Dette er verre enn Saigon.

Amerikas ydmykelse i Afghanistan bekrefter at Vestens ideologi er helt ute av stand til å stå for noe som kan bety noe.

Av Brendan O´Neill

Alle sier det likner på Saigon i 1975.

Helikoptre som evakuerer en amerikansk ambassade. Kaos, urovekkende scener på den lokale flyplassen når amerikanske allierte, eller en mengde redde mennesker desperat prøve å flykte landet. Amerikanske ansatte greier ikke å overbevise noen med sine uhemmede påstander om at deres «misjon har vært en suksess» (som Antony Blinken uttrykker det).

Det er klart for alle, kommentatorene slår fast: Kabul i 2021 er en reprise av Saigon i 1975.

Amerika er ydmyket, fienden blomstrer.

Allikevel – her er den brutale sannheten: Det som skjer akkurat nå er verre enn Saigon. Ja, Amerikas nederlag i Vietnam var en epokeskapende ydmykelse for de selvoppnevnte forsvarerne av frihet i den kalde krigens «Ondskapens imperium» og deres kommunistiske allierte.

Men USAs hastige retrett i Afghanistan, den alarmerende raske kollapsen til deres allierte, den afghanske regjeringen, Kabul som falt som er korthus, og det faktum at Operation Enduring Freedom som ble lansert etter angrepene 9/11, alt har endt med Talibans utholdenhet i stedet.

Dette er seier for de slemme guttene . Alt dette representerer et høyst signifikant øyeblikk i en største geopolitiske nedtur for USA på flere tiår. Ja, det får oss til å stille spørsmål om ikke bare om Amerikas stilling i verden, men også selve hensikten og meningen for dem som nasjon.

Hvor stor ydmykelse Amerika nettopp har lidd kan ikke bli overdrevet. Verdens mektigste militærmakt og deres utrolig velfunderte allierte  i Kabul har blitt skjøvet ut av en tilbakestående bevegelse som likner en fra det 12. århundre, som mener ekteskapsbrytere skal steines til døde.

De allierte til den mest sofistikerte teknologiske hæren i verden har blitt sendt for å pakke sammen av en skjeggete isalmisthær som øyeblikkelig satte i gang med å overmale plakater for kvinnelige skjønnhetsprodukter i det øyeblikket de ankom Kabul.

En nasjon grunnlagt i frihet – og som i hele etterkirgstiden har rettferdiggjort sin internasjonale tilstedeværelse med et frihetens språk – har nå blitt overvunnet av en bevegelse så intolerant at de forbyr pop-musikk, som henretter komikere som gjør narr av dem, som banker kvinner med stokker om de er uanstendig kledd.

Utviklingen av Amerikas nederlag – den sakte, men tragiske reisen fra Operation Enduring Freedom etter i/11, til bildene vi ser i dag der desperate afghanere klynger seg til militærfly som skal forlate Afghanistan, vil være fryktelige og varige.

Mest av alt har USA vist seg som en upålitelig alliert.

Hvilken nasjon, eller hvilket folk som trenger hjelp vil stole på hjelp fra denne  antatt frihetselskende stormakt, som etterlater sine allierte til deres egen skjebne når fienden banker på døren? Hvem vil nå stole på at USA vil hjelpe til med å bygge opp nye institusjoner etter sin råtne frukt av et milliard-dollars 20 år lange nasjonsbyggende prosjekt Afghanistan. 

Det viste seg jo å være en katastrofal Potemkin-lik regjering som kapitulerte øyeblikkelig da Taliban inntok gatene i Kabul. Denne geopolitiske katastrofen for USA vil også styrke dere motstandere, aller mest Kina. Kina er allerede i ferd med å styrke sine forbindelser med Taliban, og hevde sin autoritære innflytelse i det nye Afghanistan. Islamist-styrker vil også søke støtte fra seieren til det selvoppnevnte Islamic Emirate of Afghanistan.

Både regionalt og blant håpefulle jihadister i Vesten vil seieren på islamistisk side i denne «krigen mot terror» føre til at det igjen gir håp blant bevegelser som var vertskap for det Al Qaida som viste sin barbarisme mot vantro i New York City og Washngton DC i 2001. Dette vil inspirere dem til nye aksjoner.

Israel må være utrolig bekymret akkurat nå, når de vet at islamistiske ekstremister igjen er på farten, og at deres fremste støttespiller bare stikker av fra denne krigen mot terror. Det afghanske nederlaget er ikke bare en militær mangel på suksess – det er et politisk og moralsk nederlag også. USA har tatt ekstraordinært dårlige beslutninger, inkludert deres vilje til å stole på Taliban og deres tro på at denne brutale, misantropiske, kvinnefiendtlige bevegelsen kunne være en medspiller i «det internasjonale samfunnet».

Til og med nå ser det ut til at Washington er fullstendig ute av stand til å begripe hva som foregår på bakken i Afghanistan. Deres etterretnings-offiserer sa at Taliban kunne ta Kabul i løpet av 90 dager. Det var for fire dager siden. De vet ikke noe. Vi får det inntrykket av at det er et forvirret nederlagsdømt imperium som ser med forvirring på til og med de deler av verden som de fortsatt styrer over. 

Men framfor alt, mer enn den politiske og militære uklarheten til det amerikanske imperiet, så det også en skadelig kulturell dynamikk. Dette kan også være en svært viktig faktor i den afghanske ydmykelsen – det faktum at USA, og enda mer Vesten – helt klart mangler den kulturelle ressursen som er nødvendig i møte med andre sivilisasjoner.

Dette var ikke bare en territorial kamp, en kamp om land i Afghanistan. Det var også et kulturelt sammenstøt. Det var en krig der én side hadde en veldig sterk tro og som var mer enn villig til å dø for den – og én side som ikke lenger vet hva de står for og som heller unngår risiko og ofre for det dersom det er mulig.

Jeg overlater til deg å avgjøre hvem av disse, Taliban eller USA, som står sterkest.

Dette var alltid Vestens problem i Afghanistan – de manglet tro på de verdiene de påsto de overleverte til dette stakkarlige landet.

Vi vil frigjøre kvinnene fra et liv under burkaen, sier de fra Vesten. Men er det ikke «islamofobisk» å kritisere burkaen, eller noen annen islamsk praksis i det hele tatt?

Eliten i Vesten har i årevis hevdet at det er slik. Vi vil erstatte Vestens intolerante islamske system med et sivilt samfunn som er skapt av flinke professorer, lover Vesten. 7Men er ikke dette både fordømmende og mulig litt rasistisk? Iallfall er det en fornærmelse mot en ideologi av multikulturalisme – å påstå at vestlig demokrati er overlegent islamsk teokrati.

Som en britisk tenketank sier: I følge definisjon betegnelsen «islamofobisk» er det galt å antyde at islam på en eller annen måte er «underlegen Vesten»? Utblåsingene i Vesten etter 9/11 var stadig underminert av Vestens stadig mer omfattende og bredere forfall til moralsk relativisme. Hvordan kan du støttet sivilisasjonen med vestlige verdier når hele Vestens undervisningsopplegg og universitetssystem stadig stiller spørsmål og nedverdiger vestlig sivilisasjon? 

Du kan ikke ta del i sammenstøt med andre sivilisasjoner når du forakter din egen sivilisasjon. Dersom du tror at Taliban ikke har fått med seg dette, at de er en slags Potemkin-oppfinnelse oppfunnet av den afghanske regjeringen, men også av den vestlige sivilisasjonen, tar du feil. Taliban må ha sett på at det mektige amerikanske militæret havnet i diskusjoner om kritisk raseteori, og rundt problemet med «den hvite rase».

De må ha registrert den britiske hærens rekrutteringspolitikk som faktisk kun ville ha «snøhvite», og «jeg – jeg – jeg- i tusen år», fordi slike folk ville ha den nødvendige «medfølelse» i de følsomme krigene i det 21. århundret. Taliban vil vite at Vesten nå i samtiden skammer seg over sin egen historie og sine vestlige verdier, og at de mangler ideer om hvordan de skal forandre sine skjøre ungdommer til en kampstyrke.

Og de vil forstå dere egen liv- til-død hengivenhet overfor Sharia som er det motsatte av alt dette. De vil vite at det er et kulturelt sammenstøt, like mye som et militært. Og de vil vite at de står mye sterkere på sin side av fronten.

Dette er altså sannheten: Amerika og deres vestlige allierte er altfor opptatt av korrekthet og derfor er de ikke i stand til å gjennomføre en moralsk eller militær kamp for sine verdier. De siste 20 årene med denne stadig økende ydmykelsen av afghanerne kan ses på som en moderne utgave av brannen i Roma. 

En intolerant islamsk hær har vunnet styrke og landområder og økt sin makt, mens de amerikanske og britiske hærene er besatt av hvordan de skal bli mer likestilte, (Royal Air Forces liste over personlige pronomener vil de nå erstatte med ‘Ze’, ‘per’ og ‘hir’) eller hvordan de gjøre opptreningen mer inkluderende for «de snøhvite», og hvordan skal kunne utkjempe kriger uten å fornærme fienden.

Hvem kan vel glemme da marinefolk fra USA skrev «Ta denne, homser», på en bombe som skulle skytes ut over Afghanistan, og at helvetet brøt løs? Slike «spontante påfunn fra mannskapet» er helt uakseptable sa en høytstående admiral om hendelsen.

Taliban slåss til døde for en teokratisk visjon – men Vesten skriblet fornærmende ord.

Slik kan sammenlikningen med Saigon være forskjellig. Den gangen ble USA tvunget til retrett av en mektig ytre fiende – naturligvis vietnameserne. Og også av anti-krigs-bevegelsen hjemme i USA, der store mengder ungdommer og andre betydelige deler av eliten hadde vendt seg mot krigen.

Den afghanske ydmykelsen, til forskjell, er et produkt av fullstendig indre uorden – med utmattede amerikanske politikere, av vestlig geopolitisk filosofi, og av Vestens faste tro på sitt eget prosjekt og sine egne verdier.

Det finnes ikke noe positivt i det hele tatt å si hvordan den afghanske krigen har endt. Den har vært en katastrofe for det afghanske folket og et ødeleggende slag mot tilliten til De Forente Stater, og nok et tilbakeskritt for de av oss som tror på verdiene i demokrati og overlegen frihet, verdt å kjempe for.

Den afghanske ulykken vil kaste en lang skygge over dette, i lang, lang tid.

Oversatt Ingunn Kvil Gamst