Europas makteliter bruker domstoler, etterretningstjenester og EU-midler til å overstyre velgernes valg. Maktkampen i Polen avdekker en europeisk krise der nasjonal suverenitet må vike for institusjoner ingen har valgt.

Polen er symptomet, og Europa er pasienten.

Av Larry C. Johnson

Slagsmålet ved midnatt i Polens forfatningsdomstol er ikke et polsk problem. Det er et lokalt utbrudd av en sykdom som rammer hele kontinentet. Over hele Europa griper makteliten til en dommer, en etterretningstjeneste eller EUs sjekkhefte når velgerne velger feil kandidat, og kaller resultatet «å forsvare demokratiet». Journal of Democracy skrev læreboken. Warszawa er undervisningssykehuset.

I desember 2023, to måneder etter at Donald Tusks koalisjon skjøv Lov og rettferdighet (PiS) ut av regjeringskontorene, publiserte Jarosław Kuisz og Karolina Wigura fra Kultura Liberalna en praktisk veiledning i Journal of Democracy. Tittelen sier alt: «Hvordan avvikle et illiberalt demokrati». (illiberalt demokrati betegner et styresett med valg, men med begrensninger i liberale rettigheter og maktfordeling.)

Se på hvor dette kom fra. På det tidspunktet var Journal of Democracy flaggskipet blant publikasjonene til National Endowment for Democracy (NED, en amerikansk CIA-stiftelse for demokratifremme), organisasjonen som gjør i dagslys det CIA (USAs utenlandsetterretning) pleide å gjøre om natten. Tidsskriftet skilte lag med NED i år etter at DOGE (det amerikanske effektiviseringsorganet) stanset finansieringen av NED i 2025. Det er nå angivelig uavhengig og samarbeider med Stanfords CDDRL (senter for demokrati, utvikling og rettsstat). Men i 2023 var dette demokratifremmens maktapparat som fortalte Warszawa hvordan de skulle rydde opp.

Argumentasjonen, uten fotnotene:

• Polen trenger en «andre bølge» av overgangsrettsoppgjør for å håndtere PiS’ «brudd på rettsstatsprinsippene».
• Unngå vage anklager om landsforræderi. Straffeforfølg konkrete handlinger: utnevnelsene til forfatningsdomstolen i 2015, forsøket på å gjennomføre presidentvalget i 2020 utelukkende som brevvalg og skandalen med visum mot betaling i 2023.
• Jarosław Kaczyński bærer ansvaret, men vil være vanskelig å få dømt.
• Parlamentariske granskingskomiteer er det viktigste verktøyet.
• Forvent motstand fra presidentembetet, høyesterett og statsdomstolen, som står PiS nær.
• Stabiliser systemet uten å ødelegge det.

De to avslutter med et forbehold som fortjener å rammes inn: «Det finnes ingen klar fremgangsmåte … Man bør derfor ikke forvente mirakler.»

Kritikken; de ser ikke ironien

Demokratiets forsvarere har skrevet en håndbok i å avvikle et demokrati. De ser ikke ironien, og det er det mest lærerike ved essayet.

Begynn med ordet «illiberal». Det er ingen juridisk kategori. Det er en merkelapp folk med konferansebudsjetter setter på regjeringer de misliker. PiS vant parlamentsvalgene i 2015 og 2019 med rent flertall. Likevel behandles partiets representanter mindre som et parti som har tapt et valg, og mer som den kommunistiske nomenklaturaen fra 1989 (det privilegerte sjiktet av parti- og statstopper), som trenger et «overgangsrettsoppgjør».

For å være rettferdig mot Kuisz og Wigura: De er mer varsomme enn saken de kjemper for. De advarer mot skueprosesser og vage anklager, og innrømmer at ingen vet hvordan dette skal gjøres. Men folk leser ikke håndbøker for forbeholdenes skyld. Politikere hopper over fotnotene og går rett til kapitlet om verktøyene.

Her ligger den grunnleggende selvmotsigelsen. PiS anklages for å ha tatt kontroll over domstolene, ignorert kjennelser og fylt institusjonene med lojale støttespillere. Den foreskrevne kuren er å renske ut i domstolene, ignorere kjennelser og innsette de riktige lojale støttespillerne. Synden blir et sakrament når de rette menneskene begår den.

Polen, tre år senere: Håndboken i praksis

Denne uken forlot håndboken biblioteket og tok seg ut i Warszawas gater, eskortert av opprørspoliti.

Siden 2023 har Tusks regjering nektet å anerkjenne forfatningsdomstolen og ignorert dens kjennelser. Fra mars av valgte parlamentet åtte nye dommere. President Karol Nawrocki nektet å ta fem av dem i ed. De holdt sin egen edsavleggelse og sendte edserklæringene i posten til presidentpalasset. Det var noe nytt, selv etter sentraleuropeisk målestokk.

Så kom den 30. oktober. Notes from Poland og ProtoThema rapporterte følgende:

• Dommer Anna Korwin-Piotrowska suspenderte domstolens leder, Bogdan Święczkowski, og erklærte seg som fungerende leder.
• Justisminister Waldemar Żurek tok skritt for å oppheve Święczkowskis immunitet.
• Opprørspoliti hindret Święczkowski i å komme inn i sin egen domstol. Tilhengerne hans skar seg gjennom gjerdet med elektrisk verktøy.
• Nawrocki snudde flyet sitt på vei til Senegal og presset seg rundt klokken ett om natten forbi dommere og inn i bygningen. Begge sider anklager den andre for fysisk aggresjon. Demonstranter utenfor kalte det et kupp.

Tusks svar, gjengitt av Euronews: «I enkelte spørsmål er kompromiss umulig.» Han advarte også mot russiske botkontoer (automatiserte kontoer på nettet), for ingen europeisk krise er komplett uten dem.

Ikke alle i koalisjonen jubler. Szymon Hołownia sa at Polen burde skamme seg, og at det å tvinge frem en løsning bare forsterker forfallet. Hołownia og PSL (Det polske folkepartiet) deltar nå i Nawrockis samtaler. Når dine egne samarbeidspartnere begynner å gå i møter med motparten, har veikartet fått et hull i veien.

Kuisz og Wigura ba oss om ikke å forvente mirakler. Dette er ikke et mirakel. Det er et speil.

Sykdommen, ikke symptomet

Polen er bare tilfellet der pasienten vrir seg mest. Se på resten av sykeavdelingen, og den samme sykdommen viser seg overalt: Valg behandles som rådgivende, mens det siste ordet forbeholdes institusjoner ingen har stemt på.

• Romania. Den 6. desember 2024 annullerte forfatningsdomstolen første runde av presidentvalget etter at Călin Georgescu, en utfordrer utenfor det etablerte politiske miljøet med ensifret oppslutning på målingene, kom på førsteplass. Grunnlaget var avgradert etterretningsmateriale om «aggressive russiske hybridangrep» og anklager om ulovlig valgkampfinansiering. I mars 2025 utestengte valgkommisjonen Georgescu fra omvalget, mens han var «favoritten på alle meningsmålingene», og domstolen sluttet seg enstemmig til avgjørelsen. Det er én måte å rigge et valg på: Hold det på nytt uten vinneren.
• Frankrike. I mars 2025 dømte en domstol i Paris Marine Le Pen for underslag av midler fra Europaparlamentet og fratok henne retten til å inneha offentlige verv i fem år, med umiddelbar virkning. Favoritten foran valget i 2027 var ute med ett klubbeslag. I juli opprettholdt ankedomstolen dommen, men reduserte utestengelsen til 45 måneder, hvorav 30 betinget, slik at hun likevel kan stille. Dommerne gir, og dommerne tar. Uansett er det dommerne som bestemmer.
• Tyskland. I mai 2025 stemplet BfV (Bundesamt für Verfassungsschutz, Tysklands innenlandske etterretningstjeneste) AfD (Alternativ for Tyskland) som et «bekreftet høyreekstremt» parti. AfD har en oppslutning på mellom 24 og 26 prosent. I februar satte en domstol i Köln klassifiseringen på vent, med begrunnelsen at vilkårene for den «ikke er oppfylt». Parlamentarikere arbeider fortsatt for å få forfatningsdomstolen til å forby partiet helt. Å forby partiet som en fjerdedel av velgerne støtter, er absolutt én måte å vinne en diskusjon på. I mitt gamle yrke hadde vi et annet navn på at en etterretningstjeneste overvåker det største opposisjonspartiet.
• Brussels sjekkhefte. Europakommisjonen frøs rundt 137 milliarder euro til Polen under PiS. Den 29. februar 2024, elleve uker etter at Tusk tiltrådte, frigjorde den pengene. En av kommisjonens egne tjenestepersoner innrømmet: «Det betyr ikke at rettsstaten er fullt gjenopprettet og at alt er i orden», og reformplanen var «fortsatt et utkast til en ambisjon». Det viser seg at rettsstaten måles ut fra hvem som sitter på statsministerens kontor. Ungarn fikk samme behandling. Landets nye statsminister, Péter Magyar, lovet å dra til Brussel «for å få frigjort EU-midler». Budskapet er mottatt i Budapest.

Sett tilfellene ved siden av hverandre, og sykdommen har et tydelig sett med symptomer. Domstoler annullerer valg eller begrenser valgmulighetene på stemmeseddelen. Etterretningstjenester vurderer hvilke partier som er skikket til å delta. Brussel betaler for god oppførsel, definert som den rette regjeringen. Alt gjøres i navnet til å beskytte demokratiet mot menneskene som stemmer i det.

Derfor har essayet til Kuisz og Wigura betydning utover Polen. Det er ikke et polsk politisk utredningsnotat. Det er en klinisk behandlingsprotokoll for velgere som stemmer feil, skrevet for et kontinent der elitene har konkludert med at velgerne ikke kan betros nøklene. Tusk er bare den første kirurgen som prøver den uten bedøvelse.

Hva dette betyr for NATO

En allianse er bare så sterk som regjeringene som må si ja. Akkurat nå er flere av NATOs viktigste europeiske medlemsland for opptatt med å slåss mot sine egne velgere, domstoler og presidenter til å sette i gang noe utenlandseventyr. I enkelte tilfeller ville de ikke klart det selv om de prøvde.

Begynn med Polen, landet Washington fremhever som NATOs mønstermedlem og frontlinjestaten mot Hviterussland og Ukraina. Etter Polens grunnlov er presidenten øverstkommanderende for de væpnede styrkene. Polens president og statsminister anklager for tiden hverandre for kupp. Spør deg selv hvem som gir ordren om å sende ut styrker i en slik situasjon. Spør deretter om en polsk soldat vet hvem han skal adlyde. Et land med to forfatningsdomstoler og en øverstkommanderende som presser seg forbi dommere klokken ett om natten, forbereder seg ikke på å utøve militærmakt utenfor egne grenser. Det prøver å holde seg samlet.

Resten av sykeavdelingen er ikke friskere:

• Tyskland diskuterer om landet skal forby opposisjonspartiet som en fjerdedel av velgerne støtter, og som ikke vil ha noe å gjøre med en krig mot Russland. Enhver tysk regjering som sender tropper østover, gir AfD seieren ved neste valg.
• Frankrike står foran et presidentvalg i 2027 der Le Pen, hvis parti lenge har vært skeptisk til NATOs integrerte kommandostruktur, igjen står på stemmeseddelen. Ingen fransk president som står foran det valget, vil satse på et utenlandseventyr.
• Romania, som huser NATO-basen ved Mihail Kogălniceanu ved Svartehavet, styres fortsatt i skyggen av et valg som landets egen domstol annullerte. Den politiske klassen har et legitimitetsproblem den ikke har råd til å forverre med en krig.

NATO bygger på enighet. Hver eneste av disse regjeringene veier nå utsending av styrker til utlandet opp mot en hjemlig velgermasse de i årevis har forsøkt å styre fremfor å overbevise. Når elitens maktgrep hjemme avhenger av domstoler, etterretningstjenester og penger fra Brussel, er det å be velgerne sende sønnene sine østover den ene anmodningen den ikke kan risikere å fremsette. Før eller siden forfaller regningen for å behandle velgeren som fienden.

Ironien er vanskelig å overse. Prosjektet ble solgt som et forsvar av demokratiet mot barbarene ved porten. Resultatet er en allianse der medlemslandene ikke klarer å bli enige med sine egne velgere, langt mindre med hverandre. Russland trengte ikke å løfte en finger. Europas «demokratiforsvarere» gjør jobben for dem.

Globalistene nekter å forsvinne

Skrell bort ordbruken om «rettsstat» og «overgangsrettsoppgjør», og du finner et prosjekt rettet mot selve den polske nasjonalismen. PiS’ egentlige forseelse var ikke å fylle en domstol med sine egne folk. Mange regjeringer gjør det. Forseelsen var å sette polsk suverenitet, katolsk identitet og nasjonalstaten foran Brussel.

Historikken er entydig. Polen avviste EUs kvoter for omfordeling av migranter i 2015, og i april 2020 fastslo EU-domstolen at Polen, Ungarn og Tsjekkia hadde brutt EU-retten ved å nekte. I juli samme år nektet kommisjonen seks polske byer støtte til vennskapsbysamarbeid på grunn av vedtakene deres om å være «frie for LHBT-ideologi» (lesbisk, homofil, bifil og trans). Så kom frysingen av de 137 milliardene euro. Budskapet fra Brussel var hele tiden det samme: Nasjonal identitet er velkommen som folklore, men ikke som politikk.

For den globalistiske fløyen av Vestens maktelite, det vil si NED, Brussel og stiftelsene og tankesmiene som kretser rundt dem, er nasjonalisme en sykdom som skal behandles, ikke et standpunkt som skal diskuteres. En nasjon som insisterer på selv å bestemme hva den tror på, hvem den slipper inn, og hvordan den driver sine egne domstoler, er per definisjon «illiberal». Kuisz og Wigura ga ganske enkelt denne holdningen en juridisk fremgangsmåte.

Se nå østover, for de samme menneskene har den samme holdningen til Russland, bare med mindre høflighet. NED har finansiert russiske sivilsamfunnsgrupper i flere tiår. Derfor gjorde Russland den til den første «uønskede organisasjonen» under loven fra 2015. I juni 2022 holdt den amerikanske Helsingforskomiteen et orienteringsmøte med tittelen «Avkolonisering av Russland: En moralsk og strategisk nødvendighet». Tittelen sier resten. Russisk nasjonalisme behandles, i likhet med polsk nasjonalisme, ikke som en realitet man må forholde seg til, men som en sykdom som skal kureres med sanksjoner, regimeskifte eller, dersom seminarfolket får viljen sin, oppdeling.

Her er ironien jeg finner aller mest utsøkt. Washington og Brussel brukte år på å juble for polsk nasjonalisme når den var rettet mot Russland. Polens fiendtlighet mot Russland var alliansens yndlingsressurs. Rett den samme nasjonalismen mot Brussel, og plutselig blir den en trussel mot demokratiet som krever opprørspoliti. Det viser seg at polsk patriotisme er et våpen som skal rettes mot et mål, ikke en overbevisning som skal respekteres. Polakkene bør merke seg at menneskene som ivrer etter å bryte ned Russlands nasjonale selvforståelse, er de samme som bryter ned deres egen.

Dette er min vurdering, ikke vurderingen i artikkelen. Kuisz og Wigura fremstiller alt som en gjenopprettelse av rettsstaten og insisterer på at det var PiS som begynte. Partiets utnevnelser til forfatningsdomstolen i 2015 var et maktgrep, og i Xero Flor-dommen fra 2021 fastslo Den europeiske menneskerettsdomstolen at en domstolssammensetning som omfattet en urettmessig utnevnt dommer, krenket retten til en rettferdig rettergang.

Nawrockis avslag på å ta de nye dommerne i ed er også et utslag av hard maktpolitikk. Begge leirer har reelle juridiske argumenter. Nettopp derfor er opprørspoliti ved midnatt feil måte å avgjøre saken på.

Selv om du ser helt bort fra motivet, bør prosjektet bedømmes etter skadevirkningene: et land med to rivaliserende forfatningsdomstoler og en president som presser seg forbi dommere i mørket.

Når det gjelder NATO, er ett forbehold nødvendig. Indre uro gjør et offensivt militæreventyr eller en utenlandsoperasjon langt mindre sannsynlig, men det betyr ikke at disse landene ville nekte å forsvare sitt eget territorium. Begge leirer i Warszawa støtter store forsvarsutgifter, og et direkte angrep på et medlemsland har en tendens til å samle selv det mest splittede parlamentet. Argumentet mitt handler om lysten på militære eventyr, ikke om viljen til å kjempe ved grensen.

Ingen av disse forbeholdene endrer hovedpoenget. Kampen i Warszawa handler egentlig ikke om dommere. Den handler om hvorvidt en europeisk nasjon fortsatt får definere seg selv, eller om denne retten nå tilhører Brussel, NED og menneskene som skriver håndbøker i å avvikle demokratier. Russland fikk svaret for mange år siden. Polen får det nå.

https://sonar21.com/poland-is-the-symptom-and-europe-is-the-patient

Forsidebilde: KI-generert