9/11 – hva skjedde egentlig?

Reidar Kaarbø reiser med boka 20 år etter 11. september 2001 kritiske spørsmål til den offisielle versjonen av hva som egentlig skjedde på denne datoen. Verden over fulgte folk åndeløst med på det ufattelige som utspilte seg på tv-skjermene. Fremdeles er det flere spørsmål enn rasjonelle svar i denne saken – særlig når det gjelder den offisielle versjonen av hva som skjedde.

Sakprosa

Reidar Kaarbø:

20 år etter 11. september 2001

Det nærmer seg i disse dager 20 år siden hendelsene som rystet verden. Under noen timer den 11. september 2001 kunne vi via direktesendte nyheter fra USA være tilskuere til det som ble kalt et terrorangrep på Amerika, på demokratiet, på friheten. Tre svære skyskrapere i millionbyen New York ramlet sammen som korthus i nær og delvis fritt fall. Tonnevis med betong og stål pulverisert på et blunk – på grunn av branner oppstått etter å ha blitt treft av kaprede passasjerfly, het det seg i den offisielle forklaringen. Rundt 3000 døde denne dagen i New York.

Myndighetene var raskt ute med å publisere en liste med navnene på 19 antatt skyldige flykaprere, som med vilje skal ha styrt flyene rett inn i World Trade Center (WTC) 1 og 2 i New York og i Pentagon i Washington DC. De skal også ha styrtet et fjerde fly på et jorde i Shanksville. Av disse var 15 fra Saudi-Arabia, og under ledelsen til Osama bin Laden (også fra Saudi-Arabia) skal de «ved hjelp av noen tapetkniver [ha] utklasset hele USA sitt multi-milliard-dollar forsvar.» Det «førte til at USA angrep, nei, ikke Saudi-Arabia, men Afghanistan, og senere Irak. Dette er den offisielle konspirasjonsteorien lansert av Bush-administrasjonen.»

Dette er utgangspunktet for Reidar Kaarbøs bok ’20 år etter 11. september 2001′, en oppfølger av boka ‘9/11 en åpen sak’, som han skrev i 2008 og la ut gratis på nett. Boka er et forsøk på å blåse liv i en saklig debatt her til lands om denne historiske hendelsen.

Kaarbø tar for seg flere av de personene som må ha vært involvert dersom 11. september var en innside-jobb – litt på samme måte som kriminaletterforskeren sporer opp de skyldige i en vanlig kriminalsak: sjekk først de vanekriminelle og se om de har motiv og midler. «Det er viktig å se hvilke stillinger og maktposisjoner disse mennene hadde og spørre seg i hvilken grad de kunne påvirke og kontrollere viktige områder i USA. Kan de ha vært i stand til å gjennomføre terroranslaget slik tilhengerne av den alternative konspirasjonsteorien beskylder dem for?», spør Kaarbø.

Særlig peker forfatteren på visepresident Dick Cheney. «Cheney ledet arbeidet i kommandobunkeren i Det hvite hus den 11. september 2001 mens Bush var parkert på Booker elementary school i Florida sammen med pressekorpset.» Andre som blir omtalt, er Jeb og Marvin Bush, hhv. Guvernør i Florida (vippestat ved presidentvalget i år 2000) og leder for Securacom/Stratesec som hadde ansvaret for sikkerheten ved WTC pluss United Airlines og Dulles internasjonale flyplass. Donald Rumsfeld, Paul Wolfowitz, Richard Perle og en rekke andre satt også i sentrale stillinger og har gitt inntrykk av å være tilhengere av krig som middel til å skaffe USA kontroll over viktige ressurser, hvor enn i verden de måtte finnes. Grupper som Defense Planning Guidance group og Project for the New American Century (PNAC) smidde planer for hvordan USA skulle sikre seg tilgang til olje og global kontroll.

Kaarbø finner det tenkelig at 9/11 kan ha blitt iscenesatt av mektige krefter i USA, med den hensikt å skape «et nytt Pearl Harbor», det påskuddet man trengte for å gå til krig. I sin jakt på terroristlederen bin Laden, angrep de først Afghanistan, der US Army og CIA raskt sørget for å gjenopprette opiumsproduksjonen som Taliban i januar 2001 hadde forbydd. Fra en markedsandel på 70% av verdens opiumsproduksjon i år 2000, gikk produksjonen etter forbudet ned fra 3279 tonn til bare 185 tonn. Etter USAs inntog i oktober 2001 steg produksjonen raskt igjen, og ble i 2002 på rundt 3700 tonn. Det virket også positivt inn på børsen. Dow Jones økte fra 7200 i 2002 til over 10 000 i 2004. Men hovedmotivet for invasjonen var kanskje likevel den planlagte gassrørledningen fra Det kaspiske hav til Det indiske hav, da man på det tidspunkt trodde at reservene her var enorme.

Rundt 250 000 afghanere er drept i denne 20 år lange krigen.

Etter iherdige forsøk på å koble Irak med 9/11, alle like mislykkede, måtte USA til med nye løgnhistorier for å kunne starte en ny krig mot dette oljerike landet. Man fabrikkerte en løgn om at Irak satt på masseødeleggelsesvåpen. Slik virket en invasjon rettferdiggjort, og da fikk de med seg både verdensopinionen og andre land på krigen.

1 million irakere er så langt drept i denne krigen.

General Wesley Clark holdt den 3. oktober 2007 et foredrag i Commonwealth Club der han avslørte en samtale med en offiser i Joint Staff etter at USA hadde startet sin Operation Enduring Freedom i Afghanistan. «’Hvorfor har vi ikke angrepet Irak slik du sa?’ spurte Clark. ‘Det er verre enn det,’ var svaret, ‘vi skal angripe og ødelegge regjeringene i 7 land på 5 år. Vi skal starte med Irak, deretter skal vi ta Syria og Libanon, Libya, Somalia, Sudan og Iran,’ sa offiseren mens han holdt opp et memo fra forsvarsstaben.»

Antall offer som blir resultatet av disse krigene er foreløpig ukjent.

Men også USAs egen befolkning har fått merke følgene av terroranslagene. Blant annet ble loven Patriot Act innført på rekordtid, «en lov som gir regimet uinnskrenket makt over folk».

Kaarbø viser til USAs lange historie med innblanding i andre staters anliggender – både militært og på andre måter – for å synliggjøre muligheten for at krefter i USA selv stod bak 9/11. Han nevner i fleng: Vietnam, Cuba, Nicaragua, Irak, Libya, Syria, Ukraina og et utall andre større og mindre stater. Det er et mønster. De har alltid drevet det på denne måten. «Konspirasjonene har vært utallige, men målsetningen den samme: å fremme amerikanske interesser og utbre det amerikanske riket verden over, uten hensyn til andre.»

Selvfølgelig tar han også for seg flyet som skal ha styrtet i Shanksville (med et usannsynlig lite krater, og uten fnugg av rester etter verken fly eller passasjerer) og ikke minst WTC bygg 7 (the Solomon building), som kollapset i sitt eget fotavtrykk uten å ha blitt treft av noe fly, og dessuten på direktesendt TV 23 minutter etter at BBC først formidlet at det hadde kollapset! Og han skriver om innsidehandlene i dagene før, sensurerte fagfolk og mediefolk, NISTs mangelfulle rapporter, termitt, rystelsene i grunnen ved Ground Zero og de kraftige smellene og den ekstreme varmen i ukevis etter hendelsen, jagerflyene (som skulle ha avskåret de villfarne flyene) som ikke kom på vingene før det var for sent, militære transpondere og beslaglagte videoopptak. 

Kort sagt, forfatteren har gjort et godt dybdedykk i tilgjengelig materiale. Han har siden 2004 gått igjennom alt han har funnet av dokumentarfilmer, foredrag og bøker, og kommet fram til at alt tyder på at de må ha gjort det selv og at den offisielle versjonen av hendelsesfoløpet umulig kan stemme.

Reidar Kaarbø setter ting i sammenheng og legger med fornøyelig frodig språk fram informasjon vi ikke blir tilbydd gjennom nrk og tabloidavisene. Boken er på 148 sider i fire deler: Historien rundt, Hendelser 11. september, Hvorfor? og Hva nå? Den er ikke en komplett avhandling om 11. september 2001, men har rikt med henvisninger til andre bøker og dokumentarfilmer for dem som vil orientere seg dypere i mylderet av meninger og informasjon. Spesielt nevner han den utmerkte dokumentarfilmen ”September 11: The New Pearl Harbor” (2014) av Massimo Mazzucco. Kaarbø løfter fram en rekke viktige problemstillinger som ikke har blitt tilrekkelig belyst i den offentlige debatten, stiller en rekke viktige spørsmål som ennå ikke har blitt tilfredsstillende besvart – spørsmål som krever svar hvis saken en gang skal bli oppklart. Som han selv sier: «Målet med boken er ikke å gi alle svarene, målet er å reise noen av spørsmålene. Fortsatt er mye ubesvart etter denne tragiske dagen, fortsatt er det stor uenighet om hvordan bevisene skal tolkes, og fortsatt fremstår den offisielle versjonen som reneste røverhistorien.»

Monica Sortland

Boka kan lastes ned fra nettstedet https://hvamenerpartiene.com/