HVOR GÅR EU?

Daniel Ducrocq 

Storbritannias utmeldelse av EU har gitt Frankrike og Tyskland mer politisk tyngde i den europeiske unionen. Disse to landene som utgjør kjernen av den europeiske unionen har allikevel et problematisk forhold. Det er nemlig vesentlige forskjeller i Paris og i Berlin på hvordan man ser på unionens rolle og fremtid og på spørsmål om utøvelse av den nasjonale suvereniteten.

Tyskland som er først og fremt opptatt av internasjonal handel, »legger vekt på felles økonomiske regler, noe som forutsier en europeisk juridisk orden med en uavhengig europeisk domstol som begrenser til det minimale medlemslandenes påvirkning av markedet. Politiske bestemmelser må bli (…) til juridiske bestemmelser, og teknokratene i den europeiske sentralbanken må innta så ofte som mulig rollen til de nasjonale regjeringene» skrevWolfgang Streeck, professor emeritus i sosiologi på universitetet i Köln, i Le Monde Diplomatique, februar 2022.

Til gjengjeld skriver Streeck, legger Frankrike vekt på »den nasjonale politiske og militære styrken, det vil si evnen til å fremme egen vilje overfor andre medlemsstater. (…) Den eneste europeiske suvereniteten som Frankrike kan akseptere, må hvile på den franske suvereniteten som gir landet en hegemonisk posisjon i en fremtidig europeisk integrasjon. Ut fra dette synet, bør den europeiske sammensetningen ta sikte på å bygge en allianse av stater sementert av Frankrike og Tyskland, en allianse hvor Frankrike har ledelsen, en allianse som er i stand til å spille en uavhengig politisk rolle på den internasjonale scene.» 

Er det meningsforskjellene mellom Berlin og Paris om EUs fremtid som er årsaken til at Frankrike søker å tilnærme seg Italia? I følge tidsskriftet Marianne (31.05.22) er avtalen som Frankrike og Italia har inngått i slutten av november 2021 (og som Macron har tatt initiativ til) motvekt til avtalen inngått mellom Frankrike og Tyskland i 2019. 

Med den ferske franske-italienske avtalen, består ikke lenger kjernen av den europeiske unionen av duoparet Frankrike Tyskland men av treenigheten Frankrike-Tyskland-Italia.

»I en tid hvor et felles europeiske forsvar holder på å bli en selvfølge og når Ukraina og noen land på Balkan ønsker å bli EU medlem, er en solid og sterk søyle bestående av unionens tre viktigste økonomier, en strategisk nødvendighet» skriver Marianne.

I følge Marianne bør de tre landene som utgjør den »nye kjernen» i EU ha som oppgave å fremheve miljøvern, digitalisering av samfunnet, gjeldssanering,  iverksettelse av stabilitetspakten, og en rettferdig og obligatorisk fordeling av ansvar og kostnader i tilknytning til unionens utenlandske militære operasjoner. (min uthevelse). Dessuten bør den nye trioen ha en felles holdning til EUs enstemmighetsregel som bør strykes ut i spørsmål om unionens utenrikspolitikk. 

Det siste ble uttalt tydelig av Italias president og tidligere EUs sentralbanksjef Mario Draghi i sin tale foran EU parlamentet 03. mai i år: »(…) byggingen av et felles forsvar må ledsages av en enhetlig utenrikspolitikk og effektive beslutningsmekanismer. Vi må overvinne prinsippet om enstemmighet som stammer fra en mellomstatlig logikk.» (se videoen nedenfor)

I sin tale foran EU parlamentet 09.mai går Macron inn på det samme. Den franske presidenten argumenterer for en reform av unionens regler, en ny traktat, som blant annet tar sikte på innførsel av felles europeiske valglister og slutt på enstemmighetsregelen. 

Tegningen er ikke til å ta feil av. Den europeiske unionen beveger seg i retning av å bli en føderalstat med militære ambisjoner. For Frankrike som er EUs eneste atommakt, er fordeling mellom medlemsstatene av kostnader til militære utenlandske operasjoner, en måte å opprettholde en posisjon i Afrika som landet alene ikke lenger har økonomisk kapasitet til.

Draghis uttalelsen om enstemmighetsregelen kan du høre i talen 19. minutter og 23. sekunder fra starten.

For å høre talen på norsk, klikk på innstillingen, teksting og automatisk oversettelsen

Forsidebilde: Christian Lue