POSTED IN Globalisering, Økonomi

Det Internasjonal pengefondet og Verdensbanken:

– Om bedrageriet «sletting av gjeldsbyrden» for fattige land.

2 kommentarer
Print Friendly, PDF & Email

Av Nick Beams

Da de økonomiske konsekvensene av Covid-pandemien bredte seg over verden, var det løfter om at fattigere land ville bli hjulpet med bistand og lettelser av gjeldsbyrdene, for at de skulle kunne takle en krise som truet med å kaste millioner, fremfor alt barn, ut i den dypeste avgrunn av fattigdom.

Kristalina Georgieva, administrerende direktør for Det internasjonale pengefondet (IMF) kunngjorde i april øyeblikkelig lettelse for gjeldbetingelser til IMF for 25 land. Hun sa tiltaket ville hjelpe «våre fattigste og mest sårbare medlemmer til å kunne kanalisere knappe ressurser til akutt nødvendige medisinske og relaterte tiltak». FN hadde i mars oppfordret G20-landene til å organisere ei hjelpepakke på $ 2,5 billioner dollar for håndtering av pandemien.

Seks måneder senere står disse uttalelsene å lese som en grusom vits. Ei rekke rapporter gjør det klart at mens billioner av dollar er sluset til storselskaper og finanssystemet, utgjør hjelpen til verdens mest sårbare mennesker så godt som ingenting.

En rapport forfattet av den London-baserte journalisten Peter Goodman, publisert i New York Times den 1. november, bemerket at IMF og Verdensbanken (WB) «lovet å redde fattige land fra desperasjon». Fattigere land har blitt rammet av mindre pengeoverføringer sendt hjem av arbeids-migranter, opphøret av turisme, nedgangen i verdenshandelen og i noen tilfeller den fallende oljeprisen.

Times-artikkelen konkluderte med at IMF og Verdensbanken «ikke klarte å omsette deres bekymringer til meningsfull støtte,» på tross av Verdensbankens estimater om at pandemien til neste år kunne skyve 150 millioner mennesker ut i ekstrem fattigdom, definert som det å leve for mindre enn $ 1,90 per dag, den første stigningen på mer enn to tiår. Ifølge Verdensbanken lever mellom 9,1 og 9,4 prosent av verdens mennesker under grensen for ekstrem fattigdom. Nær 25 prosent av verdens befolkning tjener mindre enn $ 3,20 per dag, og 40 prosent, nesten 3,3 milliarder mennesker tjener mindre enn $ 5,50 dagen.

Times-artikkelen sa det den kalte en «relativt anemisk respons fra IMF og Verdensbanken» delvis skyldtes «preferansene» til USA, deres største aksjonær. Artikkelen refererte til USAs finansminister Steven Mnuchins uttalelser til de to organisasjonenes halvårlige møte, som ble avholdt online i forrige måned. «Det er kritisk viktig at Verdensbanken forvalter økonomiske ressurser på en høyst forsvarlig måte, for ikke å belaste aksjonærene med premature krav om ny finansiering», sa han.

IMF-sjefen Georgieva fortalte at pengefondet ikke ville nøle med å bruke av sin utlånskapasitet på $ 1 billion. «Dette er, i løpet av mitt liv, menneskehetens mørkeste time,» sa hun. Men IMF har imidlertid kun lånt ut $ 280 milliarder. Av dette er $ 31 milliarder lån til 76 medlemsland, og under $ 11 milliarder til lavinntektsland. 46 land, mange av dem i Afrika sør for Sahara, har oppnådd «gjeldslettelser» på tilsammen $ 5,3 milliarder. Men dette er bare utsettelser, og gjelden skal fortsatt tilbakebetales.

Ifølge tall fra European Network on Debt and Development, referert i Times-artikkelen, utgjør gjeldsutsettelsene bare 1,7 prosent av årets totale nedbetaling av gjeld for alle utviklingsland. Selv der IMF besørger lånefinansiering brukes pengene i mange tilfeller ikke til å finansiere helsevesen og andre nødvendige tiltak, men for tilbakebetaling til private långivere.

Ifølge en rapport utgitt i juli av antifattigdoms-organisasjonen Jubilee Debt Campaign, bryter IMF sine egne regler, ettersom 28 land med høy risiko for mislighold av gjeld, til sammen anvendte tilførsler på $ 11,3 milliarder for tilbakebetaling til privatsektor-fordringshavere. Tim Jones, sjef for IMFs politiske retningslinjer, sa at pengefondets finansiering «reddet private långivere, ved å gjøre det mulig for fattige land å opprettholde tilbakebetalinger».

Jones bemerket at nivået for fattigere lands utgifter for å betale ned gjeld i fjor hadde steget til mer enn 14 prosent av statsinntektene, det høyeste nivået siden 2003, en økning på 110 prosent siden 2010. For Kenya og Etiopia i fjor opp til 50 prosent av statsinntektene.

Kvelertaket som banker og hedgefond med baser i London, New York og Frankfurt har på de mindre utviklede landene, mange i Afrika, vises av data innsamlet av Institute for International Finance. Den fant at innen tredje kvartal i fjor hadde gjennomsnitts statsgjeld til utlandet i de fattigste landene i Afrika sør for Sahara steget til mer enn 60 prosent av bruttonasjonalproduktet, fra et nivå på 38 prosent et tiår tidligere.

I årene etter den globale 2008-finanskrisen flommet penger til disse landene, ettersom investeringsbanker i de vesentlige økonomiene søkte høyere avkastninger. Regjeringene sør for Sahara påtok seg gjelden på grunnlag av at høyere råvarepriser, styrket av voksende etterspørsel fra Kina skulle gjøre det mulig for dem å betjene lånene. Fallet i råvareprisene, som allerede var på vei ned før pandemien rammet, har ført til en finansiell katastrofe. Lavere oljepris betyr at Angolas statsinntekter nå er mindre enn hva landet trenger for sin statsgjeld.

Da pandemien rammet oppfordret G20 privatinvestorer om å stanse innkrevingen av gjeldsfordringer fra fattige land, i det minste til slutten av inneværende år. Men ingen lettelser har vært innvilget. Zambia er et annet eksempel på ødeleggelsene. Landet lånte milliarder av dollar på grunnlag av stigende kobberpriser, deres viktigste eksportprodukt, og bankierer og hedgefond var ivrige etter å låne ut, fordi de kunne få høyere avkastning der enn andre steder.

En oppbremsing av den kinesiske økonomien fra rundt 2015 halverte kobberprisen. Nå har den dype lavkonjunkturen indusert av pandemien resultert i en tilbakegang på 5 prosent for landets økonomi. Som konsekvens går nå minst en tredjedel av statsinntektene bare til å betjene gjeldsbyrdene, en andel som er forventet å øke de kommende årene.

Kollapsen av landets valuta, kwacha, fra fem for én dollar i 2012 til rundt 18 i dag, betyr at Zambia må betale tilbake tre ganger mer i den lokale valutaen enn da lånene ble tatt opp. De sosiale konsekvensene kommer til uttrykk i tall utgitt av World Food Program, som viser at minst 6,9 millioner av landets befolkning på 17,4 millioner ikke har tilstrekkelig med mat.

Verdensbankens og IMFs holdning ble oppsummert i en kommentar fra Lidy Nacpil, i den Manila-baserte Asian Peoples’ Movement on Debt and Development: «Internasjonale finansinstitusjoner kommer til å etterlate land i langt verre forfatning enn de var før pandemien,» sa hun. «Deres interesse er ikke først og fremst å få disse landene på bena igjen, men å få disse landene tilbake på gjeldskarusellen».

Kommentar fra Northern Light:

Storkapitalens instrumenter, Verdensbanken og IMF, har som oppgave er å holde U-land forgjeldet, så Wall Street selskaper kan få landressursene deres ut til priser de bestemmer, ikke landene selv. Hovedstrømspressens oppgave er å forskjønne IMF og VBs virksomhet for de vestlige befolkningene. I en NRK tekst-tv artikkel ble Verdensbanken kalt «fattigdomsbekjempelsesbanken», det motsatte av hva den er. Den Globale storkapitalen har for lengst tatt over de statlige tv-kanalene.


Fra World Socialist Web Site, publisert 4. november 2020. Tilpasset av Northern Light.
Originalartikkel: Det internasjonale pengefondets og Verdensbankens bedrageri om «letting av gjeldsbyrden» for fattige land.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

2 kommentarer. Leave new

  • Bukken og havresekken?:

    «…pengefondets finansiering «reddet private långivere, ved å gjøre det mulig for fattige land å opprettholde tilbakebetalinger. »

    ‘Når disse fattige landene ikke kan betale ut lånene, gir de «sjenerøse» internasjonale bankene rett og slett nye lån med høyere rente for å betale de gamle, ytterligere gjeldslåner. Som Mayer Amschel Rothschild sa: «La meg utstede og kontrollere nasjonens penger, og jeg bryr meg ikke hvem som skriver lovene.» I nyere tid sa Richard McKenna, tidligere president i Midlands Bank of England, «De som lager og utsteder penger og kreditt styr regjeringens politikk og hold i hendene folks skjebne. » ‘
    ericdubay.wordpress.com/2018/07/05/the-federal-reserve/

    Svar
  • Perkins forteller lit om hvordan systemet virker – (eller ikke virker etter min mening) – Fattige land blir bare fattigere i et økonomisk system som er basert på gjeld. Tvers gjennom pil råttent hele greia …

    https://www.nyhetsspeilet.no/2013/09/john-perkins-bekjennelser-fra-en-okonomisk-leiemorder/

    Og her: https://midtifleisen.wordpress.com/2016/03/12/nye-bekjennelser-fra-okonomisk-leiemorder-john-perkins/

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Neste innlegg

Big Pharma bestemmer helsepolitikken.

Kommer en ny runde med nedstengning og masker?

Forrige innlegg

Makten til den vestlige eliten er truet.

Da kommer sensuren snikende.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.