POSTED IN Media

Nyhetsbyråene går under radaren:

De bestemmer både hva som er viktig og ideologisk vinkling.

1 kommentar
Print Friendly, PDF & Email

Nyhetsbyråene: Opinionsdannelsens portvoktere

Dokumenter viser at den britiske regjeringen finansierte nyhetsbyrået Reuters under den kalde krigen. Målet: politisk, antikommunistisk innflytelsearbeid. Fremgangsmåten burde ikke komme som noen overraskelse, men er et interessant bevis og nyttig som del av et generelt blikk på rollen de store nyhetsbyråenes spiller i opinionsdannelse.

Av Tobias Riegel (perspektiv fra Tyskland)

Nyhetsbyråer er grunnlaget for rapporteringen i en rekke store vestlige medier – du kan også kalle dem «ryggraden», hvis du ønsker å beskrive rollen positivt. Imidlertid, hvis du retter et kritisk blikk på det intensive forholdet mellom medier og nyhetsbyråer – for eksempel byrårapportene som distribueres av flere medier på samme tid og med samme ordlyd – oppstår spørsmålet: er de store nyhetsbyråene «portvokterne for opinionsdannelse»?

_____________________________________________________________________________

Innlegget er hentet fra Midt i Fleisen

_____________________________________________________________________________

REUTERS OG REGJERINGEN: PROPAGANDA, INNFLYTELSE OG SVART FINANSIERING

Når man arbeider med mekanismer for hvordan opinionsdannelse skjer, er det viktige spørsmålet om nyhetsbyråenes rolle alltid tilstede. Nå er imidlertid spørsmålet dagsaktuelt: nylig avgraderte dokumenter beviser at den britiske regjeringen i all hemmelighet finansierte nyhetsbyrået Reuters under den kalde krigen. Målet: politisk, antikommunistisk innflytelse. Dette er rapportert av BBC i denne artikkelen og Reuters i denne artikkelen.

Infiltrasjonen i mediene og pressebyråene ble gjort for å hindre fremveksten av den ideologien som denne mannen representerte

De nylig avgraderte dokumentene viser en prosess man lenge har mistenkt og også rapportert om: nemlig at den britiske regjeringen i hemmelighet støttet nyhetsbyrået Reuters på 1960- og 1970-tallet. Denne finansieringen ble initiert av et antikommunistisk britisk etterretningsbyrå, skrev BBC. Reuters skriver:

Pengene ble brukt til å utvide Reuters sin dekning av Midtøsten og Latin-Amerika, og gikk til Reuters i all hemmelighet ved at BBC økte betalingene for nyhetsabonnement.»

Nyhetsbyrået siterer fra regjeringsdokumenter.

"HMGs [Den britiske regjeringens] interesser burde være godt tjent med den nye ordningen."

MANGEL PÅ UAVHENGIGHET: EN GAMMEL MISTANKE BEKREFTES

Prosessen, som RT gir ytterligere bakgrunn for i denne artikkelen (tysk), skal ikke her fremstilles som altfor overraskende: Man har lenge mistenkt innflytelse fra staten eller mektige private parter på de store mediene – som blir presentert for leserne og seerne som «uavhengige». Mange indikasjoner støtter denne antagelsen. Det er imidlertid en forskjell mellom om dette bare forblir velbegrunnede hypoteser, og kampbegrepet «konspirasjonsteori» dermed kan brukes – eller om prosessene er tydelig dokumentert av avgraderte filer. Dette er nå tilfelle med Reuters på 1960- og 1970-tallet. Det er også viktig å legge merke til hvor lenge denne modellen med ‘svart finansiering’ har blitt hold hemmelig. Analytikeren Paul Schreyer skriver:

«Et av verdens største nyhetsbyråer har lenge i all hemmelighet blitt finansiert av den britiske regjeringen for å utøve politisk innflytelse. Man påstår at konspirasjoner ikke kan holdes hemmelig? I dette tilfellet var hemmeligholdet vellykket i mange tiår.

ER PRIVAT OPINIONSDANNELSE BEDRE ENN STATLIG?

Et annet spørsmål er om statlige finansiering er dårligere enn en privat modell, slik det tyske nyhetsbyrået DPA praktiserer. Reuters ble grunnlagt i London i 1851 og eies nå av Toronto-baserte Thomson Reuters, en av de største nyhetsorganisasjonene i verden. Det sentrale punktet i denne Reuters/regjering-skandalen er hemmeligholdet og de store medienes overdrevne moralske respekt for «uavhengighet». Hemmelig statlig finansiering og derfor påvirkning fra en eller flere britiske regjeringer kan derfor bedømmes som mye mer alvorlig enn den offisielle støtten til internasjonale (statlige) medier fra regjeringer. Med Russia Today, for eksempel, vet du hvor du er – Som konsument, kan den (kjente) finansieringen fra den russiske staten bli inkludert i helhetsvurderingen av RT-nyhetene. I tillegg er ikke lenger mediekonsernenes hyklerske overbygning av «uavhengighet» påkrevd.

Hvorfor er det verre å være styrt av statlige penger enn private?

I denne sammenheng bør det også nevnes at knapt et eneste tysk medium bortsett fra RT har omtalt Reuters-skandalen tilstrekkelig. I tysktalende land, i det minste ifølge Google News, nevnte av store medier bare sveitsiske «NZZ» og østerrikske «Der Standard» saken.

(Ifølge et kjapt Google-søk, er det antagelig bare den uavhengige venstreorienterte bloggen Derimot.no som har nevnt saken i Norge.o.a.)

SELVE IDEEN OM NYHETSBYRÅ ER I STRID MED MENINGSMANGFOLD

Enten det nå er offentlig eller privat, bryter ikke konstruksjonen «nyhetsbyrå» (dvs. et stort selskap som gir media over hele verden de samme nyhetene) i begge tilfeller prinsippet om meningsmangfold? Siden byråer allerede har stor innflytelse over opinionsdannelsen i Vesten, og denne innflytelsen øker med hvert kutt i medielandskapet, skal vi kort se litt på prinsippene bak disse selskapene mer generelt. Slik skrev vi nylig i anledning 70-årsjubileet for nyhetsbyrået DPA:

«Fenomenet samstemthet skapes også av selve prinsippet om «nyhetsbyråer»: flere aviser trykker identiske artikler fra nyhetsbyrået. Gjennom denne praksisen kan mediene på den ene side spare kostnader, på den andre side kan de om nødvendig distansere seg fra bidragene hvis de senere skulle bli avslørt som tendensiøse. Med det tilsynelatende uavhengige nyhetsbyrået DPA, skaper de store mediene et nøkkelvitne som de selv indirekte finansierer og administrerer, for deretter å sitere det som en «nøytral observatør» i sine egne medier. Media kan (om nødvendig) late som om byråartikkelen ikke er «den redaksjonelle linja», selv om den er publisert i avisen. Nedbemanning fører til økt bruk av artikler fra byråer. Og mens løssalget til mange store medier kollapser, var DPA i stand til å øke omsetningen det siste regnskapsåret.»

KONSISTENS OG MISTANKER OM FORVRENGNING

Vi har også skrevet om eksempler på hva vi mener er forvrengninger i nyhetssakene fra DPA. Vi har skrevet om byråenes rolle blant annet «i å bygge fiendebilder mot Russland og Putin». Vi har analysert den manipulerende og selektive gjengivelsen av Navid Kermanis tale i anledning fredsprisen han fikk. Fredsdemonstrasjoner, som de mot den enorme militærbasen Ramstein, omtales ikke tilstrekkelig av DPA. Utallige DPA-rapporter om «Maidan» eller den syriske «borgerkrigen» er også verdt å nevne. En studie laget av [fagforeningenes tankesmie] Otto Brenner-stiftelsen i mars 2010 («Økonomisk journalistikk i krise – om massemedias tilnærming til finanspolitikk») kommer til følgende konklusjonDPAs informasjonstjeneste når det gjelder finansmarkedspolitikk er «svært mangelfull». Orienteringen som DPA gir i denne sammenheng er desorientering: «DPAs finansjournalistikk er triviell journalistikk.»

Det ser ut som stort mangfold, men er det ikke. Det er tre sentra som dominerer nyhetsproduksjonen.

Og bloggen Swiss Propaganda Research skriver en under overskriften «Propaganda-multiplikatoren (norsk) (engelsk)» om nyhetsbyråets prinsipp:

"Det er en av de viktigste aspektene ved vårt media-system - og likevel nesten ukjent for offentligheten: Størstedelen av de internasjonale nyhetene i alle våre medier stammer fra bare tre globale nyhetsbyråer, fra New York, London og Paris.
Disse byråene spiller en sentral rolle i at våre medier stort sett rapporterer om de samme temaene og ofte til og med bruker den samme ordlyden.”

BYRÅERS INNFLYTELSE VOKSER PÅ GRUNN AV KUTT

Den allerede utbredte praksisen med å fylle hull i avisen forårsaket av økonomiske kutt med materiale fra byråene, vil som sagt øke, fordi media blir mindre og mindre selvforsynt. Det er derfor igjen færre og færre «egne» stemmer som kan holde stand mot koret av byråmeldinger sitert av mange medier. Et eksempel på hvordan enkelte byrårapporter setter tonen for rapportering er for eksempel medias håndteringen av avvikene rundt den påståtte bruken av giftgass i Syria. Vi skrev i 2018:

"Fremfor alt er nyhetsbyråenes potensiale for manipulasjon igjen blitt klart de siste dagene - etter at temaet nylig dukket opp i forbindelse med Skripal-saken, som vi rapporterte.
Fordi de mest effektive sprederne av den falske nyheten som antydet at OPCW-rapporten ville konkludere med bruk klorgass i Douma, var nyhetsbyråene DPA for det tyskspråklige området og Reuters for det engelsktalende området. Men mens Reuters siden har korrigert denne feilen, insisterer DPA fremdeles på sine knapt forsvarlige uttalelser."

«ORIENTERING» ELLER MILD «STYRING»?

Og til og med media som er meget godt finansiert av innbyggernes lisenspenger, som [den offentlige kanalen] ARD, brukte byråene til sin egen opinionsdannelse, som en ARD-funksjonær beskrev i denne featureartikkelen om seg selv. Vi spurte i artikkelen:

"I bidraget følger man med ARD-ansatte som behandler "byrårapporter" og ordner "planlister". "Nattens oversikt for bruk neste dag" (antagelig fra de store nyhetsbyråene) gir redaksjonen med egne ord "en liten oversikt". Men hvor seriøse eller beheftet med interesser er nyhetsbyråene som brukes? Hva er "viktig", hva blir observert, hva blir følgelig tiet stille om eller bare halvveis fortalt? Og med tanke på den "lille oversikten" – trenger vi da den ofte latterliggjorte konspirasjonen om den "koordinerende pressetalsmannen" for å etablere den brede rammen for hva som kan sies? Er ikke denne "orienteringen" allerede en forsiktig "styring"?
Med velvillig tillatelse fra NachDenkSeiten. Artikkelen er litt forenklet.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

1 kommentar. Leave new

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Neste innlegg

Trump og Netanyahus plan.

Sender to-statløsningen dit den hører hjemme – i grava.

Forrige innlegg

Orderudsaken:

Fire ble dømt, men er saken løst?

Var det en politisk henrettelse?

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.