POSTED IN Korea

Nord-Korea:

Historien forteller:

USA har blokkert ethvert forsøk på avspenning

5 kommentarer

Denne artikkelen forteller en helt annen historie enn det våre medier nå prøver å servere – at det er USA og vestens økonomiske straffetiltak og andre pressmidler som bærer politisk frukt i avspenningen mellom de to koreanske statene. Men ser en på historien til de koreanske statene trer et helt annet bilde frem. USA trenger militær og politisk spenning for holde Sør-Korea i deres økonomiske og militære fold.

At det nå tvinger seg frem et nytt politisk landskap skjer på tross av, ikke på grunn av USAs ønsker. Vendepunktet er også et resultat av at Nord-Korea har skaffet seg avskrekkingsmidler i form at kjernefysiske våpen og raketter. De kan ikke trues og utpresses lenger slik USA har drevet med helt siden Korea-krigens slutt. Korea kan ikke bombes i 80 dager slik en gjorde med Jugoslavia eller invaderes slik en gjorde med Irak. Det er en realitet en ikke vil snakke om.

At USAs leder møtte Kim Jung-un i Singapore og i Nord-Korea er en seier for avspennings- og fredskreftene. Den viser at bare makt og maktmidler får USA til å forhandle.

Hele Korea-saken er pakket inn i politisk bomull av våre store medier for at befolkningen ikke skal være informert. Og ikke bare det – konflikten er fremstilt på en måte som nærmest må sies å være løgnaktig. Men når nå USA-imperiet er i ferd med å smuldre opp er det mange som vil måtte revurdere tidligere forestillinger om verden. Det er en smertelig prosess.

Vi republiserer dette innlegget på derimot fordi det ikke er en ferskvare. Det må derimot ansees som et alternativt historisk dokument. Det betyr ikke at vi er spesielt begeistret for Nord-Korea. Det betyr at vi ønsker å formidle at det finnes en annen sannhet enn den vi har foret våre vestlige befolkninger med i 70 år.

Hvilken verden er den virkelige?

I denne artikkelen fremgår det klart at det er USA som de siste 25 årene har sabotert ethvert forsøk på en avtale for fred, avspenning og atom-nedrustning på den Koreanske halvøyen. Artikkelen er for spesielt interesserte, men for de som som ønsker å forstå denne meget farlige konflikten verden fortsatt står overfor, er denne informasjonen vesentlig.

For våre store medier informerer ikke om Korea-situasjonen – de demoniserer Nord-Korea og landets ledere. De gjør ingen forsøk på å forklare for befolkningen hva som skjer og bakgrunnen for det. Dermed slipper de å lyge, men vi får en uopplyst befolkning som er lettere å manipulere.

Knut Lindtner

Artikkelen har tidligere vært publisert på derimot.no

Verken krig eller fred

Historien bak Nord-Koreas atomprogram Sør-Koreas forsvars-minister Song Young-Moo åpnet i sommer mulighet for US-amerikansk tilbake-trekning av a-våpen fra sør som del av drøftelser for å oppnå fred i Korea.

Song Young-Moo

Vedtaket om å trekke alle a-våpen ut av Sør-Korea annonserte US-president George H.W. Bush (senior Bush) allerede 27/9-1991. Da hadde USA stasjonert 100 »taktiske« a-våpen i landet, klare til bruk i kjernefysiske artillerigranater.

La oss igjen minne om at det fram til Nord-Koreas første a-bombe-prøve i 2006 ennå gikk 15 år. 20/1-1992 signerte de to koreanske statene »felles-erklæring« om avskaffelse av alle a-våpen i Korea. Erklæringen forpliktet til verken å »prøve, produsere, anskaffe, eie, lagre, stasjonere eller bruke a-våpen, men bruke kjernefysisk energi til fredelige formål, stanse alle anlegg for opparbeidelse av kjernefysisk materiale eller anriking av uran«. Denne avtalen av 1992 prøver nå Russland og Kina stadig å presse Nord Korea til å leve opp til.

Men »felleserklæringen« har til nå ikke fungert. Avtalen så for seg gjensidige inspeksjoner for å verifisere at den ble respektert. Nord-Korea var først villig til å åpne for kontroll av sin reaktor ved byen Yongbyon. Dessuten krevde de regelmessig inspeksjon av alle US-militær-anlegg i Sør-Korea. Faktisk ville avståelse av alle US-amerikanske våpen være mulig til enhver tid og bare et spørsmål om få dager. Men verken Washington eller Seoul-regjeringen ville gå med på Pyongyangs krav om garanti mot ny stasjonering av US-amerikanske på Korea-halvøya. Med det endte samtalene mellom de to koreanske land om implementering av »felleserklæringen« snart i en blindgate.

Nord-Koreas første kjernefysiske prøve var i 2006, USAs (bildet) var i 1945, mer enn 60 år tidligere. Det er ikke Nord-Korea med 7-8 atombomber som truer USA, men USA med sine rundt 6000 som truer Nord-Korea.

Bygging av reaktorer

Skarp konfrontasjon endte til slutt i en «rammeavtale mellom USA og Nord Korea», 21/10-94. Den hadde vart i 18 måneder. Da konflikten var i ferd med å toppe seg, hadde daværende president Bill Clinton gjort alle forberedelser til militær-slag mot Nord Korea. Det som utløste dramatisk skjerping, var uenigheten mellom Nord Korea og IAEO, det internasjonale energi-byrået, om inspeksjon av 2 anlegg, der observatørene fra Wien antok det ble lagret kjernefysisk avfall.

Pyongyang sa nei til krav om inspeksjon på stedet og erklærte 12/3-1993 at «landet var utmeldt av NPT-avtalen om ikke-spredning av a-våpen». Utmelding kom innenfor oppsatt tidsfrist. Enhver signatur-stat kan gjøre det 3 måneder før fristens utløp om den kan vise til planlagte tiltak som truer «nasjonale sikkerhetsinteresser».

Etter mer tilspissing av konflikten med IAEO erklærte Nord-Korea utmelding av IAEO, 13/6-94. 2 dager senere meklet US-ex-president, Jimmy Carter, fram et kompromiss, signert som »skisse«, 12/8-94. Dette ga grunnlag for avtalen som ble inngått 2 måneder senere.

Ifølge avtalen skulle det bygges atomkraftverk i Nord-Korea til erstatning for tapet av uønskete reaktorer. Avtalen ble ikke fulgt opp av USA.

Kjernen i »skisse-avtalen« av 21/10-94 gikk ut på å erstatte 3 grafittmodererte nord-koreanske reaktorer med lettvannsreaktorer. Bakgrunnen var at utvinnbar plutonium fra slike anlegg er mindre egnet til framstilling av atom-våpen. Nye atomkraftverk skulle være driftsklar i 2003 med total-ytelse på 2000 mega-watt. For å finansiere og bygge anlegget skulle det opprettes et internasjonalt felles-selskap.

Nord Korea forpliktet seg til å «fryse» hele sitt atomprogram i løpet av 1 måned etter å ha signert, dvs. å stanse alle anlegg og bygg og tillate IAEOs overvåking. Som kompensasjon for energi som da falt bort midlertidig, skulle landet få 500 000 tonn tung-olje eller tilsvarende i strøm, til etablering av lettvannsreaktoren. Parallelt med ferdigstilling av alle nye reaktorer skulle til slutt alle andre av landets atom-reaktorer demonteres. Avtalen hadde dessuten en generell hensikts-erklæring – uten praktiske følger: «Begge sider skulle gå inn for fullstendig normalisering av sine gjensidige politiske og økonomiske forbindelser».

Republikanerne blokkerer

18 dager etter signering av »skisse-avtalen« velges nye kongress-representanter og senatorer i USA. Det førte til at republikanerne fikk flertall i begge kongress-kamre fra januar 1995. De fordømte avtalen som »ettergivenhet« og hindret implementering på alle mulige måter. Det er uklart hvor sterkt republikanerne opponerte mot Clinton-regjeringens hensikt med avtalen eller om de kun spilte for galleriet, men så å si fra dag 1 misligholdt USA avtalen, i motsetning til Nord Korea som fulgte den opp.

Rett nok ble det dannet et internasjonalt felles-selskap i mars 1995: KEDO; Korea Peninsula Energy Development Organization, som skulle etablere de lovete og nye lettvannsreaktorene. Men med stadig nye påskudd utsatte USA og Sør Korea, som styrte KEDO, byggestarten på de nye reaktorene. En gang gjaldt det angivelig nordkoreansk ubåt-spionasje, en annen gang en rakett-test. Felles for alle påskudd til utsettelse var at de ikke hadde noe som helst med det som var foreskrevet i den inngåtte »skisse-avtalen å gjøre. Dessuten blokkerte republikanerne i kongressen USAs finansiering av KEDO. Det varte helt fram til august 2002 til KEDO i det hele tatt startet byggearbeidene med den første av de 3 lettvannsreaktornene, som jo skulle ha vært ferdigstilt i 2003. Nå ble det snakket om ny frist i 2008, men 1/6-2006 ble hele prosjektet stanset av KEDO-ledelsen.

Var hele KEDO et spill for galleriet og for å holde Nord-Korea for narr.

Sentralt propagandistisk påskudd fra USAs side for ikke å følge opp 1994-avtalen var nord-koreanske rakett-tester, som dreide seg om å forbedre rakettenes rekkevidde. De var heller ikke del av »skisse-avalen«. Nord Korea hadde ikke krenket noen andre bilaterale eller internasjonale avtaler heller.

For å frata USA et viktig skinnargument, la Pyongyang i september 1999 fram et moratorium på rakett-tester. Som motytelse lovet US-regjeringen reduserte sanksjoner. Først i juni 2000 fulgte Clinton opp dette moratoriet, få måneder før avslutning av sin president-periode. Nord Korea holdt seg til moratoriet på rakett-tester, trass i flere US-provokasjoner, til juli 2006.

Provosert eskalering

Under Clinton beveget USA seg langt vekk fra avtalen av 1994. I januar 2001 startet regjeringstiden for president George W. Bush (jr). Under ham kom det endelig bruddet med »skisse-avtalen«. 29/1-2002 kalte Bush i »rikets tilstand«-talen Nord Korea, Irak og Iran »ondskapens akse«. Nærmest en krigserklæring! I mars 2002 rapporterte US-medier, trolig på grunnlag av lekket informasjon, at »Pentagons nye planer om preventiv krigføring rettet seg mot skurkestater, deriblant Nord Korea«.

Midt i fasen med økt spenning kom US-sekretær i UD, James Kelly, hjem fra Pyongyang-besøk i oktober 2002 med en sensasjonell nyhet: «Nordkoreanske samtale-partnere hadde innrømmet eksistens av hemmelig program for uran-anriking, som sammen med utvinning av plutonium fra brukte brennstaven, teoretisk sett bli en vei nr 2 for produksjon av atomvåpen».

James A. Kelly kommer hjem fra et besøk i Nord-Korea med en løgn. Men den tjener sin hensikt – enda en ny utsettelse og blokkering av en mulig avspenning på Korea-halvøyen

Nord Korea svarte straks på Kelly-påstandene. Men først i februar 2007 kom innrømmelser fra USAs e-tjenester om at det ikke var sikkert at Nord Korea faktisk drev med anriking av uran og på hvilket trinn utviklingen befant seg. I mellomtiden utløste likevel Kellys rykter en farlig kjedereaksjon.
14/11-2002 meldte president Bush om full leverings-stans på olje til Nord Korea.

13/12-02 krevde Nord Korea fjerning av IAEO-logoer og overvåkingskameraer fra de innstilte atom-anleggene.

Grunnet US-regjeringens opptreden var nordkoreanerne tvunget til å restarte anlegg og bygge dem ut for å sikre energi. 27/12-02 utviste Pyongyang IAEO-inspektørene. Og 10/1-03 gjorde Nord Korea det klart at de hadde til hensikt å trekke seg fra NPT-avtalen om ikke-spredning av a-våpen, med straks-virkning. Men ifølge NPT-avtalen var det som kjent en oppsigelsesfrist på 3 måneder. Nord Korea argumenterte med at de ikke lenger var bundet til det, fordi de alt i 1993 utsatte sin utmelding i 3 måneder, og deretter ikke tilbakekalte utmeldingen formelt.

Så kom kritikk fra IAEO mot Nord Korea: 12/2-03: »Nord Korea krenker NPT-avtalen«. De la beskyldningen fram for FNs sikkerhetsråd, som 9/4-03 uttrykte »bekymring«, men verken vedtok sanksjoner eller formell fordømmelse av Nord Korea, som det heller ikke var juridisk grunnlag for. På grunnlag av et kinesisk initiativ startet 6-staters-samtalene i august 2003 med deltakelse fra Nord og Sør Korea, Kina, USA, Russland og Japan.

19/9-2005 virket et vedtak av felleserklæring fra disse 6-staters-samtalene først som et gjennombrudd i forhandlingene. Men tilsynelatende enighet brøt sammen alt neste dag. Det ble nemlig tydelig at løftet fra US-regjeringen om å prøve å bygge lettvannsreaktorer i Nord Korea på ny, ble tolket helt ulikt av begge sider.

Nord-Koreas fire første kjernefysiske tester.

Russlands president Putin viste direkte til dette, da han i en tale 7/9-2017 minnet om at «de to sidene i konflikten sto foran gjennombrudd i forhandlingene i 2005»: «Da var det enighet om at Nord Korea forpliktet seg til å begrense sitt atom- og rakettprogram. Alle andre deltakere i prosessen lovet å gi sitt bidrag til det. Men så begynte noen å kreve noe av Nord Korea, som ikke var lovet. Dermed forverret situasjonen seg til dagens tilstand».

I 2006 blir konfrontasjonen mer tilspisset. Nord Korea gjennomførte flere rakettprøver med større rekkevidde.

Sør Koreas reaksjon: Stans i matforsyninger nordover.

15/7-06 vedtok FNs sikkerhetsråd for første gang sanksjoner mot Nord Korea.

9/10-06 meldte Pyongyang om den første kjernefysiske prøvesprengningen. Så kom en nytt sanksjonsvedtak fra sikkerhetsrådet. Men 2 uker senere sa Nord Korea ja til å gjenoppta 6-staters-samtalene, som i november 2005 ble avbrutt.

Avtaler igjen

De nye samtalene viser framgang allerede etter få uker. 13/2-2007 inngås en avtale som forpliktet Nord Korea til å stanse reaktoren ved byen Yongbyon. Også anlegg for gjenvinning av brennstaver fra reaktoren som kunne gå inn i våpen-utvikling, skulle stenges. 3/10-07 sa Nord Korea seg villig til å levere fullstendig liste over landets atom-anlegg, selve utviklingshistorien for landets atomprogram tilbake til 1980-tallet og oversikt over landets lagre av plutonium. Forpliktelsen, beviselig begrunnet med forsinkelser og utsettelser, følges opp av Nord Korea da en US-delegasjon fikk 18 000 sider med omfattende dokumentasjon, 8/5-2008 fra Pyongyang.

Fra byen Yongbyon hvor Nord-Korea har en kjernefysisk reaktor

Avtalen av 13/2-07 så for seg en endelig nedbygging av alle nordkoreanske atomanlegg. Men avtalen inneholdt verken konkrete skritt eller tidsplan for å nå målet. Dermed var det lett å se at sidene sto foran kompliserte forhandlinger. Første gang etter utvisningen av internasjonale inspektører i desember 2002 kom et IAEO-team til Nord Korea i juli 2007 for å overvåke og bekrefte stans av reaktorer, igjen.

Som umiddelbar motytelse skulle Nord Korea først få 50 000 tonn tungolje. I tillegg inneholdt avtalen også løftet om «økonomisk og humanitær støtte, tilsvarende verdien av 1 million tonn tungolje» til Nord Korea i løpet av et ikke-definert tidsrom. Men forutsetning var endelig slutt på Nord Koreas atomprogram og avlevering av allerede produsert plutonium. De 50 000 tonn tungolje skulle til enhver tid kun leveres i bytte mot konkrete skritt fra Nord Korea, der det enda sto igjen å forhandle konkret rekkefølge.

Heller ikke disse avtalene ble overholdt i lang tid. Sentrale stridsspørsmå ble «spart». Fram til desember 2008 hadde USA levert rundt 550 000 tonn tungolje til Nord Korea, altså ikke mye mer enn halvparten av den totale mengden som ble lovet på 1 million tonn. Like etter meldte president George W. Bush stans i leveransene.

Konflikten tilspisses på ny i 2009. En av forklaringene, men ikke den eneste var de skarpe reaksjonene fra «et internasjonalt samfunn» på Nord Koreas rakettprøver. For de brøt verken med generelle traktater eller spesifikke avtaler. Det samme gjaldt resolusjonene mot Nord Koreas atomvåpen-program i FNs sikkerhetsråd.

2-makts-samtaler

14/4-2009 erklærte regjeringen i Pyongyang at landet trakk seg ut av 6-makts-samtaler, som siden ikke er tatt opp igjen. 2 dager senere gjorde Nord Korea det kjent at IAEO-inspektører ble utvist på nytt.

25/5-09 meldte regjeringen i Nord Korea om landets andre underjordiske kjernefysiske prøve-sprengning. Tilsynelatende var den hovedsakelig ment som demonstrasjon av egen styrke.

For 5/10-2009 meldte Kinas nyhetsbyrå Hsinhua om ønsket fra daværende stats- og partisjef Kim Jong-Il om å vende tilbake til forhandlingsbordet«. Men USA og Sør Korea gikk likevel imot dette. Av Pyongyang-regjeringen krevde de »signaler om ærlige hensikter« og uspesifiserte »spesial-tiltak« som forutsetning for nye samtaler.

Tidligere  og nå avdøde leder i Nord-Korea, Kim Jong-Il

Under Obamas ledelse brukte USA bruddet i 6-makts-samtalene til å sette igang hemmelige 2-maktssamtaler med Nord Korea i juli 2011, i New York, Genéve og Beijing. Kim Jong-Ils overraskende død, 17/12-2011 førte bare til kort avbrudd.

29/2-2012 la sønn og etterfølger Kim Jong-Un fram ensidig moratorium for stans i alle atom- og rakett-tester uten tidsfrister. Motytelser fra USA, spesielt leveranser av mat, ble riktignok med i diskusjonen, men det ble ikke gitt noen bindende løfter. Men allerede i april 2012 meddelte regjering i Pyongyang at den ikke lenger følte seg bundet av sitt moratorium.

En ytre årsak var et enstemmig vedtak i FNs sikkerhetsråd som fordømte oppstart av en nord-koreansk vær-satellitt. Etter det har det ikke vært nye forhandlinger for å finne diplomatisk løsning på konflikten.

Oversettelse, Per Lothar Lindtner. Artikkelen er noe forkortet. Kilde: Knut Mellenthin

Bilder m/tekst: Knut Lindtner

Forsidebilde: Tom Clancy’s Endwar 1384130

Artikkelen er tidligere offentliggjort på derimot.no



1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 2 242 ganger.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

5 kommentarer. Leave new

  • Og alle som vitser med Nord Korea, følger MSM – ja til og med alternative sider som fordømmer NK: Gjør rett for at ikke fremtiden (om den finnes) skal dømme dere (fritt etter Oliver H. Langeland).

    Hurra for den beste, mest edruelige kvalitetssida vi har i Norge. Noen (lenket til her hører med i gjengen).
    Ydmyk takk til deg/dere som står bak derimot, dere ER uvurderlige – og til og med på norsk.

    Svar
  • Ola Henriksen
    28 april 2018 14:01

    Viktig er det også og minne om hva som skjedde med Libya, etter at Gadaffi var dum nok til å stole på vesten/NATO og stoppet sitt atomprogram.
    Det ble løyet en grunn til å bombe landet sønder og sammen.
    Så får vi håpe at Nord- Korea har lært av denne historien.

    Svar
  • Kaspar Gram
    12 juni 2018 8:44

    Tilslutter med Ragnhilds takk og hyldning til Derimot! Vi fotfolket må bidra med å gjøre Derimot kjent i miljøene rundt oss og støtte på annen måte. Lykke til!

    Det er ikke bare i våre dager avtaler med vesten har vist seg å være bedrag og løgn og hvor deb største kynisme har fått råde.. Det er den røde tråden – grunntonen i hva som har vært bedrevet. Så hvis ikke avtalen innebærer helt radikale irreversible forandringer så er den kanskje lite verdt.

    Et annet forhold er at noen analytikere mistenker at atombombe- og rakettteknologien har NK fått via Ukraina hvor den skjulte hånden på rattet tilhører onkel Sam. Så det sanne bakteppe og skjulte strategi vi har med å gjøre er vanskelig å få et klart bilde av. Uansett må det som nå skjer også sees i lys av den store konflikten mellom USA og China og planene om å militarisere denne. En meget innsiktsfull russer understreket overfor meg at USAs våte drøm er å få manøvrert frem en militarisert konflikt mellom Russland og Kinna . Han la til at det ser ikke slik ut i dag, men vent å se.

    Svar
  • Nord-Korea viser også hvordan Norge kan sikres. Ved å anskaffe 40-50 atombomber og 8-10 ubåter som kan levere atombombene, og i tillegg gå ut av NATO, og føre en alliansefri politikk, vil Norge være sikret. Hverken USA, Russland, eller andre land vil gå til krig mot Norge dersom de risikerer å få de 40-50 største byene sine utslettet.

    Svar
  • Jeg tror vi må se noen historiske linjer. Vi må gå tilbake til fredstraktaten i Vestfalen 1648 og artikkel 1 og 2.
    Dvs ikke innblandingsprinsippet og respekt for selvstendige nasjoner opp mot det (babe)Londske prinsipp. Jeg tror det er her vi ser djevelen.Da vil jeg spesielt trekke fram Tony Blairs tale høsten 1999 som blir kalt Blairs doktrine. Dvs # vi har rett til å bombe nasjoner vi misliker#.
    Jeg tror dette vi har erfart de siste 20 årene, inklusiv terror i diverse vestlige land og lock down i disse dager. Denne kampen er langt fra over. Vi har det verste foran oss, minst fram til ca 32.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Vennligst skriv inn en gyldig e-postadresse.

Next Post

Endelig en kritisk bok om nedstengningstiltakene.

Smittevernet trumfer rettsstaten.

Previous Post

Den evige unntakstilstanden

Pandemien er forbi – men man er ikke fri.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.