POSTED IN Norge

Oberstløytnant:

NORGE 2020- En koloni under USA.

5 kommentarer
Print Friendly, PDF & Email

Vi republiserer dette innlegget som fortsatt er mer enn aktuelt, dessverre.

Knut Lindtner (redaktør av derimot.no)

Den kalde krigens tid

I 1948 ble Norge medlem av NATO, en organisasjon som ikke kan iverksette tiltak uten medlemslandet USAs samtykke. Slik er NATO et middel under kontroll av USA, med det overordnede  mål at fremtidige kriger skal utkjempes på det europeiske kontinent for å hindre krig på det nordamerikanske fastland.

Etter innmeldelsen i NATO ba forståelig nok Sovjet-Samveldets ledelse vinteren 1949 Norge om å klarlegge sin militærpolitiske hensikt med NATO-medlemskapet. Svar ble avgitt som note 5. mars 1949, der den senere mye omtalte baseerklæringen ble avgitt: I fredstid skal det i Norge ikke etableres utenlandske militære baser, ei heller skal  kjernefysiske våpen lagres. 

Norges beliggenhet må i stor grad bestemme landets forsvarspolitikk

Baseerklæringen ble den ene av to sterke søyler som holdt Norge fritt under den kalde krigen. Den andre søylen var vernepliktsforsvaret og totalforsvarskonseptet. Slik fremstod Norge passiv i fred, men med god evne til motstand i krise og krig. NATO-medlemskapet var politisk ryggdekning men heller ikke mer enn det. Som ensomt NATO-land på den skandinaviske halvøy med Skagerak, Nordsjøen og Atlanterhavet til allierte land, var militære forsterkninger fra andre medlemsland umulig. Norge måtte stole på sin egen politikk og sine egne resurser. Det politiske forhold til Sovjetunionen var formelt og uten store problemer. 

Den sovjetiske Nordflåten drev i den kalde krigens tid sine øvelser i Barentshavet, sovjetiske marinefartøyer transitterte Norskehavet uten å sjenere noen, og i tiden frem mot samveldets oppløsning seilte flere år konvoier med landgangsfartøyer sammen med andre skip ut fra både Østersjøhavner og fra Kola. Konvoiene møttes i Norskehavet før skipene seilte tilbake til de havner de kom fra, for å ha minnet den norske regjering på at det var smart å holde utenlandske militære styrker ute av landet. NATOs sjø-og luftmilitære virksomhet i Norskehavet og nordområdene var minimal. Det norske flyvåpenet var travelt opptatt med å avskjære og identifisere fly som hadde tatt av på Kolahalvøya og som fløy i internasjonalt luftrom sørover uten alvorlige episoder.

Både Sovjetsamveldet og Norge respekterte hverandre under den kalde krigen, de underliggende politiske forhold til tross.

Det militære tomrom

En forandring i balansen skjedde i 1991 da regjeringen Brundtland sinnsvakt vedtok å sage av den ene søylen som bar norsk sikkerhetspolitikk ved å legge ned vernepliktsforsvaret. 

Vernepliktshæren med 165 000 fullt utrustede trente soldater og krigsmateriell, kystartilleriet og småbåtmarinen med sine kraftige våpen, og flyvåpenet ble utradert til dels under meget kritikkverdige forhold.  Like sinnsvakt har alle senere regjeringer fullført skadeverket. Verdiene i materiell, bygg og anlegg som er blitt forødet er så stor at tall ikke lar seg angi. Mens Finland i samme tidsperioden fortsatte å bygge ut sitt vernepliktsforsvar, uttalte den norske generalfelttøymesteren oberst Huse på NRK TV at ‘å destruere alle våpnene er en utfordring’. Med Finland som naboland skulle man ikke tro at noe slik skulle være mulig.

Disse flyene, F-35, skal fremover forsvare Norge. De er så beheftet med feil at de for en stor del av tiden står på bakken og venter på at folk fra Lockheed Martin skal reparere dem.

Udåden ved rasering av vernepliktsforsvaret resulterte i at Norge ble satt i en underlig posisjon ved fortsatt å forholde seg til base-erklæringen, men som var blitt uten et fullverdig militært forsvar. Regjeringene bestemte at en norsk hær ikke skulle telle mer enn 3-4000 soldater, marinen har få seilbare fartøyer og flyvåpenet ble sterkt redusert. 

Reservestyrker i form av mobiliserings-avdelinger finnes ikke. Enkelt beskrevet ble Norge i løpet av 1990-årene gjort til et militært tomrom i takt med ødeleggelsene av det nasjonale forsvar landet meget vellykket hadde hatt. 

Det bemerkelsesverdige med situasjonen var at Russland hele denne tiden forholdt seg like beskjedent overfor Norge som tidligere. Intet tyder på at Kreml hadde til hensikt å utnytte Norges militært svake stilling. Den russiske sjø- og luftmilitære virksomheten til Nordflåten foregikk som tidligere i Barenthavet langt fra Norge, med enkelte flytokt sørover fra Kola som krevde avskjæring for identifikasjon i internasjonalt luftrom. Ingen landgangskonvoier sendte politiske signaler til Oslo.

Også NATO holdt seg vekk fra Norge og Norskehavet, bare enkelte mindre hæravdelinger, fartøyer og flytokt forekom der. 

Nordområdene, hva er det?

Det arktiske råd ble opprettet i 1996, men da hadde polarstrøkene liten eller ingen militær interesse. I midlertid oppdaget Pentagon for nesten et tiår siden at Russland begynte å pusse opp og forsterke militære baser på det nordlige fastlandet og på de russiske øyene i nord. 

Den nordlige sjøruten

USA med sine NATO-partnere er omsider blitt oppmerksomme på at også Den Nordlige Sjørute kan bli etablert som en ny handelsveg i Eurasia for å unngå den lange og kostbare transporten via Suez-kanalen. Russland bygger tre atomdrevne isbrytere med hensikt at en slik skal gå foran en konvoi med isforsterkede handelsskip fra Øst-Asia til havner nord på det eurasiske kontinent, og tilbake med europeiske varer til Asia. 

Kostnadene med de isforsterkede og dyrere handelsskipene og til isbrytertjenestene forsvares med den kortere seilingstid sammenlignet med at skip går den lange sjøveien gjennom Suezkanalen. Av rednings- og miljømessige årsaker har Russland kunngjort at skip som vil seile nord for det russiske fastland må levere seilingsplan til sjøfartsmyndighetene minst 45 dager før turen, noe amerikanerne ikke akter å etterkomme. 

En russisk base på Franz Josefs Land, som er en av flere militære baser russerne har i nord har vakt stor irritasjon i NATO, med påstand om at den truer Svalbard med sine langtrekkende våpen. Det kan konstateres at den russiske basebyggingen på fastlandet og på de russiske øyer fra Beringstredet til Franz Josefs Land er defensive tiltak som ikke truer noen som helst, men som signaliserer at russiske myndigheter er oppmerksomme på at deres polarstrøk gjemmer store naturressurser som landet akter å la bli sine egne. De øde isområdene skal derfor kunne forsvares dersom de bli truet av en angriper. Likeså er skipstrafikk i isområdene risikabel som kan ende med katastrofer uten en effektiv sjøredningstjeneste. Heller ikke vil russerne tillate miljøødeleggelser i de sårbare farvannene.  
   

Planer om etablering av Den Nordlige Sjørute har skapt bølger i USA, der en admiral en gang på vegne av Pentagon uttalte at en ny handelsveg mellom Asia og Europa ikke ville bli tillatt etablert utenfor amerikansk kontroll. Klarere kan neppe en åpenlys krigserklæring bli meddelt. 

Et upresist uttrykk som kalles ‘nordområdene’ forekommer ofte i både seriøse og amatørmessige betraktninger, de kan omfatte alt fra Canadas isøder til Svalbard og øyene nord for Russland. I avisartikler skrevet av USA-tro journalister sikter i midlertid begrepet ‘nordområdene’ som oftest til polarstrøkene i russisk kontrollerte farvann.

Det mest bemerkelsesverdige i situasjonen er at mens Russland i flere år trinn for trinn har bygd ut gamle baser fra Sovjettiden, utviklet kjøretøyer og nye våpensystemer som fungerer godt i kulden, og har organisert arktiske militæravdelinger med mannskaper som bærer tilpasset bekledning, har ikke NATO-land gjort noe som er i nærheten av det samme. Russland er på denne måten flerfoldige år foran i utviklingen av militære styrker tilpasset strid i et isøde. Garnisonen i Petchenga er forsterket fra et regiment marineinfanteri til en brigade, en økning i mannskapsstyrken på om lag et tusen soldater med avdelingsutrustning. I Alakurti 200 kilometer syd for Petchenga er en kommando over en arktisk brigade etablert. Hvor brigadens stridende avdelinger befinner seg er ikke kjent.   

Norge som USAs koloni

Erna Solberg ble statsminister i 2013, og Norge fortsatte uanfektet som et militært tomrom til 2018. Russland drev sine militære øvelser i nord, og NATO var fortsatt lite å se på og over Norskehavet og i Norge. 

Imidlertid må Pentagon ha blitt alarmert over at Russland drev sine forsvarsforberedelser i nord, og alarmen synes å ha smittet over på både amerikanske politikere og til NATO-hovedkvarteret i Bruessel. Alle disse synes å ha vært ganske rådville etter å ha blitt kjent med at russerne er godt forberedt på strid med alle typer våpen i arktiske områder, mens NATO-landene ikke har gjort tilsvarende forberedelser. Hva kunne iverksettes som øyeblikkelige mottiltak? 

Fra Store Norske Leksikon

Ganske plutselig kom Norskehavet i søkelyset som fremtidig krigsområde, med argumentasjon at det er eneste rute russiske sjøstridskrefter har for å komme ned mot Kontinentet og ut i Atlanterhavet, og slik truet amerikansk sjøherredømme under en fremtidig krig om Europa. Det ble varslet at USA ville bygge opp sin Second Fleet for å gjøre tjeneste i Nord-Atlanterhavet og Barentshavet. 

Dette var nye signaler, og presset mot Erna Solbergs regjering økte for å bringe Norge inn som partner i oppbyggingen av styrke mot Russland. I juni 2018 ble det holdt et møte mellom stats- og utenriksminister og den utvidede utenriks- og konstitusjonskomite, der komiteen ikke hadde innsigelser mot å la 400 soldater fra det amerikanske marinekorps på 3-månders rotasjonsbasis drive øvelser i Bardu. Så enkelt ble baseerklæringen til Sovjet av 5. mars 1949 opphevet. Tidligere var 300 soldater fra USMC blitt tillatt å trene på rotasjonsbasis i Trøndelag, slik at det til enhver tid er minst 700 amerikanske soldater i landet.
    

Med Storbritannia har Norge gjort en avtale om at et tusen soldater hvert år skal øve nord for Polarsirkelen, og har bygd ny leir for store utenlandsk styrker på Maukstadmoen. Når åpne kilder forteller om amerikanere som bor i Vardø er ansatt på det omstridte radaranlegget der, at minst 200 amerikanere skal stasjoneres på Ørland for ‘sikkerhetens skyld’, må amerikanere også bli å finne på Evenes som skal ha fire F-35 stasjonert. Om bord i de nye sjørekognoseringsflyene P-8 skal amerikanere være med for å samle opplysninger med særegne instrumenter som norske myndigheter ikke skal få kjennskap til. 

Skal Norge avskrekke Russland?

Like så kom en dramatisk endring i norsk forsvarspolitikk i forsvarets langtidsplan i 2018. Fra at det militære forsvar i alle år etter annen verdenskrig skulle utgjøre en krigsforebyggende terskel mot angrep, var ordlyden plutselig endret til at forsvaret skal drive troverdig avskrekking(!!!) med basis i NATOs kollektive forsvar. Dette var den ene av to store overraskelser. Den andre kom i etterretningssjefens ugraderte orientering i Oslo Militære Samfund i 2018, der han presterte å hevde at den største militære trussel mot Norge var Nord-Atlanterhavet. 

Om den påstanden er å bemerke, at for NATO-land på Kontinentet, Storbritannia og USA kan russiske sjøstridskrefter på veg mot sør i Nord-Atlanterhavet utgjøre en trussel mot alliert sjøherredømme. Men mot Norge? Ikke i det hele tatt, flere mariner kan seile omkring mellom Grønland og Svalbard uten at Norge påvirkes. Den tankeløse påstanden fra etterretningssjefen beviser imidlertid mye. 

Manuskriptet må ha blitt skrevet i Pentagon, med Erna Solberg som lydig formidler til den arme etterretningssjefen. Dersom de vil kan russerne besette Norge nord for Lyngenfjorden i løpet av timer, men det faktum er de amerikanske offiserene uvedkommende.  Med etterretningssjefens ord bevises at norsk militære styrker skal kjempe for USA og ikke for Norge. Klarere kan det ikke uttrykkes. Regjeringen Solberg har latt USA få styre norsk militærpolitikk.

Om etterretningssjefens påstand om at Nord-Atlanterhavet er den største militære trussel mot Norge, er å bemerke at dersom en offiser hadde sagt det samme for litt tid tilbake ville han umiddelbart blitt tatt hånd om og sendt til et sinnssykehus. I 2018 løftes ikke et øyebryn over den vanvittige uttalelsen, som forteller om en slapp allmenn holdning til begrepet norsk forsvarspolitikk.    

Høsten 2019 avholdt NATO øvelse Trident Juncture i og omkring Norge. Planleggingen ved NATO-staben i Bruessel hadde vart i to år, og det tok tre måneder å skrape sammen 50 000 soldater i hærstyrkene. Likevel gikk forretningene i Fjellregionen der hæravdelingene øvde tomme for ullundertøy, gensere og raggsokker, fordi mange utlendinger ikke var forberedt på norsk høstvær.

GPS-systemet er viktig ikke minst i krig-situasjoner

Etter øvelsen klaget NATO på at russiske flystyrker med sjømålsmissiler hadde forstyrret gjennomføringen av sjøtransportene til Norge. Likeså klaget NATO på at GPS-signalene i øvingsområdet ble blokkert og de presisjonsstyrte våpen satt ut av spill. Som en furten unge bad den norske regjering på NATO-initiativ Russland om å gjøre rede for bortfall av GPS-signaler i Nord-Norge mens de egentlig mente signalbortfallet under den store mislykkede NATO-øvelsen: Norge lar seg ikke forsterke militært i en krigssituasjon.

En latterlig norsk styringsfeil ble avdekket under øvelse Trident Juncture da GPS-signalene ble blokkert og andre navigasjonsmidler måtte brukes. Regjeringen Solberg besluttet at de norske stasjonene i kjeden med LORAN-C skulle legges ned i 2016 og alle spor bli utslettet. Med LORAN-C operativt kunne navigasjon bli utført etter informasjon fra dem. For små pengesummer kunne stasjonene også blitt oppgradert til E-LORAN, og Norge ville hatt et sikkertvirkende alternativ til GPS og det viktige tidssignalet som ‘det digitale Norge’ er dramatisk avhengig av.        

NATO har de seneste år økt flyovervåkingen i Norskehavet, og høsten 2019 gjorde amerikanske B-52 et tokt over Barentshavet i internasjonalt luftrom nord for Kolahalvøya uten at russerne gjorde forsøk på å avskjære og identifisere flygningen.

Fra 2019 har Norge et sivilt registrert spionskip som krysser i Nord-Atlanteren, som et bevis på at hensikten ikke har med forsvar av Norge å bestille. En russisk admiral har uttalt at NATO de siste år har doblet sjøaktiviteten i Norskehavet og Barenthavet.      

Politiske signaler til regjeringen Solberg

At russiske myndigheter er misfornøyde med at Norge har gitt opp sin tidligere forsvarspolitikk for å slippe utenlandske militære styrker inn i fredstid, og endret hensikt med forsvaret til å bli en del av NATOs avskrekkingsstrategi, er meddelt den norske regjering på flere måter. 

I 2018 ble redaktøren av Barents Observer i Kirkenes overraskende 

        nektet innreise til Russland, og samme år ble uten varsel norske

        studenter ved et universitet i St. Petersburg utvist fra landet

Russiske luftfartsmyndigheter har kunngjort at marinefartøyer ville drive øvelser med utskyting av raketter fra internasjonalt farvann slik:

20.-22. november 2018 utenfor Lofoten

5.-7. februar 2019 utenfor Helgeland

11.-14. april 2019 utenfor Andøya

1.-3. november 2019 utenfor Møre, der også øvelse Trident Juncture da pågikk med sjøoperasjoner  

Flytrafikken over Finnmark har i lengre tid blitt forstyrret ved bortfall og forstyrrelser av GPS-signaler

Under øvelse Trident Juncture ble GPS-signalene massivt blokkert i øvingsområdet   

Simulerte flyangrep i internasjonalt luftrom mot Vardø-radaren og mot Bodø er registrert.

Alle land bedriver spioneri.

Frode Bergsaken var en oppvisning i klossete spioneri for USA som ikke bedret forholdet til Russland.

I tidsperioden fra 1949-2017 forekom ingen tilsvarende hendelser.  Erna Solbergs omgjøring av Norge fra en passiv NATO-stat til å bli aktiv deltaker i USAs angrepsdoktrine er den åpenbare årsak til de sterke russiske signalene mot Norge.

Sammenfatning

Russland er godt forberedt til å med militære midler forsvare sine interesser nord for det eurasiske fastland fra Barentshavet til Behringstredet, der USA har uttalt at de både vil seile og nekte at en ny handelsveg blir åpnet. NATO har forsømt å utvikle arktiske  stridsmidler, men skyver i sin evneløshet Norge foran seg med å gruppere tropper i Troms. Likeså har USA via NATO klart å presse den norske regjering til å gi opp sin vellykkede militærpolitikk i mange år, til at Norge skal bli av de først land som trekkes inn i en militær konfrontasjon med Russland. Uansett nasjonalitet vil velkvalifiserte stabsoffiserer vite at følgene vil bli katastrofal for Norge, med russisk okkupasjon fra grensen til Lyngenfjorden og ødeleggelse av all viktig infrastruktur i Troms og Nordland som selvsagte trekk mot ytterligere aggresjon fra norsk jord mot Russland.     

Fra at Norge hadde en selvstendig posisjon innen NATO og et formelt godt forhold til Russland, har Erna Solbergs regjering ført Norge ut i en hengemyr som det blir vanskelig å komme ut av.   

Einar Ødegård, oberstløytnant ute av tjeneste.

Tidligere publisert på derimot.no

Knut Lindtner har lagt til bilder m/tekst 

Forsidebilde: Bimata Prathama

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

5 kommentarer. Leave new

  • Omtrent som i mellomkrigstiden der et nøytralt Norge tillot Storbritania å minelegge norske farvann. Nå er Storbritania byttet ut med USA.

    og «… at norsk militære styrker skal kjempe for USA og ikke for Norge….
    …og slik truet amerikansk sjøherredømme under en fremtidig krig om Europa. »

    Og Norge kan igjen bli krigsskueplass i et stormaktsoppgjør.
    Stakkars Norge. – Som har Stoltenberg som puddel i Nato.
    og – som har slike «forsvars»-politikere.

    Svar
  • Olav Sæther
    21 januar 2021 22:28

    Globalister har visst ingen interesse i å ivareta våre nasjonale og folkets interesser. Men de Norske sauene stemmer på slike politikere.

    Svar
  • Ovenfor USA gjør norske politikere hva som helst.
    Ovenfor Russland – ingenting.
    Ovenfor dets egen befolkning – spiller russisk rulett.

    Svar
  • Den som er satt i gjeld er ikke fri.Sitat Göran Persson,svensk stasminister.Hva mente han med det tro ?.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Neste innlegg

Krigen er tapt for Nato.

I Moskva latterliggjør de Nato med en utstilling av erobrede våpen.

Forrige innlegg

Universiteter på autopilot?

«Ethvert fjols kan vite. Poenget er å forstå.» (Einstein)

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.