Arbeidsledighet, sosial dumping og nasjonal styring

Dette innlegget er hentet fra Drammen Nei til EU sitt medlemsblad.

De ferskeste offisielle NAV-arbeidsmarkedstall viser at Norge har drøye 272.000 arbeidsledige, dvs 9,6% av vår  arbeidsstyrke. 

Samtidig har vi – gjennom EØS-avtalen og når Norden holdes utafor – ca 310.000 innvandrere fra EU-land og nær 90.000 fra andre europeiske land. Antallet skjøt fart da EU ble utvidet østover i 2004 og 2008. Ved årtusenskiftet lå antallet rundt 50.000.

Dette var da også EUs lokkemat til disse landene etter at EUs frie konkurranse tvang mange av deres bedrifter til å stenge: Eksporter heller arbeidskraften deres til oss framfor å å holde liv i egne bedrifter.

For innbyggere fra EU/EØS-land, er det fritt fram å reise til Norge å ta seg jobb. Hvilken som helst jobb. I hvilket som helst yrke. 
Om Norge trenger denne arbeidskraften eller ikke, er underordna. Det er ingen regulering.

Mange steder har dette ført til – og fører til – sosial dumping. Utlendinger jobber for småpenger, og Arbeidstilsynet mangler kontrollkapasitet. 
Som andre statlige etater opplever de «ostehøvelkutt» (stadig reduserte budsjetter) og krav om stadig effektivisering.

Norsk fagbevegelse har i hovedsak akseptert denne frie arbeidsinnvandringa, men krever samme lønns- og arbeidsvilkår for utlendinger som for «innlendinger».

Dette er et riktig krav, men ikke nok.

Eksempelvis kan utenlandske bemanningsbyråer – i hemmelighet – kreve stor returprovisjon for å formidle jobb i Norge. Den offisielle og «godkjente» timelønna som kanskje var på 120 kroner, kan da plutselig være redusert til halvparten. Den egentlige lønna til arbeidsfolk fra EU-land, er ofte en godt bevart hemmelighet.

Under koronaen har norsk arbeidsledighet skutt fart. Samtidig importerer vi rundt 20-30.000 arbeidsfolk til landbruket – uten koronakarantene – i all hovedsak fra EU-land. 

Med minstelønn på drøye 120 kroner, er jordbruksarbeid lite attraktivt for mange her hjemme. For de fleste koronapermitterte nordmenn lønner det seg heller ikke å jobbe i landbruket. De får mer utbetalt som permitterte.

Vi i Drammen Nei til EU ønsker at Norge er selvforsynt med viktige varer, ikke minst jordbruksprodukter. Vi ønsker også langt mindre arbeidsinnvandring til jordbruk og andre næringer, og at den arbeidsinnvandring som finner sted, må være kontrollert. Vårt nasjonale behov må bestemme omfanget.

Lønningene i landbruket må heves, eventuelt med statlige tilskudd, sånn at landbruket blir en mer attraktiv arbeidsgiver. Dette kan avhjelpe innenlandsk arbeidsledighet, både under og etter koronaen. 

Men lønnsøkning i landbruket vil bety dyrere matvarer og enda mer grensehandel, sier noen. 

Ikke nødvendigvis. 

Dagens matvarebaroner har kjempehøy profitt, og omsetningsleddene tar også sitt. 

I Nettavisen  i fjor kunne vi lese om sauebonden  Oddvin som fikk 43 kroner for 215 kg lammekjøtt, dvs 20 øre kiloen. I kolonial.no koster en kilo lammekoteletter 249 kroner. Hva med å begrense denne profitten?

En nasjonal landbrukspolitikk eller profitt-begrensninger vil møte motstand fra toneangivende norske politikere. EU vil erklære den ulovlig, bl.a. fordi den vil hindre fri flyt av arbeidskraft. 

Fordi utenlandsk  mat er «billigere» enn innenlands, skal  norsk landbruk i stedet bygges ned og/eller «industrialiseres». Gårdene skal bli større, produksjonen skal automatiseres og sysselsettinga skal reduseres.
EUs lover og regler – som våre politikere nærmest ukritisk godtar via EØS – påskynder en sånn utvikling.

Britene har gjennom BREXIT sagt nei til at EU skal bestemme deres nasjonale politikk. 
Når skal Norge gjøre det samme?

Forisdebilde: Fred Moon