POSTED IN Historie

Oppløsningen av Sovjetunionen:

Langt mer sammensatt enn den forenklete vestlige versjonen.

15 kommentarer
Print Friendly, PDF & Email

1991: Etter det mislykkede «augustkuppet» i Moskva tok de russiske nyliberale over

Nøyaktig hva slags planer medlemmene av Moskva beredskapskomité, som sendte stridsvogner til Moskva i august 1991, er ennå ikke undersøkt. Handlingen deres var like dårlig planlagt som hva Mikhail Gorbatsjov gjorde, som vaklet mellom liberalisering og sentralisering. Etter den russiske venstreorienterte politikeren Nikolai Platosjkins mening, er Gorbatsjovs ordre fra januar 1989 om å la fabrikkene selv bestemme hva de skulle produsere, skyld i den raske utarmingen av befolkningen. Det faktum at Sovjetunionen ble oppløst, hadde imidlertid også å gjøre med interessene til den sovjetiske republikk-«fyrstene», sa den venstreorienterte politikeren som har skrevet flere historiebøker. Flertallet av befolkningen i Russland, Hviterussland, Ukraina og de sentralasiatiske republikkene stemte i en folkeavstemning i mars 1991 for å opprettholde en reformert felles Sovjetunion. Det mislykkede kuppet til en del av den sovjetiske ledelsen ble fulgt av innmarsjen til de russiske nyliberale, som under veiledning av den amerikanske økonomen Jeffrey Sachs implementerte sjokkterapi som dramatisk økte fattigdommen. Nå i august er det 30 år siden.

1991_coup_yeltsin
En relativ ung Jeltsin stopper nesten egenhendig kuppet i 1991

Av Ulrich Heyden, Moskva

Da Nikolai Platosjkin kjørte til sentrum av Bonn for å handle den 19. august 1991, så han noe utrolig. Den den gang 25 år gamle attachéen i den sovjetiske ambassaden stirret trollbundet gjennom et butikkvindu:

“På den tiden ble fjernsyn fremdeles framvist for salg i butikkvinduer. På en TV så jeg plutselig stridsvogner på Den røde plass i Moskva. Det var en direktesending. Jeg ble selvfølgelig fullstendig overrasket. Hva betydde det? I Sovjetunionen var alt ikke bare stabilt, det var superstabilt. Alt var gratis. Biografien var bestemt på forhånd. Skole, høyskole, arbeid. Det var arbeid i overflod. Det var litt kjedelig, vil jeg si. Sovjetisk TV rapporterte bare demonstrasjoner, kunngjøringer, statskupp eller kriger fra den vestlige verden og utviklingsland. Og plutselig, stridsvogner i sentrum av Moskva.»

ET BLANDET BILDE I FOLKEAVSTEMNINGEN OM EN REFORMERT UNION

Perestrojkaen (gjenoppbyggingen) som ble forkynt av Mikhail Gorbatsjov i 1985 startet en ukontrollert prosess i Sovjetunionen. Regioner og republikker krevde mer selvstendighet og snart også uavhengighet fra Moskva. Den autonome regionen Nagorno-Karabakh, som stort sett er bebodd av armenere, ba om at den skulle skilles fra republikken Aserbajdsjan og forenes med republikken Armenia i 1987. Aserbajdsjanerne tok hevn med pogromer mot armeniere i Sumgait i 1988 og i Baku i 1990.
__________________________________________________________________________________
Innlegget er hentet fra Midt i Fleisen
__________________________________________________________________________________

Gorbatsjov ga etter for uavhengighetsbevegelsene til lederne av de sovjetiske republikkene. 17. mars stemte folket i Sovjetunionen om bevaring av Sovjetunionen som en føderasjon av «like og suverene republikker». Seks av de 15 sovjetrepublikkene boikottet avstemningen. Avstemningen var et klart signal for bevaring av Sovjetunionen, mener Platosjkin, som har skrevet mange bøker om historiske emner, selv om seks republikker med ti prosent av den sovjetiske befolkningen, Aserbajdsjan, Armenia, Moldova og de tre baltiske republikkene, ikke deltok i avstemningen.

«I Ukraina stemte 80 prosent av folket for bevaring av Sovjetunionen, mer enn i Russland, hvor 77 prosent stemte for Sovjetunionen. I Sentral-Asia stemte 93 til 97 prosent for. Det laveste antallet som stemte for Sovjetunionen var i Moskva, fordi Jeltsin var veldig populær i Moskva.

Som et neste trinn planla Gorbatsjov en traktat som skulle garantere de 15 republikkene mer uavhengighet. Platosjkin, som grunnla «Bevegelsen for en ny sosialisme» i Russland i 2019, minner på om at:

«90 prosent av folket i Sovjetunionen, som jeg tilhørte, sa at vi er for den nye traktaten, det viktigste er at Sovjetunionen beholdes. Men det var unionsbyråkratiet som sa at denne nye unionstraktaten faktisk betyr oppløsning av Sovjetunionen. Sovjetunionen ville ha fortsatt å eksistere på papiret, men traktaten ga ikke lenger privilegier til føderale institusjoner. Sovjetunionen ville praktisk talt ha sluttet å eksistere med den nye traktaten. Unionsbyråkratiet hadde rett da. Jeg tok feil.»

19. august 1991, en dag før den planlagte signeringen av traktaten som skulle gi sovjetrepublikkene mer uavhengighet, slo gammelkommunistene, som alle tilhørte den sovjetiske ledelsen, tilbake.

JELTSIN BLE IKKE ARRESTERT

Klokken seks om morgenen kunngjorde radio og fjernsyn at det var unntakstilstand. En beredskapskomité ledet av daværende visepresident i Sovjetunionen og fagforeningssekretær Gennadij Janajev, forsvarsminister Dmitrij Yasov og KGB -sjef Vladimir Kryutsjkov tok makten i Moskva. 4000 soldater og 362 stridsvogner rykket inn i Moskva.

På kvelden holdt representanter for beredskapskomiteen en pressekonferanse. Men kuppmakerne viste usikkerhet i stedet for aggressivitet. Valentin Pavlov, statsminister i Sovjetunionen, kunne ikke ta del i den offentlige opptredenen på grunn av helseproblemer. Selv lederen for beredskapskomiteen, Gennadij Janajev, gjorde ikke et bestemt inntrykk. Hele verden så hendene hans skjelve.

I følge Nikolai Platosjkin var Gorbatsjov innblandet i kuppet. «Medlemmer av beredskapskomiteen hadde besøkt Gorbatsjov på Krim dagen før komiteen ble samlet. De erklærte at vi prøver å innføre en unntakstilstand, og så vil vi sannsynligvis kontrollere staten.» Under samtalen sa Gorbatsjov: Gjør hva dere vil. Men i tilfelle det mislyktes, kan dere ikke regne med meg.

Mange borgere i Sovjetunionen trodde den gang at denne komiteen hadde gjennomført et anti-konstitusjonelt kupp mot Gorbatsjov. Det var derfor mange mennesker i Moskva gikk ut i gatene for å forsvare Jeltsin. Jeltsin posisjonerte seg ikke som en motstander av Gorbatsjov, men som forsvareren til Gorbatsjov, som var under husarrest på Krim.

Lederen for KGB sa den gangen at vi må storme Det hvite hus i Moskva, der Jeltsin har forskanset seg, fordi Jeltsin har motsatt seg unntakskomiteen. Men flertallet i komiteen sa at hvis vi stormer Det hvite hus, vil folk dø. Det ønsker vi ikke. Vi ønsker å beholde Sovjetunionen, men uten blodsutgytelse. Det var derfor komiteen mislyktes. De var ikke villig til å bruke våpen mot sitt eget folk.»

KGB-sjef Kryutsjkov hadde vært forberedt på unntakstilstand siden desember 1990. Sovjetunionens president, Mikhail Gorbatsjov, som bodde på datsjaen i Foros (på Krim), ble satt i husarrest, men motstanderen Boris Jeltsin ble ikke det. Han ble bare observert av spesialstyrken Alpha, men ikke begrenset i sin bevegelsesfrihet.

På den første dagen av kuppet ankom Jeltsin foran Det hvite hus klokken 9.00, hvor han organiserte motstanden mot kuppmakerne. Klokken tolv, da han stod på en av Taman-divisjonens stridvogner, holdt han sin berømte tale der han snakket om et kuppforsøk og oppfordret til motstand.

I ettertid virker tiltakene som kuppmakerene hadde gjort, amatøraktige. Medlemmene av de statlige fagforeningene ble ikke mobilisert til å støtte kuppet. Deler av soldatene og KGB-spesialstyrkene nektet å adlyde sine offiserer.

KUPPMAKERNE LIKE HJELPELØSE SOM GORBATSJOV

Om morgenen 21. august beordret forsvarsminister Jasov at troppene skulle trekkes tilbake fra Moskva. De tre døde var beklagelig. De var unge menn som hadde havnet under pansrede personellkjøretøy foran Det hvite hus. Det ble ikke gitt noen ordre om å skyte under kuppet. Stridvognene avfyrte ikke et eneste skudd. Og i ettertid kan man se at gammelkommunistene ikke var blodtørstige. I august 1991 døde tre mennesker. Da Boris Jeltsin beordret bombardementet av Det hvite hus i oktober 1993 døde flere hundre (eller kanskje tusen o.a.).

Filene om hendelsene under augustkuppforsøket er ennå ikke offentlig tilgjengelig. Mye er fortsatt i mørket. Hovedspørsmålet som dukker opp, er om hendelsene i august 1991 til og med kan beskrives som et kuppforsøk. Hvilke mål «Nødkomiteen» faktisk ønsket å oppnå, er ennå ikke endelig avklart. Faktum er at kuppet i august ga de radikale markedsreformatorene rundt Jegor Gajdar og Anatolij Tsjubajs et kraftig løft. Mellom 24. august og 16. desember 1991 kunngjorde alle republikkene i Sovjetunionen sin uavhengighet eller bekreftet uavhengighetserklæringer som allerede var avgitt. 31. desember 1991 opphørte Sovjetunionen formelt å eksistere.

GORBATSJOV UTEN EN PLAN

Til tross for mange generelle uttalelser så det ut til at Mikhail Gorbatsjov ikke hadde noen analyse, ingen plan og ingen prognose for hvordan politiske og økonomiske reformer ville påvirke Sovjetunionen. Reformprosessen hadde glidd ut av hendene hans i andre halvdel av 1980-årene. Han så ut til å være avdanket og ikke som noen som kunne stoppe et tog med bremser som plutselig ikke virket lengre.

August-»kuppet» av de gamle kommunistene fungerte som bensin på bålet. Platosjkin: «Selvfølgelig brukte fyrstene i republikkene deretter kuppet som en mulighet til å gjøre seg uavhengige av Moskva. Det ønsket de før. Kuppet ga dem så anledningen.»

De gamle kommunistene ble demoralisert av nederlaget i «kuppet». Jeltsin forbød kommunistpartiet. Nå hadde markedsradikale Yegor Gajdar og Anatolij Tsjubajs fritt fram for å gjennomføre hele programmet for økonomisk liberalisering.

FORARMELSEN AV BEFOLKNINGEN BEGYNTE I 1989

Etter Platosjkins mening var Gorbatsjov delvis skyld i at Sovjetunionens gikk i oppløsning. Fordi generalsekretæren tillot at statseide selskaper, som var monopoler, nå selv kunne bestemme hva de skulle produsere og at de kan holde tilbake overskuddet. Denne loven, som trådte i kraft i januar 1989, førte til totalt kaos i matforsyningen. Platosjkin:

“Det pleide å være en fast mengde brød som måtte produseres hver dag. Ledelsen sa nå, hvorfor skulle vi nå produsere brød for 20 kopek? (Gjennomsnittslønnen på den tiden var 250 rubler).

Plutselig forsvant brød og såpe fra butikkhyllene. Husholdningssåpe kostet ti kopek i Sovjetunionen. Fabrikkene produserte nå bare såpe av beste kvalitet for to rubler. Fordi denne såpen ga fabrikken størst fortjeneste. Det var da gruvearbeiderne streiket fordi de ikke lenger kunne finne såpe i butikkene.

Jeg kom til Moskva på ferie i juni 1990. Jeg ville kjøpe en bokhylle i en stor møbelbutikk. Men det var tomt. Det var ikke et underskudd; det var ingenting i det hele tatt. Det var tre liter bjørkesaft i dagligvarebutikkene. Ellers ingenting.

Når du gikk inn i en matbutikk, spurte du ikke om de hadde ost eller brød, men om det var noe å spise der. Gorbatsjov hadde fått dette til på bare et år.

I 1988 var livet faktisk normalt. Men sommeren 1991 slet folk med å overleve. De ble avpolitisert.
Da jeg vokste opp i Sovjetunionen, var det ikke en eneste endring i matvareprisene. Men i 1991 steg prisene ti og tjue ganger, men lønningene gjorde det ikke.

For første gang siden andre verdenskrig ble rasjoneringskort til og med introdusert i Moskva i 1991. For plutselig var det ikke mer sukker. Alt var rasjonert. Du kan forestille deg hvordan stemningen var i befolkningen.»

SJOKKTERAPI I RASKT TEMPO

Markedsøkonomien i Russland startet som en dårlig nyttårs-spøk. 2. januar 1992 trådte en deregulering av forbrukerpriser i kraft, utarbeidet av visestatsminister og finansminister Yegor Gajdar. Statens prisfastsetting forble bare på plass for en liten del av varene (brød og melk) og tjenester (offentlig transport). Dette var det første trinnet i en sjokkterapi der Gajdar ønsket å forvandle Russland fra en plan- til en markeds-økonomi i løpet av kort tid. Visestatsministeren stolte på overraskelseseffekten i en stort sett uforberedt og uvitende befolkning. Prisfrislippet ble fulgt av avskaffelsen av det statlige monopolet på utenrikshandel og privatisering av statseide selskaper.

Butikkene fyltes nå opp med varer igjen, men innbyggerne hadde ikke penger til å kjøpe disse varene. Rubelen hadde blitt verdiløs som følge av hyperinflasjon. Inflasjonsraten steg til ufattelige 2600 prosent i 1992. Sparepenger fra sovjettiden ble dermed devaluert.

En årsak til den utrolige inflasjonen var at regjeringen i 1991 prøvde å øke industri- og landbruksproduksjonen gjennom kreditt. Som et resultat økte pengemengden dramatisk. Gajdar la skylden for de økonomiske problemene i gjennomføringen av sin sjokkterapi – dette inkluderte ikke bare prisfrigjøring, men også lønnsfrihet og legalisering av handel – på kommunistene og tilhengerne av en statlig regulert overgang til en markedsøkonomi, som fortsatt hadde flertall i Det øverste sovjet (parlamentet).

UNGE AKADEMIKERE OVERTAR RORET

Den ansvarlige for sjokkterapien, Jegor Gajdar, kom fra en familie som tilhørte den kommunistiske eliten. I 1987 ble Gajdar leder for den økonomisk-politiske avdelingen i partiorganet Kommunist, i 1990 leder for den økonomiske avdelingen i partiavisen Pravda. Boris Jeltsin, som ble valgt til den første presidenten i den russisk-sovjetiske republikk (RSFSR) 12. juni 1991, utnevnte Gajdar til visestatsminister og finansminister i november 1991.

Anatolij Tsjubajs gikk inn i regjeringen med Gajdar i november 1991. Den unge akademikeren, som tidligere hadde vært rådgiver for St. Petersburgs ordfører om økonomiske anliggender, ble styreleder i komiteen for ledelse av statlig eiendom. Fra denne sentrale posisjonen ledet Tsjubajs den første bølgen av privatisering av statseide selskaper.

Gajdar og Tsjubajs var ikke de eneste unge akademikerne som Jeltsin hentet inn i regjeringen. Flertallet av de nye kabinettmedlemmene kom fra en uformell krets av økonomiske reformatorer i Moskva og Leningrad som ble dannet i 1982, initiert av et møte med Gajdar og Tsjubajs i Moskva, og holdt jevnlige vitenskapelige konferanser.

UNG REFORMATOR I 1987 FOR OPPLØSNINGEN AV SOVJETUNIONEN

På sine konferanser diskuterte de unge akademikerne først erfaringene med økonomiske reformer i Jugoslavia og Ungarn. Gjennom årene ble konseptene deres mer konkrete: Allerede i 1987 diskuterte «perestrojka-klubben» i Leningrad oppløsningen av Sovjetunionen og privatisering av statseiendom ved hjelp av kuponger (folks andeler i statlig eiendom, se under). Selv da kom de unge reformatorene til at de økonomiske reformene bare kunne gjennomføres i enkeltrepublikker, men ikke i Sovjetunionen som helhet.

Ved første øyekast virker det overraskende at de unge reformatorene, som dannet uformelle klubber i 1982, tok makten ti år senere i en stat som tidligere var fast etablert. Men i Sovjetunionen på begynnelsen av 1980-tallet var det ikke mer optimisme og ikke mer revolusjonær kraft, mener historikeren Platosjkin.

«GUTTER I ROSA TRUSER»

Det faktum at regjeringen i 1991 plutselig var full av unge akademikere uten ledererfaring – Gajdar og Tsjubajs var begge bare i midten av trettiårene på den tiden – ble brukt av den kommunistiske opposisjonen i deres agitasjon. De kalte regjeringen økonomiske reformatorer «gutter i rosa truser.»

Betegnelsen krever en forklaring. I følge den sovjetiske tradisjonen var regjeringen sammensatt av fyldige menn med dystre ansikter, det vil si ekte musjiker som de «tøffe mennene» kalles på russisk. De unge økonomiske reformatorene var slanke intellektuelle. Hvordan skulle disse «ungdommene» klare å drive en gigantisk stat som Russland, insisterte opposisjonen. Men det er ikke alt: På demonstrasjonene til den stalinistiske organisasjonen «Det arbeidende Russland« i 1993, ved siden av plakater som ba om gjenopprettelse av Sovjetunionen, ble det sett slagord mot zhidij (banneordet for jøder) i regjeringen. Det var også rykter i media om at det var homofile i Jeltsin-regjeringen.

DE «UNGE REFORMATORENE» HOLDT MAKTEN INN I PUTIN-ÆRAEN

Det faktum at mange tidligere offiserer fra de hemmelige tjenestene fikk stillinger i presidentadministrasjonen og statseide selskaper under Putin fra år 2000, fikk Vesten til å tro at Russland ble kontrollert av en klikk av hemmelige tjenester. Faktisk var det imidlertid en allianse av radikale markedsreformatorer og folk fra de hemmelige tjenestene som styrte Russlands skjebne fra 2000 og fremover.

Anatolij Tsjubajs ledet det statlige elektrisitetsselskapet EES Rossii fra 1998 til 2008 og det statlige teknologiselskapet Rosnano fra 2013 til 2020.

Alekseij Kudrin, medlem av Tsjubajs «perestrojkaklubb» i Leningrad, ble finansminister under Putin i 2000. Han har vært leder for den russiske revisjonsretten siden 2018. Piotr Aven – medlem av perestrojkaklubben i Moskva – ble minister for utenriksøkonomiske forbindelser i november 1991. Aven har vært president i Alfa-Banken siden 1994. Han hadde en formue på 4,6 milliarder dollar i 2020, ifølge magasinet Forbes.

Andreij Illarionov var medlem av Leningrad -klubben «Sintes» under perestrojka. I 2000 ble Illarionov økonomisk rådgiver for Putin. I 2005 ble han sagt opp. Illarionov bor nå i USA, hvorfra han støtter den høyreorienterte russiske opposisjonen.

USAS SJEFRÅDGIVER JEFFREY SACHS STØTTER RUSSISKE REFORMATORER

På begynnelsen av 1990-tallet ble de unge russiske reformatorene støttet av en ekstremt smidig økonomisk rådgiver fra USA, den da 38 år gamle Jeffrey Sachs. Sachs hadde allerede implementert sjokkterapi i Bolivia.

Sjokkterapien som ble utført under ledelse av Sachs under Jegor Gajdars i Russland førte til massive sosiale kutt og et økonomisk kaos der mafiagrupper, toppbyråkrater og røverbaron-kapitalister kunne berike seg uhindret. Fra 1989 til 1997 falt industriproduksjonen med 42 prosent. I 1995 var de reelle inntektene 45 prosent lavere enn inntektene i 1991. I Moskva på 1990 -tallet var det en del av hverdagen for unge og eldre kvinner som stod i lange rekker for å selge gamle klær, gryter og kar, og billige varer på T-banestasjonene.

TANKANGREP MOT VENSTREORIENTERTE NASJONALISTER

Расстрел_белого_дома_в_1993_году
Parlamentet skytes i brann i 1993 – uoffisielle beretninger sier at flere tusen døde ble fraktet ut av byen og henrettet.

Under Gajdar utviklet konflikten mellom Kreml og regjeringen på den ene siden og den venstreorienterte nasjonale opposisjonen i Det øverste Sovjet (det daværende parlamentet) og Kongressen av folkedeputere på den andre siden seg til en maktkamp, som til slutt ble løst i oktober 1993 med stridsvogner og blodsutgytelse. Det var den andre store statskrisen Russland gikk gjennom på begynnelsen av 1990 -tallet.

Maktkampen i 1993 begynte i september med en konstitusjonell krise. President Jeltsin og Det høyeste Sovjet overstyrte gjensidig den andres beslutninger. Høydepunktet i krisen var bombardementet av parlamentets Det hvite hus, av stridsvogner 4. oktober 1993.

Nikolai Platosjkin jobbet i det russiske utenriksdepartementet i oktober 1993 i en skyskraper i konditorstil fra Stalin-tiden, bare en kilometer fra Det hvite hus. Han forteller:

«Jeltsin skjøt mot det nye russiske parlamentet, ikke det sovjetiske, som hadde sete i det samme hvite hus som Jeltsin okkuperte i 1991. Det var hundrevis av dødsfall i Moskva sentrum. Kulene fløy så langt som til UD på den tiden. På den tiden henvendte jeg meg til ledelsen i UD og foreslo å sende de kvinnelige ansatte hjem. Fordi man kunne bli truffet av et streifskudd. Det var demokrati i 1993, da Jeltsin lot parlamentet bombes i filler med stridsvogner og snikskyttere.»

VESTLIGE MEDIER TOK TIL ORDE FOR EN «UUNNGÅELIG RADIKAL KUR»

De vestlige mediene begrunnet Jeltsins handlinger som en «uunngåelig radikal kur». De som kritiserte bombingen av Det hvite hus på den tiden, ble ofte anklaget for å sørge over det sovjetiske systemet. På den tiden druknet vestlig mediedekning det faktum at presidenten for det øverste sovjet, Ruslan Khasbulatov og Russlands visepresident, Aleksander Ruzkoj, var solid på Boris Jeltsins side i kuppet til de gamle kommunistene i August 1991. De tilhørte ikke de gamle kommunistene, gikk inn for en kontrollert overgang til en markedsøkonomi og var motstandere av sjokkterapi.

Nikolaj Svanidze, en kjent journalist som jobber for den statlige TV-kanalen Rossija og som ofte snakker på fjernsyn her, forsvarer den dag i dag bombardementet av parlamentet som et nødvendig tiltak som banet vei for den demokratiske utviklingen av Russland. Parlamentsmotstanden i oktober 1993 var «det siste, krampaktige forsøket fra den mest reaksjonære delen av den parlamentariske nomenklaturaen på å komme tilbake til det etterlengtede fôrtrauet,» sa den velkjente russiske TV-programlederen, hvis bestefar Nikolai Samsonovitsj var høytstående partitjenestemann etter revolusjonen.

Jeltsin hadde ikke noe annet valg, sa journalist Svanidze. Han ble tvunget til å «bryte den lukkede sirkelen av falsk legitimitet (som betyr parlamentet o.a.)». Ellers ville han ha «ødelagt landet gjennom sin ubesluttsomhet».

Anatolij Tsjubajs, som startet privatiseringen av statseide selskaper i 1992, uttalte i et intervju i 2007 at det ikke var noe alternativ til radikal økonomisk restrukturering. Hvis det ikke hadde vært noen reformer, ville borgerkrig ha brutt ut. «Som det er så ofte i russisk historie, ville hundretusener ha mistet livet. Det beskriver den reelle verdien av våre reformer, og ikke at oligarker nå eier milliarder.»

DET STORE RAIDET

Voucher

På 1990 -tallet tok en ny klasse makten i Russland. De fleste av dem var medlemmer av Komsomol, den kommunistiske ungdomsforeningen. De nye aktørene innen politikk og næringsliv var utdannet, snakket fremmedspråk og hadde gode forbindelser fordi de stort sett kom fra familier til den gamle kommunistpartiets elite.

I løpet av perestrojka -perioden hadde de unge komsomolerne allerede fått sin første erfaring som gründere i de nystiftede kooperativene. Sammen med byråkratiet full av korrupsjon, overtok de unge kommunistene nå roret.

Ingen fulgte loven lenger. Da den første loven om privatisering av statlig eiendom trådte i kraft i 1992, hadde 2000 selskaper allerede blitt privatisert uten lovhjemmel. Skruppelløse forretningsmenn, eventyrere og banditter dukket opp, som hadde sikret innflytelse på beslutningstakerne i statsforvaltningen ved hjelp av infiltrering, bestikkelser og ofte vold.

Anatolij Tsjubajs – minister for statlig eiendom i 1991, visestatsminister fra 1992 til 1996 – ledet den første privatiseringen av statseide selskaper i 1992 ved bruk av såkalte kuponger. Siden statlig eierskap over produksjonsmidlene i folks øyne var folkets eiendom, måtte de økonomiske reformatorene gjennomføre privatisering med innbyggernes medvirkning. Hver statsborger i Russland mottok en kupong (andel i statens eiendeler) med en pålydende verdi på 10.000 rubler, som den gangen tilsvarte 17 amerikanske dollar. Anatolij Tsjubajs lovet at verdien av en kupong raskt ville stige til 200.000 rubler, og at en kupong deretter kunne brukes til å kjøpe to limousiner av bilmerket Volga. Men dette var ikke noe annet enn svindel.

Kupongene ble solgt av innbyggerne via mellommenn som sto ved gatekryss og metroinnganger i byene, og tvilsomme finansfirmaer i bakgårder. Med inntektene fra kupongen kunne den tidligere eieren ikke kjøpe mer enn to flasker vodka. Noen ganger fikk han eller hun bare et par kopek. Det ble utstedt totalt 150 millioner kuponger. I 2006 fantes det bare 40 millioner andeler. De russiske innbyggerne følte seg lurt av hele prosessen.

I 1994 begynte en andre privatiseringsbølge. Staten var sterkt forgjeldet. De nye gründerne kunne kjøpe andre statseide selskaper mot lån de ga til staten, vanligvis til en svært rimelig pris. Uavhengig av ideologiske forskjeller dukket det ofte opp taktiske allianser mellom gamle sovjetiske direktører og nouveau riche eventyrere. De nyrike befant seg i en slags rus. Det var ingen offentlig kontroll. Alt virket mulig. Retts- og sikkerhetsorganene var sjelden til bry når våpen ble brukt i tvister om deling av statlig eiendom, og konkurrenter ble drept av leiemordere.

«NYE RUSSERE» – SKRUPPELLØSE KAPITALISTER

Rostov-on-don-russia-1992

Fra 1992 til 2000 plyndret novije russkije (de nye russerne), som de ble kalt, all rikdom i landet. Staten ble fattig fordi ingen tenkte på å kreve inn skatter, enn si å gjøre noe med dem. Selskapets regnskapsførere ga sine ansatte det meste av lønnen i en konvolutt for å spare skatt, en praksis som fortsetter den dag i dag.

For eksport av råvarer grunnla de nye forretningsmennene offshoreselskaper på Kanaløyene og Kypros. For å spare eksportavgifter ble råolje, metaller og trevirke solgt til offshoreselskapene til en lav pris og deretter solgt videre til sluttkunden til en høyere verdensmarkedspris.

Fordi fabrikker, institutter og skoler ikke lenger betalte lønn på 1990-tallet eller ikke tilpasset lønningene til den raske inflasjonen, ble arbeidere, forskere og lærere tvunget til å lete etter en annen jobb eller drive flere aktiviteter samtidig. Tidligere arbeidere og ansatte, men også lærere og ingeniører, ble tsjelnoki (russisk for «liten båt»), det vil si flygende handelsmenn som tok med seg billige varer fra Polen, Dubai og Kina til Russland med sine enorme, rutete poser og senere containere, som ble solgt på utendørsmarkeder.

Sosial usikkerhet forandret folks liv radikalt. Fødselsraten falt, alkoholforbruket økte. Statistikken taler for seg selv: Mellom 1989 og 2009 gikk befolkningen i Russland ned fra 147 til 141 millioner mennesker. Nedgangen skyldtes ikke bare overdreven alkohol- og narkotikaforbruk og et plutselig belastet helsesystem. Enda viktigere, i de kaotiske 1990-årene hadde viljen til å få barn falt kraftig.

Man telte to millioner gatebarn på 1990-tallet. Titusenvis av kvinner ble ofre for skruppelløse hallikegjenger og havnet på bordellene i Europa. Disse gjengene kunne ikke straffes lovlig i Russland fordi det ikke var noen artikkel i straffeloven mot menneskehandel.

Det at Vladimir Putin har sittet ganske fast i salen siden 2000 har først og fremst å gjøre med russernes erfaring på 1990-tallet. Demokrati ble et skittent ord på den tiden, fordi demokrati praktisk talt betydde utarming.

På 1990-tallet mistet russerne nesten alt, et stort land, sparepengene, karrieren, en rimelig fungerende økonomi og stabilitet. Så man skal ikke skjelle ut russerne for mye for deres konservatisme.


Med velvillig tillatelse fra NachDenkSeiten

Tidligere publisert på derimot.no

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

15 kommentarer. Leave new

  • Martin Armstrong er en av dem som har skrevet om hvordan USA forsøkte å ta over Russland etter kollapsen av Sovjetunionen i 1991. Her er kortversjonen:

    Det var Hillary som ga New York banksterne tillatelse til å ta over Russland. Overtakelsen ble orkestrert av Edmond Safra fra Republic National Bank. De overbeviste Jeltsin om å ta 7 milliarder dollar fra IMF og overføre det til Geneve via Bank Of New York. Selv CNN rapporterte 1. September 1999 at pengene ble stjålet fra IMF.

    CNN – Tyveri av IMF penger-September. 1, 1999

    https://www.armstrongeconomics.com/wp-content/uploads/2018/09/CNN-Theft-of-IMF-Money-Sep.-1-1999.pdf

    Så snart som overføringen hadde funnet sted, løp Republic National Bank til Justisdepartementet og rapporterte at Bank Of New York nettopp hadde engasjert seg i hvitvasking av penger. Dette ble påvist i dokumentaren finansiert av den tyske TV-Stasjonen som endte opp med å bli forbudt i USA. (”The Magnitsky Case – behind the Scenes”. Denne filmen ble produsert med norske penger).

    Republic National Bank løp til DOJ (Det amerikanske justisdepartementet), og da presset de Jeltsin til ikke å stille til valg i 2000 og til utnevne deres mann, Boris Berezovsky. Når Jeltsin forsto at han ble presset av New York bankstere, vendte han seg til Putin og innsatte ham til sin arving i august 1999. Safra flyktet til Monaco og det var der han ble drept. Dominick Dunn skrev om det i ”Vanity Fair” – ”Death in Monaco”. Berezovsky flyktet til Storbritannia hvor han plutselig hengte seg. Martin Armstrong tilbrakte 7 år i fengsel fordi han nektet å være med på noen konspirasjon med Safra.

    Dette er grunnen til at Hillary klandret Putin for å blande seg inn i 2016-valget. Hun trodde det var gjengjeldelse for hennes støtte til USAS innblanding i det russiske valget i 2000 som ble ledet av New York bankstere. Selskapet som Safra ville at Armstrong skulle investere 10 milliarder dollar i, var Hermitage Capital som opererte i Russland med Bill Browder som direktør. Det var ledet tidligere høyre hånd til Ghislaine Maxwells far, Robert Maxwell, som ble berømt med Epstein. Hermitage Capital ble beslaglagt av Putin og regnskapsfører Magnitsky ble myrdet i fengsel på ordre fra de involverte for å beskytte hele plottet.

    Hvem sponset Magnitsky Act, som var gjengjeldelse for å dekke over hele plottet? Ingen andre enn John McCain, Hillarys kompis som også overleverte det falske dossieret på Trump til Comey i FBI. Durham har bare berørt overflaten, og den Amerikanske pressen vil på ingen måte tillate at denne historien kommer til overflaten. Dokumentaren om Magnitsky-Affæren har også blitt forbudt i Europa og Usa. Så mye for informasjonsfriheten.

    https://www.armstrongeconomics.com/international-news/rule-of-law/durham-is-only-scratching-the-surface-of-hillary/

    Svar
  • Det er vel ikke noen tvil om at Jeltsins opptreden på den tanksen bare var teater.
    Men hva skjedde ? Amerikanerne er over alt i denne makt overtagelsen og det går faktisk ikke etter farverevolusjon oppskriften. Det er en annen oppskrift. Falsk flagg op på en fiende.
    Det var vel en fare for at kommunistene skulle få reorganisert seg og kunne ta makten, tilogmed legalt, så dermed fikk de ordnet ett falskt kupp. Noen kommunister ble ledet inn i fellen og trodde de fikk hjelp til å utføre ett reellt kupp. Men som vi ser nå var ikke ikke mye futt i det. Det var bare ett springbrett for det egentlige kuppet. Og siden Jeltsin «stoppet ett kupp» ble han ikke kalt kuppmaker. Mens kommunistene ble skandalisert og kunne beskytes slik de ble i 1993. Da hadde media gjort sitt og hauset opp den nye Russiske frihet og de gamle bakstreberne kunne fjernes.
    Dette er typisk jødisk intrige.

    Det som ble klart var at Jeffrey Sachs med sitt kobbel er en vandrende katastrofe. Selv om Sovjetunionen var udugelig på mange måter var det ikke så elendig som denne «liberalismen» Jeg husker godt at tilogmed atomvåpen ble solgt privat utenbordet og kom på avveie.

    Historien som nevnes – D. Dunne’s ‘Death in Monaco’. finnes her https://archive.vanityfair.com/article/2000/12/death-in-monaco
    Edmond Safra var Sephardi Jøde.

    Svar
    • En god artikkel.
      Og gode ytterlige forklaringer av x og Valgeir.

      «Sjokkterapien som ble utført under ledelse av Sachs under Jegor Gajdars i Russland førte til massive sosiale kutt og et økonomisk kaos der mafiagrupper, toppbyråkrater og røverbaron-kapitalister kunne berike seg uhindret. »

      ‘ Etter røveriet og plyndringskampanjen under Jeltsin, ble de russiske oligarkene tøylet. Putin gjorde det klart for dem at han ikke ville overlate landet til dem for ytterligere plyndring og forarmelse av folket. Hvis det var opp til Vesten, kunne den russiske befolkningen godt ha råtnet bort, det hadde ikke brydd de vestlige elitene.
      Det faktum at Putin stoppet den vestlige røveri-kampanjen gjorde ham til en fiende av det transatlantiske elite-komplottet.
      Det vil de ikke tilgi ham. ‘

      midtifleisen.wordpress.com/2019/03/30/skygge-makten/

      Svar
  • Ukrainas angrep på de uavhengige regionene fortsetter.
    Men Ukrainas president sier at de angriper ikke. Hvilket er en blank løgn om man ikke forstår at det betyr at det er Nato som angriper.
    Hva som er langt mere oppsiktvekkende er at de også har angrepet Russland. Ett langrekkende artilleri har fyrt missil mot landsbyen Mityakinskaya i Rostov.
    Når man husker at Truss kom til å si at de aldri i verden vil anerkjenne Russisk styre i Rostov skjønner man dybden i provokasjonen.

    Svar
  • Av de mange vanvittige historiene om Russland etter kollapsen av Sovjetunionen i 1991, så er det neppe noen som overgår historien om Pengeflyet (The Money Plane).

    I Sovjetunionen var alle banker statlige, men etter Sovjetunionens oppløsning i 1991 kunne nesten hvem som helst som hadde 100 000 dollar opprette en bank. Dette benyttet den russiske mafiyaen seg av (i virkeligheten var ikke den russiske mafiyaen noen russisk mafiya men derimot en jødisk mafiya),og på 90-tallet var kanskje 50-60% av det russiske bankvesenet i virkeligheten en gigantisk vaskemaskin som hvitvasket svarte penger. Hver dag, fikk den russiske ”mafiya”en sending på opp til en milliard dollar i friske, nytrykte amerikanske US 100-dollar sedler direkte fra the Fed (Den amerikanske sentralbanken). Fem netter i uken ble det fløyet nytrykte US 100 dollar sedler fra JFK Airport nonstop til Moskva, hvor de ble brukt til å finansiere den russiske mafiyaens enorme og voksende internasjonale kriminelle syndikat. Det var en multi-milliard dollar-hvitvaskings operasjon. Smuglingen ble praktisk gjennomført av Republic National Bank i New York, som var eid av den libanesiske jøden Edmond Safra.

    Denne hvitvaskingsoperasjonen er beskrevet av Robert I. Friedman i en artikkel publisert 22 januar 1996. Jeg skulle gjerne ha oversatt mer fra denne artikkelen, men tiden strekker dessverre ikke til. Interesserte kan lese historien her, The Money Plane:

    http://www.worldcorruption.info/eng/moneyplane.htm

    Historien er vel verd å lese, for den er mer spennende enn en James Bond-roman, og beviser til fulle at virkeligheten er mer fantastisk en noen fantasiroman.

    (Eieren av Republic National Bank Of New York, bankmannen Edmond Safra, ble myrdet i Monaco 03.12.1999. Selv om livvakten ble dømt for drapet, så knytter det seg fortsatt usikkerhet til drapet, og mange tror at drapet var en ”takk for sist” fra Putin.)

    Svar
  • En god, avslørende, artikkel/informasjon. Takk.

    Med like god tilleggs- informasjon fra både x og Valgeir. Takk igjen.

    » I Sovjetunionen var alle banker statlige, men etter Sovjetunionens oppløsning i 1991 kunne nesten hvem som helst som hadde 100 000 dollar opprette en bank. Dette benyttet den russiske mafiyaen seg av (i virkeligheten var ikke den russiske mafiyaen noen russisk mafiya men derimot en jødisk mafia)

    «Dette lille folket». Dvs. en liten klikk som bruker dette folket , – men som holder verden i et jerngrep med sine plantede historier om ‘jødene’ ; med Mossad, digital overvåking, og kontroll over verdensvalutaen og rentene. – Og dermed verdenshandelen, – og verdenspolitikken.

    – Så lenge vi , og spesielt ‘ våre politikere’ , lar oss innbille at penger er viktigere for nasjoner og verden enn nasjonenes arbeidskrefter, vil de vinne dette spillet de har reggissert.

    Svar
    • ”I virkeligheten var ikke den russiske mafiyaen noen russisk mafiya men derimot en jødisk mafiya”. For dokumentasjon, se ”Red Mafiya” av Robert I Friedman. Boken kan lastes ned gratis fra internett. De som ikke har kjennskap til hvordan den jødiske mafiyaen infiltrerte Russland (og USA), vil få kulerunde øyne når de leser denne boken.

      Svar
      • x:
        «De som ikke har kjennskap til hvordan den jødiske mafiyaen infiltrerte Russland (og USA)»

        Og det samme i Tyskland i mellomkrigstiden , – før de ble stoppet og bedt om å reise ut av Tyskland.
        ( Men få europeiske land ville ta de imot, de kjente til hvordan disse organisasjonene vred seg inn i styre og stell i nasjon etter nasjon, og opptrådte som trojanske hester for globalistene. )

      • ‘Vår rase er Mesterens rase. Vi er guddommelige guder på denne planeten. Vi er like forskjellige fra de underordnede rasene som de er fra insekter. Faktisk, i forhold til vår rase, er andre raser dyr, i beste fall kuer.
        Andre raser bør anses som menneskelig ekskrementer. Vår skjebne er å herske over de underordnede rasene. Vårt jordiske rike vil bli styrt av vår leder med et våpen av jern.
        Massene vil slikke våre føtter og tjene oss som våre slaver.’
        (Menachem Begin – Israeli Prime Minister 1977-1983)

        Begin hadde vært involvert i terrorhandlinger i Palestina på 1940-tallet som leder av Irgun. Han hadde organisert bombingen av King David Hotel i 1946 og massakren på hele landsbyen Deir Yassin i 1948. Menachem Begin er den mest beryktede terroristen i israelsk historie og grunnleggeren av det politiske partiet som styrer Israel i dag, Likud.

        Den jødiske utenriksminister i Frankrike Itzig Aron Cremieux sendte i 1860 et opprop til verdens jøder, og det heter her bl.a.:
        «Unionen som vi vil grunnlegge, skal ikke være noen fransk, engelsk, irsk eller tysk, men en jødisk verdensunion. I ingen henseende vil en jøde bli en venn av en kristen eller en muslim, før øyeblikket kommer da den eneste rettens religion stråler over hele verden i jødetroens lys…. Vår nasjonalitet er våre fedres religion og ingen annen nasjonalitet kjenner vi…. Tiden er nær da Jerusalem vil bli et bedehus for alle nasjoner og folk Vår makt er ufattelig, hvis vi lærer å sette inn makten for vår sak … Dagen er ikke fjern da alle rikdommer og alle jordens skatter skal bli Israels barns eiendom.»

    • «kunne nesten hvem som helst som hadde 100 000 dollar opprette en bank. Dette benyttet den russiske mafiyaen seg av (i virkeligheten var ikke den russiske mafiyaen noen russisk mafiya men derimot en jødisk mafiya.. »

      Antagelig var det dette som (antagelig) skjedde i Tyskland også. Jøder ( jødisk mafiya?) satt med kontrollen over det meste av bankvirksomheten og media i Tyskland før 1933.
      – Før de ble fratatt denne virksomheten/kontrollen. – Og så (dermed) erklærte Tyskland økonomisk krig w.w.

      ‘Det israelske folket verden over erklærer økonomisk og finansiell krig mot Tyskland.’
      vigrid.net/knustyskland.htm

      ‘Tysklands utilgivelige forbrytelse i tiden før den 2. verdenskrig var å trekke sin store økonomiske virksomhet vekk fra verdens handelssystem og utvikle sine egne vekslingssystemer for utenlandsk valuta slik at de som kontrollerer verdens finanser ikke lenger fikk tjene penger på den tyske handel’. 
      Kilde: Churchill til lord Robert Boothby i Winston Churchill «The Second World War,» Scherz, München 1960.

      ‘Det er ikke sant at jeg eller noen andre i Tyskland ønsket krig i 1939. Det ble ønsket og provosert utelukkende av internasjonale stats enten av jødisk opprinnelse eller som arbeider for jødiske interesser. ‘. -. Adolf Hitler, april, 1945
      guardian.150m.com/jews/jews-declare-war.htm

      Svar
  • Jeg vil her gi et kort sammendrag av boken «Red Mafiya» av Robert I. Friedman.

    Media og filmindustrien har vært besatt av den den sicilianske mafiaen («Cosa Nostra»), men det er en langt farligere organisasjon som har dominert det meste av klodens organiserte kriminalitet, nemlig den jødiske mafiaen fra Russland («Kosher Nostra»).

    Den jødiske mafia likner ikke på sine irske eller Italienske forgjengere. De er rikere, mer internasjonale i omfang og langt mer voldelige og hensynsløse. De dreper barn. De dreper politimenn og deres familier. De dreper hvem de vil. Det har aldri skjedd noe lignende før i verdenshistorien. Og de er fortsatt i startgropen.

    En journalist ved navn Robert I. Friedman skrev en bok med tittelen «Red Mafiya», som var veldig avslørende for den jødiske mafiaen. Etter hans bok om emnet ble publisert, satte lederne for den jødiske mafiaen skuddpremie på ham. Som man kunne vente, så døde Friedman ganske snart etter at han hadde skrevet denne boken, offisielt av en tropesykdom, men i virkeligheten ble han forgiftet. Den jødiske mafiaen vet at de kan drepe ustraffet, gitt sitt nære forhold til europeiske og amerikanske etterretningsorganisasjoner.

    Friedman har gjort et omfattende arbeid, og hans bok «Red Mafiya» omhandler hvordan den jødiske mafiaen fra Russland invaderte USA. Friedman sier rett ut at hele den «Russiske» mafia er jødisk, uten unntak, og jødene bruker løgnen om at mafiaen er russisk for å avlede kritikk mot seg selv. Denne løgnen har tillatt dem til å vokse og blomstre. Friedman forteller også at jødiske organisasjoner over hele verden, først og fremst Anti-Defamation League (ADL), mottar stort utbytte fra organisert kriminalitet. Med andre ord så er jødisk organisert kriminalitet ansett som en akseptabel del av jødisk liv, og jødiske organisasjoner har drevet lobbyvirksomhet mot politiet for å stoppe etterforskning av det jødiske kriminelle miljøet, nesten alltid med suksess. Ansettelsen av den sionistiske Michael Chertoff som sjef for Homeland Security garanterer at jødisk organisert kriminalitet i Amerika ikke vil bli plaget av samme etterforskning som har rammet den italienske mafiaen.

    Røttene til jødiske organisert kriminalitet går tilbake til tsartidens Russland. Jødiske kriminelle syndikater assisterte Lenins gjenger i bankran og etableringen av generelt kaos før revolusjonen. Under den såkalte russiske revolusjonen i 1917, var det vanskelig, noen ganger umulig, å skille mellom bolsjeviker og jødiske kriminelle. De handlet på nesten en identisk måte. Men i mer moderne tider, synes den jødiske mafia å ha hatt sine røtter i Sovjetunionen under Leonid Bresjnev. På slutten av 1970-tallet, var den russiske økonomien drevet av det svarte markedet, og den jødiske mafiaen var hovedansvarlige for denne svarte økonomien. Snart var de som kontrollerte det svarte markedet så mektige de var i stand til å danne sine egne «folkedomstoler,» som avsa dommer helt uavhengig av sovjetstaten.

    Senator Henry «Scoop» Jackson’s lov, Jackson-Vanick loven, knyttet sovjetiske handelsprivilegier til utvandringen av sovjetiske jøder fra Sovjetunionen. Dette førte til at jødene kunne flytte fra Sovjetunionen til USA. KGB benyttet anledningen til å dumpe sine hardbarkede kriminelle i USA. Mye av den jødiske mafiaen i USA kom som et resultat av denne innvandringen fra Sovjet-Unionen, som ble finansiert av jødiske grupperinger i USA, blant andre Anti-Defamation League (ADL). ADL og andre jødiske organisasjoner var utvilsomt klar over at de masseimporterte hardbarkete kriminelle til USA.

    Marat Balagula var en av disse. En storkriminell jøde som kjøpte en restaurant i Brighton Beach, Brooklyn, kalte den Odessa (en viktig havneby i Ukraina), og omgjorde den til en sentral base for å rekruttere gangstere. De var også tett knyttet til sionistiske organisasjoner i området, herunder en kvinnegruppe Hadassah (Ester), som ble brukt til møter og innsamlingsaksjoner (Friedman, s 17). Denne restauranten ble også sete for reell politisk makt i Brooklyn, for i andre etasje hadde Balagula og andre jødiske gangstere opprettet «folkedomstoler», som hadde stor reell makt. Ordinære domstoler i området kunne ikke konkurrere med de jødiske gangsterne som var beskyttet av mektige jødiske grupper i byen, til og med av bystyret. Disse domstolene som var kontrollert av den jødiske mobben, var mektigere og handlet raskere enn den vanlige kommunale domstolene i New York City. Balagula hadde skapt en stat i staten. Offentlige henrettelser og tortur etter ordre fra de jødiske domstolene var vanlige i Brooklyn, ofte i fullt dagslys. Drap ble utført som respons på den minste provokasjon, eller kanskje bare for å statuere et eksempel. Mens italienske gangstere veldig forsiktige og bevisste på ikke provosere unødig, var de jødiske gangsterne svært voldelige og opptatt av å vise sin styrke.

    (forts)

    Svar
  • (Red Mafiya av Robert I Friedman. Forts.)

    Yuri Brokhin, en annen jødisk gangster som allerede hadde gjort seg et navn i USA, og Balagula var eksperter på å stjele diamanter fra gullsmeder og erstatte dem med billige forfalskninger. Ved en hendelse, forteller Friedman, gjennomførte paret en slik svindel i Chicago, og ble arrestert på flyplassen med $ 175,000. Duoen ble dømt, men begge slapp fengselsstraff, til tross for å ha begått grove tyverier. Vanligvis blir slike forbrytelser straffet med dommer på over 20 år, men de slapp fengselsstraff på grunn av sine jødiske forbindelser. Både Brokhin og Balagula var kriminelle i Sovjetunionen, og var i stand til å overføre sin formue til Amerika via sionistiske og «veldedige» jødiske organisasjoner.

    Friedman forteller om rabbineren Ronald Greenwald, som var et forbindelsesledd mellom amerikanske politikere og den jødiske mafia. Han brukte sine politiske forbindelser til å skjerme den jødiske mafiaen. Greenwald ble i stor grad brukt av Nixon og andre republikanerne for å få jødiske stemmer, blant annet i valgkampanjen for Richard Nixon i 1972. Deretter fikk rabbineren en stilling som «Rådgiver» for Nixon. Rabbien brukte sin makt å beskytte mafiaens melking av Medicaid og annen svindel som aldri ble etterforsket av myndighetene. Hans stilling som rådgiver for Nixon gjorde det mulig å skjerme den jødiske mafiaen som var involvert med slike finansiell svindel. Greenwald var også medvirkende i å beskytte Marc Rich, en jødisk milliardærinvestor med bånd til den jødiske mafiaen. Rich, en stor aktør i Clinton-administrasjonen, svindlet investorer for milliarder.

    Friedman forteller også at jødisk mafia tok over Las Vegas med hjelp av blant andre Greenwald. For noen år siden ble det laget en film om Las Vegas som het Casino med Robert DeNiro og Joe Pesci i hovedrollene. I denne filmen ble det fremstilt som om det var italiensk mafia som kontrollerte Las Vegas. Den jødiske mafiaen ble aldri nevnt. Dette er typisk for Hollywood, som er kontrollert av jøder, og derfor ser man aldri jøder som skurker i filmer produsert i Hollywood.

    Spritsmugling har alltid vært viktig for den jødiske mafiaen, og den ble foretatt i stor skala, som alt annet som den jødiske mafiaen beskjeftiger seg med. Jødene har også vært sterkt inne i svindel med olje. Denne operasjonen ble multinasjonale i omfang. De hadde en flåte av massive oljetankere, tankbiler og hundrevis av bensinstasjoner og detaljhandel, alle eid av jøder lojale mot den jødiske mafiaen. Balagula hadde skapte et massivt mafia imperium fra Nord-Afrika til Saudi Arabia til Venezuela til Brooklyn. De jødiske gangstere utviklet en infrastruktur innen olje-handel som gjorde dem uovervinnelige. Mafiaens innflytelse er betydelig i prisen av olje, samt fungerte som en mellommann mellom Mossad og arabiske oljeproduserende stater. Ingen av betydning ble noensinne tiltalt for denne svindelen.

    (Forts)

    Svar
  • (Red Mafiya av Robert I Friedman. Forts)

    En av de største jødiske gangsterne er en mann ved navn Semjon Mogilevich, født i 1946. Han startet sin karriere i Israel, hvor han svindlet jødiske flyktninger fra Russland. Senere kjøpte Mogilevich seg ungarsk statsborgerskap. Han ble berømt for kommentaren om at «det største problemet med Israel er at det er for mange jøder der.» Friedman påstår at CIA anser Semjon Mogilevich for en «grov trussel «mot global sikkerhet og «verdens farligste mann » . Det faktum at han er nesten ukjent viser makten til de sionistisk-kontrollerte medier og deres nådeløse undertrykking av all etterforskning av jødiske kriminalitet. Semjon Mogilevich har skapt et massiv, global kommunikasjonsnett og sysselsetter hundrevis av Ph.Ds i informatikk, fysikk og økonomi til å drifte sitt massive økonomiske imperium. Han kontrollerer mye av handelen på verdens børser. Han var også hovedmannen av en av de største hvitvaskingsoperasjoner av penger i amerikansk historie, da han vasket $ 7 milliarder gjennom Bank of New York, som er en viktig gren av Federal Reserve. Han kontrollerer også bordeller i Israel, der ukrainske og russiske jenter er tvunget til seksuelt slaveri. Prostitusjon er lovlig i Israel hvis jentene ikke er jøder. Navnet Mogilevich blir aldri nevnt i rapporter om mafiaen i Israel, Ukraina eller USA. Mogilevich styrer også vodka handel med Russland og Sentral-Europa. Mogilevich har også kjøpt den ungarske rustningsindustrien. Han har sin egen hær, artilleri, mekanisert infanteri, luftvernkanoner og raketter av alle typer. NATO har sagt at han er en «trussel mot stabiliteten i Europa», men hans navn er fortsatt lite kjent. Dette gangsterveldet har militære styrker kraftigere enn mange europeiske land. Han har kjernefysiske våpen fra det tidligere Warszawapakten og handler med ulike regjeringer og gi dem med kjernefysisk teknologi. Han har agenter i etterretningsorganisasjoner i alle europeiske land, slik at han blir øyeblikkelig informert om etterforskning rettet mot hans virksomhet, som raskt blir stoppet. Tysk TV rapporterte at tysk etterretning, BND, hadde inngått hemmelige forhandlinger med Mogilevich der sistnevnte ville levere informasjon om sine rivaler i Russland. Han har en lignende ordning med fransk etterretning. Han har nære forbindelser til Mossad, som destruerte hans kriminelle rulleblad (Friedman, s. 245-247). Derfor er han immun mot rettsforfølgelse og kan reise fritt. Han kontrollerer det svarte markedet fra Sentral-Europa til Russland. Han har en Rockefeller kobling også, i og med at hans viktigste økonomi rådgiver, Igor Fisherman var en konsulent for Chase Manhattan Bank. Når det amerikanske Justice Department startet en etterforskning av Mogilevich (som var resultatløs), anklaget han dem for en «anti-Semittiske konspirasjon.»

    George W. Bush ‘s erklærte mentor, Natan Sharansky, har lange og dype bånd til jødisk mafia. Kongressen og CIA har alle saksmapper på Sharansky, som fungerte som et bindeledd mellom det republikanske partiet og jødisk mafia på lignende måte som Rabbi Greenwald. Sharansky, som kjente sin makt, nektet å bryte båndene med organisert kriminalitet, og introduserte den jødiske mafiaen i høyeste sjikt av Bush-administrasjonen. Et mønster i forhold til det republikanske partiet er at russiske jøder vanligvis poserer som «anti-kommunister.» De gjorde dette delvis fordi de hadde blitt arrestert av den russiske sikkerhetstjenesten for sine forbrytelser, men også fordi deres rykte som «dissidenter» beskyttet dem nesten like mye som deres jødiske religion. På grunn av dette, nektet George W. ‘s far også å samarbeide om etterforskning av aktivitetene til den jødiske mafiaen. CIA har kommentert at alle «betydningsfulle personer i den russiske mafiaen har israelsk pass,» men den israelske staten nekter å gjøre noe mot gangsterne. Yitzhak Rabin var ett unntak, og samarbeidet med Mossad, samt Shin Bet, Israels FBI, for å bekjempe organisert kriminalitet, fordi han mente at jødisk mafia kunne destabilisere Israel., men innen få dager ble han myrdet. Hans etterfølger, Shimon Peres, skrinla alle anbefalinger om å gripe inn mot den jødiske mafiaen.

    (forts)

    Svar
  • (Red Mafiya av Robert I Friedman. forts)

    ÅRSAKER
    Det kan være verdt å fordype deg i noen av årsakene til dette fenomenet. Hvorfor jødene? Det er sant at mange etniske grupper har engasjert seg i etnisk basert organisert kriminalitet, men det synes at bare italienerne blir nevnt i media og i Hollywood-filmer. I dag vokser tsjetsjenske, sør-amerikanske og albanske gjenger i makt, men ingen har kommet nærheten av å være mer enn smågutter i forhold til den jødiske mafiaen. Få mennesker i FBI, CIA eller DEA snakke hebraisk eller Jiddisch. Noen jødiske gangstere veksler mellom språk, inkludert russisk, for å gjøre seg mer uangripelige. Makten til den jødiske mafiaen blir anvendt mer nådeløst enn noen andre kriminelle gjenger. Jødiske gangstere liker å påføre andre smerte, de dreper barn like så vel som ubevæpnede menn og kvinner. Det gamle æreskodeks som for eksempel eksisterte blant irske og italienske gangstere er ikke-eksisterende hos den jødiske mafiaen. Disse gangsterne fra gamle dager drepte bare andre gangstere. Den jødiske mafiaen har ingen respekt for disse reglene, og er dermed mer fryktet. Jødiske gangstere er så arrogante og selvsikre at gangstere av annen etnisitet har en svært forsiktig holdning mot sine jødiske kolleger.

    Staten Israel er en viktig faktor i framveksten og makt den jødiske mafia. Jødiske kriminelle, som narkosmuglere eller produsenter av barneporno samt de som driver med sex-slavehandel er fri for rettsforfølgelse i Israel. Israel som stat anser ikke dette for å være forbrytelser så lenge ofrene ikke er jøder. Mafiaen viste sin makt i mordet på Yitzhak Rabin. Den israelske staten vil ikke utlevere sine borgere til andre land, og derfor kan jødiske mordere ganske lett unnslippe straff, simpelthen ved å rømme til Israel. Den unike situasjonen i det tidligere Sovjetunionen, og det faktum at jødene dominerte det sovjetiske byråkratiet, gir en annen kobling i framveksten av mafia. Jødiske organisert kriminalitet, med koblinger til både KGB og Mossad, smurte alle vestlige media for å forbli utenfor radaren for allierte etterretningsorganisasjoner. Sannsynligvis den viktigste faktoren til fremveksten av den jødiske mafia er at jødene har full kontroll over media i Vesten. Jødene har så total kontroll i USA at enhver seriøs etterforskning av jødisk kriminalitet vil øyeblikkelig bli møtt med hysteriske angrep fra alle store medier i Amerika. Derfor kan man se et TV-program som The Sopranos om italienske gangstere, men vil man aldri få se det samme programmet med jødiske gangstere.

    Denne artikkelen er basert på: Robert I. Friedmans bok, «Red Mafiya: How the Russian Mob Has Invaded America»

    Svar
  • Klappjakt på «jøder» foretatt av de «kvaksinerte» som foreløbig kan karakteriseres som levende lik ville være en løsning.
    Hadde jeg latt meg «kvaksinere» ville jeg nå ha forstått at jeg hadde begått «selvmyrderi» med denne/disse injeksjonen(e), og reagert tilsvarende. Problemet er at det finnes nok noen «uskyldige jøder» blandt dem, men kan man ta sjangsen på å «overse» noen av dem? Jeg tror jeg hadde vært så forbannet at jeg hadde oversett moralspørsmålet i saken dessverre. Jeg hadde nok startet «på toppen» av hierarkiet og tatt ut så mange jeg greide før jeg muligens selv ble «tatt ut», eller døde av injeksjonen.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Neste innlegg

Hva bør vi satse på?

Utviklingshjelp kontra Våpenstøtte kontra Selvhjelp.

Forrige innlegg

Norsk forskning:

Det er en sammenheng mellom booster og overdødelighet.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.