Hvilken internasjonal orden?

av Thierry Meyssan

Vi gir dere her teksten til talen som Thierry Meyssan holdt i Magdeburg (Tyskland), på konferansen som magasinet Compact organiserte, «Vennskap med Russland», den 4. november, 2023. Her forklarer han hva som etter hans syn er den fundamentale forskjellen på de to verdensordenene som nå står imot hverandre fra Donbass til Gaza: Vestblokkens orden og den som resten av verden viser til. Spørsmålet er ikke om denne ordenen bør domineres av én makt (unipolart) eller av en gruppe makter (multipolart), men hvorvidt den bør respektere hver enkelts suverenitet. Ordenen støtter seg på Folkerettens historie, siden dens spede start med tsar Nikolai II og vinner av Nobels fredspris Léon Bourgeois.

VOLTAIRE NETWORK | MAGDEBURG (TYSKLAND) | 7 NOVEMBER 2023

Vi har sett NATOs forbrytelser, men hvorfor skal vi bekrefte vennskapet vårt med Russland? Er det ikke en risiko for at Russland kan oppføre seg i morgen slik NATO gjør i dag? Vil vi ikke bare bytte ut én form for slaveri med en annen?

For å svare på dette spørsmålet, vil jeg legge til grunn min erfaring som rådgiver for fem statsledere. Overalt har russiske diplomater fortalt meg: du er på feil spor: du er forpliktet til å slokke en brann her, mens en annen har startet et annet sted. Problemet er dypere og bredere.

Jeg vil derfor beskrive forskjellen mellom en verdensorden basert på regler og en basert på folkeretten. Dette er ikke en lineær historie, men en kamp mellom to verdenssyn – en kamp vi må fortsette.

På 1600-tallet etablertes Freden i Westfalen, basert på to fredstraktater som slo fast fredsprinsippet om statssuverenitet. Hver stat er lik de andre, og ingen kan blande seg i andres indre anliggender. I århundrer styrte disse traktatene forholdet mellom dagens tyske delstater, samt mellom europeiske stater. De ble bekreftet av Wienerkongressen i 1815, da Napoleon I ble beseiret.

Før første verdenskrig kalte tsar Nikolai II inn til to internasjonale fredskonferanser (1899 og 1907) i Haag for å «søke de mest effektive metodene for å sikre alle folk fordelene med en virkelig og varig fred». Sammen med pave Benedict XV hadde han forberedte dem på grunnlag av kanonisk lov, ikke den sterkestes lov. Etter to måneders drøftelser signerte 27 stater de endelige prosedyrene. Presidenten for det franske radikale partiet, Léon Bourgeois, presenterte sine tanker [1] om staters gjensidige avhengighet og deres interesse av å forenes til tross for rivalisering.

På initiativ fra Léon Bourgeois opprettet konferansen en internasjonal voldgiftsdomstol for å løse tvister med juridiske midler i stedet for krig. Ifølge Bourgeois ville stater bare bli enige om nedrustning når de hadde andre garantier for sikkerhet.

Den endelige teksten innførte begrepet «staters plikt til å unngå krig» … ved å ty til voldgift.

På initiativ fra en av tsarens ministre, Frédéric Fromhold de Martens, ble det vedtatt at folket og de krigførende parter under en væpnet konflikt måtte være under beskyttelse av prinsippene som kommer fra «etablerte normer mellom siviliserte nasjoner, lover om menneskeheten og kravene til offentlig samvittighet». Kort sagt forpliktet signatarene seg til å ikke oppføre seg som barbarer. Dette systemet fungerer bare mellom siviliserte stater som holder sitt ord og står til ansvar for sin offentlige mening. Det mislyktes i 1914 fordi statene hadde mistet sin suverenitet ved å inngå forsvarstraktater som tvang dem til å gå til krig automatisk under visse omstendigheter som de ikke kunne vurdere selv.

Léon Bourgeois’ ideer vant terreng, men møtte motstand, også fra hans rival i Georges Clemenceaus radikale parti. Clemenceau trodde ikke at opinionen kunne hindre kriger. Det gjorde heller ikke anglo-sakserne, USAs president Woodrow Wilson eller Storbritannias statsminister Lloyd George. Ved slutten av første verdenskrig erstattet disse tre mennene de seirendes makt med den spirende folkeretten. De delte verden og restene av Østerrike-Ungarn, Tyskland og Det osmanske riket. De skyldte på Tyskland alene for massakrene, nektet for egen skyld. De påla nedrustning uten garantier. For å hindre fremveksten av en rival til det britiske imperiet i Europa begynte anglo-sakserne å sette Tyskland opp mot USSR, og sikret Frankrikes taushet ved å forsikre dem om at de kunne plyndre det beseirede andre riket. På en måte organiserte de, som den første presidenten for Forbundsrepublikken Theodor Heuss sa det, betingelsene for nazismens utvikling.

Som de hadde blitt enige om seg imellom, formet de tre mennene verden i sitt eget bilde (Wilsons 14 punkter, Sykes-Picot-avtalene, Balfour-deklarasjonen). De skapte det jødiske hjemlandet Palestina, dissekerte Afrika og Asia, og prøvde å redusere Tyrkia til minst mulig størrelse. De organiserte alle dagens uroligheter i Midtøsten.

Likevel var det på grunnlag av ideene til den avdøde Nicolas II og Léon Bourgeois at Folkeforbundet ble etablert etter første verdenskrig, uten deltakelse fra USA som offisielt avviste enhver idé om folkerett. Imidlertid mislyktes Folkeforbundet også. Ikke fordi USA nektet å bli med, som det blir sagt. Det var deres rettighet. Men først og fremst fordi det ikke klarte å gjenopprette likhet mellom statene, med Storbritannia som motsatte seg å anerkjenne koloniserte folk som likeverdige. Deretter fordi det ikke hadde en felles hær. Og til slutt fordi nazistene massakrerte motstanderne sine, ødela den tyske opinionen, brøt Berlin-avtalen og oppførte seg som barbarer.

Allerede i Atlanterhavserklæringen i 1942 satte den nye amerikanske presidenten Franklin Roosevelt og den nye britiske statsministeren Winston Churchill seg som felles mål å etablere en verdensregjering etter konflikten. Anglo-sakserne trodde de kunne styre verden, men var ikke enige om hvordan de skulle gå fram. Washington ønsket ikke at London skulle blande seg inn i deres anliggender i Latin-Amerika, mens London ikke ønsket å dele hegemoniet over imperiet der «solen aldri gikk ned». De anglo-saksiske signerte mange avtaler under krigen med allierte regjeringer, spesielt de i eksil som de huset i London.

Uansett klarte ikke de anglo-saksiske å beseire det tredje riket, det var sovjeterne som veltet det og tok Berlin. Josef Stalin, generalsekretæren for KPSU, var imot ideen om en verdensregjering, spesielt en anglo-saksisk. Han ønsket bare en organisasjon som kunne forhindre fremtidige konflikter. Uansett er det de russiske konseptene som har ført til systemet: FN-pakten, ved San Francisco-konferansen.

I tråd med Haag-konferansene er alle medlemsstatene i FN likeverdige. Organisasjonen har en intern domstol, Den internasjonale domstolen, som har ansvaret med å løse disputter mellom medlemsstatene. Men med tanke på tidligere erfaringer har de fem seirende maktene en fast plass i Sikkerhetsrådet med vetorett. Siden det ikke var noen tillit mellom dem (anglo-sakserne hadde vurdert å fortsette krigen med gjenværende tyske tropper mot Sovjetunionen) og man visste ikke hvordan Generalforsamlingen ville oppføre seg, ønsket de forskjellige vinnerne å sikre at FN ikke vendte seg mot dem (USA hadde begått grusomme krigsforbrytelser ved å slippe to atombomber over sivile, mens Japan … forberedte seg på å overgi seg til Sovjetunionen). Men de store maktene forsto ikke vetoretten på samme måte i det hele tatt. For noen var det retten til å sensurere beslutningene til andre, for andre var det plikten til å ta beslutninger enstemmig.

Men helt fra begynnelsen spilte ikke de anglo-saksiske landene med på leken: En israelsk stat ble selvproklamert (14. mai 1948) før man hadde blitt enige om grensene, og FNs generalsekretærs spesialutsending som skulle overvåke opprettelsen av en palestinsk stat, grev Folke Bernadotte, ble drept av jødiske suprematister under kommandoen til Yitzhak Shamir. I tillegg ble Kinas sete i Sikkerhetsrådet gitt til Kuomintang under Tchang Kaï-chek og ikke til Beijing, på grunn av den pågående kinesiske borgerkrigen. De anglo-saksiske landene erklærte uavhengighet for sin okkupasjonssone i Korea under navnet «Republikken Korea» (15. august 1948), opprettet NATO (4. april 1949), og erklærte uavhengighet for sin okkupasjonssone i Tyskland under navnet «Forbundsrepublikken Tyskland» (23. mai 1949).

Ettersom de følte seg lurt, boikottet Sovjetunionen organisasjonen (med «tomt-sete-politikken»). Den georgiske Josef Stalin trodde feilaktig at vetoretten ikke var en sensurrett, men en betingelse for enighet blant seierherrene. Han tenkte han kunne blokkere organisasjonen ved å boikotte den.

De anglo-saksiske landene tolket teksten i Pakten som de selv hadde utarbeidet, og benyttet anledningen til å sette «blå hjelmer» på hodet til sine soldater og føre krig mot Nord-Korea (25. juni 1950) i «det internasjonale fellesskapets» navn (sic). Til slutt, den 1. august 1950, kom Sovjetunionen tilbake til FN etter en fraværsperiode på seks og en halv måned.

Om enn Atlanterhavstraktaten er lovlig, så bryter NATO’s interne regler FN-pakten. Den plasserer de allierte hærene under anglo-saksisk kommando. Dens øverstkommanderende, SACEUR, må være en amerikansk offiser. Ifølge den første generalsekretæren, Lord Ismay, er Alliansens virkelige mål verken å bevare freden eller å bekjempe Sovjetunionen, men å «holde amerikanerne innenfor, russerne utenfor og tyskerne under oppsyn» [2]. Kort sagt er det den væpnede armen til den verdensomspennende regjeringen som Roosevelt og Churchill ønsket å opprette. Det er i tråd med dette målet at president Joe Biden har beordret sabotasje av Nord Stream-gassrørledningen som forbinder Russland med Tyskland.

Ved frigjøringen etablerte MI6 og OSS (det fremtidige CIA) i hemmelighet et stay-behind-nettverk i Tyskland. Der plasserte de tusenvis av nazi-funksjonærer som de hjalp med å unnslippe rettsforfølgelse. Klaus Barbie, som torturerte den franske motstandskoordinatoren Jean Moulin, ble den første kommandanten for denne skyggearmeen. Deretter ble nettverket innlemmet i NATO, hvor det ble sterkt redusert. Det ble deretter brukt av anglo-saksiske land til å blande seg inn i politikken til sine påstått allierte, som egentlig var deres vasaller.

Tidligere medarbeidere av Josef Göbbels dannet Volksbund für Frieden und Freiheit. Med hjelp fra USA forfulgte de tyske kommunister. Senere kunne NATO’s stay-behind-agenter manipulere den ekstreme venstresiden for å gjøre den hatet. Dette skjedde for eksempel med Bader-Meinhof-banden. Men da disse mennene ble arrestert, kom stay-behind for å drepe dem i fengselet før de kunne stilles for retten og snakke. I 1992 spionerte Danmark på oppdrag fra NATO mot kansler Angela Merkel, på akkurat samme måte som Norge, et annet NATO-medlem, hjalp USA med å sabotere Nord Stream i 2022…

La oss gå tilbake til folkeretten: tingene begynte gradvis å gå tilbake til normalen, helt til ukraineren Leonid Bresjnev i 1968, under Praha-våren i Sentral-Europa, gjorde det samme som engelskmennene gjorde overalt ellers: Han forbød de statene som var allierte med SSSR å velge en annen økonomisk modell enn Sovjetunionens.

Med oppløsningen av SSSR begynte situasjonen å forverres. USAs viseforsvarsminister, Paul Wolfowitz, utviklet doktrinen om at USA måtte gjøre alt for å hindre fremveksten av en ny rival om de skulle beholde verdensherredømmet, først og fremst EU. Basert på denne ideen, satte utenriksminister James Baker utvidelsen av EU til alle tidligere stater i Warszawa-pakten og SSSR. Med denne utviklingen fratok Unionen seg selv muligheten til å bli en politisk enhet. I samsvar med denne doktrinen ble også EU satt under beskyttelse av NATO med Maastricht-traktaten. Og det skjer fortsatt i anvendelse av denne doktrinen at Tyskland og Frankrike betaler og bevæpner Ukraina.

Så kom den tsjekkisk-amerikanske professoren Josef Korbel. Han foreslo for engelskmennene å herske over verden ved å omskrive internasjonale avtaler. Etter hans mening ville det være tilstrekkelig å erstatte rasjonaliteten til romerretten med engelsk rett basert på sedvane. På denne måten ville alle avtaler på lang sikt gi de dominerende maktene en fordel: USA og Storbritannia, som er knyttet sammen av et «spesielt forhold», som Winston Churchill uttrykte det. Professor Korbels datter, Demokraten Madeleine Albright, ble ambassadør til FN og deretter utenriksminister (i USA). Da Det hvite hus gikk over til Republikanerne, fulgte hans adoptivdatter Condoleezza Rice som nasjonal sikkerhetsrådgiver og deretter som utenriksminister. Gjennom to tiår omskrev de to «søstrene» [3] tålmodig de viktigste internasjonale tekstene, angivelig for å modernisere dem, men i virkeligheten for å endre deres ånd.

I dag fungerer de internasjonale institusjonene i henhold til regler fastsatt av anglo-sakserne, basert på tidligere brudd på folkeretten. Denne retten er ikke skrevet ned i noen lovbok, da den er en tolkning av sedvanen til den dominerende makten. Hver dag erstatter vi folkeretten med urettferdige regler og bryter vår egen signatur.

For eksempel:

-De baltiske statene forpliktet seg skriftlig ved opprettelsen i 1990 til å bevare monumenter som hedrer oppofrelsen til Den røde armé. Ødeleggelsen av disse monumentene er derfor en overtredelse mot deres egen signatur.

-Finland forpliktet seg skriftlig i 1947 til å forbli nøytral. Deres tilslutning til NATO er derfor en overtredelse mot deres egen signatur.

-De forente nasjoner vedtok 25. oktober 1971 resolusjon 2758 som anerkjenner at Beijing, og ikke Taiwan, er den eneste legitime representanten for Kina. Som resultat ble regjeringen til Chiang Kai-shek utvist fra Sikkerhetsrådet og erstattet av Mao Zedongs regjering. Derfor utgjør de nylige kinesiske marineøvelsene i Taiwan-stredet ikke noen aggresjon mot en suveren stat, men en fri utplassering av sine styrker i sine egne territorialfarvann.

-Minsk-avtalene skulle beskytte russiskspråklige ukrainere fra trakassering fra «integrale nasjonalister». Frankrike og Tyskland garanterte dette for Sikkerhetsrådet. Men som Angela Merkel og François Hollande sa, hadde ingen av dem til hensikt å overholde avtalene. Deres signaturer er verdiløse. Hvis det var annerledes, ville det aldri vært krig i Ukraina.

Perverteringen av folkeretten nådde sitt høydepunkt med utnevnelsen i 2012 av amerikaneren Jeffrey Feltman som direktør for politiske saker. Fra sitt kontor i New York overvåket han den vestlige krigen mot Syria. Han brukte fredsinstitusjonene til å føre krig [4] .

Før USA truet Russland ved en opphoping av våpen ved grensen, overholdt Den russiske føderasjonen alle avtalene de har signert eller som Sovjetunionen har signert. Ikke-spredningsavtalen om kjernefysiske våpen (1968) pålegger kjernevåpenmakter å ikke spre sitt kjernefysiske arsenal i verden. USA, som bryter sin signatur, har lagret atomvåpen i fem vasallstater i flere tiår. De trener allierte soldater i håndtering av disse våpnene på Kleine Brogel-basen i Belgia, Büchel her i Tyskland (Rheinland-Pfalz), Aviano og Ghedi i Italia, Volkel i Nederland og Incirlik i Tyrkia.

Så sier de, på grunnlag av sin maktovertagelse, at det har blitt sedvanerett. Men Den russiske føderasjonen, som føler seg beleiret etter at et amerikansk atomfly fløy over Finskebukta, lekte også med ikke-spredningsavtalen og installerte atomvåpen på territoriet til Hviterussland. Selvfølgelig er Hviterussland ikke Cuba. Å plassere russiske atomvåpen der endrer ingenting. Det er bare en melding sendt til Washington: Hvis du vil gjenopprette retten til den sterkeste, kan vi også godta det, bortsett fra at nå er vi de sterkeste. Legg merke til at Russland ikke brøt innholdet i avtalen, fordi de ikke trener hviterussiske militære på disse våpnene, men de tok seg friheter med ånden i avtalen.

For å være effektive og varige, forklarte Léon Bourgeois i forrige århundre, må avtaler om nedrustning må være basert på juridiske garantier. Det er derfor presserende å gå tilbake til folkeretten, ellers vil vi styrte hodestups inn i en ødeleggende krig.

Vår ære og vår interesse er å gjenopprette folkeretten. Det er en skjør konstruksjon. Hvis vi vil unngå krig, må vi gjenopprette den, og vi er sikre på at Russland tenker som oss, at de ikke vil bryte den.

Eller så kan vi støtte NATO, som samlet sine 31 forsvarsministre i Brussel den 11. oktober for å høre deres israelske kollega kunngjøre via videokonferanse at han skulle rasere Gaza. Og ingen av disse ministrene, inkludert tyskeren Boris Pistorius, våget å reise seg mot planleggingen av denne massakren på sivile. Det tyske folkets ære ble sveket allerede av nazistene som til slutt ofret dere. La dere ikke svikte igjen, denne gangen av sosialdemokratene og De Grønne.

Vi trenger ikke å velge mellom to herskere, men å beskytte freden fra Donbass til Gaza, og til slutt forsvare folkeretten.

Thierry Meyssan

Oversettelse
Monica Sortland

[1] «Solidarisme» ble den dominante ideologien til Den tredje franske republikken.

[2] Note, «russerne utenfor», ikke sovjeterne.

[3] Condoleeezza Rice ble aldri legalt adoptert, men hun bodde hos professor Korbel. Madeleine Albright så på henne som lillesøster.

[4] “Germany and the UNO against Syria”, by Thierry Meyssan, Translation Pete Kimberley, Al-Watan (Syria) , Voltaire Network, 28 January 2016.

Redaksjonen har lagt til bilder m/tekst.

https://www.voltairenet.org/article219965.html

Forsidebilde: iStock