Politibetjent Henrik: Politiet bryter loven, igjen og igjen.

Av Julia Schreiner Benito

– Det er problematisk når politiet betrakter seg som kun myndighetenes maktapparat. En makt som lydig utfører regjeringens beslutninger, selv når de trolig er ulovlige.

___________________________________________________________________________
Innlegget er hentet fra hemali
___________________________________________________________________________

Det virker som en slags massepsykose i politiet og befolkningen. Min påstand er at politiet er nødt til å vite at tiltak som karantenehotell ikke lovlig er fundert i smittevernloven. Altså er det ulovlig. Likevel fortsetter politiet å håndheve det.
Henrik jobber i Oslopolitiet. Siden våren 2020 har han motsagt mye om pandemien. Han er håret i suppa. Henrik stiller uten etternavn.

–Hvorfor?
– Litt fordi jeg ikke har behov for oppmerksomhet, og litt fordi jeg frykter sanksjoner mot meg. Politietaten, som alle andre autoriteter, liker ikke egne som kritiserer dem.  

Karantenehotell er ulovlig

– Politiet er et mektig apparat, under smittevernloven brukes det mot befolkningen på tynt eller manglende legalt grunnlag. Tydeligst er karantenehotell, åpenbart ulovlig fordi det mangler medisinskfaglig grunnlag. En rekke jurister bekrefter det, men politiet fortsetter. Ser man på hele bildet relatert til håndhevingen av karantenehotell-bestemmelsen, virker det tydelig at politiet indirekte innrømmer at praksisen er ulovlig: Det typiske er at du ikke blir anmeldt hvis du drar hjem fra flyplassen, selv om du får beskjed om annet. Saken blir henlagt hvis du nekter å godta bot hvis du anmeldes, den går ikke til retten. Det skandaløse er at politiet fortsetter å håndheve noe de må vite er ulovlig. De færreste tiltak er vitenskapelig eller medisinsk begrunnet, etter smittevernloven er de dermed ulovlige.

– Hvorfor fortsetter politiet ulovlig praksis?
– I befolkningen generelt og politiet spesielt er det en massiv kultur for å være autoritetstro. Jeg tror at politietaten tar for gitt at de i hovedsak er til for regjering og myndighet. De færreste tjenestepersoner later til å reflektere over hvem politiet egentlig er til for.

Én våken person er verdt hundre sovende

– Er du redd?
– Absolutt ikke. Men jeg vet at det blir plagsomt å fortsette å stå opp for dette. Det har nærmest blitt rutine at kolleger løper til sjefene og klager over at jeg har problematiske meninger. Men jeg får sjelden vite hva i meningen som er problematisk, og hvorfor dette er problematisk. Venner advarer meg mot at det kan komme dit at det blir laget «drittpakker» på meg. Så ille kan det vel ikke bli bare fordi jeg ytrer meninger fundert i fakta og realiteter. Men kanskje det er naivt av meg å tro på fornuft. I fjor ble det en personalsak som varte i månedsvis, en absurd hendelse. Jeg vil ikke utbrodere den med mindre jeg blir nødt. Men det er det mest surrealistiske jeg har vært med på i mitt liv. Jeg er sikker på at øverste ledelse og mange kollegaer gjerne hadde sett meg ute av etaten.

–Når WHO vil skremme, da bør en følge ekstra med

3. mars 2020: WHO erklærer at 3,4 prosent av de smittede dør. Henrik kan ikke tro det, påstanden slår ham som helt uvitenskapelig.
– Vi vet nå at 0,15 prosent dødelighet er et godt estimat. Men i mars 2020 kunne du ikke si særlig om dødelighet, til det var dataene for mangelfulle. Selv en lekmann som meg forstod at du ikke kan oversette et så tynt grunnlag til dødelighet på 3,4 prosent. WHO er ikke så inkompetent, og når de bevisst juger, da skal en være på vakt, tenkte jeg da. For meg virket det tydelig at løgnen hadde en funksjon: skape et skremmebilde. Når noen ønsker å skremme deg, da bør du vel følge litt ekstra med?

– Våren 2020 prøvde jeg å informere og diskutere dette med kolleger. Men da løp mange til ledelsen og varslet om meg og mine meninger. Så jeg sluttet.
– Dine verste øyeblikk på jobb?
– Jeg blir snakket ned og baksnakket. Det er slitsomt, men forventet. Mye verre er det å se mangelen på kunnskap hos kollegaene. Det skremmer meg at et maktapparat som politiet er så frakoblet virkeligheten. Jeg hadde høyere forventninger til kritisk tenkning. Gjennom karrieren erfarer politibetjenter at pressens presentasjon er uriktig. Når politiet kjenner en sak i detalj, ser vi nesten alltid at medias framstilling er feil eller mangelfull. Men nå? Nå stoler politifolk blindt på alt det den samme pressen formidler! Det kalles vel kognitiv dissonans. Jeg ser hvor farlig det er å bare følge ordre, å stole blindt på den pressen du vet juger, å ikke diskutere åpent. Tilstanden i maktapparatet er skummel, og den vil ikke kunne korrigere seg selv.

Om jeg har rett, blir det beviset på at folk har blitt lurt. Det gjør vondt.

– Hvorfor er det så provoserende at du har avvikende meninger? Ellers verdsetter vi debatt?
– Det er nok mange årsaker som virker parallelt. Én av dem er at konsekvensen av det jeg sier er voldsom. Om det jeg sier er riktig, da er følgene store, det orker ikke folk å forholde seg til. Av bedagelighetshensyn er det mye deiligere at jeg tar feil, en kan fortsette å tenke at alt i Norge er topp. Og en kan fortsette å la andre ta beslutningene for deg. Det er behagelig. Om jeg har rett, må folk ut av sovesofaen. Den enkelte må forstå at vi ikke kan la store strukturer fortelle oss hvordan verden er. Det må vi finne ut selv. Hvem gjør det i dag? Jeg representerer en trussel mot det «deilige bildet». Og om jeg har rett, blir det beviset på at folk har blitt lurt. Det gjør vondt.

Mekanismene minner om totalitære regimer

Henrik tar en slurk av kafeens svarteste kaffe.
– Finnes det grenser for hvor langt kontrollen og hatet kan gå? Kan de uvaksinerte havne i fengsel?
Han svarer lynkjapt.
– Ja, ja, det kan de. Om du sammenligner med totalitære regimer i fortid og nåtid, ser du at de samme mekanismene virker nå:

• Gjennom fryktpropaganda er det skapt et fiendebilde: de uvaksinerte
• Vår kultur og religion er å stole på myndighetene og media
• Man skal følge ordre uten kritiske spørsmål
• Nå tyster vi på naboen
• Myndighetsapparatet blir mer og mer autoritært
• Autoritetene bestemmer narrativet du skal tro på, det er «kjettersk» å motsi det

– Med de mekanismene til stede, er det snakk om tid før det blir verre. Det er temmelig tydelig at koronapasset skal innføres nasjonalt. Og EU har jobbet med et vaksinepass siden 2018. Myndighetene vil dundre på med tiltak som beviselig ikke virker, samfunnsknusende tiltak.

De færreste tjenestepersoner later til å reflektere over hvem politiet egentlig er til for.

– Hvor ligger håpet?
– For det første må flere fagfolk gå sammen og si ifra. Det skjer flere steder i Norge nå. Foreningen Lov og Helse er et slikt initiativ, jeg kjenner noen av dem som står bak det. De gjør en super jobb.
– For det andre er det håp ved at flere ser galskapen. Jo mer «godstoget dundrer videre», desto flere ser at logikken brister. Når mindretallet blir større, da kan noe skje. Det mindretallet – folk som er trygge i sin mening fordi de har skaffet seg grunnlag for den – er sterkere enn majoriteten som ikke har prøvd å forstå. De våkne blir flere, de kan påvirke.
Én våken person er verdt hundre sovende.

Forsidebilde: Jacky Lam