Av Eric Zuesse

Det klareste eksemplet på dette er dagens britiske regjering, som beskrevet av en tidligere britisk ambassadør, Craig Murray, og som kommenterer det neste stortingsvalget mellom den konservative Keir Starmer som leder Labour (Arbeiderpartiet), versus den konservative hvem nå det er som skal lede den konservative partiet, Rishi Sunak eller noen andre? Murray har overskriften: «Har vestlig demokrati nå feilet?» og viste hvordan det har mislyktes, og at det faktisk er uredelig, og bare representerer de superrike. Storbritannias regjering er et aristokrati, ikke et demokrati: det er én dollar-én-stemme, i stedet for én person én stemme. Landets milliardærer styrer.

Murray skriver: Keir Starmers besluttsomhet om å ikke bedre forholdene for fattige barn, viser bare hans macho Thatcheriske-holdning, har gjort det klart hva de står for. En Labour-regjering i Storbritannia under Starmer vil ikke gi noen vesentlige endringer i økonomien eller utenriks-politikk, og vil ikke gjøre noen som helst forskjell for arbeiderklassen.

Hvis utbytte ble beskattet med samme prosentsats som lønn, ville det alene gi mange ganger mer inntekt til staten, enn kostnaden med å øke tobarns-stønaden. Men det ville koste eierne av kapital litt mer i økte skatter og det ville fordele velstand, så det er helt utenfor Starmers agenda.

Starmer, Rachel Reeves og Wes Streeting, to andre dypstat- Labour-politikere, har ingen intensjon om å forsøke å bygge bro over samfunnets store og stadig voksende kløft mellom rike og fattige. Snarere søker de å legge vekt på «å skape rikdom» og gå tilbake til «trickledown-teorien»; at skattelettelser og fordeler for selskaper og de rike vil komme lavere samfunnsklasser til gode. Ved siden av «å skape velstand» snakker de om «reformer», som betyr mer deregulering og mer privatisering, for å få profitt for å levere offentlige tjenester.

Arbeiderpartiet har ikke bare forlatt alle tanker om å sikre interessene for arbeideren i bedriften der de jobber. Arbeiderpartiet har også forlatt ideene både om statlig inngripen i ubalansen mellom arbeider og arbeidsgiver, og om å legge til rette for og støtte selvorganisering av arbeidet.

Torypartiet’s (Høyrepartiet) anti-fagforeningslovgivning blir stående, og hvem kan glemme at Keir Starmer forbyr arbeiderparti-parlamentsmedlemmer fra å delta i offisielle fagforenings-streiker? Arbeiderpartiet ved makten kommer heller ikke til å oppheve Tory-angrepene på borgerlige friheter og retten til å protestere.

Hva er formålet med Arbeiderpartiet, da? Hva er da hensikten med det neste stortingsvalget i Storbritannia? Det som er viktig er ikke hvor mange partier det er, men hvorvidt noen av partiene som har nok penger til å gjennomføre en effektiv valgkampanje, faktisk representerer de alminnelige mennesker eller aristokratiet, de superrike?

I alle vestlige land er det sannferdige svaret nei. De er alle styrt av korrupsjon. De er alle én dollar-én-stemme-regjeringer, i stedet for én-person-én-stemme-regjeringer, som ethvert ekte demokrati.

Hva er så hensikten med svindelen «demokrati» som hevder å være demokratisk?

Denne svindelen gjør det mulig for hver og en av disse regjeringene å lyve og si at de er «demokratiske», slik at de deretter kan peke på hvilken som helst utenlandsk regjering som er neste på listen for regime-endring, og stemple den som et «autokrati», «diktatur» eller «autoritært», for å lure godtroende liberale og konservative til å være villige til å betale mer i skatt for å berike våpenprodusentene som er avhengige av regjeringen og dens ‘allierte’, for alt salg av enormt profitable militære våpen.

Hundre milliarder dollar mer til krig i Ukraina, takk? Ja, det er noe som alle partiene i Vesten kan støtte! Og det har gjentatte ganger vist seg av vitenskapelige studier å være tilfelle i USA. Videre, i hele USA-og-allierte land, har nasjonens leder langt lavere oppslutning blant folket, enn lederne i hvert av de to landene som USA og de USA-allierte prøver å styrte og erstatte: Kina og Russland.

Alle som sier «vestlige demokratier» lyver eller er naive. Hvis det er land som er demokratier, peker bevisene mot Kina og kanskje også til Russland og India, men definitivt ikke vestlige land.

Fra Oriental Review, publisert 17. august
Eric Zuesse er en prisvinnende journalist, historiker og forfatter.
Oversatt av Northern Light fra engelsk. Linker i originalartikkelen.
Orginalartikkel: The Fraud That’s Called ‘Democracy’ In The West.