Det viktigste med Jens Stoltenberg som sentralbanksjef, er ikke at det er en bevisst tilrettelagt tilsetting. Men at vi får Norges ledende høyreorienterte politiker i en stilling han indirekte har varsla at han skal omgjøre til den i praksis økonomisk styrende stillinga i Norge — over både regjeringa og Stortinget.
Allerede på tilsettingsdagen kom han med en programerklæring om denne utvidinga av sentralbanksjefens rolle. Der kan han fortsette å fjerne tidligere demokratisk styring over offentlige bedrifter som statens oljeselskap og med reformer som foretaksmodellene for sjukehus. Han skal fullføre nedskjæringene av pensjonene som han begynte med i regjeringene sine og sørge for at stadig mindre av oljepenga brukes på varige norske infrastrukturinvesteringer. Han skal gjøre det med den innsikten og den kompromissløse gjennomføringsevnen han har utvikla gjennom et livslangt politisk liv som heldagspolitiker, og som han nå har spissa enda mer med erfaringene som en politisk hærfører for USAs militære offensiv mot den kapitalistiske konkurrenten Russland. Innsatsen som Nato-sjef var nettopp et vilkår for å få jobben.
Situasjonen er svært lys for fullføring av Stoltenbergs høyreorienterte politiske livsmisjon. Jonas Gahr Støre var sekretæren for utarbeidinga av Stoltenbergs offensive høyrereformer og som Erna Solbergs regjeringer fulgte opp. Dagens statsminister var og blir fortsatt Stoltenbergs reelle underordna.
Det at vi får en aktiv politiker til å utnytte en offentlig posisjon til å gjennomføre sitt personlige politiske felttog er et eksempel demokratisk svekkelse — et eksempel på politikkens retrett. Politikkens retrett var karakteristikken fra Maktutredninga fra 2003, og det betyr at de demokratisk valgte politiske organene mister eller får svekka sin mulighet til å styre. Som når sentralbanksjefen nå i sterkere grad skal bestemme rammene for den økonomiske politikken Stortinget kan føre.

Hentet fra politikus.no
Av Ove Bengt Berg

Programerklæringen på dag én
På pressekonferansen der Stoltenberg blei presentert som ny sentralbanksjef, sa han i TV2s referat:

– Vi lever i en brytningstid for internasjonal økonomi. Det skjer store endringer som følger av teknologisk utvikling, global oppvarming og sikkerhetspolitisk uforutsigbarhet. Alt dette påvirker hvordan Norges Bank skal løse sitt oppdrag. Det blir enda viktigere at beslutningene og råd er velfunderte og av høy faglig kvalitet.

Dette høres tilsynelatende realistisk og fornuftig ut, men Stoltenberg sier med denne uttalelsen at når situasjonen er uklar så får han større muligheter til å gjøre som han vil. Vedum var også uklar på pressekonferansen der han kanskje antyda at sentralbanksjefen skulle få en ny rolle med sterkere styring av bruken av oljefondet. Det er et område Stoltenberg kommer til å gripe fatt i. Det betyr i praksis å fjerne det norske demokratiets kontroll med bruken av oljeformuen vår. Det finnes ikke grenser for hvilke argumenter Stoltenberg kan bruke for å begrunne de økonomiske tiltaka som passer med hans politisk og økonomiske mål.

Makta ter seg 
Politisk redaktør i Avisa Oslo, Eirik Mosveen, skreiv 04.02.22 en kommentar «Det er sjelden man får se maktens arroganse i sin rene form». Mosveen siterte Stoltenberg på at han sjøl var den beste til å se grensene for hva han kan gjøre. Mosveen skreiv:

I biografien om Martin Kolberg, skrevet av Dagsavisens Hege Ulstein, kommer det imidlertid fram at Stoltenberg nærmest konstant var på tråden fra Brussel – eller hadde fysiske møter – med ledende folk i Ap.
Blant småsakene han blandet seg inn i var blant annet hvem som burde – og ikke burde – være nestledere i Ap, samt en rekke andre store politiske spørsmål som pandemihåndtering også videre. Han har også vært en betrodd rådgiver for Jonas Gahr Støre gjennom disse årene.

Og:

I fjor høst forandret plutselig Finansdepartementet utlysningsteksten slik at den ble helt annerledes enn ved forrige ansettelsesrunde, i 2017. Nå ble det lagt enorm vekt på helhet. Norges Banks kjernevirksomhet, pengepolitikk og finansiell stabilitet, var blitt redusert kraftig på departementets kravliste.
Nå var det umåtelig viktig å ha internasjonal erfaring fra å lede store organisasjoner, og å forstå sikkerhetssituasjonen i Europa, politiske utviklingstrekk i verden og ha vist at man kan lede i kriser.
Ingen visste, før i høst, at dette var nødvendige kvalifikasjoner for jobben: Betyr det at vi ikke har gått trygge i fare under alle årene med Øystein Olsen?
Olsens forgjenger Svein Gjedrem har heller aldri slått meg som det geopolitiske orakelet fra Delphi.

Feilgrep lenge før Stoltenberg: Norges Bank som en stat i staten
Et demokrati uten at innbyggerne kan styre grunnlaget for hvordan økonomien skal være, kan ikke kalles et demokrati. I Maktutredninga nevnes at sentralbanken «overtar oppgaver som tidligere har ligget innenfor forvaltningen og de politiske institusjonene». «Regjeringen har vanskelig for å spille en sterk overordnet rolle». Det feil at sentralbankene skal tillates å operere som et sjølstendig organ som ikke underordna politisk styring. Finans- og valutapolitikk og fastsetting av rentenivå er i høyeste grad politikk og må derfor styres av de folkevalgte organene. Ikke av utnevnte personer som driver privat politikk. I det minste ett parti har riktig syn på dette, Rødt: 

«– Prinsipielt sett er ikke Rødt imot at ekspolitikere blir sentralbanksjefer. Vi ønsker egentlig mer politisk styring av sentralbanken.» 

Politikkens retrett: Innbyggernes demokratiske makt overføres til ikke-politiske organer

Maktutredninga skriver at økonomisk makt er en sentral del av maktens former. At staten deles opp og fratas politisk makt er et resultatet av den nyliberale politikken som begynte på 1970-tallet da kapitalen begynte «å bryte seg ut av de nasjonale rammene som den hadde måttet holde seg innenfor under gjenoppbyggingen av industrisamfunnene etter 1945».  I Maktutredninga skrives det også:

Den politiserte statens retrett innebærer at politisk ledelse mister makt, men likevel sitter med ansvaret. Fristilte etater og markedsrettede selskaper får derimot tilført makt […]…
Et […] eksempel er autonomien for Norges Bank, der den politiske instruksen om renteregulering etter et bestemt inflasjonsmål gjør politikerne ansvarlige i siste instans, selv om de har gjort seg maktesløse så lenge instruksen gjelder. Regjeringen har ansvaret for en overordnet samordning den ikke kan makte.

Dette er en 20 år gammel tekst. Politikkens retrett er blitt enda tydeligere nå enn da. For sånn kommer det til å bli nå:

Stoltenberg kommer til å bestemme den økonomiske politikken,
for regjeringa og Stortinget kommer ikke til å våge
å bruke sitt demokratiske mandat til å overstyre Stoltenberg.

Framheva bilde: Foto: Nato