Joe Biden slår beina under norske politikeres forklaringer

Av red. PSt -17. august 2021

Korthuset har falt så fort i Afghanistan at politikerne ikke har rukket å samkjøre løgnene sine. Det katastrofale og epokegjørende nederlaget til NATO, inklusive Norge gjør at de ansvarlige politikerne må svare på spørsmål som : Hva i huleste hadde vi der å gjøre?

President Joe Biden ga sitt svar på det i en tale som ble gjengitt av CNN. Der sa han:

«Our mission in Afghanistan was never supposed to be nation building.»

Hensikten med vår innsats i Afghanistan var aldri å drive nasjonsbygging.

Men det er nettopp nasjonsbygging som har vært hovedargumentet for vekslende norske regjeringers begrunnelse for de enorme utleggene Norge har hatt for Afghanistan. I 2016 skrev regjeringa på sine nettsider:

Fra 2001 til 2014 har Norge gitt 7,6 milliarder kroner til sivil bistand i Afghanistan. Afghanistan er dermed blant de landene som mottar mest norsk støtte. I den strategiske partnerskapsavtalen mellom Afghanistan og Norge fra 2013, har Norge forpliktet seg til å være en langsiktig utviklingspartner for Afghanistan. Norge har gitt tilsagn om å bidra med 750 millioner kroner årlig ut 2017, mens Afghanistan har forpliktet seg til å gjennomføre reformer som skal styrke kvinners rettigheter, bedre MR-situasjonen og bekjempe korrupsjon. 

Norsk bistand til Afghanistan er konsentrert om tre viktige sektorer for landets fremtid. Den første er godt styresett, demokrati og menneskerettigheter. Norge støtter kompetanse og kapasitetsutvikling på mange nivåer fra lokale grasrotorganisasjoner, offentlige kontorer i distrikter og provinser til nasjonale programmer og prosesser. Norge støtter også valgarbeidet, samt bistår afghanske og internasjonale institusjoner som arbeider for menneskerettigheter generelt og kvinners rettigheter spesielt. Den andre hovedsektoren er utdanning, inkludert utdanning for jenter. Den tredje hovedsektoren er tiltak for utvikling på landsbygda hvor majoriteten av befolkningen har sitt livsgrunnlag og hvor den største delen av landets verdiskaping foregår.

I 2018 sa utenriksminister Ine Eriksen Søreide:

Under giverkonferansen for Afghanistan i 2016 forpliktet Norge seg til å støtte landet med omlag 700 millioner kroner årlig ut 2020, så fremt afghanske myndigheter oppfyller sine forpliktelser om reform, innsats mot korrupsjon og arbeid for å styrke kvinners stilling. – Bekjempelse av korrupsjon og styrking av kvinners stilling er viktige hensyn i all norsk støtte til landet.

Er ikke dette nasjonsbygging? Dette er definisjonen på nasjonsbygging. Ikke påstå noe annet.

Konklusjon: De tunge argumentene for Norges enorme støtte til Afghanistan har vært nasjonsbygging

Enorm støtte? Ja. Fram til 2016 hadde Norge brukt 20 milliarder kroner, 11,5 milliarder til militære formål og 8,4 til sivile. Og siden da, ifølge regjeringa 700 millioner i året på sivil innsats, altså rundt regnet 12 milliarder kroner. Den totale prislappen ligger i området 25–30 milliarder. Det er enormt.

Så har ganske riktig Norge også deltatt i Operation Enduring Freedom med det argumentet å «bekjempe terrorisme», uten at det er dokumentert at det har gitt slike resultater. Hva den innsatsen har kostet har vi i øyeblikket ikke noe tall på. Men at det har vært svært dyrt, kan det ikke herske tvil om.

Nå ligger hele dette korthuset i grus, og de ansvarlige prøver, som alltid å løpe fra ansvaret.

Dommen fra Godalutvalget var krystallklar – i 2016

Godalutvalgets rapport om Norges innsats i Afghanistan ble lagt fram 6. juni 2016, og den er mildt sagt knusende for norske myndigheter. Rapporten (pdf) understreker gang på gang at det viktigste målet Norge hadde med å sende soldater til landet var å «å støtte USA og bidra til å sikre NATOs relevans.»

Etter denne rapporten går det ikke an å hevde at Norges hovedmål har vært fred og sikkerhet for det afghanske folket. Det har det ikke vært. Hovedmålet har vært å vise at Norge er en lojal støttespiller for USA, den flinkeste gutten i klassen, og det er da også det eneste målet som er nådd, slik man må forstå utvalgets konklusjon:

Det første og viktigste målet i hele perioden var alliansedimensjonen; å støtte USA og bidra til å sikre NATOs relevans. Norge har vært en god alliert og i stor grad oppnådd målet om støtte og relevans. Det andre målet var å bidra til internasjonal terrorbekjempelse ved å hindre at Afghanistan igjen ble et arnested for slik terror. «Krigen mot terror» var kontroversiell, og målet er bare delvis nådd. Det tredje hovedmålet var å bidra til å bygge en stabil og demokratisk afghansk stat gjennom langsiktig bistand og fredsdiplomati. Dette målet er ikke nådd.

Bjørn Tore Godal sier: Det høye nivået på bistanden har gitt et inntrykk av overflod av midler. Anbud har ikke gått til den beste i forhold til rimelig pris. Man har tilfeller av at noen har beriket seg.

–  Den internasjonale og norske bistanden har gitt resultater. Afghanistan har imidlertid blitt et av verdens mest bistandsavhengige land, og bistanden har bidratt til den omfattende korrupsjonen.

Altså: Norge har bidratt til å styrke korrupsjonen og styrke dem man angivelig skulle bekjempe. Det er ikke skapt fred og demokrati. Det eneste vi sitter igjen med er at vi har vist oss som lojale spyttslikkere for USA. Rapporten har da også tittelen En god alliert – Norge i Afghanistan 2001–2014.

De ansvarlige vil ikke bli stilt til ansvar

Slik det norske systemet er blitt vil ingen av de ansvarlige for denne katastrofale politikken bli stilt til ansvar. Hele det politiske etablissemanget i Norge er så fullt av kameraderi og korrupsjon at alle kommer til å gi hverandre ryggdekning. Arbeiderpartiet og Høyre vil dekke hverandre. Og alle som har hatt jobber i NGOene som har vært med på «å bygge sivilsamfunnet», vil bedyre om sin gode vilje og ikke ta noe ansvar. 25-30 milliarder rett ut av vinduet, og så er det tid for partilederdebatten, uten ubehagelige spørsmål.

Innlegget er hentet fra Steigan.no

Forsidebilde: Afif Kusuma