DET GRØNNE SKIFTET: AFRIKA SKAL REDDE EUROPA

Europa har bundet seg til et grønt skifte. Det har blitt det store ideologiske prosjektet over et helt kontinent, som gir føringer for all politikk. Bærekraftig utvikling er blitt en metafor, en raison d´être. Hensynet til klima skal nå styre alle politiske valg, innen alle samfunnssektorer. I bunnen ligger en ny energipolitikk, hvor de hevder å skulle fase ut alle petroleumsprodukter, og erstatte disse med hva de påstår er «grønn energi». Denne energien kan kontinentet selv aldri produsere tilstrekkelig av, og ved to anledninger har EU de siste tiårene kastet sine blikk mot Afrika. Et kontinent hvor bare halvparten av befolkningen har tilgang til strøm, er tenkt å forsyne rike Europa med kostbar «grønn energi». Det er den nye kolonialismen. 

Av Morten Jødal

Atlantropa
La oss imidlertid gå litt lenger tilbake i tid, til et virkelig avsindig energiprosjekt: Atlantropa. Det hadde sin opprinnelse hos den tyske ingeniøren Herman Sörgel på 1920-tallet, og ble fulgt opp til hans død i 1952. Særlig populært var hans ideer sent på 1920-tallet og begynnelsen av 30-tallet, og på nytt rundt neste tiårs-skifte. Hans forslag var: bygg en demning tvert over
_____________________________________________________________________________
Innlegget er hentet fra Miljømytene
_____________________________________________________________________________

Gibraltarstredet, og senk vannstanden i Middelhavet med 200 meter. På denne måten slår man to fluer i én smekk: Et enormt potensial for energiproduksjon, og samtidig store arealer med ny dyrkbar mark. Den kunstneriske illustrasjonen viser hvordan regionen ville ha sett ut fra rommet, med et slikt teknisk inngrep.

Prosjektet var en feberfantasi, et drømmeslott – som så mye annet innen energifeltet. Men det ble like fullt gjenstand for stor interesse. Akkurat som ideen om hydrogenproduksjon i våre dager. 

Desertec – solenergi fra Sahara
Igjen skal vi til Tyskland, men nå er året 2009. Det ble startet et konsortium (Dii: Desertec industrial initiative), som skulle arbeide bredt med fornybar energi. Partikkelfysikeren Gerhard Knies var sentral, og organisasjonen TREC (Trans-Mediterranean Renewable Energy Cooperation), som ble startet av Romaklubben i 2003. TREC ble utviklet som et internasjonalt nettverk av politikere, akademikere og økonomer. Dette var folk med ideologiene i orden, men med liten teknisk innsikt. Derfor har det også gått galt. 

Bakgrunnen for initiativet var «klimatrusselen». I fokus for den brede energi-interessen står utnyttelse av energi på steder hvor det oppfattes at slikt finnes i overflod; solenergi i nordlige deler av Afrika og i Midt-Østen. På vedlagt kart har de plottet inn tre områder: Ett som er stort nok til å kunne forsyne Tyskland (De) med all energi, ett som er stort nok til å forsyne EU, og ett som er stort nok til å forsyne verden. For en klode med klimaangst og grønne tvangstanker, var ideene besnærende. Med Frederik Hauge som markedsfører på NRK, må både Lene Westgaard Halle og andre grønne ideologer i Høyre ha smeltet. 

Tanken har vært å både bygge store solcellepaneler, og konsentrert solkraft (CSP). Delvis også vindkraft, helst nordvest på kontinentet. Elektrisiteten var i fase 1 av prosjektet tenkt å skulle eksporteres fra MENA-regionen (Middelhavet og Midtøsten) til Europa, med store kabler. I fase to kom også lokal energiforsyning inn i bildet. Begge disse prosjektfasene falt til død jord, grunnet problemer med transport av strømmen, og kostnadseffektivitet. I fase tre skiftet fokuset til «grønne elektroner og molekyler» (honnørord i en bærekraftig verden), som skal nå både lokale markeder, og eksportere til andre land. Vannforsyning gjennom elektrisitetsforsyning og avsalting fra havvann er en del av fase tre i prosjektet. 

I mars 2014 bestod Dii-konsortiet av 20 aksjeholdere, og 17 assosierte partnere. På slutten av dette året hadde så og si alle trukket seg ut, og beskrev det hele som et «feiltrinn». Noen få ble igjen, som fortsatt skal fokusere på fornybar energi i ørkenområder. Deres prosjekt kalles nå Desert Power 2050, og ble startet i 2012. Sammen med vann- og vindkraft fra Skandinavia, er strømmen fra sol- og vindenergi i MENA-regionen tenkt å forsyne hele Europa. 

Tysk industri har vært sentral i Desertec-prosjektet. Tyske myndigheter var en stund med, og i Frankrike var president Nicolas Sarkozy fornærmet fordi tyskerne ikke hadde trukket sine naboer inn. Det ble foreslått et fransk tillegg til det tyske initiativet; Medgrid – som skulle ta seg av nettverket som skulle transportere den fornybare energien. Det ble drevet sterk lobbyvirksomhet for å få dette inn i EU-systemet, men det hele ble stoppet. Og det er flere grunner til det.

Tyske myndigheter trakk seg etter hvert ut. Det er rimelig å tenke seg at deres analyser gikk i flere retninger. For det første tar det seg dårlig ut å hente energi fra en fattig verdensdel hvor 50 prosent av befolkningen ikke har tilgang til elektrisitet – til en rik verdensdel som allerede har hundre prosent forsyning med rimelig energi. Så kommer tre andre svært avgjørende perspektiver. Det første er terrorisme. Slike solcelleanlegg og øverføringslinjer er ekstremt lette mål for terrorister, som det finnes rikelig av i hele MENA-regionen. Dersom EU gjør seg avhengig av import av strøm fra Midtøsten og Nord-Afrika, vil vi risikere blackout grunnet terroraksjoner – som kan vare lenge. Det tåler ikke et moderne industrisamfunn. Vi husker angrepet mot det norske gassanlegget i In Amenas i Algerie i 2013. 

En gjennomføring av Desertec-prosjektet innebærer at Europa gjør seg energiavhengig av Nord-afrikanske land, med manglende demokrati, politisk ustabilitet og korrupsjon. Involverer det vindkraft, krever det omfattende økonomisk og politisk samarbeid mellom Algerie og Marokko, men her er grensene stengt på grunn av uenighet om Vest-Sahara. 

Alt i alt: dette gigaprosjektet lar seg aldri gjennomføre. Derfor har vi også hørt svært lite om det de siste årene. 

Hydrogenproduksjon i Afrika?
Du lurer kanskje på hvorfor hydrogen har dukket så sterkt opp som energibærer for det grønne skiftet? Det industrielle og politiske trykket er enormt. Forklaringen er enkel: det er en nødvendig forutsetning for overgangen til fornybar energi. Vind- og solenergi er nemlig svært ustabile, og til tider produseres ingen ting. Uten atomkraft (som de grønne ikke vil ha) og uten olje, kull og gass (som de grønne heller ikke vil ha), trengs et lagringsmedium for grønn kraft – som kan fylles opp når det produseres overskudd av strøm fra vindmøller og solcellepaneler. Elektrisitet er nemlig underlig. Den eksisterer bare i det øyeblikket den blir produsert, og samtidig ødelagt. Vi vet at batterier ikke har potensiale til lagring, vi vet det samme gjelder pumpekraftverk, og i realiteten gjenstår hydrogen. Og den skal selvsagt også være grønn.  

Før jeg kommer til Afrika, la meg ta noen korte poenger om den manglende realismen ved hydrogen som energibærer (vektor). Hydrogen er universets mest tallrike element. Verden er i all hovedsak bygget opp av dette grunnstoffet. Men på jorda er det 100 prosent bundet til andre elementer. Ingenting av det finnes fritt i naturen, som gass (H₂). Man finner det som vann (H₂O), som metan (CH₄), og utallige andre forbindelser. Hydrogen er bundet til andre stoffer gjennom bindinger som er meget sterke. Det skal store mengder energi til, for å spalte vann i hydrogen og oksygen. Eller bryte de kovalente bindingene mellom hydrogen og karbon. Og dette er det sentrale poenget: Man må bruke mye energi for å omforme vann til energibæreren hydrogen. Bruker man det til drivstoff til kjøretøy, er effektiviteten kun 26%. Gjennom elektrolysen, kompresjon/lagring/transport, brenselcelle og elektrisk motor, taper man henholdsvis 20%, 24%, 28% og 2% av den energien man puttet inn. Det er temmelig meningsløst. Det har kjemikere visst i hundre år. Elon Musk konkluderer sannsynligvis riktig, når han kaller brenselceller for «idiotceller», og at «det er umulig å oppnå suksess».

Dessuten er det slik at det ikke finnes tilstrekkelig grønn elektrisitet til å produsere tilstrekkelige mengder «grønn hydrogen» (spalting av vann gjennom elektrolyse). Strøm fra sol og vind karakteriseres gjennom ustabilitet. Produksjonspotensialet i EU var i 2019 på 258,9 GW, og totalt ble det produsert 435,5 TWh. Det tilsvarer produksjon i 1682 timer, med en kapasitetsfaktor (CF) på 19 %. Sol og vind i EU produserer altså for fullt tilsvarende ti uker i året. Kun gjennom disse periodene kan man da bruke overskuddet av elektrisitet fra sol og vind (resten går til industri og alminnelig forsyning) til å lage hydrogen gjennom elektrolyse. Og husk at 74 prosent av denne energien vil gå tapt dersom man bruker hydrogenet i brenselceller i biler. 

Europa begynner å bli fullt av vindmøller. I hvert fall Tyskland. Innbyggerne vil ikke ha flere av disse monstrene. Skal klima-bekymrede tyske politikere få produsert grønn hydrogen, må de derfor se seg om etter andre produksjonsland. Deres industri har derfor kastet seg over Norge, som nå skal få ødelagt sin natur. Men det er ikke nok. Og det er her Afrika kommer inn.

Gjennom sin 2020-strategi for hydrogen, skrev EU-kommisjonen: Afrika, takket være dets rikelige fornybar-potensial, og spesielt Nord-Afrika med sin geografiske nærhet, er en potensiell forsyner av kostnads- og konkurransedyktig fornybar hydrogen til EU. Tanken er altså parallell til Desertec-prosjektet; elektrisitet skal produseres med solcellepaneler og vind, men denne gangen ikke eksporteres via overføringslinjer. Nå skal den i stedet benyttes for å produsere hydrogen. Til denne produksjonen trengs forøvrig store mengder ferskvann, som nordlige deler av Afrika ikke har. 

Det Europeiske Rådet (regjeringssjefene i EU) var på sitt møte i desember 2020 kloke nok til å ikke bruke ordet Afrika i sin konklusjon. Økokolonialisme ligger snublende nær. I tillegg bør de på sikt være like bekymrede for sikkerhetsperspektiver, og de fysisk/kjemiske realiteter som innebærer at hydrogen som energibærer er et feilspor. For enhver energipolitikk burde det ligge en grunnleggende forutsetning: man skal unngå eller begrense antall omdanninger, fordi hvert eneste steg innebærer at noe av energien tapes. For brenselceller tapes hele tre-fjerdedeler. 

Hydrogen er i realiteten et kjemisk produkt som er produsert ved hjelp av energi, for å lage energi. Kjemisk, energetisk og miljømessig er dette meningsløst. Å bruke hydrogen som energibærer er det samme som å fyre med Louis Vuitton-bagger i peisen, for å holde varmen i huset. 

Figurene i artikkelen av fra Samuel Furfaris bok: The Hydrogen Illusion

Forsidebilde: Damian Patkowski