Hvordan Lincolns krig ble vunnet

Rasismen var sterkere i Nord enn i Sør

Paul Craig Roberts

Denne artikkelen avslutter denne syvdelte serien om Lincolns krig mot sør. Krigen ble avsluttet for 155 år siden. I halvannet århundre siden har krigens historie blitt forfalsket og feil fremstilt som en rettferdig krig av det frihetselskende Nord mot slavedriverne i Sør.

At fakta ikke støtter denne historien har ikke hindret den i å blomstre.

Som Lincoln sa til det kjedsommelige, invaderte han Sørstatene med det eneste formålet å erobre de statene som ønsket løsrivelse for igjen å innlemme dem i USA. Lincoln kjempet mot det han erklærte for å være et opprør.

Sørstatene sloss fordi de ble invadert.

Slaveriet var ikke noe problem. Den amerikanske grunnloven delegerte spørsmål rundt slaveriet til de enkelte stater. Slaveri var ikke underlagt føderal lovgivning. Lincoln erkjente dette om og om igjen. Han oppfordret også Sørstatene til å forbli i unionen med å tilby den såkalte Corwin-endringen, en grunnlovsbestemmelse som forbød føderale myndigheter å overstyre de enkelte staters beslutning rundt slaveriet.

Lincolns kampanje for presidentvalget i 1861 ble ikke båret frem med noe stort ønske om å få slutt på slaveriet. I hans innvielsestale i 1861 sier han: ”Jeg har ikke til hensikt, direkte eller indirekte, å blande meg inn i slaveriet i statene der det eksisterer. Jeg tror jeg ikke har noen lovlig rett til det, og jeg har heller intet ønske om å gjøre det.”

I krigserklæringen mot Sørstatene (juli 1861) slår han fast at formålet med krigen er «å bevare unionen.»

The Emancipation Proclamation (1863) var et krigstiltak som ble erklært «av militær nødvendighet.» Ute av stand til å beseire hæren til North-Virginia i kamp, ​​håpet Lincoln å starte et slaveopprør som ville trekke konfødererte tropper ut av frontlinjen og få dem til å vende hjem for å beskytte familiene og hjemmene deres. Lincolns forsøk på å vende svarte slaver mot hvite sørstatsborgere mislyktes.

Uinformerte og indoktrinerte mennesker hevder at løsrivelsesdokumenter fra Sørstatene beviser at de kjempet for slaveriet. Som jeg har vist ved flere anledninger, ønsket sørstatene av konstitusjonell grunner å forlate unionen, slik at Lincoln ikke kunne erklære dem for å være i opprør og derav sende inn hæren for å avbryte løsrivelsen. Lincoln godtok ikke argumentet om at unionen var en frivillig koalisjon som stater legitimt kunne trekke seg fra. Sørstatene kunne ikke lage en konstitusjonell sak ut av tollen, fordi Grunnloven gjorde toll til et føderalt, og ikke et ikke statlig, spørsmål. Men fordi slaveriet var et spørsmål for de enkelte statene, innlemmet Sørstatene et argument om at noen Nordstater nektet dem å håndheve den føderale loven om at slaveriet var deres indre anliggende. Dette innebar at Nordstatene hadde brutt kontrakten og at Sørstatenes ønske om løsrivelse ikke var den egentlige årsaken til at unionen ble oppløst

Dette argumentet var også nødvendig, fordi akkurat som noen i Nord motsatte seg krigen, var noen i Sør imot løsrivelse.

Da Lincoln gjorde det helt klart at han absolutt ikke invaderte Sørstatene for å frigjøre slaver, hvordan kan det være at disse da kjempet for å redde slaveriet?

Hvorfor er denne argumentasjonsrekken viktig? Av flere årsaker. Den ene er at siden krigen ikke hadde noe med slaveriet å gjøre, har heller ikke de konføderertes krigsminner noe med dette slaveriet å gjøre.

En annen grunn er at det viser hvor enkelt historien kan forfalskes for å tjene en dagsorden. Mennesker som kan overbevises med at krigen ble utkjempet over slaveriet, på tross av alle kjente fakta og dokumentasjon, kan overbevises om enhver løgn. En fri presse, fri ytring, offentlig utdanning og demokratisk debatt lykkes tydeligvis ikke å beskytte sannheten. Hvis vi er så feilinformerte om Lincolns krig, hva ellers blir vi feilinformert om? Hvor mye av det vi vet er ekte og hvor mye er programmert inn i oss til å serve agendaer til spesielle interessegrupper?

Borgerne i dagens Nordstater liker å rettferdiggjøre sin følelse av moralsk overlegenhet overfor de i  sør. Men faktisk vedtok mange Nordstater såkalte Black Codes, lover som ble vedtatt for å fraråde frie svarte fra å bosette seg i nordlige stater. Connecticut, Ohio, Illinois, Indiana, Michigan og New York hadde lover som nektet svarte like politiske rettigheter, inkludert stemmeretten, retten til å delta på offentlige skoler og retten til lik behandling etter loven.

Sørstatsmannen John Randolph fra Roanoke, Virginia, frigjorde slavene sine i sitt testamente og etablerte et legat for å kjøpe land til dem i Ohio. De rettferdige Ohio-inbbygerne, som hadde ønsket å gi livene sine for å frigjøre slavene, drev John Randolphs frigjorte slaver fra det landområdet i Ohio som han hadde kjøpt til dem.

_______________________________________________________________
«Fraværet av mat skyldtes krigsforbrytelsene til Lincoln og hans unionshær.»
_______________________________________________________________

Lincoln selv sa i Illinois 18. september 1858 at “Jeg er ikke, og har aldri vært, for å etablere en sosial og politisk likhet mellom de hvite og svarte rasene [applaus fra Ohio-publikum] –  jeg har heller aldri noen gang har gått inn for å gjøre velgere eller jurister av negrene, og heller ikke å kvalifisere dem til å inneha offentlige verv, eller å inngå ekteskap med hvite mennesker.” Lincolns plan for frie sorte var å sende dem ut av landet til Afrika eller Sør-Amerika.

Likevel er det faktisk amerikanere som er dumme nok til å tro at nord brukte hvitt blod og penger i store mengder for å frigjøre svarte slaver som de anså som underordnet de hvite og som de ikke ønsket å ha noe med å gjøre.

Nordstatene brydde seg faktisk så lite om negrene at ingenting ble gjort for dem når de ble frigjort sammen med den økonomiske ødeleggelsen av Sørstatene. En fjerdedel eller mer av de ”frigjorte” slavene døde av sult og mangel på husly. Dommer William Sharkey, gjenoppbyggingsguvernør i Mississippi, sa til kongressen:

”Jeg tror at det nå i min stat er litt over halvparten igjen av antallet frigjorte som tidligere var slaver, absolutt ikke mer enn to tredjedeler. De har falt fra. Det er ikke noe som forteller om dødeligheten som har rådet blant dem; de har omkommet i enorme antall. Jeg vil si at bare litt mer enn halvparten av landarealet som var oppdyrket før krigen, vil være oppdyrket i år.”

Hva annet var å forvente fra Lincolns utryddelseskrig mot Sør? Ødeleggelse av landbruksinfrastrukturen tar bort både mat og sysselsetting, og det avvæpner en hær.

______________________________________________________________
«De fleste forstår ikke at Lee vant nesten alle kampene.»
______________________________________________________________

Hærene «kjempet for magen», og det var fraværet av mat som tvang Lees overgivelse overfor Grant.

Fraværet av mat skyldtes krigsforbrytelsene til Lincoln og hans unionshær. Ute av stand til å beseire Robert E. Lee i kamp, ​​ødela unionshæren mat-infrastrukturen i Sør ved å angripe jordbruk, dyrehold, kvinner og barn.

De fleste forstår ikke at Lee vant nesten alle kampene. Men alltid underlegen i antall, hadde han aldri resurser nok til å tvinge den beseirede unionshæren til å kapitulere. Så seirene hans var virkelig for ingenting. De forlenget bare krigen.

Slaget ved Gettysburg endte uavgjort, men for Lee var det et strategisk nederlag, da det var hans siste sjanse til å ødelegge unionshæren og ta Washington. Lee klarte ikke å ødelegge unionshæren i dette salget, fordi han hadde mistet Stonewall Jackson som ved en feiltagelse ble tatt for å være en av fienden og drept av konfødererte vaktposter. Hadde Jackson vært til stede på Gettysburg, hadde Lee kanskje vunnet kampen. I stedet var kommandanten som ble betrodd angrepet en general hvis styrke var forsvarskrig, og han handlet ikke før det var for sent.

Sørstatene hadde kastet bort sin mulighet etter det første slaget om Bull Run, åpningen av Lincolns krig. Den beseirede unionshæren vendte med halen mellom beina og flyktet helt tilbake til Washington. Det gikk uker før noen militær orden ble gjenopprettet. Hadde Napoleon eller Robert E. Lee hatt kommandoen for den konfødererte hæren ved Bull Run, ville det ha vært slutten på krigen. De ville ha forfulgt den beseirede og ødelagte unionshæren og tatt Washington. Det ville vært slutten på krigen. Stonewall Jackson var til stede på Bull Run, men han var en underordnet general hvis verdi dukket opp først den dagen.

Sørstatene så på flukten til nordstatenes hær som et bevis på at den ikke trengte å bli tatt på alvor. Nordstatene, konkluderte de, var ikke bare ute av stand til å kjempe, de var også i utgangspunktet alt for feige.

Sørstaten tapte krigen på grunn av denne blunderen den dagen da de vant åpningskampen på Bull Run.

De hadde en liten befolkning i forhold til Nordstatene, de hadde ingen marine, og begrenset industriell kapasitet. Det gikk ikke lang tid før det ikke fantes noen erstatter for Sørstatenes falne. Men nord hadde de irske innvandrerne. Så snart de landet ble de vervet i Lincolns hær. Innvandrere var kanonfødder for unionshæren. Syden hadde ikke slike menneskelige resurser å ta av.

Da Lee overga seg til Grant ved Appomattox, sultet Lees hær, ved siden av at den var langt mindre enn nordstatshæren. Lincoln vant krigen ved å utsulte de i sør.

Et så slett og umoralsk grunnlag for å vinne en krig var grunnen til at Sørstatene, det lille som fortsatt var igjen av det, stemte for Demokratene i flere tiår etter krigen til Demokratene brakte dem en ny ‘omstrukturering’ i form av skolebussing. Skolebussing skapte alvorlige forstyrrelser for familielivet, og ødela det offentlige skolesystemet. Likevel er Sørstatene fortsatt patriotisk og gir hovedtyngden av elite-kampstyrkene til det amerikanske militæret.

Vi får se om dette engasjementet fortsetter når dumskallene i Washington demonterer de konfødererte minnesmerkene og sletter sørstatenes navn fra amerikanske militærbaser.

Oversatt av Bjørn Thorsønn

Bilder m/tekst er lagt til av Knut Lindtner

Tidligere publisert på derimot.no

Forsidebilde v/ Rick Lobs