Angrepet på Nord Stream – og Norges rolle

Av Ola Tunander

Artikkelen ble først publisert på Substack med tittelen «The attack on Nord Stream: a short introduction – Briefing material for Dirk Pohlmann’s speech before the UN Security Council 26 September 2023”

Behandlingen i FNs sikkerhetsråd ligger her: https://media.un.org/en/asset/k10/k10v7a2hzd

Dette innlegget er hentet fra Trønderrød

Beslutningen om å ødelegge Nord Stream 26. september -22 var den «ultimate fornærmelse» mot Norge. Dette kommer jeg tilbake til. Først sakens tekniske realiteter.

Plassering

Eksplosivene ble utplassert I Bornholmsbassenget ved en dybde på 75-80 meter. Men ved en militær operasjon ville man mest sannsynlig ha brukt en dekompresjonskammer, både på grunn av dybden og tiden som ville trenges for deployeringen. Historien om en liten seilbåt som den tyske Andromeda fremstår da som mindre seriøs. Den er for liten for å ta viktig utstyr om bord.

For det andre ville vanlige dykkere deployere eksplosivene på 30-40 meters dyp før eller etter Nord Stream passerte Bornholmsbassenget, mens avanserte militære dykkere ville deployere dem utenfor rekkevidde for vanlige dykkere ved en dybde på 75-80 meter. Dette faktum gjør historien om en liten seilbåt lite troverdig.

Svenske myndigheter hevder at størrelsen på «jordskjelvet» av den andre eksplosjonen var 2, 3 på Richter skalaen. Norges seismologiske stasjon NORSAR, med lang erfaring med undervannseksplosjoner, sier at en styrke på 2,1-2,3 tilsvarer 650-900 kg TNT, noe som vil bety nærmere 900 kg TNT for 2,3.

Flere seismologiske stasjoner hevdet imidlertid at størrelsen var mye høyere. GEOFON i Potsdam sa at størrelsen var 3, 1, noe som ville tilsvare flere tonn TNT (på grunn av den logaritmiske skalaen).

Dette må ha vært uført av et statlig organ, hevdet danske og svenske myndigheter.

Dekkoperasjonene

Når du gjør en stor profesjonell operasjon, trenger du for det første en dekkoperasjon for utplassering av bomberne, og for det andre må du koble utplasseringen fra utløsningen av bombene. Ellers ville folk lett finne ut hvem gjerningsmennene er.

Det åpenbare dekket var øvelsen BALTOPS-22 i juni 2022 med 45 skip fra ulike Nato-land. De øvde minekrigføring med dykkere og UUVer (Unmanned Underwater Vehicles). Amerikanske skip som det lille «hangarskipet» USS Kearsarge (257 meter) og USS  Gunstone Hall (190 meter) var begge i stand til å bringe en miniubåt, noe som kunne ha vært nyttig for utplassering av eksplosiver på en slik dybde.

Ett vitne, så vel som mest sannsynlig en CIA-kilde av Seymour Hersh, har begge hevdet at dykkere fra US Navy med utstyr for dypvannsdykking fra Panama City i Florida var til stede (se hovedartikkel på Substack). Disse dykkerne hadde ingenting med øvelsen å gjøre. De hadde helt annet utstyr. De var mest sannsynlig blitt brukt til å utplassere bombene.

Dersom eksplosjonene hadde funnet sted kort tid etter BALTOPS-øvelsen, ville alle ha forstått hvem som var ansvarlig. Man måtte derfor koble utplasseringen av bombene fra utløsningen av dem. Seymour Hersh hevder at de hadde sluppet en sonarbøye fra et P-8A Poseidon-fly, et fly som ble brukt til å slippe sonarbøyer. Bøyen hadde sendt et kodet signal som utløste tidsinnstillingen til bombene. Dette er en enkel og praktisk måte å gjøre det på.

Sonar utløser eksplosjonen når det passet USA

Seymour Hersh’ kilder (angivelig fra CIA) fortalte ham også at USA hadde brukt et norsk Poseidon-fly for å trekke i avtrekkeren. Amerikanere liker «plausibel deniability». De foretrekker å la andre gjøre «den skitne jobben», men det er noe vi må legge til. Nordmennene hadde kjøpt fem Poseidon fra USA og Norge begynte å motta dem våren 2022, men det oppsto tekniske problemer, og prosjektet ble forsinket. Den første testflyvningen var i juni. Før oktober hadde de bare fløyet med to fly, og de hadde bare én langtur (ned til Sørlandet). Flyene ville ikke være operative før i 2023.

Et slikt angrep på rørledningen vil heller ikke passe inn i tradisjonell norsk sikkerhetspolitikk. Det er sannsynlig at nordmenn på høyere nivå hadde trukket seg ut.

Den 21. september fløy en amerikansk Poseidon fra Sigonella i Italia opp til Nordholz/Cuxhaven (Tyskland), og i tre netter (22.-25. september) fløy den frem og tilbake over Bornholm. 26. september gikk den tilbake til Sigonella. Den kunne lett ha sluppet en sonarbøye over sjøen like ved Bornholm, men det er ikke noe poeng å forsøke legge skylden på en norsk Poseidon hvis du selv flyr frem og tilbake i området med din egen Poseidon. USA hadde i hvert fall ikke brukt en norsk Poseidon til «plausibel deniability».

Men hvis Hersh hadde rett i at nordmennene etter planen skulle slippe sonarbøyen, måtte amerikanerne på Sigonella hente den fra Norge. 14. september fløy et amerikansk Hercules-fly en direkterute 7 timer opp fra Sigonella til Andenes-Andøya, Nord-Norge (90 km nord for den norske Poseidon-basen på Evenes) og deretter tilbake til Sigonella over Keflavik. Vi har grunn til å tro at dette Hercules-fly  hentet noe veldig viktig i Norge – en bestemt sonarbøye – og deretter brakte den til Sigonella.

Amerikansk Poseidon patruljerer området for eksplosjonene

To timer før den første eksplosjonen klokken 02.03 (sentraleuropeisk sommertid og norsk tid) forlot en amerikansk Poseidon Keflavik på Island med kurs for farvannet øst for Bornholm. Den ankom Bornholm en time etter den første eksplosjonen. På tidspunktet for eksplosjonen, da den amerikanske Poseidon var sørvest for Norge, forlot et amerikansk tankfly US Spangdahlem Air Base (Tyskland) for Polen for å lufttanke (fylle drivstoff på) Poseidon-flyet, slik at det ville være i stand til å patruljere farvannet øst for Bornholm i de kommende fire timene.

Den amerikanske Poseidon gikk ut over Østersjøen igjen. Den skrudde av transponderen klokken 05.10 norsk tid og skrudde den på igjen tre timer senere, fortsatt øst for Bornholm. Klokka 09:00 fløy Poseidon-flyet over eksplosjonsstedet (for siste gang), og umiddelbart deretter klatret det til en høyde på 10.000 meter og returnerte til Keflavik.

At et P-8A Poseidon patruljerte farvannet øst for Bornholm i timevis om natten og tidlig morgen etter det mest dramatiske angrepet på sivil infrastruktur noensinne, kan ikke forklares som en tilfeldighet, og beslutningen om å patruljere dette området ble tatt før den første eksplosjonen. Amerikanerne visste definitivt at eksplosjonen ville skje og når.

Ble tidspunktet for sprengningen bestemt for å ydmyke Norge?

Norsk etterretning har stått amerikansk etterretning svært nær. Dette var tilfellet i 1990, og det er enda mer sant i dag, men å angripe en russisk rørledning og kanskje utløse en krig med Russland har vært så langt fra norsk tradisjonell politikk som det kunne.

Nøyaktig hva som skjedde i fjor sommer vet vi ikke, men 20. september opplyste Statsministerens kontor alle aviser og nyhetsbyråer at statsminister Jonas Gahr Støre skulle til Polen for åpningen av den nye norsk-dansk-polske rørledningen («Baltic Pipe») 27. september. Det var den viktigste innvielsen det året, og det var åpenbart at statsministrene i de tre landene pluss den polske presidenten ville feire den nye rørledningen.

19.-22. september var imidlertid Støre i USA. Han og forsvarsministeren hadde en quidet tur med marineminister Carlos Del Toro på Norfolk Naval Base (Washington). Han møtte også utenriksminister Anthony Blinken i FN i New York. 22. september bemerket Statsministerens kontor at Støre hadde avlyst sin tur til åpningen i Polen.

Han kunne selvfølgelig ikke reise til Polen, fordi dette i praksis ville vært en feiring av angrepet på Nord Stream-rørledningen dagen før. Det ville fremstått som en feiring av elimineringen av Norges største gasskonkurrent til Europa. Støre måtte ha blitt informert om det kommende angrepet på Nord Stream av Del Toro og Blinken. I stedet for å reise til Polen 26.-27. september, dro Støre på en skolekonkurranse i Kristiansand (26. september), og han så på noen tall i budsjettet (27. september).

Beslutningen om å ødelegge Nord Stream 26. september var den «ultimate fornærmelse» mot Norge. Etterpå fremstår det som en straff av Norge for å ha trukket seg fra operasjonen.

At statsminister Støre avlyste sin reise til Polen på kort varsel (uten å gjøre noe spesielt i Norge), viser at han må ha blitt informert om beslutningen om å ta ut Nord Stream på sin reise til USA 19.-22. september. Dette angrepet var veldig arrogant, en krigserklæring, og amerikanerne prøvde ikke engang å skjule sine spor.

Forsidebilde: Marek Pospíšil