POSTED IN Israel, Midt-Østen, Økonomi

Pengene havnet i Israel mens egne raffinerier brant.

Golfstatene betalte dyrt for tomme sikkerhetsløfter.

1 kommentar

Golfstatene betalte for beskyttelse som uteble da olje- og gassanleggene ble angrepet. Nå er tiden inne for å trekke pengene ut og ta kontroll over egen sikkerhet.

Løftet om falsk trygghet

Av Larry C. Johnson

X-CIA-analytker

Karl Millers nye rapport slår fast at golfstatene betalte for beskyttelse som de aldri fikk, og at tiden er inne for å trekke seg ut.

I årevis har monarkiene ved Persiabukta fått høre at veien til sikkerhet går gjennom Washington og Tel Aviv. Undertegn Abraham-avtalene, kjøp israelsk forsvars- og overvåkingsteknologi, invester i de rette amerikanske fondene, så vil dere bli beskyttet. Så kom denne krigen. Raffinerier i Saudi-Arabia, produksjonslinjer for LNG (flytende naturgass) i Qatar og energianlegg over hele regionen ble rammet. Ingen av disse partnerskapene holdt missilene og dronene unna.

Karl Miller, hvis vurderinger av energikrisen i golfstatene jeg har støttet meg på gjennom hele denne krigen, har nå rettet oppmerksomheten mot pengene og politikken bak denne sikkerhetsavtalen. Den nye rapporten hans har den provoserende tittelen «Hvordan golfstatene ble utsatt for utpressing for å finansiere økonomisk og individuelt folkemord i Palestina». Tittelen uttrykker anklagen hans. Det som gjør rapporten verdt å lese, er at Miller er nøye med å skille mellom det han anklager noen for, og det dokumentene beviser. Det dokumenterte materialet er i seg selv fellende nok.

Følg pengene: Affinity Partners

Sentralt i rapporten står Affinity Partners, investeringsselskapet Jared Kushner grunnla etter at han sluttet som seniorrådgiver i svigerfarens første regjering. Der var han en av hovedarkitektene bak Abraham-avtalene. Statlige investeringsmidler fra golfstatene strømmet inn nesten umiddelbart. Miller sammenstiller de offentlig omtalte kapitaltilsagnene:

InvestorRapportert kapitaltilsagnMerknad
Saudi-Arabias statlige investeringsfond, Public Investment Fund2,0 milliarder dollarOpprinnelig tilsagn
Investor(er) fra De forente arabiske emirater, første rundeMer enn 200 millioner dollarOmtalt i 2023
Investor(er) fra Qatar, første rundeOmtrent 200 millioner dollarPå nivå med Emiratene
Qatar Investment Authority og Lunate fra Abu Dhabi1,5 milliarder dollarKapitalrunde i 2024, omtalt i mars 2025
Samlede kapitaltilsagn til fondetOmtrent 4,5 milliarder dollarHvorav omtrent 3,9 milliarder kan identifiseres som midler fra golfstatene

Kilde: Karl W. Miller, «Løftet om falsk trygghet» (16. oktober 2026), sammenstilt fra offentlig omtale. Kapitaltilsagn er ikke det samme som innbetalte penger.

Så fulgte honorarene. Innen september 2024 hadde Affinity innkassert omtrent 157,5 millioner dollar i forvaltningshonorarer fra utenlandske investorer, deriblant 87 millioner dollar fra Saudi-Arabias statlige investeringsfond. Et brev fra Kongressen i mars 2026 anslo ytterligere honorarer på over 60 millioner dollar for 2025. Det utgjør mer enn 217 millioner dollar til sammen for disse to periodene. Likevel hadde fondet innen juli 2024 bare investert omtrent 1,1 milliarder dollar, rundt 37 prosent av det investorene hadde gitt tilsagn om. Millers dom: For høy betaling for altfor lite dokumenterte resultater. Han påpeker at Affinity faktisk foretok investeringer, men forvalteren fikk svært godt betalt før investorene fra golfstatene hadde sett dokumentert avkastning.

Hvor pengene havnet

Den mest eksplosive delen av rapporten handler om hvor noe av denne kapitalen endte opp. Affinity kjøpte seg inn i Phoenix, et av Israels største forsikrings- og investeringskonsern, med en tillatelse som åpnet for indirekte eierandeler på opptil 10 prosent. Etter å ha solgt en fjerdedel av aksjene sine i juli 2026 eier selskapet fortsatt omtrent 7,4 prosent. Phoenix har på sin side eierandeler i en lang rekke israelske forsvarsbedrifter. Blant disse er en offentlig omtalt aksjepost på minst 265 millioner dollar i Elbit Systems, landets største våpenprodusent, samt eierandeler i produsenter av dronekameraer, tennrør til artilleriammunisjon og komponenter til pansrede kjøretøy. Undersøkelser av porteføljen viser også at Phoenix har finansiert boliger i bosetningene Emmanuel og Efrat på Vestbredden, og har en eierandel på 80 prosent i et kjøpesenter i det okkuperte Øst-Jerusalem.

Den internasjonale domstolen (ICJ) slo i sin rådgivende uttalelse fra juli 2024 fast at Israels bosetningsvirksomhet i de okkuperte områdene er ulovlig. Det samme gjorde FNs sikkerhetsråds resolusjon 2334. Penger fra golfstatene som delvis ble hentet inn med løftet om fred mellom arabiske land og Israel, er med andre ord nå plassert, gjennom en minoritetsandel, i et selskap med økonomiske interesser i Israels våpenindustri og bosetningstilknyttet virksomhet.

Miller er presis når det gjelder begrensningene her, og det bør jeg også være. Den økonomiske tilknytningen er indirekte. En eierandel på 7,4 prosent i Phoenix betyr ikke at Affinity eier eller styrer alt i Phoenix’ portefølje, og lånene til bosetningene han viser til, ble gitt før Affinity investerte. Men for regjeringer i golfstatene som offentlig kjemper for en palestinsk stat, burde det være uakseptabelt at deres statlige formue overhodet inngår i denne kjeden.

Emiratene: Avhengighet solgt som beskyttelse

Rapportens andre hovedspor handler om sikkerhet. Siden Abraham-avtalene har De forente arabiske emirater knyttet tette bånd til Israels forsvarsindustri. I mars 2021 ble det emiratiske forsvarskonsernet EDGE og Israel Aerospace Industries enige om å utvikle et antidronesystem sammen, og de knyttet uttrykkelig prosjektet til avtalene. I november 2021 kunngjorde de samme partnerne ubemannede overflatefartøy med bruksområder som blant annet omfattet maritim sikkerhet og olje- og gassvirksomhet. I en separat handel betalte Mubadala fra Abu Dhabi 1,025 milliarder dollar for en eierandel på 22 prosent i det israelske gassfeltet Tamar i 2021.

Etter Millers vurdering har denne integrasjonen svekket Emiratenes sikkerhetspolitiske selvstendighet ved å gi utenlandske leverandører en sentral plass i kritiske institusjoner og begrense regjeringens handlefrihet. Han sier ikke at Israel kontrollerer Emiratenes regjering, og dokumentasjonen viser heller ikke det. Argumentet hans er mer nyansert og, slik jeg ser det, viktigere: Et land som ikke kan drifte, reparere eller erstatte sine egne kritiske systemer uten en utenlandsk leverandør, har ikke suveren kontroll over dem.

Tesen om falsk trygghet

Dette er kjernen i rapporten. Tilgang til politiske makthavere og avanserte våpen er ikke det samme som beskyttelse. Golfstatene kjøpte antidronesystemer, overvåkingsverktøy og privilegert tilgang i Washington. Det de trengte, argumenterer Miller, var evnen til å holde olje- og gassleveransene i gang fra brønnen til den betalende kunden: produksjon, prosessering, strømforsyning, rørledninger, havner, skipsfart og betalingssystemer. Et antidronesystem kan avverge en bestemt trussel. Det kan ikke garantere at et raffineri holder driften i gang, at en rørledning fortsetter å transportere olje eller gass, eller at et tankskip når frem til kjøperen. Årets hendelser har bekreftet poenget. Partnerskapene ble kunngjort med brask og bram. Infrastrukturen ble rammet likevel.

Trekk dere ut, hent pengene tilbake og gjenvinn kontrollen

Millers anbefaling er klar. Regjeringene i golfstatene og deres statlige investeringsfond bør avslutte de økonomiske forbindelsene til Trump og Kushner og erstatte avhengigheten av israelske forsvars- og overvåkingsleverandører. Konkret bør de gjøre følgende:

For det første: Stanse alle nye kapitaltilsagn, fornyelser og utvidelser. For det andre: Bruke alle tilgjengelige kontraktsfestede rettigheter til å trekke seg ut, overføre eller selge fondsandelene og få tilbake kapital, samtidig som de krever en fullstendig redegjørelse for honorarene, resultatandelene (forvalterens avtalte andel av investeringsgevinsten) og andre fordeler forvalteren har mottatt. For det tredje: Ta tilbake kontrollen over data, programvarenøkler og administratortilgang fra utenlandske leverandører, men i en nøye planlagt rekkefølge som ikke setter viktige systemer ut av drift. For det fjerde: Anskaffe erstatninger for sikkerhetsløsningene på grunnlag av utprøvd ytelse og suveren kontroll, ikke politiske løfter. Og for det femte: Beskytte hele kjeden som sikrer olje- og gassinntektene, gjennom hele prosessen.

Han er like tydelig på hva rapporten ikke beviser. Den fastslår ikke utpressing i juridisk forstand, én samlet kommandostruktur som knytter Washington, Tel Aviv og Affinity sammen, eller personlig straffansvar for noen. Disse spørsmålene krever at etterforskere knytter konkrete løfter, trusler, beslutninger og betalinger sammen. Millers poeng er at golfstatene ikke trenger slike bevis for å handle. Honorarene er dokumentert. De økonomiske forbindelsene er dokumentert. At den lovede beskyttelsen sviktet, er synlig i røyken over golfstatenes raffinerier.

Mitt syn

Golfstatene ble solgt en avtale: Normaliser forholdet til Israel, kjøp landets teknologi, invester hos presidentens svigersønn, så vil USA og Israel sørge for at dere er trygge. De oppfylte sin del. Beskyttelsen uteble. Pengene deres gikk til honorarer til en forvalter med politiske forbindelser og fant indirekte veien inn i Israels våpenindustri og bosetningsøkonomi, mens deres egen olje- og gassinfrastruktur brant.

Millers råd er det rette. Trekk dere ut, få pengene tilbake og ta kontroll over deres egen sikkerhet. Herskerne i Riyadh, Abu Dhabi og Doha bør stille seg et enkelt spørsmål: Hva var det egentlig de kjøpte?

https://sonar21.com/the-promise-of-false-security

Forsidebilde: KI-generert

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

1 kommentar. Leave new

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Neste innlegg

Norsk forsker:

Det høye sykefraværet skyldes vaksinene.

Forrige innlegg

Politikerne forsikrer at vi ikke deltar.

Europa trekkes stadig nærmere storkrig.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.