Erkjennelsen

Av oberstløytnant Einar Magnus Ødegård

Teologen og filosofen Erasmus av Rotterdam skrev en tese som heter «Das Erkenntnis», som betyr erkjennelsen, det vil si evnen til å se og forstå den situasjon individet eller gruppen til enhver tid befinner seg i.  For at et individ, en gruppe, stamme eller større samfunn skal overleve, er grunnlaget at den til enhver tid erkjenner de faktiske forhold omkring seg, og foretar seg hva som er nødvendig for å leve videre.

Det er mulighetene for mat, trygghet, avkommets oppvekst, flukt og alt annet som er individets eller den større gruppens livsbetingelser. Den som på et tidspunkt feilvurderer sin situasjon utsetter seg for fare, som i verste fall betyr døden. (Matmangel, ras, flom eller angrep fra en fiende.)

I Norges tilfelle betyr en erkjennelse at landet ligger på den skandinaviske halvøy mot Atlanter- og Nordishavet, med fastlandsforbindelse til Sverige, Finland og Russland. Til de for tida allierte i NATO, må enten Skagerak, Nordsjøen eller Atlanterhavet krysses.

Norge er knapt nok selvforsynt med mat til befolkningen selv med en meget streng rasjonering og kraftig endring av kostholdet, det vil si meget sårbart. Det økonomiske grunnlaget er mest basert på sjøfart og utenrikshandel med produkter fra olje-og gassutvinning, havbruk og fiske. Havområdene i nord vil med den globale oppvarming få økende betydning, der samarbeid med Russland vil få avgjørende betydning.

Militært må det erkjennes at nabolandet Russland er en stormakt på det eurasiske kontinent med betydelige militære ressurser, og med et moderne våpenarsenal som synes å være NATO-landene langt overlegent. Uten å gå til enkelheter må Norge å erkjenne at Russland med innsats av infiltrerte spesialsoldater og luftlandetropper kan okkupere Norge til Lyngenfjorden i løpet av timer uten å møte motstand av betydning, der finnes bare fragmenter av tropper som grensevakt og på Porsangermoen.

Med massiv blokkering av signaler fra GPS-satellitter over hele landet, og fullstendig forstyrrelse av alt norsk samband sendt fra land, skip og fly mot hele Norge, må det forutsettes at et militært kupp i nord er innenfor Russlands mulighet. Etter en lynrask militær operasjon, kan Norges naboland sette betingelser for å trekke styrkene ut, dvs. forhandle til politisk løsning finnes. Det andre alternativet er at NATO vil gå til krig.   

Norge som et trygt land

Som i tida 1949-1991 må et Norge som ønsker å leve i fred, forholde seg til baseerklæringen av 5. mars 1949 til Sovjetsamveldet om forbud mot stasjonering av fremmede lands baser og kjernevåpen i Norge, som er bekreftet med fotnoter i NATO-traktaten, og de selvpålagte restriksjoner mot allierte øvelser øst for 24. lengdegrad.

Den andre forutsetning er et moderne invasjonsforsvar bygd på alminnelig verneplikt. Medlemskap er politisk ryggdekning, men heller ikke mer. En nasjonal forsvarsmodell med ledelse, organisasjon, stridende avdelinger, sanitets – og forskningsavdelinger og et sivilt-militært totalforsvar må atter bygges opp. Andre utveier for å trygge Norge enn som passiv, men med stor evne til motstand hvis truet, synes umulig å gå.

Tidligere stortingsmann Celius til sin kone Lavinia, som er nyvalgt stortingsrepresentant fra samme valgkrets:

«Gå til militærkomiteen, der er alltid godt at sitte. Formanden, tidligere kirkesanger Avlangrud finner alltid den gyldne middelvei; mellom nesten noe og absolutt intet.»

Denne artikkelen er hentet fra hans bok «Verneplikt» som er utkommet på Snøfugl forlag høsten 2019.

Tidligere publisert på derimot.no

Forsidebilde v/Erik Johansson