ÅTTE NYE SKYTEFELT PÅ KYSTEN AV FINNMARK?                                                        

Av Einar Magnus Ødegård, oberstløytnant ute av tjeneste.

11. november meddelte Forsvarsdepartementet at førtini skytefelt i Sør-Norge legges ned og åtte nye opprettes på Finnmarkskysten. En kartskisse viste at tre av de foreslåtte skytefeltene i sin helhet skal ligge langt inn i Tanafjorden, Laksefjorden og Porsangerfjorden. Et stort felt skal anlegges i kort avstand utenfor munningene av Laksefjorden og Porsangerfjorden. På rad og rekke skal fire skytefelt anlegges kloss inntil kysten fra Magerøya til Sørøya.

Hva betyr de åtte skytefeltene? 

Store skytefelt i tre fjorder og fire kystnære områder betyr voldsomme naturinngrep og hindring for daglig liv blant befolkningen som er bosatt deromkring. Skytefeltene innebærer kontrolltiltak for at uvedkommende av uvitenhet ikke skal kunne ta seg inn der når våpen rettes mot området.   

Tiltakene er varsling, vaktbåter, og forskjellige andre hjelpemidler til å overvåke de områder som er blitt aktivert. I lys av den store trafikk med mange typer skip og fiskefartøyer som vil bli forhindret fra ferdsel, vil luftovervåkning være nødvendig når felt er aktivert for våpenbruk.       

Mål for de våpen som skal brukes er gjerne kondemnerte skipsskrog som må bukseres til ønskelige steder og forankres. Dersom de etter våpenbruken fortsatt flyter må sjømålene disponeres for endelig avhending. Skarpskyting i et skytefelt må skje nøye slik ledelsen for feltet bestemmer. 

Vardøhus Festning, eller ny avdeling i Forsvaret?

I lys av at fem av de foreslåtte skytefelt ligger kystnært i åpent hav må nødvendigvis vaktbåtene være sjødyktige fartøyer, og skytefeltvirksomheten organiseres deretter. Skytefeltledelsen har ansvar for de nevnte sikkerhetstiltakene.     

På spørsmålet om hvorvidt Marinen har en landstasjon i Finnmark som kan bestyre skytefeltene er svaret ja, så fremt Vardøhus Festning får tilført personell og nødvendige tekniske hjelpemidler.    

Om Vardø er det mest tjenlige sted for en skytefeltledelse, eller om et sted lenger vest og  nærmere der våpenbruken skal drives skal være usagt. En sentral beliggenhet er vanligvis mest hensiktsmessig for enhver ledelse.

Har norske avdelinger bruk for nye skytefelt? 

Marinens fregatter og kystkorvetter driver ikke mer skarpskyting med sine dyrebare nye sjømålmissiler og andre våpen enn at de utmerket god kan trene lenger sør i landet som nå. For våpenbruk mot sjømål med F-35 blir svaret det samme.

The American Firing Range among reindeers and laps in the midnite sun.

Et kort blikk på kartet som viser de foreslåtte nedslagsfelt forteller at de ene og alene har til hensikt å tjene USMC.  United States Marine Corps har fått en ny taktikk ved å etablere sjøherredømme mot overflateskip i kystnære områder. Ved bruk av de nye norske sjømålsmissiler fra Kongsberg-Raytheon, og en sjømålsversjon av kryssermissilet Tomahawk som har lengre rekkevidde skal oppdraget løses. Fra flere ildstillinger under en sentral ledelse langs en kyst er meningen å etablere sammmenhengende forsvarsbelter.

USMC operer alltid ut fra landgangsskip som følges av tankskip, forsyningsskip, verkstedskip og hospitalskip. De nyeste landgangsskipene er av Americaklassen på 46 000 tonn. Ombord er en bataljonsgruppe USMC, nærstøttefly av typen F-35B, Osprey Tilt Rotor fly, og en mengde helikoptre av forskjellige typer og til forskjellig bruk.    

Det personellet som skal kjøre launcherne for de norske missilene i skuddposisjon, lade og klargjøre dem for ildgivning flys med helikopter til det allerede rekognoserte og sikrede stillingsområdet. Et annet helikopter følger etter med et Joint Light Tactical Vehicle (JLVC) som underhengende last. Kjøretøyet har påmontert to utskytningsrør for de norske sjømålsmissilene, og er en komplett missillauncher. Ombord i det samme helikopteret er de to missilene til utskytningsplattformen. En sentral ildledningsenhet skal fjernstyre avfyringen av missilene.

Avdelingsledelsen og målobservasjonsstasjonene settes også ut med helikopter. Det er snakk om en betydelig landorganisasjon bak missillauncherne.       

Det er ingen lignende informasjon å finne om det større Tomahawk, men man kan forutsette at ildstillingene med tilhørene organisasjon for måloppdagelse, ildledning og avdelingsledelse er enda mer plasskrevende enn for de norske sjømålsmissilene.    

Den sammenhenhengende rekken av fem nedslagsfelt til havs og de tre i fjordene, innbyr til at opp til fire landgangsskip samtidig kan sende sine USMC-avdelinger inn i skytefeltet for å etablere et sammenhengende belte sjøforsvar, fra Sørøya via Ingøy, Knivskjelodden, Sletnes til Berlevåg, og samtidig i fjordene med nedslagsfelt.     

Når opp til fire store skip ligger ute i havet for å sende sine landgangssyrker USMC til lands for å operere langs de foreslåtte nedslagsfeltene, må store landområder brukes for å romme organisasjonen der missilene skal bli skutt ut og avdelingene ledes, med ubestemmelige naturødeleggelser som resultat. Nevnes her kun fuglehekking, reinbeiting og turisttrafikk i Europas siste hittil relativt uberørte kystvillmark.

Ved å kalle de åtte skisserte feltene for skytefelt driver FD ren svindel. Feltene er bare nedlagsfelt for våpenbruken. Landområdene der missilene skal grupperes og avfyres, og deres avdelingsledelser for opp til fire samtidige landgangsstyrker USMC er ikke angitt.    

Denne enkle bevisførselen beviser svindelen som FD utfører mot Finnmarks og landets øvrige befolkning ved ikke å nevne virksomheten til lands langs fjordene og på kysten.    

Når en amerikansk general taler skal man lytte.

Sommeren 2021 kom et vanvittig oppslag på Facebook der en general i USMC utalte at det er ønskelig at slike styrker blir etablert i Arctic. Desverre noterte jeg hverken dato for artikkelen eller generalens navn. Jeg kommenterte med spott at snart blir USMC å finne fra Ut-Røst til Tårnet i Jarfjord. Jeg tok bare så forbannet feil.    

Med forslaget fra Forsvarsdepartementet om å etablere åtte skytefelt som angitt på kartskissen, har det i løpet av et halvår lyktes USA å få viljen sin om å være i Arctic. Tror de.

I oktober i år leverte Facebook nok en uttalelse fra en amerikansk general, denne gang fra US Space Defence Forces, og nok en gang ble hverken dato eller navn notert av meg. Budskapet hans var lett å skjønne, Andøya skal inngå som en viktig del av det amerikanske romforsvaret.

I den grad man kan stole på åpen informasjon skal den nye forsvarsgrenen skyte opp satellitter som skal kunne gjøre de tjenester andre satellitter gjør i tilfelle de blir ødelagt. Hva som ikke sies, er at romforsvaret også skal skyte ned satellitter som er viktige for Russland og Kina.     

Og vips skjønner vi at USA har gitt Norge ordre om å pakke seg ut fra flyplassen på Andøya. USA krever med all tydelighet å uhindret utnytte områdene til sitt romforsvar. Flyplassen vil bare tjene amerikansk militær virksomhet. Sivil flytrafikk må forventes å bli forbudt.   

Slukøret har norske politikere med forskjellige argumenter løyet det norske folk stappfullt om årsak til bygging av Evenes som plass for de norske P-8.   

Den like hardnakkede satsing på det norske romsenteret et stykke fra flystasjonen på Andøya, forklares også av ordene til den amerikanske generalen. Det åpner for at den statsstyrte Kongsberggruppen kan utvide sin virksomhet i samarbeid med amerikanske fabrikker.

Norsk sikkerhetspolitikk har totalhavert og blitt slukt av USA.

Til og med 2017 var hensikten med forsvaret ‘å utgjøre en krigsforebyggende terskel med basis i NATO-forsvaret’. Alle norske militære styrker stod under kommando av norske offiserer. U-båtene patruljerte i samarbeid med NATOs Europakommando.   

Politikken innebar elementer av beroligelse overfor nabolandet Russland, og var en betydelig del av regjeringens hensikter. Først og fremst av de beroligende elementene var at ingen allierte permanente baser skal etableres i Norge, og et forbud mot stasjonering av kjernefysiske våpen på norsk jord. Innrømmelsene var i erkjennelse av en note fra Sovjetsamveldet, som ba om en begrunnelse for at Norge ble medlem i NATO, og som senere ble kjent som baseerklæringen av 5. mars 1948. 

Som selvpålagte restriksjoner i lys av naboskapet med Russland, skulle ingen alliert øvingsvirksomhet skje øst for 24. lengdegrad som går over Nordkapp.

Norge var da militær herre i eget hus, tillot en begrenset alliert øvingsvirksomhet sør for Lyngen, og hadde et problemfritt politisk forhold til nabolandet Russland.   

På 1980-tallet tillot Stortinget bygging av fjellagre i Trøndelag for materiell for en brigade USMC, en virksomhet som er utvidet til et omfattende amerikansk materiellager med egen havn.    

Utglidningene fortsatte i 2017, da Stortingets forsvarskomite brøt baseerklæringen til Sovjet ved å tillate 700 USMC i Norge ‘på rotasjonsbasis’.    

Fra januar 2018 skjedde en store endring i den fredfylte norske tilværelsen, da forsvarets hensikt ble endret til ‘å sikre troverdig avskrekking med basis i NATOs kollektive forsvar’.   

Som den mest groteske løgn man kan forestille seg, uttalte sjef for Forsvarets Etterretningstjeneste, generalløytnant Morten Haga Lund i den årlige åpne etterretningsorienteringen i Oslo Militære Samfunn den 18. januar 2018: Den største militære trussel mot Norge er i Nord-Atlanterhavet. 

Så galt går det når en offiser i USA har skrevet generalens manuskript til foredraget. Den felles norsk-russiske landegrense er for taleskriveren ukjent, og fordagsholderen uten manns mot til å fravike manuskriptet han hadde fått utlevert.    

Konsekvensen av endringen i norsk forsvarspolitikk holdes skjult for folket fordi den er ubehagelig: Kampklare stridsenheter i Forsvarets Spesialkommando, U-båter, fregatter, maritime overvåkningsfly og jagerfly er nå stilt under operativ kontroll av NATOs Europakommando.    

Jagerflyene som driver Air Policing beordres av NATO mot før fra operasjonsstaben i Reitan. Den nye forsvarspolitikk betyr i praksis at hver dag må den norske felles operasjonsstab sende detaljerte opplysninger om styrkenes operative tilstad til NATO-kommandoen.    

Forsvarssjefen har bare lokale styrker til sin rådighet, for å anvende de avgitte  stridsmidlene må han be om tillatelse fra NATO. Slik har USA, formelt med NATO tatt kontroll over de beskjedne norske forsvarsressursene.   

Forsøk på nye amerikanske erobringer i Norge kom i april 2021, som forslag til avtale om fire permanente baser i landet. De er ment å bli på Rygge, Sola, Evenes og i Ramsund. De omådene som blir avgitt til USAs bruk blir stengt for norsk personell. Kriminelle handlinger utført av amerikanere utenfor basene skal iflg. avtaleforslaget bli underlagt amerikansk jurisdiksjon, i praksis ingen straffereaksjoner.

Etter avtale med den norske regjering kom i mai 2021 den første amerikanske atomdrevne U-båten med kjernefysiske våpen ombord til Tromsø. I hht avtalen skal byen bli havn for etterforsyninger til USAs U-båtflåte i nordområdene, med ofte forekommende anløp i vente. Hva som MSM ikke nevner, er at da må nødvendigvis en betydelig amerikansk stab oppholde seg i byen for å skaffe til veie de forsyninger som skipet rekvirer. Hvor oppholder den staben seg, og hvor mange er de?    

Neste erobring kom som nevnt ved at Andøya Flystasjon skal bli et ledd i det amerikanske romforsvaret, og i praksis en langt større base enn de tidligere nevnte, og selvsagt godt utrustet med kjernefysiske stridshoder til bruk mot russiske satellitter og andre mål. Rakettene kan også udmerket godt programmeres til å gå mot mål i Russland.   

Det siste forsøk på amerikanske erobringer av landet er forslaget fra FD om skytefelt i Finnmark. FD legger det frem i november, og må derfor være påbegynt i den forrige stortingsperioden.

Det skjedde i de dager da Erna Solberg var statsminister i Norge.

USA påstår til det kjedelige at Russlands øker spenningen i nordområdene ved opprusting. Hva er det så russerne gjør? De har for lengst sett at den fredelige norske forsvarspolitikken er forlatt, og at USA ligger an til å etablere angrepsbaser i Norge. Og stadig gnager USA på å få adgang til Arctic, uten å definere hvor, men den tydelige adresse er områdene nord for Russland. Der er energikilder under den islagte havoverflaten.   

Hva gjør så russerne? De bygger små isforsterkede marinefartøyer som bare er skikket for egne farvann, har opprettet en arktisk brigade som er gruppert med 4-5 regimenter spredd fra Litzadalen til kysten av Sibir, og tatt i bruk og forbedret militære baser Ishavskysten og på noen av øyene nord for landet. Alle de nevnte avdelingene er utstyrt med bekledning, våpen og spesialbygde kjøretøyer som fungerer utmerket ned til minus 50 grader Celsius. Og usaklig hevder USA at basen på Franz Josefs Land er et aggressivt tiltak, enda det er på russisk land.

Som bakgrunn for de små men målbevisste russiske  forsvarstiltakene har Lavrov har sagt: Hav og land nord for Russland er vårt.   

Av dette ser vi at de amerikanske påstandene om at russerne øker spenningen i nord er blank løgn, men som svelges rått av en uprofesjonell norsk regjering og dens USA-servile militære sjefer.    

Norske høyere offiserer må regnes som renheklede amerikanske medløpere, og derfor som løgnaktige. Med løgn som årsak slippes USA inn i Norge med sine baser.    

Regjeringen Støre taler med løgnaktig tunge ved å sende forsvarsminister Enoksen til USA med budskapet: Norge ønsker større alliert øvingsvirksomhet i landet.    

Det bryter med regjeringsplattformen fra Hurdalsmøtet: Nordområdene er Norges viktigste fredsprosjekt! Det er lett å se regjeringes landsforræderske virksomhet, det er i Støres tid at FD legger frem forslaget om skytefelt i Finnmark, stikk i strid med ordene i regjeringsplattformen.    

Skal fire bataljongrupper av USMC med et haleheng av skip fra US Navy i havet like utenfor, og et hangarskip i følge for å etablere luftoverlegenhet, få boltre seg i Finnmark et par håndfull norske mil fra grensen med Russland? Å via FD foreslå noe så sinnssvakt kan bare en USA-styrt politiker gjøre, og forslaget om skytefeltet i Finnmark bli tilrettelagt av en like mye USA-styrt gruppe overgeneraler i FD.

 
National Endowment Development (NED).

Under president Reagan ble NED organisert under State Department, med ubegrensede ressurser til arbeidet tildelt av Kongressen. Arbeidsmetodene er å undergrave styresettet i land som ikke vil lystre USAs pipe i ett og alt, og la Finance Department illegge slike økonomiske sanksjoner.

Overfor ‘allierte’ og andre vennlig innstilte land overfor USA drives en målrettet påvirkning med High- and Low Level Influenzers. Slike betales med kontanter av anonyme representanter fra USAs ambassade i vedkommende land, for de tjenesstene de utfører for USA. High Level Influenzers er politikere, selskapsstyrer, høyere statstjenestemenn og militære sjefer.    

Hvilket foranstående redegjørelser forklarer, må ledende politikere som Erna Solberg og hennes forsvars- og utenrikspolitiske våpendrager Ine Eriksen Søreide antas å ha gått USAs ærend i strid med grunnleggende norske interesser. Det samme antas å gjelde FDs høyeste embetsmenn. Deres forslag om skytefelt i Finnmark er bevis godt nok, et arbeid som må ha blitt igangsatt etter ordre fra regjeringen Solberg. At forslaget om skytefeltene i Finnmark ikke er blitt stanset av statsminister Støre, kan tyde på at han også arbeider for USA.    

En nærliggende beskrivelse av de nevntes gjerninger minner om statsfiendtlig virksomhet til fordel for USA.     

Høyesterett må vurdere utglidningen i norsk forsvarspolitikk.

Ved å sammenligne forsvarets hensikt frem til og med 2017 da avspenning, fred og fordragelighet mellom Norge og Russland hersket, med hva som nå foregår forteller at Norge er i ferd med å bli et oppmarsjområde for et amerikansk angrep mot Russland. USAs hensikt å drive krig mot Russland fra norsk jord kan ikke forenes med norske grunnleggende interesse om fred over landet.    

I mangel av en forfatningsdomsstol og i lys av en dysfunksjonell Riksrett må Høyesterett granske hvordan forandringene til fordel for USA har skjedd. Basene og skytefeltet i Finnmark gir ingen sikkerhet mot russiske angrep mot fedrelandet, men øker tvert i mot sannsynligheten for krig og ødeleggelser over folk og land.    

La oss ønske velkommen en Høyesterettsgransking av norsk statsadministrasjon i lys av den amerikanisering av landet som er i ferd med å skje, en granskning som landets dømmende makt herved anmodes om å starte.       

Dette brev sendes flere enn hovedadressat, og kan deles uten reservasjoner.
                         

Filipinene 24. november 2021.

Forsidebilde: Richard Brutyo

Knut Lindtner har lagt til bilder m/kommentarer

Tidligere publisert på derimot.no