POSTED IN Krig-fred, USA

Oberst Douglas MacGregor:

Mens illusjonene om USAs makt vokser i Washington, går landet i oppløsning.

2 kommentarer
Print Friendly, PDF & Email

Oberst Douglas MacGregor: Amerikanerne må velge.

Å velge krig er den viktigste politiske beslutningen Washington tar på vegne av det amerikanske folket. Krig påvirker den innenlandske økonomien dypt, og det menneskelige blodbadet det skaper er ikke begrenset til fremmed jord. Men siste gang amerikanske velgere tvang et grunnleggende politisk skifte bort fra krig var i 1968, da Nixon lovet å avslutte Vietnam-konflikten og tenke ut en hederlig vei ut av den for USA.

Nok en gang må amerikanerne velge. Vil amerikanerne fortsette å støtte en eskalerende proxy-krig i Ukraina, et biprodukt av Washingtons jakt på globalt hegemoni? Eller vil amerikanerne kreve at Washington forsvarer USAs grenser, opprettholder en republikk som opprettholder rettsstaten, respekterer kulturene og tradisjonene til nasjoner som er forskjellige fra oss, og handler fritt med alle nasjoner?

Det amerikanske finansielle systemet står i fare for å mislykkes katastrofalt. Og Ukraina taper kampen med Russland. Med mindre amerikanere krever nye retninger i utenrikspolitikken nå, slik de gjorde i 1968, vil de overgi kontrollen over sine liv og inntekter til Washington-elitens orgie i avsindig pengebruk på en farlig stedfortrederkrig mot Russland, og vilkårlig utøvelse av statsmakt mot amerikanske borgere i hjemlandet.

Etter andre verdenskrig dukket USA opp med verdens mest dynamiske og produktive vitenskapelig-industrielle base, en høyt kvalifisert arbeidsstyrke og et kulturelt sterkt, sammenhengende samfunn. Da Eisenhower overlot presidentembetet til Kennedy, var det ingen sak av strategisk betydning noe sted i verden, som den amerikanske supermakten ikke kunne hevde å ha en avgjørende innflytelse over. Amerikansk militærmakt var overalt.

Vietnamkrigen vekket USAs befolkning

Fanget av illusjonen av grenseløs makt, kastet presidentene Kennedy og Johnson ikke bort tiden på å lete etter muligheter for å omforme verden i Amerikas bilde. Vietnamkrigen gjorde den at amerikanske velgermassen våknet, men etter USAs seier i den kalde krigen i 1991 har presidenter visket ut skillene mellom krig og fred. I den resulterende forvirringen, gjenvant den hensynsløse jakten på globalt militært hegemoni, og den moraliserende internasjonalismen som inspirerte intervensjonen i Vietnam, sin gamle popularitet.

Washingtons herskende klasse har ignorert prioritet nummer en i alle spørsmål om nasjonal strategi: først og fremst å bevare amerikansk nasjonal makt. Da USAs ledere forpliktet amerikanske soldater, flyvere og marinesoldater til endeløse intervensjoner i Sørøst-Asia, i karibia, Balkan, Afghanistan, Irak, Syria, Libya og Afrika sør for Sahara, falt USAs andel av globalt BNP fra 40 prosent i 1960 til omtrent 24 prosent i 2022.

Er Washington seriøs? Eller er det nye, spirende kalde krigen-paradigmet rett og slett en smart måte å garantere en jevn strøm av finansiering til forsvaret, og lukrative donasjoner til kongress-medlemmene i Washington DC? Er de nye fiendebildene i utlandet utformet for å tie dissidenter hjemme og kommandere det amerikanske folket til lydighet? Dette blir rimelige spørsmål å stille.

Hvis truslene sør for grensen må ignoreres, bør Washington gjøre noe med det amerikanske militærets mangel på kvalitet i personellstyrken, det sørgelig utilstrekkelige antallet og det generelle forfallet til USAs hærstyrke. Krig med en kontinentalmakt som Russland, akkurat som ekte sikkerhet langs Rio Grande, krever sterke landstyrker. Moskvas tålegrense for Washingtons aggressive handlinger for å hindre Russland i Ukraina er snart oppbrukt. Moskva er ikke grepet av Hitlers begjær etter erobring, men Washingtons bevæpning av Ukraina er en eksistensiell trussel mot Moskva.

For å sitere tidligere forsvarsminister Bob Gates, bør enhver amerikansk president eller politiker som er villig til å risikere en avansert konvensjonell landkrig med Russland få hodet undersøkt, eller som et minimum, få seriøs psykiatrisk behandling. Det samme må sies om alle i Washington som ønsker drive Moskva til grensen for en atomkrig.

Det er på tide å velge igjen. Hva slags land vil amerikanerne at USA skal være? Hva slags utenrikspolitikk ønsker amerikanerne?

Fra Global Research, publisert 7 april 2023.
Oversatt fra engelsk og noe forkortet. Linker i orginalartikkelen.
Orginalartikkel: Americans Must Choose. Oberst Douglas MacGregor.

Forsidebilde: Jan Huber

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

2 kommentarer. Leave new

  • Verdens største drittsekker (gjennom alle tider) de «vanlige mistenkte» som kun består av ca. 2600-2700 stykker «på toppen» har antagelig planer om å ødelegge Us of A, og flytte sitt «hegemoni» til et eller annet -stan land, siden Ukraina ikke blir deres «nye» hjemland takket være Russlands motvilje. Disse få starter gjerne WW3 med A-våpen hvis de får muligheten.
    Det ryktes at D. Trump overga A-kodene til generalene før han «overlot» embedet til «Sniffing» Joe Biden, tror det er sant, hvis ikke hadde vi nok allerede sett soppskyene blomstre desverre.
    Håpet nå er at FN blir tvunget av «verdensmassen» å ta tak i disse 2700, i Big Pharma, Big Tech, Big War og Big Money og dømme dem som fortjent. Deres etterplaprere, presstituerte, politikere, byråkrater osv. må hvert land ta for seg selv, men listene over disses straffbare, kriminelle gjerninger er lange, og må pådømmes korrekt og uten nåde.

    Svar
    • Arno Mong Daastøl
      12 april 2023 10:44

      Lett å være enig i at forbrytere bør dømmes og straffes. Men i den virkelige verden skjer det ikke. Så, hva gjør vi da?

      Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Neste innlegg

USA mister allierte:

Saudi-Arabia vil ikke lenger være et verktøy for USA.

Forrige innlegg

Nye oppdateringer fra fronten

Ukrainsk retrett fra Bakhmut – «845 døde ukrainere» sier Russland

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.