Intellektuell flyforbudssone: Internettsensur av protester mot Ukraina er den nye normen

Av Alan MacLeod 

«Sensur er siste utvei for desperate og upopulære regimer. Den får på magisk vis kriser til å forsvinne. Den beroliger makthavere med historien de helst vil høre, levert av deres støttespillere i media, offentlige byråer, tankesmier og akademia.»

– Chris Hedges

Av Alan MacLeod – 25. april 2022

Google avfyrte et varselskudd for verden da det på illevarslende vis informerte mediautgivere, bloggere og innholdskapere at det ikke lenger vil tolerere visse meninger når det kommer til Russlands invasjon av Ukraina.

Tidligere denne måneden sendte GoogleAdSense en beskjed til et utall utgivere, inkludert MintPress News, at ‘Pga. krigen i Ukraina vil vi fjerne muligheten for inntjening på alt innhold som utnytter, avfeier eller viser støtte til krigen.» Slikt innhold, sa Google videre «inkluderer, men er ikke begrenset av, påstander som antyder at krigsofre er skyld i deres egen tragedie, eller på lignende måte legger skylden på ofrene, slik som påstander at Ukraina begår folkemord eller med vilje angriper deres egen befolkning.»

Dette følger en lignende melding fra Googles datterselskap YouTube forrige måned hvor det ble erklært at: «Våre retningslinjer forbyr fornektelse, minimalisering eller bagatellisering av veldokumenterte voldelige hendelser. Vi fjerner nå alt innhold om Russlands invasjon av Ukraina som bryter med denne politikken.» YouTube sa videre at de allerede hadde permanent utestengt mer enn 1000 kanaler og 15.000 videoer på dette grunnlaget.

Journalist og filmskaper Abby Martin var sterkt bekymret over nyheten. «Det er opprørende at dette er trenden som nå gjelder», sa hun til MintPress, og la til:

«Det er en absurd erklæring med tanke på at ofrene blir definert av vårt utenrikspolitiske etablissement. Det er virkelig uhørt å bli fortalt av teknogigantene at det å ta feil side i en konflikt som er ganske uoversiktlig, vil nå skade dine seertall, nedslagsfelt på sosiale medier eller begrense din mulighet til å finansiere ditt arbeide. Så du blir nødt til å følge den offisielle linjen for i det hele tatt å overleve som journalist i alternativ media i dag»

Det mest fremtredende offeret av den siste runden utestengninger har vært russisk statsmedia som RT America, hvis hele innholdsarkiv har blitt blokkert i største deler av verden. RT America ble også utestengt fra å kringkaste i USA, hvilket ledet til nettverkets plutselige nedleggelse.

«Sensur er siste utvei for desperate og upopulære regimer. Den får på magisk vis kriser til å forsvinne. Den beroliger makthavere med historien de helst vil høre, levert av deres støttespillere i media, offentlige byråer, tankesmier og akademia.» skrev journalist Chris Hedges og la til:

«YouTube fjernet seks år av mitt RT-program ‘On Contact’ enda ikke en episode handlet om Russland. Det er ikke en hemmelighet hvorfor programmet mitt forsvant. Det ga stemmer til skribenter og dissidenter, inkludert Noam Chomsky og Cornel West, såvel som aktivister fra Extinction rebellion, Black Lives Matter, tredjepartier eller Prison Abolition Movement»

Mindre, uavhengige steder har også blitt fjernet. «Mitt program på RBN ble sensurert på YouTube etter jeg slo hull på den offisielle historien om Butsja-massakren. Utrolig sensur-regime på gang nå.» skrev Nick fra Revolutionary Black Network. «Min video ‘Bucha: More lies’ har blitt slettet av YouTubes sensorer. Den offisielle linja er nå: Butsja var en russisk grusomhet! Ingen motstemmer tillatt!» – sa den chilensk-amerikanske journalisten Gonzalo Lira.

Andre sosiale medier har fulgt lignende politikk. Twitter utestengte permanent kontoen til den tidligere våpeninspektøren Scott Ritter for sine kommentarer om Butsja og journalist Pepe Escobar for hans støtte til Russlands invasjon.

Selv om slike synspunkter for tiden er i mindretall med en lokalbefolkning som retter en pekefinger mot Russiske styrker som har utført lignende handlinger i andre konflikter, har likevel selv Pentagon nektet å konkludere kategorisk med russisk skyld uten en fullstendig etterforskning.

Utenom Butsja, er linjene for hva som akseptabelt å si mer vage, hvilket skaper forvirring og irritasjon blant alternativ media og innholdskapere. «Dette kommer til å hindre rapportering om Ukraina-krisen da folk kommer til bli redde» sa Martin. «Folk [i alternativ media] kommer ikke til å si eller utgi noe i frykt for represalier. Og blir mulighetene for inntjeningen din fjernet på en ting, er den neste frykten at det samme kommer til å skje med alle videoene dine» la hun til.

Mens støtte til Russland i hovedsak har vært forbudt, bedriver man nå på sosiale medier nærmest glorifisering av selv de mest ubehagelige elementene i det ukrainske samfunnet. I februar kunngjorde Facebook at de ikke bare ville reversere forbudet mot å diskutere Azov-bataljonen, en nazistisk paramilitær gruppe som nå formelt er innlemmet i den ukrainske nasjonalgarden, men også tillate innhold som berømmer og promoterer gruppen – så lenge det var i sammenheng med å drepe russere.

Facebook og Instagram innførte også en endring i sine retningslinjer som lar brukere oppfordre til å skade eller til og med drepe russiske og hviterussiske soldater og politikere. Denne særdeles uvanlige tillatelsen ble også gitt i 2021 til de som kalte død over iranske ledere. Unødvendig å si er voldelig innhold rettet mot myndigheter som er vennlige mot USA, som Ukraina, fortsatt strengt forbudt.

Mediene krever mer sensur

Det er den tradisjonelle pressen som har ledet kampanjen for mer intens sensur. Financial Times fikk den Amazon-eide streamingplattformen Twitch til å slette en rekke pro-russiske streamere. Daily Beast angrep Gonzalo Lira, og gikk så langt som å kontakte den ukrainske regjeringen for å gjøre den oppmerksom på Liras arbeide. Lira bekreftet at han etter Daily Beasts artikkel ble arrestert av ukrainsk hemmelig politi.

I mellomtiden publiserte The New York Times en sverteartikkel om antikrigsjournalisten Ben Norton og anklaget ham for å fremme en ‘konspirasjonsteori’ om at USA var involvert i et kupp i Ukraina i 2014, hvilket var å spre russisk desinformasjon. Dette til tross for at New York Times selv rapporterte om kuppet i 2014 på en ikke altfor ulik måte, og dermed i realiteten inkriminerte sin egen tidligere rapportering som russisk propaganda. Hvis det å referere til The New York Times sin egen tidligere rapportering blir grunnlag for sletting, er meningsfull diskurs på nettet truet. Som journalisten Matt Taibbi skrev forrige uke, står Vesten i fare for å etablere en «intellektuell flyforbudssone», der avvik fra ortodoksi ikke lenger vil bli tolerert.

Invasjonen av Ukraina har også reist en rekke urovekkende spørsmål for vestlige antikrigsfigurer: Hvordan motsette seg russisk aggresjon uten å gi mer politisk ammunisjon til NATOs regjeringer for å eskalere konflikten ytterligere? Og hvordan kan vi kritisere og fremheve våre egne regjeringers roller i krisen uten å synes rettferdiggjøre Kremls handlinger? Likevel skaper dette nye farlige mediemiljøet et ytterligere dilemma: Hvordan uttrykke synspunkter på nettet uten å bli sensurert?

Googles nye oppdaterte regler er vagt formulert og åpne for tolkninger. Hva innebærer å ‘utnytte’ eller ‘godkjenne’ krigen? Innebærer det å diskutere NATOs ekspansjon østover eller ukrainas aggressive kampanje mot russisktalende minoriteter å legge skyld på ofrene? Og er referanser til den syv år lange borgerkrigen i Donbas-regionen, hvor FN anslår at over 14 000 mennesker er drept, nå ulovlig ifølge Googles retningslinjer hvor det ikke er tillatt med innhold som viser til Ukrainas angrep på sine egne borgere?

For noen burde svaret på i det minste noen av disse spørsmålene være et tydelig «ja». Torsdag angrep journalisten Hubert Smeets den mangeårige antikrigsaktivisten Noam Chomsky, og anklaget ham eksplisitt for å gi president Zelensky og Ukraina skylden for sin skjebne. Chomsky har tidligere beskrevet russiske handlinger som «en stor krigsforbrytelse, rangert ved siden av USAs invasjon av Irak og Hitler-Stalin-invasjonen av Polen i september 1939». Likevel har han også i årevis advart om at NATOs aksjoner i regionen sannsynligvis vil fremprovosere en russisk reaksjon. Hvis Google og andre teknomonopoler bestemmer at stemmen til en intellektuell gigant som Chomsky må holdes nede, vil det markere en ny æra med offisiell sensur som ikke er sett siden McCarthyismens tilbakegang.

Gammel propaganda, ny kald krig

USA var alliert med Sovjetunionen under andre verdenskrig, men etter hvert som den kalde krigen begynte å sette inn, startet også angrepet på motstemmene. Etterkrigstidens antikommunistiske fremstøt begynte for alvor i 1947, etter at president Harry S. Truman påla en lojalitetsed for alle føderalt ansatte. Som et resultat ble den politiske overbevisningen til to millioner mennesker etterforsket, og myndighetene forsøkte å finne ut om noen tilhørte ‘samfunnsfiendtlige’ politiske organisasjoner. De i innflytelsesrike posisjoner ble mest aggressivt undersøkt, noe som førte til utrensninger av akademikere, lærere og journalister. Mange av de mest berømte personene fra underholdningsbransjen – inkludert skuespilleren Charlie Chaplin, sangeren Paul Robeson og forfatteren Orson Welles – fikk karrierene ødelagt på grunn av sine politiske overbevisninger. «Sosialismen ble kansellert, dissens ble kansellert etter andre verdenskrig,» sa Breakthrough News-vert Brian Becker nylig, og advarte om at denne nye kalde krigen med Russland og Kina kan innlede en ny McCarthyist-æra.

Den gamle kalde krigen mot Russland tok slutt i 1991. Imidlertid startet den nye kalde krigen 25 år senere med valgseieren til Donald Trump. Den 8. november 2016 påsto Clinton-kampanjen at Kreml hadde brukt sosiale medier til å spre falske nyheter og villedende informasjon, noe som førte til Trumps seier. Til tross for mangelen på harde bevis, plukket pressen umiddelbart opp Clintons budskap. Bare to uker etter valget publiserte The Washington Post en rapport som hevdet at hundrevis av falske nyhetsnettsteder hadde hjulpet Trump i mål og at en troverdig gruppe ekspertforskere som ikke var partipolitiske hadde opprettet en organisasjon kalt «PropOrNot» for å spore denne innsatsen.

Ved å bruke det den kalte sofistikerte ‘internettanalyseverktøy’ publiserte PropOrNot en liste med over 200 nettsteder som de hevdet var «rutinemessige leverandører av russisk propaganda». Inkludert på listen var utgiver WikiLeaks, Trump-støttende nettsteder som The Drudge Report, liberale organisasjoner som The Ron Paul Institute og Antiwar.com, samt en rekke venstreorienterte nettsteder som Truthout, Truthdig og The Black Agenda Report. MintPress News ble også omtalt på listen. Mens det var noen åpenbart falske nyhetsnettsteder inkludert, var den politiske orienteringen til listen åpenbar for alle å se: dette var en katalog over steder – høyre- og venstreorienterte – som konsekvent var kritiske til det sentriske Washington-etablissementet.

Et sikkert tegn på at du leser russisk propaganda, hevdet PropOrNot, var hvis kilden kritiserer Obama, Clinton, NATO, hovedstrømsmedia eller uttrykker bekymring for en atomkrig med Russland. Som PropOrNot forklarte, «Russisk propaganda antyder aldri at [konflikt med Russland] bare vil resultere i en kald krig 2 og Russlands eventuelle fredelige nederlag, som forrige gang.» Til tross for den åpenbart håpløse listen som til og med inkluderte nettsidene til Pulitzer-prisvinnende journalister, gikk The Washington Posts artikkel viralt og ble delt millioner av ganger. PropOrNots liste ble deretter signalforsterket av hundrevis andre utgivere. Og til tross for oppfordring til McCarthyist-undersøkelser og undertrykkelse av hundrevis av utgivere, nektet PropOrNot kategorisk å avsløre hvem de var, hvordan de ble finansiert, eller deres metode.

Det er nå nesten sikkert at det ikke var en nøytral, velmenende uavhengig organisasjon, men skapelsen til Michael Weiss fra NATOs tankesmie The Atlantic Council. En sjekk av PropOrNots nettside viste at den ble kontrollert av The Interpreter, et magasin som Weiss er sjefredaktør for. Videre fant en etterforsker dusinvis av eksempler på hvordan Twitter-kontoene til PropOrNot og Weiss hadde identiske og svært uvanlige vendinger, noe som tydet sterkt på at de var en og samme. Dermed var faktisk påstander om en enorm [utenlandsk] statlig propagandakampanje i seg selv statlig propaganda.

Reaksjonen på denne simple «propaganda om propaganda»-kampanjen var både rask og omfattende. Tidlig i 2017 lanserte Google Project Owl, en massiv overhaling av algoritmen. Den hevdet at det kun var et tiltak for å stoppe utenlandske falske nyheter fra å ta over internett. Konsekvensen var imidlertid en katastrofal kollaps over natten i søketrafikken til alternative medier av høy kvalitet – et fall som de aldri har kommet seg fra. MintPress News mistet nesten 90 % av sin Google-søketrafikk og Truthout mistet 25 %. Nettsteder som ikke var på PropOrNots liste led også ødeleggende tap. AlterNet opplevde en reduksjon på 63 %, Common Dreams 37 % og Democracy Now! 36 %. Selv liberale kilder som bare var moderat kritiske til status quo, som The Nation og Mother Jones, ble straffet av algoritmen. Googles søketrafikk til alternative medier har aldri kommet seg og har i mange tilfeller blitt verre.

Dette, for Martin, er et tegn på det stadig tettere forholdet mellom Silicon Valley og den nasjonale sikkerhetsstaten. «Google endret villig algoritmen sin til å nedranke alle alternative medier uten engang et lovfestet krav som pålegger dem å gjøre det,» sa hun. Andre sosiale medie-giganter som Facebook og YouTube rullet ut lignende endringer. Alle straffet alternative medier og drev folk tilbake mot etablerte kilder som The Washington Post, CNN og Fox News. Konsekvensen av alt dette var å stramme elitens grep om kommunikasjonsmidlene, et grep som hadde falt på grunn av fremveksten av alternative modeller på internett.

‘Nasjonaliseringen’ av sosiale medier

Siden 2016 er det iverksatt en rekke andre tiltak for å bringe sosiale medier inn under den nasjonale sikkerhetsstatens vinge. Dette ble foregrepet av Googles ledere Eric Schmidt og Jared Cohen, som i 2013 skrev: «Hva Lockheed Martin var for det 20. århundre, vil teknologi- og cybersikkerhetsselskaper være for det 21.» Siden den gang har Google, Microsoft, Amazon og IBM blitt integrerte deler av statsapparatet, og har signert kontrakter på flere milliarder dollar med CIA og andre organisasjoner for å gi dem etterretnings-, logistikk- og datatjenester. Schmidt var selv styreleder for både National Security Commission on Artificial Intelligence og Defense Innovation Advisory Board, organer opprettet for å hjelpe Silicon Valley til å assistere det amerikanske militæret med cybervåpen, noe som ytterligere visket ut grensene mellom teknogigantene og regjeringene.

Googles nåværende leder for utviklingsprodukter, Ben Renda, har et enda tettere forhold til de nasjonale sikkerhetstjenestene. Fra å være strategisk planlegger og informasjonsoffiser for NATO, flyttet han deretter til Google i 2008. I 2013 begynte han å jobbe for U.S. Cybercommand og i 2015 for Defence Innovation Unit (begge avdelinger i forsvarsdepartementet). Samtidig ble han YouTube-leder, og steg i gradene til driftsdirektør.

Andre plattformer har lignende forhold til Washington. I 2018 kunngjorde Facebook at de hadde inngått et samarbeid med The Atlantic Council der sistnevnte ville hjelpe til med å moderere nyhetsfeedene til milliarder av brukere over hele verden, og bestemme hva som var troverdig, pålitelig informasjon og hva som var falske nyheter. Som nevnt tidligere, er Atlantic Council NATOs tankesmie og direkte finansiert av militæralliansen. I fjor ansatte Facebook også seniorstipendiat fra Atlantic Council og tidligere NATO-talsperson Ben Nimmo til etterretningssjef, og ga derved en enorm mengde kontroll over imperiet til nåværende og tidligere statstjenestemenn for nasjonal sikkerhet.

Atlantic Council har også jobbet seg inn i Reddits ledelse. Jessica Ashooh gikk rett fra å være visedirektør for midtøsten-strategi ved Atlantic Council til direktør for politikk ved den populære nyhetstjenesten – et overraskende karrieretrekk som tiltrakk seg få bemerkninger på den tiden.

Det som også utløste få kommentarer var avsløringen av en høytstående Twitter-leder som aktiv tjenesteoffiser i den britiske hærens beryktede 77. brigade – en enhet dedikert til online krigføring og psykologiske operasjoner. Twitter har siden inngått et samarbeid med den amerikanske regjeringen og den våpenprodusent-sponsede tankesmien ASPI for å hjelpe overvåke plattformen. På ASPIs ordre har den sosiale medieplattformen renset hundretusenvis av kontoer fra Kina, Russland og andre land som vekker Washingtons vrede.

I fjor kunngjorde Twitter også at de hadde slettet hundrevis av brukerkontoer for å «undergrave troen på NATO-alliansen og dens stabilitet» – en uttalelse som vakte utbredt vantro fra de som ikke fulgte nøye med selskapets utvikling fra et som forsvarte åpen diskusjon til et nøye kontrollert av regjeringen. 

Det første offeret

De i maktens korridorer forstår godt hvor viktig høyteknologiske cybervåpen er i en global informasjonskrig. Dette kan sees i et brev publisert forrige mandag skrevet av en rekke nasjonale sikkerhetstjenestemenn, inkludert tidligere direktør for nasjonal etterretning James Clapper, tidligere CIA-direktører Michael Morell og Leon Panetta, og tidligere direktør for NSA, admiral Michael Rogers. Sammen advarer de om at å regulere eller bryte opp de store teknologiske monopolene ville «utilsiktet hemme de amerikanske teknologiplattformers evne til å gi Kreml motstand.» «USA må stole på kraften i sin teknologisektor for å sikre» at «fortellingen om hendelser» globalt er formet av USA og «ikke av utenlandske motstandere,» forklarer de, og konkluderer med at Google, Facebook, Twitter er «stadig mer integrert i USAs diplomatiske og nasjonale sikkerhetsarbeid.»

I en kommentar til brevet skrev journalisten Glenn Greenwald:

«Ved å opprettholde all makt i hendene på den lille samlingen av teknologimonopoler som kontrollerer internett og som lenge har bevist sin lojalitet til den amerikanske sikkerhetsstaten, er evnen til den amerikanske nasjonale sikkerhetsstaten til å opprettholde et lukket propagandasystem rundt temaene krig og militarisme garantert.»

USA har ofte støttet seg på sosiale medier for å kontrollere budskapet og fremme regimeendring i land de har blinket ut. Bare dager før presidentvalget i Nicaragua i november, slettet Facebook kontoene til hundrevis av landets beste nyhetskanaler, journalister og aktivister, som alle støttet den venstreorienterte sandinistregjeringen.

Da disse strømmet inn på Twitter for å protestere mot forbudet og spille inn videoer av seg selv for å bevise at de ikke var roboter eller uekte kontoer, som Facebooks etterretningssjef Nimmo hadde hevdet, ble Twitter-kontoene deres systematisk også forbudt, i det observatører oppfattet som et koordinert angrep.

I mellomtiden, i 2009, samtykket Twitter til en amerikansk forespørsel om å utsette planlagt vedlikehold av appen sin (som ville ha krevd å ta den offline) fordi pro-USA aktivister i Iran brukte plattformen til å oppmuntre til demonstrasjoner mot regjeringen.

Mer enn 10 år senere kunngjorde Facebook at de ville slette all ros til den iranske generalen Qassem Soleimani fra sine mange plattformer, inkludert Instagram og WhatsApp. Soleimani – den mest populære politiske skikkelsen i Iran – hadde nylig blitt myrdet i et amerikansk droneangrep. Arrangementet utløste opprør og massive protester over hele regionen. Men fordi Trump-administrasjonen hadde erklært Soleimani og hans militærgruppe for å være terrorister, forklarte Facebook: «Vi opererer under amerikanske sanksjonslover, inkludert de som er knyttet til den amerikanske regjeringens utpeking av den iranske revolusjonsgarden og dets ledelse.» Dette betydde at iranere ikke kunne dele et flertallsyn i sitt eget land – selv på sitt eget språk – på grunn av en beslutning tatt i Washington av en fiendtlig regjering.

Det er i dette lyset Googles budskap til utgivere om å skylde på ofre i Ukraina eller bagatellisering og rettferdiggjøring av vold må ses som en trussel: Følg den offisielle linja eller ta konsekvensene. Mens vi fortsetter å betrakte teknologimonopoler som Google, Twitter og Facebook som private selskaper, betyr deres overveldende størrelse og økende nærhet til den nasjonale sikkerhetsstaten at deres handlinger er ensbetydende med statlig sensur. Mens falske nyheter – inkludert de som kommer fra Russland – fortsetter å være et genuint problem, har disse nye tiltakene langt mindre å gjøre med bekjempelse av desinformasjon eller fornektelse av krigsforbrytelser, og langt mer å gjøre med å gjenopprette elitekontroll over kommunikasjonsfeltet. Disse nye reglene vil ikke gjelde for tradisjonelle medier som bagatelliserer eller rettferdiggjør amerikansk aggresjon i utlandet, benekter amerikanske krigsforbrytelser eller skylder på undertrykte folk – som palestinere eller jemenitter – for deres egen situasjon, men vil i stedet bli brukt som påskudd for å nedrangere, undertrykke, fjerne eller til og med slette røster som er kritiske til krig og imperialisme. I krig, sies det, er sannheten alltid det første offeret.

Denne artikkelen er oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.

Originalen er publisert på MintPress:

An Intellectual No-Fly Zone: Online Censorship of Ukraine Dissent Is Becoming the New Norm

Innlegget er hentet fra Steigan.no