POSTED IN Media

Ole John Saga

Journalistikk

Fra kritisk verktøy til propagandamaskin

7 kommentarer
Print Friendly, PDF & Email

Journalister er videreformidlere av propaganda. De er storfinansens og krigsindustriens viktigste verktøy

Kritiske og selvransakende spørsmål eksiterer ikke i mediabransjen lenger, i stedet så har selvmedlidenheten og redselen for å miste jobben overtatt. Politisk korrekthet har erstattet selvinnsikten og yrkesstoltheten som den tidligere generasjon av journalister var i besittelse av. Og hadde de klart å gått i seg selv, dagens såkalte journalister, så ville de sett at det som faktisk var journalistisk arbeide i gamle dager, det har i dag blitt byttet ut med videreformidling, og det har ingenting med virkelig journalisme å gjøre.

Forfatteren hevdet at store deler av dagens journalistikk dreies seg om kopierings-og klippeferdigheter

Journalistene er i dag ikke noe annet enn enn nyttige slaver for eierne i de mediebedriftene de jobber i. Gjør de ikke som eierne forlanger, så vil de være uten jobb og derfor kan de heller aldri klare å få til avslørende reportasjer og sette et kritisk lys på det som er galt her hjemme eller utenlands. Har noen av disse såkalt Journalistene selvstendige meninger og ryggrad, så er de svært dårlig til å vise det.

I dagens samfunn med unntak av noen ytterst få modige så fortjener ikke de som kaller seg journalister den tittelen. Yrkes tittelen på disse burde heretter være «Videreformidlere av ferdiglagde konklusjoner» da det gir en korrekt beskrivelse av hva det er de egentlig holder på med.

«Journalistikk dreier seg i liten grad om bare videreformidling av informasjon. Det dreier seg om selvstendig bearbeiding – fra det minste til det største. Seriøs journalistikk må altså være sannferdig. Det holder ikke at det trykte eller det talte ordet, bilder eller film bare virker troverdig. For det som virker troverdig behøver ikke å være sant. Her må journalistikken være kompromissløs.
Det finnes svært mange journalister som vil noe, som kan noe, og som ikke kommer til å gi seg uten videre. Men i det klimaet som finnes i dagens medieverden, har svært mange av dem problemer med å skaffe seg faste jobber. Dermed blir de forsiktige, mer orienterte mot å tilpasse seg, reddere for å si ifra,  for å gå egne veier.

Karriereplanlegging fremstilles som en serie med trinn for å komme ut i verden. Men en starter ikke innendørs, men i verden. Det er egentlig den motsatte prosessen som skjer : å gjøre seg lekker for et bestemt miljø. Det spørsmålet en aldri stiller er hvilke grunnverdier en må gi slipp på for å nå til topps.

De vil virkelig noe, men jeg tror de aller fleste blir usikre og engstelige. «11-månederssyndromet» begynner å slite å gnage på dem. Disse forbannede engasjementene er en mare. De er bevisst gjort kortere enn et år. Dermed er ikke medieeierne forpliktet til å ansette journalistene fast. I en slik atmosfære blir det ikke enkelt å fungere kreativt for mange.»
Fra boken Journalistikkens uutholdelige letthet av Finn Sjue – 2013:
«Jeg snakker om et etisk og moralsk forfall i journalistikken. Forfallet har utviklet seg lenge før det store paradigmeskiftet satte inn. Brutalt sagt, dette handler om mangel på elementær folkeskikk i journalistikken.»
»Her er noen symptomer på denne mangelen på folkeskikk:

Elendig kildekritikk.

Vulgær dramaturgi, der skurk eller helt pumpes opp eller tappes ned etter subjektivt behov.

Smått blir gjort til enormt.

Alarmisme? Når det ropes ulv, ulv i utide.

Demonisering? Når småskurken blir til storskurk.

«Drevet»? Der alle løper i fordummende flokk.

Manipulasjon? For å få en «god story» til «å passe».

Aversjon mot å dementere og beklage feil.

En negativ korpsånd som beskytter «lauget» mot innsyn utenfra.

PR-triks forkledd som journalistikk.

De store, blinde flekkene? De store sakene som aldri blir tatt opp.

Her er en av de virkelig store sakene som aldri blir tatt opp. Krigsutgiftene. Her fremgår det hvem som er den store stygge ulven – men mediene fremstiller det som denne virkeligheten ikke eksisterer. Det snakkes aldri om dette misforholdet. USA har nettopp vedtatt et krigsbudsjett på 700 milliarder dollars. Russland senket sitt inneværende år. Likevel er Russland definert som den aggressive i mediene, men ingen tør vise en slik figur.

Steiner servert som brød.

Fryktjournalistikk som spekulerer bevisst i angsten for uhelse og død.

Fra en kronikk av Finn Sjue i Aftenposten

«Massemediene er blitt systematiske produsenter av uvitenhet», fastslår den prisbelønnede britiske journalisten Nick Davis, og betegner med tungt hjerte sin egen profesjon som korrumpert. 
Det begynner å bli lenge siden norske journalister primært var drevet av det mål å avsløre makthavernes dobbeltspill og fantestreker på vegne av de avmektige. Julian Assange og nettstedet Wikileaks utfører i praksis en verdifull del av det arbeidet som journalister i tiltagende grad avstår fra. Bekvemmelighet, karrierehensyn og personlig vinning tilsier at man isteden serverer de etablerte samfunnslag underholdning, oppskrifter og vintips. 
Med mulig unntak av tilslørte bondepiker, utgjør det tilslørte her i verden et vesentlig større problem enn det avslørte.» https://www.aftenposten.no/meninger/i/kR3yB/Det-lognapne-samfunn

«Journalister har et selvbilde som «går ut over folkeskikk, presisjonsnivå og ikke minst magemål».
«Det er vaktbikkja, gravingen, samfunnsoppdraget og jeg veit ikke hva. 
Det er dette enorme spriket mellom å ikke kunne en dritt om et tema og så sette seg til doms på svært kort tid,» sa Skjeseth (Tidl. leder av norsk Journalistlag). 
Han påpeker at det er behov for kommentatorer med genuin kunnskap om det de skriver eller snakker om.

«Dessverre har store deler av pressen forsømt sitt samfunnsoppdrag, og derfor må mange enkeltpersoner bruke sin tid til å gjøre jobben som pressen ikke gjør. Det skaper ikke akkurat velvilje eller betalingsvilje for pressens innhold, for å si det litt forsiktig.
Den som sover, synder ikke, sies det. Mulig det, men den som sover får heller ikke med seg at kildevernet forsvinner i dragsuget. Les Personvernnemndas vedtak og tenk litt på det.
Det er noen enkeltjournalister som gjør jobben sin, men de er få og de har ikke fått med seg resten av redaksjonen. Når vi møtes på Skup-konferansen neste år håper jeg å legge fram en lengre liste enn jeg har i dag.
Samfunnet vårt trenger pressen mer enn noen gang, men det vi trenger er en våken presse. Dere andre klarer vi oss fint uten.
Nå nærmer det seg jul, og jeg har bare et julegaveønske. Gi alle journalister en vekkerklokke!»  (Anders Brenna i Journalisten)

Det er ikke sløvhet som driver journalistikken – de er en del av et større system som bestemmer hva som skal på trykk og hva som ikke skal fortelles

«PR-manipuleringen av kriger og konflikter fortsetter», som lederen for Dag Hammarskjöld-programmet på Voksenåsen, John Y. Jones, nylig skrev i Dagsavisen. Han pekte på skandinaviske politikere som Göran Persson, Rune Gerhardsen og Bjarne Haakon Hanssen som gikk i PR-byråers tjeneste etter at de ga opp sine politiske verv. Flere kunne nevnes fra andre partier. Når tusenlappene flagrer, mister tidligere politikere gangsynet.

Jones peker også på det enorme PR-spillet som omgir Verdens Økonomiske Forum i Davos, dit norske universitetsfolk og journalister mer enn gjerne reiser og rapporterer ukritisk fra. Det er få av dem som tar det forbehold The Observer gjorde for noen år siden da avisen skrev at Davos var «et tempel for læren om det frie markeds fortreffelighet, åndelighet, demokrati og menn og kvinner i dyre dresser.»

Det er klart at det er vanskelig ikke å bli blendet av en slik forsamling. Men det slike steder som dette det er særlig viktig med en kritisk holdning.

Til slutt må nevnes den PR- og lobbyvirksomhet som norske og internasjonale hjelpeorganisasjoner har drevet i mange år og stadig driver. Her gjelder det å fremstille den krig, hungersnød eller naturkatastrofe som den enkelte hjelpeorganisasjon samler inn penger til, som den mest alvorlige og hjerteskjærende. Da jeg var Fritt Ord-professor ved Institutt for Medier og Kommunikasjon ved universitetet i Oslo, lot jeg mine studenter undersøke disse forhold; det var avslørende hva de oppdaget.

Lobbyismen er et alvorlig demokratisk problem. Det er ikke for vanlige mennesker å betale dyktige folk å snakke for seg og sitt.

Jeg tok opp dette i en tidligere Uriks-på-lørdag og skal her nøye meg med å påpeke at i USA må all slik virksomhet registreres. I Washington D.C. er det 30 000 registrerte lobbyister og utallige PR-byråer. I troskyldighetens Norge kreves det ingen slik registrering av lobbyister og PR-folk, til tross for at de med vekslende hell manipulerer politiker og medier.» (Jahn Otto Johansen i ABC-nyheter)

«Mitt ärende med denna bok är att problematisera dramatiseringen av nyhets- och samhällsjournalistiken, skriver författaren Ann-Marie Åsheden i förordet. Vi vet idag mycket lite om denna dramatisering både i stort och i enskilda fall, och därmed även om medielogiken. Vi vet inte när den styr journalisterna, inte hur den förfalskar verkligheten, inte vad den utesluter. Vad vi vet är att medielogiken gör det allt svårare för journalistiken att leva upp till sin systemkritiska roll i demokratin: att ge medborgarna så sann och relevant information att de kan bilda sig en välgrundade åsikter om förhållanden i samhället. Jag, skriver Ann-Marie Åsheden, är rädd att medielogiken håller på att destruera den mäktiga journalistiken inifrån. Därför är det hög tid att genomskåda den.» (Ann – Maria Åsheden i boken Gjenomskåda medielogikken) 

Innlegget er hentet fra bloggen OLEHATTATTORDET

Bilder m/tekst: Knut Lindtner

Forsidebilde Marcel Caram

Innlegget er tidligere publisert på derimot.no  

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

7 kommentarer. Leave new

  • Jan Hårstad
    4 november 2017 11:34

    veldig flott artikkel av Ole her -bør leses av mange. jan h.

    Svar
  • Perspektiv og veldig bra og de fleste journalister er flinke og har gode intensjoner trur jeg da. Men journalister må spise de også…….

    «Men i det klimaet som finnes i dagens medieverden, har svært mange av dem problemer med å skaffe seg faste jobber. Dermed blir de forsiktige, mer orienterte mot å tilpasse seg, reddere for å si ifra, for å gå egne veier.» Klart det +++ det finnes svartlisting,hot, fysisk vold om man ser utenfor Norge med mer……

    Et system som er 100% korrupt i hvilket et fåtall som har en økonomisk makt som mange ganger kommer fra spekulasjons økonomien drar fordel av. Kan man endre det? Klart det. Systemet bygger på tillit og det er bare å endre spillregler.

    Alternativt;) https://youtu.be/VEZqarUnVpo

    Svar
  • Når SSB blir målet for politisk ambisiøse aktører som er fanatisk for innvandring og hovedsakelig muslimsk innvandring. Og disse personene greier å få ledelsen og kan følgelig påvirke og produsere propaganda og Fake News i statistisk sentralbyrå (SSB) er det ikke rart at journalister går seg vill. Dette har vært tilfelle i minst de siste 10 år.
    Når SSB som skulle være en nøytral institusjon er blitt hovedmål for kyniske politiske ambisjonister og strevere er Fake News resultatet. Gratulerer ledelsen i SSB for å nå sine mål.
    Målet er at nasjonalstatene skal polariseres og rives i stykker.
    Skulle ønske at ledelsen i SSB ville si hva de forventer blir belønningen.
    Eller er lønna allerede stor nok til å være fornøyd mens en rir sine kjepphester.

    Svar
  • En skal ikke undervurdere muligheten for at det har blitt en trend at politiske beviste påvirknings agenter søker seg til jobb i forventede nøytrale informasjons institusjoner.
    Merkelig at SSB, NRK, media og pressen har en så overveldende stor andel av venstrelojale journalister og ledere.

    Svar
  • Interessant og viktig artikkel.
    Mener likevel at forfatteren er alt for snill mot journalister fra ‘gamle dager’.
    De som sitter bak og styrer, og som alltid har hatt et umettelig maktbehov, fant ut for lenge siden at skal du kontrollere et demokrati må du ta over kontrollen av media. Media bestemmer stemmesedlenes valør og hvilke av disse som blir valgt. Media har vært styrt i over 100 år. Minst.
    Artikkelen tar ikke så mye for seg hvorfor det er blitt slik, men et skråblikk mot internett er derfor på sin plass. Kanskje det er nettopp fremveksten av nettet som har gjort at vi nå ser pressens grelle propagandarolle.
    Men det er ikke lett å gjøre noe med, gitt at et av de viktigste tingene du må fjøre er å mistro absolutt alt det pressen kommer med. En tung jobb.

    Svar
  • Mission impossible: Demokrati
    6 mars 2020 12:14

    En velkjent metode for å stoppe kritikk er å betale kritikeren for å holde munn. Siden dette vil bli oppfattet som korrupsjon, om det blir oppdaget, er det en mer effektiv metode å betale ved hjelp av høy lønn.

    En uforholdsmessig høy lønn har nøyaktig samme påvirkning/innflytelse på mottakeren som ved korrupsjon. Mottaker vil være medgjørlig og innfri betalerens ønsker. Uforholdsmessig høy lønn skaper et avhengighetsforhold, lojalitet og disiplin.

    Det er en kjent sak at redaktører i sentrale medier mottar lønn opptil tre-fire millioner kroner i Norge i dag. Dette er langt over hva deres arbeidsinnsats skulle tilsi, og deres arbeid er på ingen måte uerstattelig.

    I enkelte sentrale medier blir også journalister overbetalt, uten noen spesiell årsak, bortsett fra de nevnte.

    Svar
    • Mission impossible: Demokrati
      6 mars 2020 12:49

      /fortsetter/

      Mediabedriftene mottar store pengegaver fra staten, gunstige skattebetingelser og unntak fra merverdiavgift. Dette skaper selvsagt de samme incitamenter som allerede nevnt, og som er nøyaktig de samme psykologiske effekter som ved korrupsjon.

      Dette økonomiske samrøret/grumset er hovedårsaken til medias servile opptreden vis a’ vis systemkritikk, og derigjennom forklaring på hvorfor vårt demokrati har fjernet seg mer og mer fra prinsippene i folkesuvereniteten. Makthaverne blir aldri konfrontert med systemsvikten.

      På samme måte kan media gjerne innta en kritisk holdning mot en minister som hever dobbelt lønn, men har ingen kritiske meninger om en regjering som øser ut milliarder kroner på helt vanvittige prosjekter, som for eksempel det såkalte grønne skiftet.

      Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Neste innlegg

Weimarrepublikken med normoppløsning.

Får vi en ny slik epoke 100 år etter?

Forrige innlegg

Koker jordkloden?

Kloden drukner i snø!

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.