POSTED IN Balkan

Løgner den gang og;

Nedgraderte etterretningsrapporter avslører ubeleilige sannheter fra krigen i Bosnia

4 kommentarer

Av Kit Klarenberg og Tom Secker

En mengde etterretningsrapporter sendt av kanadiske fredsbevarende styrker, avslører CIAs svarte operasjoner, ulovlige våpenforsendelser, importerte jihadistkrigere, falske flagg operasjoner og grusomheter.

Den etablerte myten om den bosniske krigen er at serbiske separatister, oppmuntret av Slobodan Milošević, forsøkte å erobre kroatisk og bosnisk territorium for et Stor-Serbia. På veien utryddet de urfolk-muslimer i et bevisst folkemord, mens de nektet å delta i konstruktive fredssamtaler.

Denne fortellingen ble videreført av hovedstrøms-mediene, og ytterligere legitimert av den FN-opprettede internasjonale straffedomstolen for det tidligere Jugoslavia (ICTY) når konflikten tok slutt. Dette har blitt tatt for gitt i Vesten siden den gang, som har gjort det mulig for NATOs krigshauker å rettferdiggjøre flere militære intervensjoner i løpet av de påfølgende årene.

En stor mengde etterretningsrapporter sendt av kanadiske tropper i Bosnia til Ottawas nasjonale forsvarshovedkvarter, først utgitt av Canada Declassified i begynnelsen av 2022, avslører imidlertid denne fortellingen som en kynisk farse. Dokumentene gir et enestående, førstehånds, sanntidsbilde av krigen slik den utviklet seg, med utsiktene til fred men som raskt gikk over til blodsutgytelse, og som til slutt forårsaket den smertefulle slutten for det multireligiøse, multietniske Jugoslavia.

De fredsbevarende styrkenes stadig mer dystre analyse av virkeligheten på bakken gir et ærlig perspektiv på krigens historie som i stor grad har vært skjult for offentligheten. Det er en historie om CIA-black-ops, eksplosive provokasjoner, ulovlige våpenforsendelser, importerte jihadistkrigere, falske flagg operasjoner og grusomheter.

Innblanding utenfra i fredsprosessen

Det er et lite kjent, men åpent anerkjent faktum at USA la grunnlaget for krig i Bosnia, og saboterte en fredsavtale som ble forhandlet frem av EU tidlig i 1992. Under dens regi ville landet være en konføderasjon, delt inn i tre autonome regioner langs etniske linjer. Selv om det var langt fra perfekt, fikk hver side generelt det de ønsket, spesielt selvstyre. Et resultat som var å foretrekke fremfor total konflikt.

Men så møtte USAs ambassadør i Jugoslavia, Warren Zimmerman, den 28 mars 1992 den bosniske presidenten Alija Izetbegovic, en bosnisk muslim, for å tilby Washingtons anerkjennelse av landet som en uavhengig stat. Han lovet videre ubetinget støtte i den uunngåelige påfølgende krigen, hvis EUs forslag ble avvist. Timer senere gikk Izetbegovic på krigsstien, og kampene brøt ut nesten umiddelbart.

Amerikanerne var bekymret for at Brussels ledende rolle i forhandlingene ville svekke Washingtons internasjonale prestisje, og bidra til at EU skulle fremstå som en uavhengig maktblokk etter kommunismens fall. Mens slike bekymringer uten tvil ble holdt av amerikanske tjenestemenn, avslører Unprofor-rapportene en mye mørkere agenda. Washington ønsket Jugoslavia redusert til grus, og planla å utmatte serberne ved å forlenge krigen så lenge som mulig. For USA var serberne den etniske gruppen som var mest fast bestemt på å bevare den plagsomme uavhengige republikkens eksistens.

Disse målene ble veldig effektivt tjent med Washingtons uforbeholdne bistand til bosnierne. Det var en trosartikkel i den vestlige hovedstrømspressen på den tiden, og er fortsatt slik i dag, de tror at det var serbisk uforsonlighet i forhandlinger som blokkerte veien til fred i Bosnia. Likevel gjør Unprofor-rapportene gjentatte ganger det klart at dette ikke var tilfelle.
I rapporter sendt juli – september 1993, tidspunktet for en våpenhvile og fornyet forsøk på å dele landet i minnelighet, tilskriver den kanadiske fredsstyrken gjentatte ganger bosnierne en gjenstridig karakter, og ikke serberne. Som et representativt utdrag sier, er det uoverkommelige målet å «tilfredsstille muslimske krav den primære hindringen i alle fredssamtaler».

Rapportene refererer også til hvordan «innblanding utenfra i fredsprosessen» «ikke hjalp situasjonen», og «ingen fred» kunne oppnås «hvis utenforstående parter fortsetter å oppmuntre muslimene til å være kravstore og lite fleksible i forhandlinger». Med «utenforstående» bistand mente Unprofor selvfølgelig Washington. Dens ubetingede støtte til bosnierne motiverte dem til å «forhandle som om de hadde vunnet krigen».

«Å oppmuntre Izetbegovic til å fortsette krigen for ytterligere innrømmelser», og «møte USAs ønsker om å oppheve våpenembargoen mot muslimene og å bombe serberne, er alvorlige hindringer for å få slutt på kampene i det tidligere Jugoslavia,» skrev kanadiske fredsbevarende styrker 7 september 1993.

Dagen etter rapporterte de til hovedkvarteret at «serberne har vært mest i samsvar med vilkårene for våpenhvilen.» I mellomtiden baserte Izetbegovic sin forhandlingsposisjon på «det populære bildet av serberne som de onde». Denne illusjonen hadde en fordel, nemlig å utløse NATOs luftangrep på serbiske områder. Samtaler i Genève vil ikke finne sted så lenge Izetbegovic tror at det vil bli utført luftangrep mot serberne. Disse luftangrepene vil sterkt styrke hans posisjon og gjøre ham mindre samarbeidsvillig i forhandlinger».

Samtidig ga muslimske krigere «fredssamtaler ikke en sjanse», og de var veldig villige og i stand til å hjelpe til med Izetbegovics mål. Gjennom de siste månedene av 1993 startet de utallige store angrep på serbisk territorium i hele Bosnia, i strid med våpenhvilen. I desember, da serbiske styrker satte i gang et eget «stort angrep», hevdet en rapport den måneden at siden tidlig på sommeren, «har mesteparten av den serbiske aktiviteten vært defensiv eller som svar på muslimsk provokasjon».

En Unprofor-rapport fra 13 september sa at i Sarajevo fortsetter «muslimske styrker å infiltrere Mount Igman-området og beskyter BSA, den bosniske serbiske hærens stillinger rundt byen daglig.» Målet» er å «øke vestlig sympati ved å provosere frem en hendelse» og skylde på serberne». To dager senere fortsatte beskytningen av BSA, selv om «BSA er rapportert å utvise tilbakeholdenhet». Dette området forble et viktig bosnisk mål i en tid etterpå. Juli – september avsluttes med en illevarslende melding: «BSA-okkupasjonen av Mount Igman påvirker ikke situasjonen i Sarajevo negativt. Det er rett og slett en unnskyldning for Izetbegovic for å utsette forhandlingene. Hans egne tropper har vært de verste overtrederne av våpenhvileavtalen.».

Muhahedin skyter mot sitt eget folk eller FN-områder

Gjennom hele konflikten arbeidet den bosniske muslimene ustanselig for å eskalere krigen. Muhahedin fra hele verden strømmet inn i landet fra siste halvdel av 1992 og drev jihad mot kroatene og serberne. Mange hadde allerede fått erfaring på den afghanske slagmarken gjennom 1980 og 90-tallet, etter å ha ankommet fra CIA og MI6-infiltrerte fundamentalistiske grupper i Storbritannia og USA. For dem var Jugoslavia neste rekrutteringssted.

Muhahedin ankom ofte på «svarte flyvninger», sammen med en endeløs strøm av våpen i strid med FNs embargo. Dette startet som en felles iransk og tyrkisk operasjon, med økonomisk støtte fra Saudi-Arabia, men etter hvert som volumet av våpen økte tok USA over, og fløy den dødelige lasten til en flyplass i Tuzla ved hjelp av flåter av Hercules-fly.

Estimater av størrelsen på den bosniske mujahedin varierer enormt, men deres sentrale bidrag til borgerkrigen synes klart. USAs Balkans forhandler Richard Holbrooke erklærte i 2001 at bosnierne «ikke ville ha overlevd» uten deres hjelp, og stemplet deres rolle i konflikten som en «pakt med djevelen» som Sarajevo ennå ikke har kommet seg fra.

En etterretningsrapport fra vinteren 1993 observerte at «de svake og desentraliserte kommando- og kontrollsystemene» til de tre sidene, produserte «utbredt spredning av våpen og forskjellige offisielle og uoffisielle paramilitære grupper, som ofte har individuelle og lokale agendaer». Blant disse «uoffisielle» gruppene var selvfølgelig Mujahedin.

Mer tydelig i desember samme år, registrerte fredsbevarende styrker hvordan David Owen, en tidligere britisk politiker som fungerte som Det europeiske fellesskaps hovedforhandler i det tidligere Jugoslavia, «ble dømt til døden for å være ansvarlig for dødsfallene av 130 000 muslimer i Bosnia. «Dommen hans» ble vedtatt av «Muslims Æresdomstol». «45 personer var på plass over hele Europa for å fullbyrde dommen». Owen var absolutt ikke ansvarlig for dødsfallene til 130 000 muslimer, for til sammen ble ikke så mange bosniere, kroater og serbere drept i løpet av krigen.

Etter denne hendelsen, som aldri tidligere har blitt avslørt offentlig, er det rapporter om «muslimene» som forbereder provokasjoner med falskt flagg. I januar 1994 sa en rapport: «Muslimene skyter mot sitt eget folk eller FN-områder, og deretter hevder de at serberne er den skyldige parten for å få ytterligere vestlig sympati. Muslimene plasserer ofte artilleriet sitt nært FN-bygninger og sykehus i håp om at serbisk motangrep vil ramme disse under mens internasjonale medier er vitner».

En annen rapport forteller om hvordan «muslimske tropper som maskerer seg som FN-styrker», hadde blitt sett iført Unprofors blå hjelmer og en kombinasjon av norske og britiske uniformer, i kjøretøyer malt hvite og merket med FN. Generaldirektøren for fredsbevarende styrker fryktet at dersom dette ble utbredt eller «brukes til infiltrasjon av kroatiske linjer», ville det «betraktelig øke mulighetene for at legitime FN-styrker blir mål for kroatene». «Dette kan være nøyaktig hva muslimene har til hensikt, muligens for å provosere til ytterligere luftangrep på kroatene».

Samme måned spekulerte Unprofor-rapporter om at «muslimene» ville angripe Sarajevo flyplass, destinasjonen for humanitær hjelp til bosnierne, med et falskt flagg-angrep. Ettersom «serberne ville være de åpenbart skyldige» i et slikt scenario, «ville muslimene få en stor propagandaseier», og det var «således veldig fristende for muslimene å gjennomføre beskytningen og skylde på serberne».

USAs proxy-kriger, før og nå

På dette bakteppet får rapporter om Markale-massakren en spesiell posisjon. Den 5 februar 1994 ødela en eksplosjon en markedsplass og forårsaket 68 dødsfall og 144 skadede. Ansvaret for angrepet har vært sterkt omstridt siden den gang, med offisielle undersøkelser som har gitt usikre resultater. Unprofor-tropper siden har vitnet om at de mistenkte at den bosniske siden kan ha vært ansvarlig.

Følgelig refererer rapporter fra denne tiden til «urovekkende aspekter» av hendelsen, inkludert journalister som ble «dirigert til åstedet raskt,» og «en veldig synlig muslimsk hær tilstedeværelse i området». «Vi vet at muslimene har skutt mot sine egne sivile og flyplassen tidligere for å få oppmerksomhet i media,» konkluderte en. Et senere notat: «Muslimske styrker utenfor Sarajevo har tidligere plantet høyeksplosiver i sine egne posisjoner, og deretter detonert dem under medienes påsyn, og hevdet at det var serbisk bombardement. Dette har da blitt brukt som påskudd for muslimske «motild» og angrep på serberne».

Ikke desto mindre, i sin domfellelse i 2003 av den serbiske general Stanislav Galić for hans rolle i beleiringen av Sarajevo, konkluderte ICTY med at massakren var bevisst utført av serbiske styrker, en kjennelse som ble anket. Forfatterne av denne artikkelen konkluderer ikke om hva som skjedde eller ikke skjedde på Markale den skjebnesvangre dagen. Imidlertid varslet uklarheten rundt hendelsen sentrale hendelser som rettferdiggjorde eskaleringer i hver påfølgende vestlige proxy-krig, fra Irak til Libya til Syria til Ukraina. Dette fremhever en annen myte som oppsto som et resultat av de jugoslaviske krigene, og som varer til i dag. Det er den utbredte oppfatningen at forhandlinger og forsøk på å sikre en fredelig løsning bare oppmuntret serbiske «angrep». Denne farlige myten har tjent som påskudd for alle slags destruktive vestlige intervensjoner. Innbyggerne i disse landene lever med konsekvensene av disse handlingene til i dag, ofte som migranter etter å ha flyktet fra byer og tettsteder ødelagt av regimeskift-kriger. En annen giftig arv fra Balkan-krigene består også: Vestens bekymring for menneskeliv bestemmes av hvilken side deres regjeringer støtter i en gitt konflikt


Fra Global Research, publisert 16 januar 2023. Skrevet av Av Kit Klarenberg og Tom Secker.
Oversatt fra engelsk og forkortet. Linker i originalartikkelen.
Originalartikkel: Declassified Intelligence Files Expose Inconvenient Truths of Bosnian War.



1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 820 ganger.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

4 kommentarer. Leave new

  • Wasan Totland
    17 januar 2023 15:51

    Det er mye her som er svært likt det som sjedde/skjer i Ukraina.
    «-Men så møtte USAs ambassadør i Jugoslavia, Warren Zimmerman, den 28 mars 1992 den bosniske presidenten Alija Izetbegovic, en bosnisk muslim, for å tilby Washingtons anerkjennelse av landet som en uavhengig stat. Han lovet videre ubetinget støtte i den uunngåelige påfølgende krigen, hvis EUs forslag ble avvist. Timer senere gikk Izetbegovic på krigsstien, og kampene brøt ut nesten umiddelbart.»

    I Ukraina benyttet man Boris til å stanse fredsforhandlingene med de samme lovnader.

    Når vi ser lenger ned her viser det ser at det er materiale som vil dømme Stoltenberg enda sterkere i en rettsak som en gan må komme.
    False flag operasjoner og listige manøvre under fordekt FN flagg med ressurser og planlegging som man helt sikkert kan tilskrive vestlig etteretning. «-Muslimene plasserer ofte artilleriet sitt nært FN-bygninger og sykehus i håp om at serbisk motangrep vil ramme disse under mens internasjonale medier er vitner». Slike ting opplevde vi også i Syria. De samme britene som var ansvarlig for White Helmets opererer også i Ukraina. Metodene er de samme. Forfatteren ser ut til å se noe bort fra dette.

    Svar
  • W.T.
    » Metodene er de samme.»

    Det kan også se ut som det er det samme som ble gjort ved starten av 2. verdenskrig i Polen vs. Tyskland. (?)

    Svar
  • Hva er urfolks-muslimer?

    Svar
    • Må være de muslimene som kryper frem undenifra sine slimete steiner, eller fra ur-suppen også kalt?

      Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Vennligst skriv inn en gyldig e-postadresse.

Next Post

Slik omskrives virkeligheten av Nato-pressen:

For å skjule egen svakhet fremstilles den som styrke.

Previous Post

Demokrati i USA?

I dag er det pengene som styrer i Washington.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.