ansvarlig for minst 700 000 tapte fremtidige leveår for hver måned, eller omtrent 1,5 millioner hittil – noe som allerede nå langt overgår COVID-19 totale tap på 800 000.

Politikere som bekjemper effekten av COVID-19, må anerkjenne og vurdere hele effekten av sine beslutninger. De må være klar over de ødeleggende effektene ved tap av liv når de stenger av viktige av deler av økonomien. Den forsinkede erkjennelsen fra politiske ledere for den uopprettelig skaden nedstengningen har forårsaket er ikke på langt nær nok. De må gå ut bredt og ettertrykkelig informere publikum om disse alvorlige konsekvensene. Samtidig må man berolige dem med ønsker for den totale summen av gjenværende år med menneskeliv, og bruke det som en sterk begrunnelse for å gjenåpne samfunnet.

For å avslutte tapet av liv fra denne økonomiske nedstengingen, bør virksomheter så vel som K-12 skoler, offentlig transport, parker og strender åpnes på en smart måte med forbedret hygiene og vitenskapsbasert beskyttelsesadvarsel for alle i risikosonen. For det meste av landet bør gjenåpningen skje nå, uten unødvendige fryktbaserte begrensninger, og uten å gjenta mange feilslutninger fordi man ser bort fra bevisene. Ved å følge en gjennomtenkt analyse som anerkjenner alle tilgjengelige alternativer og deres konsekvenser, kan vi redde millioner av år med amerikansk liv.

Når neste pandemi uunngåelig kommer, må vi huske disse lærepengene og følge en politikk som vurderer alle amerikaneres liv fra fra det øyeblikket utbruddet starter.

Scott W. Atlas er lege og eldre stipendiat ved Stanford University’s Hoover Institution

Oversatt av Bjørn Thorsønn

Bilder m/kommentarer: Knut Lindtner

Tidligere publisert på derimot.no