Av Seymour Hersh

Den hemmelige og ufullstendige historien om samarbeidet mellom USA og Norge i skjulte operasjoner.

Hvorfor Norge? I min redegjørelse for Biden-administrasjonens beslutning om å ødelegge Nord Stream-rørledningene, hvorfor foregikk mye av den hemmelige planleggingen og treningen for operasjonen i Norge? Og hvorfor var dyktige sjøfolk og teknikere fra Sjøforsvaret involvert?

Det enkle svaret er at den norske marinen har en lang og grumsete historie i samarbeid med amerikansk etterretning. For fem måneder siden resulterte dette samarbeidet, som vi fortsatt vet svært lite om, i ødeleggelsen av to rørledninger, på ordre fra president Biden, med internasjonale implikasjoner som ennå ikke er avgjort. Og for seks tiår siden, slik historiene fra disse årene har det, ble en liten gruppe norske sjøfolk viklet inn i et presidentbedrag som førte til et tidlig, og blodig vendepunkt i Vietnamkrigen.

Etter andre verdenskrig investerte det alltid forsiktige Norge tungt i bygging av store, tungt bevæpnede, hurtige angrepsbåter, for å forsvare sine ca 2.240 kilometer av Atlanterhavskysten. Disse fartøyene var langt mer effektive enn den berømte amerikanske PT-båten, som ble adlet i mang en etterkrigsfilm. Disse båtene var kjent som «Nasty-class», for deres kraftige bestykning, og noen av dem ble solgt til US Navy. Ifølge rapporter i Norge tilsto minst to norske sjømenn tidlig i 1964, at de var involvert i CIA-ledede hemmelige angrep langs kysten av Nord-Vietnam. Andre rapporter, som aldri er bekreftet, sier at de norske patruljebåtene var bemannet av norske offiserer og mannskap. Det som ikke var omstridt var at det amerikanske målet var å legge press på ledelsen i Nord-Vietnam for å redusere sin støtte til den antiamerikanske geriljaen i Sør-Vietnam. Strategien fungerte ikke.

Ingenting av dette var kjent for den amerikanske offentligheten på den tiden. Nordmennene ville holde på hemmeligheten i flere tiår. CIAs dødelige katt og mus krigføring førte til et mislykket angrep den 2. august 1964, med tre nordvietnamesiske kanonskip som angrep to amerikanske destroyere, USS Maddox og USS Turner Joy, på et stort omstridt havområde, kjent som Tonkinbukta, som strakk seg over både Nord- og Sør-Vietnam.

To dager senere, med destroyerne fortsatt intakte, sendte sjefen for Maddox sine overordnede beskjed om at han var under torpedoangrep. Det var en falsk alarm, og han trakk snart tilbake rapporten. Men det amerikanske signal-etterretningssamfunnet, under press fra forsvarsminister Robert McNamara, som utførte president Johnsons ordre, så den andre veien da McNamara ignorerte den andre meldingen, og Johnson fortalte den amerikanske offentligheten at det var bevis for at Nord-Vietnam hadde angrepet en amerikansk destroyer. Johnson og McNamara hadde funnet en måte å bringe krigen til Nord-Vietnam på.

Johnsons nasjonalt tv-sendte tale om kvelden den 4. august 1964, er skremmende i sin løgnaktighet, spesielt når man vet hva som skulle komme;

«Denne nye aggresjonshandlingen» sa han, «rettet direkte mot våre egne styrker, bringer igjen hjem til oss alle i USA, betydningen av kampen for fred og sikkerhet i Sørøst-Asia. Aggresjon av terror mot de fredelige landsbyboerne i Sør-Vietnam, har nå fått selskap av åpen aggresjon på det åpne hav mot USA.»

Det offentlige raseriet svulmet opp, og Johnson autoriserte den første amerikanske bombingen av Nord-Vietnam. Noen dager senere vedtok Kongressen Tonkin-gulf resolusjonen med bare to stemmer imot, noe som ga presidenten rett til å utplassere amerikanske tropper og bruke militærmakt i Sør-Vietnam, på hvilken som helst måte han velge. Og slik fortsatte det de neste elleve årene, med 58.000 amerikanske dødsfall og millioner av vietnamesiske dødsfall i vente.

Den norske marinen, som lojale allierte i den kalde krigen, ble værende tause, og i løpet av de neste årene solgte, ifølge videre rapportering i Norge, ytterligere atten av sine Nasty Class patruljebåter til den amerikanske marinen. Seks ble ødelagt i kamp.

I 2001 publiserte Robert J. Hanyok, en historiker ved National Security Agency, «Skunks, Bogies, Silent Hounds, and the Flying Fish: The Gulf of Tonkin Mystery, 2.–4. august 1964», en definitiv studie av hendelsene i gulfen, inkludert manipulering av signaletterretning. Han avslørte at 90 prosent av de relevante avlyttingene, inkludert de fra nordvietnameserne, hadde blitt holdt utenfor NSAs sluttrapporter om trefningen og dermed ikke ble gitt til kongresskomiteene som senere undersøkte misbruket som førte Amerika dypere inn i Vietnamkrigen.

Det er slik de offentliggjorte dokumentene nå står. Men som jeg har lært av en kilde i det amerikanske etterretningsmiljøet, er det mye mer å vite. Det første partiet med norske patruljebåter, ment for CIAs ikke-erklærte krig mot nordvietnameserne, talte faktisk seks. De ankom tidlig i 1964 på en vietnamesisk marinebase i Danang, åttifem miles sør for grensen mellom Nord- og Sør-Vietnam. Skipene hadde norsk mannskap og norske marineoffiserer som kapteiner. Det erklærte oppdraget var å lære amerikanske og vietnamesiske sjømenn hvordan de skulle betjene skipene.

Fartøyene var under kontroll av en langvarig, CIA-regissert serie angrep mot kystmål inne i Nord-Vietnam. Den hemmelige operasjonen ble kontrollert av Joint Chiefs of Staff i Washington og ikke av den amerikanske kommandoen i Saigon, som da ble ledet av hærgeneral William Westmoreland. Dette skiftet ble ansett som viktig fordi det var et annet aspekt av den ikke-erklærte krigen mot Nord som var hellig. US Navy SEALs ble tildelt oppdraget med en høyt prioritert liste over langt mer aggressive mål, som inkluderte tungt forsvarte nordvietnamesiske radaranlegg.

Det var en hemmelig krig i en hemmelig krig. Jeg ble fortalt at minst to SEALs ble overfalt av nordvietnameserne og alvorlig såret i kampen. Begge mennene klarte å komme seg til kysten og ble til slutt reddet. Begge mennene ble tildelt Medal of Honor, USAs høyeste utnevnelse, i hemmelighet.

Det var også langt mindre dramatiske bevegelser etter hvert som krigen raknet. På et senere tidspunkt ble det besluttet å bevæpne flaggermus med innretninger for brannstiftelse og slippe dem, med fly, over områder av høy interesse i sør. Slippet kom i stor høyde, og flaggermusene frøs raskt i hjel.

Denne biten av topphemmelig og hittil ukjent historie reiser, for denne reporteren, et åpenbart spørsmål: hva annet vet vi ikke om den hemmelige operasjonen i Norge, som førte til ødeleggelsen av rørledningene? Og er det noen i Senatet og Representantenes hus, eller i den amerikanske pressen, som er interessert i å finne ut hva som foregikk, og hva annet vi ikke vet?

Oversatt av Hans Snøfjell for Steigan.no

Originalartikkel: From the Gulf of Tonkin to the Baltic sea